Abonner på NYTT FRA DIGITALBLOGGEN nyhetsstrøm
å dele er å leve
Oppdatert: 2 timer 30 min siden

Working with Koha at Oslo Public Library

Mandag 12. januar

About one year ago, Deichmanske bibliotek — Oslo Public Library — made the decision to build their new library system on open source software, choosing Koha as the major component. This sparked both excitement and controversy, and now that the migration project is well underway, also significant interest from both domestic and international libraries. This post is an attempt to bring our friends up to speed on what we are trying to do, and what we’ve done so far, and which challenges and possibilities we see going forward.

Before we start looking at our goals and the ways we’re trying to get there, we’d like to clearly state the following: choosing Koha and our proposed model for creating an up-to-date library system was a choice that needed to be taken at that specific time, given the constraints and timelines of the current building project in Oslo, and all the strategic and organisational challenges that arose from that. Given these facts, it’s not clear that Koha would the best choice for everyone. Based on time alone, it’s quite possible that a shorter deadline would have forced us to choose a commercial vendor, just as a longer timeline could have resulted in a joint effort with several other libraries to create something totally new. Either of these options should be carefully considered by any library looking to upgrade or replace their current systems.

Anyway, we have chosen to use Koha as a foundation for our future library system. We also believe that MARC is not a good data format for new and user-friendly content discovery and dissemination tools — during the last couple of years, we’ve been looking at RDF for that. This is really the key assumption behind our work: that we can combine an RDF store with all relevant metadata, with Koha as a subsystem to cater for patron management, circulation, interfacing with self-service machinery and the like. Now, this is mostly uncharted territory, and although we’re still optimistic, we are not quite sure we have a complete solution as how to join up all the dots. For that, we need at the very least a functional prototype and we’ve not begun making that yet.

So what have we been doing since we made the decision to make the jump? First and foremost, we’ve acquired help. We decided early on that we wanted on-site expertise to help us realise our ambitions, and we decided to bring in external consultants (to minimise the risk of a complicated fire/hire process if things turned pear-shaped). Because of the public-tender process, this took us almost exactly six months.

During those six months, the existing team made proof-of-concept code for integrations with current RFID-equipment, with self-service machinery (based on SIP2); started working on migration scripts and integration between Koha and the national library card database. During this time, most business processes were documented and suggestions for improvement were described.

Since we became a (more-or-less) complete team in August, we prioritised getting accustomed to working within a test-driven framework. Most of the ways we go about things are based on “Growing Object Oriented Software — Guided by Tests» by Freeman & Pryce. What this means in practice is a far broader topic than can be covered in this blog post, but a key element is that automated tests should cover all functional requirements, and that the tests should be written before any code.

Also, a lot of work has gone into creating the framework for our workflows, so that we can build our development, test and “production” environments in a fully automated way (so that making changes, and if need be, reverting them, is as easy — and therefore cheap — as possible). We have invested time in setting up the infrastructure needed to facilitate test driven development and continuous delivery, including testing tools like Cucumber and Webdriver, provisioning tools like SaltStack and Docker, and also tools for system monitoring, like Logstash/Kibana and Graphite. All the code for this can be found on github. We’ve named the core project LS.ext — short for Library System Extended.

The majority of the work that has been carried out so far is related to creating a situation where work can be done, and be done properly within a framework that produces repeatable, tested results. As a consequence, the more innovative work of creating LS.ext — the parts related to RDF and APIs — is still to come.

While we welcome all the interest and input we’ve received, we feel that it is a bit premature to begin preaching about what we are trying to do. We are, however, looking for ways of sharing our experiences and lessons learned with several libraries, and we expect to learn a lot also from this dialogue.

If you have any comments or questions, please let us know in the comments below!



RDF Linked data cataloguing at Oslo Public Library

Søndag 6. juli

This post was originally published as an article in SCATnews no. 41, the Newsletter of the Standing Committee of the IFLA Cataloguing Section.

The new public library in Oslo will be a digital discovery center where the presentation of the physical collection will merge with digital content and user generated content. This calls for new ways of describing both physical and digital content, and for new ways of working with cataloguing in the library. To get there, the library has decided to drop their integrated library system and to drop MARC as cataloguing format. Instead we will use RDF linked data as the primary cataloguing format, starting already in 2015.

For more than 25 years the present proprietary integrated library system has been the main tool for library staff as well as the core for most end-user services at Oslo Public Library. All software development is in the hands of system vendors, and the vendors also control the data within the system. 2015 marks the end of this era, as the library will switch to the open source library system Koha. But instead of just switching from one integrated library system to another, the idea is to use Koha as one of several modules in an extended system. Koha will handle core functionality like circulation and patron database, but search and browsing for end-users as well as the cataloguing module for library staff will be FRBR oriented and based on RDF linked data.

The staff at Oslo Public Library has worked with catalogue data as linked data since 2010. The first experiments were about identifying works and expressions represented in the library catalogue and using the FRBR model to link the manifestations in the library collection to those works and expressions. Later the library developed the tool MARC2RDF for harvesting catalogue records from the library catalogue and converting them to RDF linked data, as well as running scripts for adding a FRBR-like structure to the catalogue and enriching bibliographic catalogue data with information harvested from external online sources. Since 2011 the library has maintained a full linked data version of the catalogue, data.deichman.no, where RDF data have been exposed and made available for querying. This linked data «shadow catalogue» has been vital for the creation of two new digital end-user services, developed from 2012 to 2013: A service that collects book reviews from Norwegian libraries in one database, describe them with metadata and link them to works and manifestations in the linked data catalogue, so that users can look up reviews by using metadata that describe books (e.g. «10 latest reviews of fantasy books for kids» or «10 latest reviews of books about sports»). The second service, the «Active shelf» is a physical device that patrons can use to look up information about books collected from multiple online sources. The service also includes features like «Similar books» and «More books by the same author» the users can browse in a touchscreen interface to discover new books they might be interested in. Both these services are fueled by library metadata in the linked data format, and none of them would have been possible to make by the use of ordinary MARC records. The opportunity to add FRBR functionality has been one of the most immediate advantages of using linked data as metadata format. This has made it possible to connect a book review to all the different editions of a book, and this is what makes it possible to show «More books by the same author» as a lucid list of unique works on the Active shelf, rather than the kind of messy lists of multiple editions of the same book we are used to from the online catalogue. This is implemented by using scripts that construct identifiers for works and link them to manifestations based on certain logical rules applied to catalogue metadata. But as long as the linked data are produced by converting MARC records, there will always be a limitation to how expressive the data can be. Any information that is not contained in or can be derived from MARC records we are going to miss out on. As we want our future online catalogue search and other end-user services to appear smart and usable, we have decided to move away from MARC cataloguing altogether, and rather use RDF linked data as core metadata format. Only in this way can we get the kind of expressive and uniform metadata that we want.

A public library is a library for the public. As catalogue data is an important resource for the library’s end-user services, the public library cataloguer should keep in mind that it is the public, the patrons; the data should be made to facilitate. This was of course always the case, but traditionally in a more indirect manner. Cataloguers have produced catalogue data as a tool for librarians, so that they in their turn could use them to assist the patrons. This is usually not the case anymore. Patrons search the online catalogue themselves, or they use software applications that use catalogue data to help them find what they want or to discover new things. Nevertheless cataloguing rules, classification schemes and metadata formats still tend to be «librarian readable» and a mystery to most patrons. Also cataloguing standards and practice, as part of their function is to organize collections so that each object has its one right place according to one particular set of rules, tend to accommodate one «preferred» type of need for information. Cataloguing for the public should avoid making assumptions about what patrons will be interested in or in what their motivation for being interested in it would be. It should simply focus on making the data as rich and expressive as possible, so that it can be applied and combined in as many ways as possible.

It is a bit depressing that library cataloguing in 2014 still is pretty much about typing, and that much of the focus in cataloguing is on strings, names and words. Cataloguing should be about linking resources, not typing; and the identity of the things we describe should be determined by unique identifiers, rather than by the strings that label them. Two decades after the arrival of the World Wide Web and four decades after the relational database, it is rather remarkable that library cataloguing still focus so much on words and text. Instead of registering a person as the author of a book, we make the record contain an entry for the author’s name. Instead of registering the topic of a document, we add an entry for the topic term. This is not a good way to describe information resources, and conceptually it just seems plain wrong. A person’s name is a property of that person, not of the books he or she has written. The name shouldn’t be part of the description of the book at all, and it definitely shouldn’t be part of the description twice (as is the case now, since we register names both as main or added entries and in statements of responsibility). Instead the resource that is the book should be linked to other resources that represent the person that wrote the book and the concept that is a topic of the book. Then the person’s name and the labels that describe the concept should be part of the descriptions of those resources. The search index for the book should of course contain indirectly connected text strings such as names for persons and labels for topics, so that people can find the book by searching for those strings. But a search index should be something different from a resource description, and the building of search indexes should be a job for machines, not humans.

We are of course fully aware that we are not the only ones in the library world who see the need for new ways of thinking about cataloguing. So why don’t we wait for the library standards for linked data cataloguing that are bound to come sooner or later? Well, first of all there is the suspicion that «sooner» might be slightly less likely than «later». The new Oslo Public Library is opening in only four years, and we simply don’t have the time to wait and see what happens in the meantime. We also fear that a standard constructed to facilitate all kinds of libraries, with their different types of collections and their diversity in character and quality of legacy data, will have a lot more complexity to it than we really need, possibly on expense of value gained from a simpler model. The real gain here lies in linking to and making use of resources outside of the library and outside of the library world. We are also in doubt whether new library specific standards is the right way to go at all; after all there already exist specialized ontologies and vocabularies to describe almost everything we need to say something about. Why would we need one unified model to describe everything? And why should we assume that the opinions or choices made by specialists within the different fields would be inferior to those made by library generalists? Finally, if the emerging standards for library linked data cataloguing do prove to be useful and valuable in the future, we will have a better starting point for implementing them than most other libraries. RDF linked data are flexible and easy to adjust, and the more expressive they are, the better the starting point.

When the library sector wants to introduce a new way of doing things, it is usually a very thorough and rather slow process. We have to consider implications for all the different types of libraries with their different types of material. And then we usually feel that we have to be absolutely sure we have thought of and planned for every kind of eventuality and exception that could occur, and that we have got everything just right, before we can start using it. Consequences of a method like this can be that the final result is overcomplicated and hard to understand and use, that we sacrifice valuable functionality as a precaution against threats that later turn out not to be all that pressing, or that the development takes so long that the product is already outdated when it is finally ready for use. We might have something to learn from modern software development methods, where it is a goal to implement and start using a system as soon as possible. Then further development, adjustments and the adding of new features is based on the needs that arise during the actual use of the system, rather than on the needs we think we are going to have when we think about what the system should be like in advance. This speeds up the process and reduces the risk of choosing solutions that are unnecessary, impractical or too complicated.

One of our strongest incentives for switching formats and changing cataloguing practice is that we are able to. We realize that we are in a very fortunate position at Oslo Public Library. As a public library, our main task is to offer content that is of current interest, rather than conserving an existing historical collection. The library’s content policy states that the library’s focus on content should be based on a «just in time» principle, rather than on a «just in case» principle: Instead of letting the collection we have decide what kind of library we get, we should let the kind of library we want decide what our collection should be like. We can apply a similar way of thinking to our catalogue data: Instead of letting the nature of our old data dictate our choices of formats and cataloguing practice, we can focus on how we ideally would like to register metadata, and then let that dictate our choices of formats and data models. The old data can be converted and adjusted to fit our models as well as possible, and will gradually make up a smaller and less significant part of the catalogue.

Oslo Public Library chooses RDF linked data as core metadata format

Torsdag 19. juni

During the next four years the Digital Development Team will join the Application project, a temporary organization whose mission is to provide systems, tools and services for the new city library of Oslo due to open in 2018.

The main task will be to provide modern tools for the library staff in order to facilitate the dissemination and mediation of content, both inside the library building and on the Internet. The library system and its related tools have been identified as the core system of this activity.

From ILS to LS.XT

Oslo Public Library has chosen the free and open Koha Integrated Library System as a basis for our new library system. This is an ILS, but we see Koha as one of several modules that will form our future library system. We aim to take the I completely out of ILS, and our working title is LS.XT – Library system Extended.

We do not see our library system as a single stand-alone component that will do «everything». First and foremost we want to use Koha for what it is good at – circulation. Koha comes with good APIs out of the box and the beauty of open source is that we can expand and contribute to create richer APIs that will serve our needs.

Our catalogue data will be stored as RDF linked data, a rich metadata model more suitable for our future needs than the library specific MARC-format. RDF data enables us to use the same metadata format for our physical collection and our digital content, and it provides us with a good foundation for search, presentation and integration with other content.

LS.XT - Library system.Extended

Simplified view: LS.XT – Library system.Extended. RDF as primary metadata format.


While using RDF as our primary format we still have to provide a MARC representation of our data. The MARC representation requires a conversion of our RDF records to provide a slim MARC record in Koha. This is mainly for dealing with circulation and for exchanging data with other libraries. This is a small paradigm as our RDF records will be free and open, but in order for other libraries to actually be able to use our data, we have to convert it and lock it into a nearly 50 year old format.

We hope someone shares our dream of a full-fledged RDF library system. Please get in touch if you do! :)

RDF opens a new world of possibilities as to how we can connect our metadata with data from other relevant resources. We will pursue data harvesting from other sources, which mean we can add value to our core content, and harvesting of basic bibliographic data to facilitate the cataloguing process.

Cataloguing in LS.XT

Simplified view: LS.XT – Library system.Extended. Cataloguing with harvesting and conversion tools


A viable system architecture

One of the challenges is to construct a systems architecture that is stable, durable and modular. An architecture that will last for years and withstand phasing out old, outdated and rarely used services and tools, while being flexible to support the development of new and more modern services on new platforms.

We don’t know all that much about which gadgets and interfaces we need to create services for in the future, but we know it will be something different than what we have today.

Planning for this is conquering the future! :)

Digital utvikling + Applikasjonsprosjektet

Fredag 23. mai

De av dere som leser «Om oss»-sidene våre (tipper det er maaange :) ) har fått med seg at teamet Digital utvikling ikke lenger er aktivt i forhold til å søke støtte til og drive prosjekter med midler fra feks Nasjonalbiblioteket. Fra oktober 2013 har vi vært en del av den midlertidige organisasjonen Applikasjonsprosjektet.

Applikasjonsprosjektet er opprettet som et direkte resultat av at Deichmanske bibliotek har fått øremerkede midler til å utvikle programvare og tjenester til det nye hovedbiblioteket i Bjørvika. Prosjektet løper til vi åpner dørene til byens nye storstue.

Vi kommer til å fortsette å dele det vi lager, og det er et uttalt mål at de verktøyene og tjenestene vi utvikler i Applikasjonsprosjektet skal deles med resten av biblioteknorge, akkurat slik vi har gjort det de siste årene på kontoen vår på Github.

De to største delprosjektene i Applikasjonsprosjektet er innføring av nytt biblioteksystem og utvikling av et system for å produsere og styre digitale utstillinger og formidling av innhold på ulike digitale flater, både i biblioteket og på nett.

I tillegg til dette skal vi sørge for at vi har på plass gode støtteverktøy både for ansatte og publikum. Eksempler på dette er en egen webapp for ansatte, et system for å holde orden på de ulike arrangementene vi har i biblioteket, booking av rom og utstyr og en ny nettside.

Nå er alle krefter satt inn på å tilpasse og videreutvikle Koha til å dekke de viktigste behovene vi har i forhold til biblioteksystem. Mer om dette kommer i en bloggpost om ikke så lenge. Stikkord er utvikling av åpne API-er, katalogisering og metadatalager i RDF og et nytt og bedre grensesnitt for søk og navigasjon i bibliotekets samlinger.


 Atelier Oslo og Lund Hagem Arkitekter

Illustrasjon: Atelier Oslo og Lund Hagem Arkitekter



Do you want to help us create awesome library services?

Fredag 14. mars

Three years from now Oslo Public Library will move into a new building close to Oslo Central Station and the National Opera House. The library will, in addition to the traditional library services, offer a number of digital services and tools designed to help build a better library experience.

The Agency for Cultural Affairs City of Oslo has just announced a public tender where you and your company can join in and help us create services and tools for the new library.

Do you want to help us make awesome library services? Are you a Koha Ninja? Do you master the art of Test Driven Development? Then we suggest you take a look at the official tender/service contract in the TED database and the qualification documents.

Unfortunately the qualification documents only exists in Norwegian. We ask you to contact the official contact person if you have furter questions and need help navigating the Norwegian documents.

Good Luck! Maybe we’ll see you soon? :)

 Atelier Oslo og Lund Hagem Arkitekter

Illustrasjon: Atelier Oslo og Lund Hagem Arkitekter

Vil du hjelpe oss å lage verdens beste bibliotektjenester?

Fredag 14. mars

Om bare 3 år flytter Deichmanske hovedbibliotek inn i nytt bygg i Bjørvika i Oslo. Da skal vi åpne et bibliotek som, i tillegg til de tradisjonelle bibliotektjenestene, inneholder en rekke digitale tjenester og verktøy som skal hjelpe brukerne til en bedre bibliotekopplevelse. Dette trenger vi hjelp til å utvikle!

Kulturetaten i Oslo kommune har nettopp offentliggjort en konkurranse der du og ditt firma kan bli med på laget, og hjelpe oss å lage produkter, tjenester og verktøy som både publikum og de ansatte trenger.

Er du dyktig og har lyst til å hjelpe oss å lage verdens beste bibliotektjenester? Da foreslår vi at du tar en titt på konkurranseutlysningen i Doffin og kvalifikasjonsgrunnlaget som gir nærmere opplysninger om rammer og regler for konkurransen.

Har du spørsmål knyttet til konkurransen ber vi deg ta kontakt med offisiell kontakperson.

Lykke til! Kanskje ses vi snart? :)

 Atelier Oslo og Lund Hagem Arkitekter

Illustrasjon: Atelier Oslo og Lund Hagem Arkitekter

Vi deltar på #hack4no

Torsdag 30. januar

Deichmanske bibliotek deltar med to datasett på Kulturrådet og KNreise sitt arrangement #hack4no den 7. og 8. februar.

Datasettene er:

  1. Bibliotekkatalogen i RDF-format, med verksrepresentasjoner
  2. Bokanbefalinger skrevet av bibliotekansatte i Norge, også i RDF-format

Fakta om og dokumentasjon av datasettene finner du her på bloggen.

Vi håper riktig mange utviklere, interaksjonsdesignere og idemakere ønsker å hjelpe oss med tjenesteutvikling for fremtidens bibliotek!

Er du hacker må du lære seg SPARQL først. Utfordringen er herved gitt! :)

Vil du ha kontakt med oss på forhånd, send oss en e-post på digitalutvikling|@|.gmail.com.

Om nytt biblioteksystem på Biblioteknorge-lista

Mandag 27. januar

Denne e-posten ble sendt til postlisten Biblioteknorge i tråden «Deichmanske bibliotek tar i bruk bibliotekssystemet Koha». Vi legger det ut også her, slik at de som ikke følger listen også får se svaret.

Hei biblioteknorge!

Vi synes det er spennende at Deichmanskes valg av biblioteksystem skaper diskusjon i Biblioteknorge. Vi har lyst å kommentere de spørsmålene som er løftet opp her, og må bare på forhånd beklage at svaret er blitt litt langt og omstendelig. Ha tål med oss!

For bibliotekene er valg av IKT-strategi og derigjennom programvare stadig viktigere ettersom stadig mer av innholdet blir digitalt. Bibliotekenes kataloger er i stor grad allerede digitalisert, Nasjonalbiblioteket, avisene og forlagene digitaliserer sitt innhold, og både musikk- og filmbransjen satser stadig mer på digital distribusjon og mindre på fysisk distribusjon. Det er også tydelig at bevilgende myndigheter ønsker klarere mål- og resultatoppfølging. I en slik virkelighet tror vi det er viktig at bibliotekarene blir gitt verktøy som svarer til utfordringene.

For Deichman var den utløsende faktor selvsagt at byggingen av Diagonale / Nye Deichmanske hovedbibliotek nå er igangsatt, og at bystyret har bevilget penger til en oppgradering av både maskin- og programvare. Vi – dvs både applikasjonsprosjektet og Deichman – ønsker å utnytte denne muligheten på best mulig måte i lys av både de krav og forventninger publikum vil ha i årene etter åpning, og de økonomiske rammene for driften i den samme perioden.

En av de viktigste strategiske utfordringene bibliotekene har er å tilgjengeliggjøre kildeuniverset for ansatte og publikum på en forståelig måte. Et sentralt metadatalager, basert på moderne teknologi, mener vi må til for å gi ansatte og publikum tilgang til kildene. Dette er en av de viktigste integrasjonspunktene mot selve biblioteksystemet. I Diagonale skal også alt inn- og utlån, samt sorteringen av bøker, automatiseres. Dette grensesnittet krever også at vi har en stor grad av kontroll over biblioteksystemet. Endeling vil utstillinger som gjør bruk av digital presentasjonsteknolgi være sentrale i driftsopplegget – også innholdet til slike utstillinger vil måtte kunne administreres og tilgjengeliggjøres gjennom et sentralt metadatalager.

Det er i lys av disse utfordringene Deichman har valgt et system som gir stor grad av kontroll over både kode, funksjoner og data. At Koha kun er i bruk på mindre bibliotek i Norge har ikke inngått som et viktig vurderingskriterium. Vi har sett systemet i drift på langt større bibliotek, og det er flere prosjekter på gang i både Sverige og Finland.

Det har ikke vært noen utlysning eller konkurranse i dette trinnet, men Deichman er godt informert om både kapabiliteter og begrensninger i både proprietære og open source systemer.

At Koha er open source betyr selvsagt ikke at det ikke vil påløpe kostnader, for Koha vil måtte tilpasses, utvikles, sikres mot feil og ikke minst integreres mot andre systemer innen åpningen av det nye bygget. Men disse kostnadene vil dekkes av Applikasjonsprosjektet – takk til Oslo bystyre! – og applikasjonsprosjektet vil levere fra seg et ferdig tilpasset og driftbart system innen prosjektet avvikles.

Så hva skjer i fremtiden? Der har Deichmanske ikke konkludert. En kan velge å bemanne opp en egen drifts- og utviklingsorganisasjon, alternativt kan en sette ut drift og utvikling som en eller to egne anbudskonkurranser. Dette valget vil helt klart også påvirkes av hvilke valg andre biblioteker gjør mht fremtidig biblioteksystem.

For å besvare det konkrete spørsmålet om innsparing, er reduserte kostnader ikke et sentralt motiv for skiftet. Men vi tror vi kan levere mer verdi og bedre opplevelser til publikum og ansatte gjennom det sporet vi har tatt inn på, uten en vesentlig kostnadsøkning.

Med vennlig hilsen, —  Arve Søreide Program Manager – Applikasjoner Nye Deichman

Deichmanske bibliotek tar i bruk det frie og åpne biblioteksystemet Koha

Torsdag 16. januar

På det siste ledermøtet før jul besluttet Biblioteksjefen at Deichmanske bibliotek skal ta i bruk det frie og åpne biblioteksystemet Koha. Beslutningen ble tatt på bakgrunn av en lengre prosess i Applikasjonsprosjektet og de kravene som stilles til systemer, verktøy og programvare i et moderne biblioteknettverk i Oslo.

Med Koha får vi et biblioteksystem som kan skreddersys etter våre behov, uten begrensninger i antall samtidige lisenser og et system der vi fullt og helt eier innholdet selv. Et system som raskt kan ta opp i seg endringer, enten basert på brukernes behov eller de ansattes arbeidshverdag, og et system vi kan bruke som grunnlag for videre tjenesteutvikling.

Koha er i dag i bruk i over 1100 andre folkebibliotek på fem kontinenter. Det er også i bruk i en håndfull nasjonalbibliotek samt flere hundre fagbibliotek.

Vi gleder oss til å bli en del av Koha communityet og være med på å forme et system som dekker behovene våre nå og i fremtiden!

Om Deichmanske bibliotek
Deichmanske bibliotek er Norges største folkebibliotek. Vi har – i tillegg til hovedbiblioteket – 17 avdelinger (filialer) spredt over hele Oslo, avdelinger i Oslo fengsel og Bredtveit fengsel, samt et pasientbibliotek på Rikshospitalet. Tre avdelinger er kombinasjonsbibliotek med læremidler på skoler.

I 2017 åpner vi et nytt hovedbibliotek i Bjørvika, plassert sentralt mellom Oslo S og Operaen. Planleggingen av biblioteket har pågått i flere år. Nå har endelig gravingen under det gamle Bispelokket startet og vi vil snart se konturene av en ny storstue for byens befolkning.

En tydelig målsetting er å tilby gode systemer, verktøy og tjenester – både for ansatte og publikum.

Om Applikasjonsprosjektet
Da Oslo bystyre besluttet å bygge nytt hovedbibliotek, ble det også besluttet å gi Kulturetaten en investeringsramme innenfor det såkalte «Applikasjonsprosjektet». Hensikten er å oppgradere bibliotekfaglige systemer og verktøy for å muliggjøre det formidlingsarbeidet som skal skje i det nye hovedbiblioteket. Fagsystem for tradisjonell bibliotekdrift, dvs. bibliotekets katalog samt inn- og utlån av fysiske medier, er det enkelttiltaket som har blitt identifisert som viktigst i dette arbeidet.

Prosjektet vil bruke det neste halvåret på å kartlegge tilpasningsbehov i tett dialog med de ansatte, for å sikre en best mulig migreringsprosess og for å sikre en fornuftig og realistisk fremdriftsplan.

Det er for tidlig å si noe om når skiftet vil skje, men målet er at det blir i god tid før åpning av nytt bibliotek i Bjørvika. Koha er et fullverdig biblioteksystem, men det er en del funksjonalitet som må utvikles og tilpasses før vi kan ta det i bruk.

Grunnlag for beslutningen
Applikasjonsprosjektet har i samarbeid med Deichmans ledelse og utviklingsavdeling vurdert de ulike alternativene som foreligger. Prosjektet har vurdert nøye alle løsningsalternativer for seg, og har ikke hatt omkostninger ved et eventuelt skifte som et selvstendig vurderingskriterium.

De løsningene som har vært vurdert er

  • å velge et proprietært system (som Bibliofil, Mikromarc, ExLibris osv.) etter en åpen anbudskonkurranse
  • å velge et system med en fri lisens (fri programvare)
  • å lage et eget, nytt system fra grunnen

Sentrale vurderingskriterier har vært

  • mulighet for å tilpasse systemet etter Deichmans behov i fremtiden
  • mulighet for å integrere systemet effektivt mot de øvrige tiltakene i det nye hovedbiblioteket (spesifikt formidling av digitalt innhold) samt nasjonale og internasjonale tjenester
  • kostnader ved anskaffelse og drift
  • arbeids- og kompetansekrav i en fremtidig organisasjon.

Vi har også vektlagt kriterier som fleksibilitet, åpenhet, leverandøruavhengighet, tilgang til og kontroll over egne data og mulighet for egen (videre)utvikling.

 Atelier Oslo og Lund Hagem Arkitekter.

Nytt hovedbibliotek i Bjørvika.
Illustrasjon: Atelier Oslo og Lund Hagem Arkitekter.

Oslo Public Library chooses the free and open Koha Integrated Library System

Torsdag 16. januar

At the end of 2013, the Library Director decided that Oslo Public Library will move to the free and open Koha Integrated Library System (ILS). This decision has been made based on a long running process in the “Application project”, and the demands placed on systems, tools and software in a modern public library in Oslo.

By choosing Koha, we will have an ILS that can be tailored to our needs, without limitations on the number of concurrent users/licenses, as well as a system where we truly own all the data ourselves. A system which can quickly be adapted, based on end user needs or the work practices of employees, as well as a system we can use for developing new services.

Koha is used today by more than 1100 other public libraries on five continents. It is also used in a handful of national libraries as well as several hundred academic and special libraries.

We look forward to being a part of the Koha Community and helping to shape an ILS that will satisfy our needs now and in the future!

About Oslo Public Library
Oslo Public Library is the largest public library in Norway. We are made up of one main library and 17 branch libraries all over Oslo, as well as branches in two prisons and one hospital. Three of the branch libraries also function as school libraries.

In 2017 we will move into a new main library centrally located between the main railway station and the opera building, in an area called Bjørvika. The planning process for the new library has been going on for several years. Actual digging on the premises has finally started and we will soon be able to see the start of a new communal space for the people of Oslo.

An important part of the vision is to offer good systems, tools and services, for the employees and the general public alike.

About the “Application project”
When Oslo City Council decided to build a new main library, the Department of Culture was granted a budget to run the “Application project”. The goal of this project is to upgrade the tools available for librarians, in order to facilitate the mediation that will be the focus of the new main library. The ILS has been identified as the core system of this activity.

The project will use the next 6 months to explore the needs for development, in dialogue with library staff. This is done to ensure an optimal migration process as well as a sensible and realistic timeframe.

It is too early to say when the go live will be, but it will happen with a good margin in regards of the grand opening in Bjørvika. Koha is a fully fledged ILS, but some functionality needs to be developed or adapted before it is an optimal system for Oslo Public Library.

How the decision was made
Different options have been considered by the Application project, in cooperation with the leadership at Oslo Public Library, and the library’s department for development. All options have been duly considered, but the costs involved in a change of system have not been a separate criterion.

The options that have been considered are:

  • choosing a proprietary ILS (like Bibliofil, Mikromarc, ExLibris etc) after a public RFP process
  • choosing an ILS with a free software licence
  • building a new system from the ground up

Important criteria for the decision have been:

  • the possibility for Oslo Public Library to adapt the system to future needs
  • the possibilities for integrating the system with other systems in the new library (specifically the mediation of electronic content) as well as Norwegian and international services
  • costs associated with procurement and operations
  • the future demands of a modern library staff

We have also considered criteria such as flexibility, openness, vendor independence, access to and control of our own data as well as the opportunities for future inhouse development.

 Atelier Oslo og Lund Hagem Arkitekter.

The new Main library of Oslo, Norway.
Illustration: Atelier Oslo og Lund Hagem Arkitekter.

Konkurranse! Bli med og bidra til en felles nasjonal base av bokanbefalinger!

Torsdag 31. oktober

Bokanbefalinger banner

Deichmanske bibliotek har, med støtte fra Nasjonalbiblioteket, utviklet en nasjonal database for å lagre og dele bokanbefalinger skrevet av biblioteksansatte i Norge. Vi har omtrent 7.000 anbefalinger i basen fra over 140 anbefalere ved 7 ulike bibliotek og 2 store innholdstjenester.

Nå er vi på jakt etter flere bidragsytere!

Finn frem gamle anbefalinger fra harddisken, skrivebordsskuffen, bloggen eller nettsiden din og bidra til å bygge opp en felles innholdsressurs for alle bibliotek i Norge!


  1. Største bidragsyter i konkurranseperioden – Bibliotek
  2. Største bidragsyter i konkurranseperioden – Enkeltperson
  3. Beste idebeskrivelse av en ny tjeneste basert på hele eller deler av innholdet i bokanbefalingsbasen.
    Eksempel: Mulighet for å legge til personlige stikkord/tagger for å berike anbefalingene
  4. Beste implementasjon (mashup/prototyp) av en ny tjeneste basert på hele eller deler av innholdet i bokanbefalingsbasen.
    Eksempel: En plugin som høster anbefalinger fra Blogspot-blogger inn i Bokanbefalingsbasen. Les om API-et.

Vinneren i hver kategori får en valgfri iPad eller Samsung Galaxy Tab

Konkurransen avsluttes 1. desember kl 23:59

Innlevering av bidrag
Kategori 1 og 2: Legges direkte inn i bokanbefalingsbasen.

For å bli opprettet som bruker og få innloggingsinformasjon: Send en e-post til digitalutvikling[at]gmail.com med fullt navn, arbeidssted og e-postadresse.

Kategori 3 og 4: Beskrivelse av ideen og lenke til mashup/prototyp sendes på e-post til digitalutvikling[at]gmail.com

Svein Arne Brygfjeld, Nasjonalbiblioteket
Kim Tallerås og David Massey, Høgskolen i Oslo og Akershus
Marie Johansen, Ingela Nøding og Anne-Lena Westrum, Deichmanske bibliotek

Vinnerene vil bli kontaktet per e-post.

Les mer om Bokanbefalinger og hvordan du kan bidra i det lange løp.

PS: Dette er det største frislippet vi gjør av brukere inn i Bokanbefalinger, så om du opplever at noe ikke virker som det burde, gi oss beskjed på e-post så er du med å hjelpe oss å lage en bedre tjeneste! :)

Underverk, flettverk og kraftverk : bibliotekkatalogen som verksted

Torsdag 3. oktober

FRBR-modellen ble lansert allerede for 15 år siden, for å tilføre bibliografiske data informasjon om relasjoner mellom kulturelle uttrykk på forskjellige plan. Fortsatt ikke realisert

Flere av prosjektene vi har gjennomført på Deichman de siste årene har basert seg på bibliotekets katalogdata og på det å ta disse i bruk på nye måter. Vi har da ikke brukt MARC-poster direkte, men en konvertert og behandlet versjon av katalogen i RDF-format. En av de viktigste tingene vi på denne måten har kunnet tilføre dataene, er egne ID-er for verk på et overordnet nivå, slik at vi kan identifisere hvilke utgivelser i samlingen som er utgaver av samme verk. Denne muligheten er avgjørende for digital formidling av bibliotekets samling. En base for bokanbefalinger ville vært langt mindre verdt hvis hver anbefaling bare kunne knyttes til én bestemt utgave av den omtalte boka. På samme måte ville funksjoner som «Flere bøker av forfatteren» på de aktive hyllene være meningsløse hvis de foreslo en rekke andre utgaver av den boka du allerede hadde sett på.

Det samme kan sies om de digitale versjonene av mer tradisjonelle bibliotektjenester, som muligheten til å bestille og reservere materiale hjemmefra. Hvorfor skal en bruker som vil lese Victoria av Knut Hamsun måtte velge mellom titalls ulike utgaver for å få plassert en reservering? Selvfølgelig må det være mulig å velge utgave for de lånerne som av en eller annen grunn har spesielle preferanser, men hvorfor skal alle andre tvinges til å velge? Er man uheldig, kan man komme i skade for å reservere en utgave uten ledige eksemplarer, eller en hvor det ledige eksemplaret ikke er på plass, noe som vil medføre at låneren må vente, selv om det finnes ledige eksemplarer av andre utgaver av samme bok.

Problemstillingen er godt kjent i biblioteksverdenen, og FRBR-modellen (Functional Requirements for Bibliographic Records) ble lansert allerede på 1990-tallet som en løsning på nettopp slike spørsmål. Men modellen er dessverre fortsatt ikke kommet til uttrykk gjennom bibliotekenes katalogiseringsregler og metadataformater. Det betyr i praksis at bibliotekene per i dag ikke har beskrivelser av sine samlinger som er egnet for digital formidling og presentasjon på web.

For tiden venter bibliotekene på nye standarder som skal dekke disse behovene, samtidig som de ivaretar alt eldre standarder har tatt hånd om, og som derfor nødvendigvis må bli omfattende, komplekse og tidkrevende å utvikle. Samtidig ser vi at enklere FRBR-lignende modeller blir tatt i bruk hos kommersielle web-baserte formidlingstjenester utenfor biblioteket, rett og slett fordi de er helt nødvendige for kvaliteten på tjenestene. Sosiale litteratur-websider som Bokelskere, LibraryThing og GoodReads, har alle måttet komme opp med konkrete og praktiske løsninger på slike problemer, fordi tjenestene deres ville vært verdiløse uten dem. Hvem ville gå til LibraryThing for å finne leservurderinger av «Huckleberry Finns eventyr», hvis vurderingene var fordelt mellom de mange tusen ulike utgavene denne romanen er kommet ut i? Hvem ville ha gått til filmdatabasen IMDb hvis man ved å søke på en filmtittel, ikke fikk opp informasjon om filmen i seg selv, men om alle de forskjellige utgivelsene av DVD-er og videokassetter?


Skjult potensial i katalogpostene

Når jeg søker etter «Victoria» av Knut Hamsun og får 23 treff i bibliotekskatalogen, trekker jeg ikke den slutningen at Knut Hamsun har skrevet 23 bøker med denne tittelen. Jeg skjønner at det er snakk om ulike utgaver av én og samme bok. Dette skjønner jeg fordi jeg kan supplere opplysningene i katalogen med kunnskap og logikk jeg selv besitter. Informasjon om verk finnes ikke eksplisitt i katalogen, men vi kan trekke slik informasjon ut av de opplysningene som ligger der, ved å anvende regler som tilfører nettopp denne kunnskapen og logikken. Alle utgaver av én bok vil for eksempel ha samme forfatter. De vil ikke nødvendigvis ha samme tittel, siden det kan være snakk om oversettelser eller utgaver med modernisert språk, men katalogpostene angir som regel originaltitler i slike tilfeller. Ved hjelp av opphavspersoner, titler og originaltitler, kan vi avdekke slektskapet mellom to manifestasjoner av samme verk på tre forskjellige måter:


    1. Dokumentene har samme opphavsperson og samme tittel. Ingen av dem har opplysning om originaltittel.
      • «Kruttårnet» av Jens Bjørneboe (1969)
      • «Kruttårnet» av Jens Bjørneboe (1974)


    1. Dokumentene har samme opphavsperson og samme originaltittel.
      • «Powderhouse» av Jens Bjørneboe (2000). Originaltittel: «Kruttårnet»
      • «Der Pulverturm» av Jens Bjørneboe (1995). Originaltittel: «Kruttårnet»


  1. Dokumentene har samme opphavsperson. Det ene dokumentet har originaltittel, og denne er identisk med det andre dokumentets tittel.
    • «Powderhouse» av Jens Bjørneboe (2000). Originaltittel: «Kruttårnet»
    • «Kruttårnet» av Jens Bjørneboe (1969)

Med andre ord: Har du to bøker som heter det samme og er skrevet av samme forfatter, er det sannsynligvis snakk om to manifestasjoner av samme verk. Dette er ikke noe blendende resonnement, snarere en selvfølgelighet. Men det er en selvfølgelighet som så langt dessverre har vært fullstendig fraværende i bibliotekkatalogene og i bibliotekenes web-baserte tjenester. Og om logikken er enkel, så er effekten av å få den eksplisitt uttrykt i katalogen stor.


Relasjoner mellom verk

I tillegg til å identifisere hvilke verk dokumentene i biblioteksamlinga er manifestasjoner av, gir behandling av katalogdata også mulighet til å finne og uttrykke relasjoner mellom forskjellige verk:

  • Fagboka «Nora Nora» av Margareta Wirmark handler om skuespillet «Et dukkehjem» av Henrik Ibsen
  • Spillefilmen «Ti kniver i hjertet» av Marius Holst er basert på romanen «Gutten som ville være en av gutta» av Lars Saabye Christensen
  • Barneboka «Flukten fra vikingene» av Torill Thorstad Hauger er en oppfølger til «Røvet av vikinger»
  • Romanen «Kransen» av Sigrid Undset er en del av trilogien «Kristin Lavransdatter»
  • Samlingen «Skjebneanekdoter» av Karen Blixen inneholder fortellingen «Babettes gjestebud»

Når relasjonene mellom verkene først er formalisert i katalogen, kan vi også la dem komme til uttrykk mellom manifestasjonene i samlingen. Bibliotekbrukeren som har lånt en DVD, kan få vite at vi har boka filmen er basert på, andre bøker av samme forfatter eller filmer basert på andre bøker av denne forfatteren.


Men: katalogpostene gir ikke alltid all nødvendig informasjon

Det er mye å tjene på å tilføre denne typen eksplisitt informasjon til bibliotekkatalogen. Problemet er at vi er begrenset av den informasjonen som ligger i MARC-postene, som strengt tatt ikke er laget for denne bruken. Postene danner et utmerket grunnlag i de tilfellene hvor én utgivelse svarer til ett verk, men vi merker raskt at informasjonen ikke strekker til for unntakene.

    • Manglende informasjon om hvorvidt en utgivelse har verkshøyde eller ikke
      Eksempel: Gabriel Scott. «Tante Pose ; Fant ; Josefa»
      Tre romaner samlet i ett bind. Hovedtittel er en sammenføyning av de tre verkstitlene, mens de enkelte romanene er registrert som analytiske biinnførsler. Men det framgår ikke på noen måte av katalogposten om samlingen i seg selv er å betrakte som et selvstendig verk. I dette tilfellet er sammenstillingen av de tre romanene gjort av utgiverne, lenge etter forfatterens død. Det blir derfor søkt å snakke om denne utgivelsen som et eget verk. Eksempler i retningslinjene for Normarc kan tyde på at indikatorene til felt for opplysninger om tittel og ansvarshavende kan brukes til å uttrykke slik informasjon, men det er ingen praksis for dette.


    • Opphavsperson og tittel identifiserer ikke verk entydig
      Eksempel: Ingvar Ambjørnsen. «Jesus står i porten»
      En novellesamling av Ambjørnsen, hvor de enkelte novellene er registrert med analytter. I dette tilfellet er novellene utgitt samlet av forfatteren selv, og det er derfor naturlig å betrakte både samlingen og den enkelte novelle som verk. En av novellene har tittelen «Jesus står i porten», samme tittel som samlingen den er en del av. Her er altså ikke opplysninger om forfatter og tittel tilstrekkelig til å skille mellom to ulike verk.


    • Originaltitler kan være ulike
      Eksempel: Daniel Defoe. «Moll Flanders»
      Noen ganger kommer bøker ut med ulike titler på originalspråket, og får også ulike opplysninger om originaltitel i oversatte utgaver. De fleste utgaver av denne romanen heter enkelt og greit «Moll Flanders». Andre utgaver har en lengre tittel: «The fortunes and misfortunes of the famous Moll Flanders». Men den opprinnelige tittelen fra 1722 er intet mindre enn:

      «The Fortunes and Misfortunes of the Famous Moll Flanders, &c. Who was Born in Newgate, and during a Life of continu’d Variety for Threescore Years, besides her Childhood, was Twelve Year a Whore, five times a Wife (whereof once to her own Brother), Twelve Year a Thief, Eight Year a Transported Felon in Virginia, at last grew Rich, liv’d Honest, and died a Penitent. Written from her own Memorandums.»


    • Manglende mulighet til å knytte bibliografisk informasjon til analytter
      Eksempel: Arne Garborg. «Læraren ; Den burtkomne faderen»
      Et skuespill og en roman, flere ganger utgitt samlet i ett bind. Katalogposten kan ved hjelp av analytiske biinnførsler uttrykke at bindet inneholder disse to verkene, og den kan også uttrykke at bindet inneholder både et skuespill og en roman. Men siden litterær form registreres på overordnet dokumentnivå, og ikke på den enkelte analytt, lar det seg ikke gjøre å få fram hvilket av verkene som er et skuespill og hvilket som er en roman.


    • Originaltitler mangler for deler av utgivelse
      Eksempel: Gunilla Bergström. «Albert Åberg : de tre første historiene»
      En samleutgave som inneholder de tre bøkene «Du er en luring, Albert Åberg», «God natt, Albert Åberg» og «Heng i, Albert Åberg», som alle er tidligere utgitt hver for seg. For de enkeltstående utgivelsene kan vi bruke de svenske originaltitlene til å identifisere verket. Men når historiene inngår som deler av en samlet utgivelse, er det ikke lenger rom i dataformatet til å knytte originaltittel til den enkelte delen.


    • Originaltittel mangler for relatert verk
      Eksempel: «The Three musketeers». Film av Stephen Herek
      Filmatisering av Alexandre Dumas’ roman «De tre musketerer». Relasjon til verket filmen er basert på er uttrykt med biinnførsel på forfatteren med romanens norske tittel. Men identifiseringen av romanen som verk avhenger av den franske originaltittelen «Les trois mousquetaires». Denne framgår ikke av katalogposten.


    • Utilstrekkelig informasjon om serier
      Eksempel: Ursula K. Le Guin. «Trollmannen fra Jordsjø» (Gyldendal, 2004)
      Her er det relevant å snakke om verk på to nivåer. På den ene siden er romanen et verk i seg selv, men den inngår også i en serie som samlet sett utgjør et mer omfattende verk. MARC-formatet lar oss registrere opplysninger om serier; i dette tilfellet har boka to serieangivelser: «Jordsjø-krøniken» og «Lunapocket». Den første sier noe om hvilken serie verket inngår i, mens den andre bare gjelder denne spesielle utgivelsen. Det finnes ingen måte å lese ut av posten hvorvidt en serieangivelse beskriver en reell verksserie eller en ren forlagsserie. En engelsk utgave av samme bok ville dessuten ha en helt annen angivelse av Jordsjø-serien, med engelsk serietittel. Vi kan altså ikke bruke MARC-feltet for serieangivelse til å etablere verks-IDer for serier. Det finnes riktignok rikere muligheter for å angi serietilhørighet i MARC, men disse er lite brukt i praksis.


Hva gjør vi?

Vi har sett at vi kan tilføre bibliotekkatalogen stor merverdi ved å etablere egne instanser for verk og relatere disse til hverandre og til de enkelte dokumentene i samlinga. Det å kunne identifisere verk og gruppere ulike manifestasjoner er en forutsetning for at vi skal kunne bruke katalogdata i digital formidling av biblioteksamlingen på en tilfredsstillende måte. Vi har videre sett at selv om bibliotekenes katalogdata er manifestasjonsorienterte, og ikke eksplisitt beskriver verk, så framgår ofte den nødvendige informasjonen implisitt. Ved å behandle katalogdataene etter visse logiske regler, kan vi konstruere verks-IDer og informasjon om verk fra dette utgangspunktet. Samtidig har vi sett at denne metoden har begrensninger. Den informasjonen som ikke går fram av katalogpostene må vi nødvendigvis gå glipp av. Behandling av data fra MARC-poster er derfor ikke tilfredsstillende som en endelig løsning når alt kommer til alt.

Fortsatt er mange av basistjenestene til biblioteket avhengige av katalogdata i MARC-format; samtidig ser vi klare fordeler ved å kunne basere nye tjenester på katalogdata i et mer fleksibelt format, som RDF. Men hvis vi enn så lenge må ha data i begge formater, virker det ikke uhensiktsmessig å ta utgangspunkt i det mest begrensede formatet for å produsere de mer uttrykksfulle beskrivelsene? Virker det ikke mer fornuftig å starte i den andre enden: å produsere data i det best egnete formatet, og så heller bruke disse som grunnlag for å opprette enklere poster for de tjenestene og grensesnittene som er fortsatt er avhengige av MARC-formatet? Det er krevende å produsere gode metadatabeskrivelser av f.eks. film eller musikk ved hjelp av et generelt metadataskjema som MARC, som egentlig er utviklet for å beskrive bøker. Og det er begrenset hvor godt de ferdige dataene kan tolkes tilbake til film- eller musikkspesifikk informasjon i etterkant. Da virker det mer hensiktsmessig å produsere gode og presise beskrivelser i metadataskjemaer som er spesielt tilpasset disse typene uttrykk, og så heller bruke dette som grunnlag til å produsere flatere beskrivelser i et mer generelt format. Man kan alltids behandle konverterte MARC-data og resonnere seg fram til informasjon som ikke framgår eksplisitt fra MARC-postene, slik vi har gjort for å identifisere og relatere verk. Men det er ikke til å unngå at man før eller siden vil havne i situasjoner hvor det mindre uttrykksfulle formatet blir en feilkilde eller forårsaker unødvendige begrensninger for hva som er mulig å få til. Det å lage flate avbildninger av en tredimensjonal gjenstand er en langt mer overkommelig oppgave enn å rekonstruere tredimensjonale gjenstander ut fra et todimensjonalt bilde.

I tillegg er tiden moden for en endring av fokuset i selve katalogiseringsprosessen. Katalogisering bør i mindre grad handle om å beskrive fysiske objekter, og i større grad om å beskrive de inneholdte verkene. Bibliotekkatalogen er ikke lenger bare et arbeidsredskap for bibliotekarene for å organisere og finne fram i en fysisk samling; den er en tjeneste som vi yter til sluttbrukerne. Da er det helt avgjørende at det går an å orientere seg og finne informasjon med en verksorientert tilnærming. Dette forutsetter at verkene representeres som egne instanser i bibliotekkatalogene, med egne unike identifikatorer. Data som beskriver verket på et overordnet plan hører hjemme her, i stedet for at vi registrerer de samme opplysningene i mange forskjellige katalogposter. Så kan man i neste omgang beskrive relasjoner mellom verk og knytte verk til de enkelte utgavene, for å gi sluttbrukere navigasjonmuligheter og tilgang til objektene i samlingen. Slik kan bibliotekkatalogen utgjøre et godt grunnlag for formidling og tilgjengeliggjøring av biblioteksamlingene i en digital tid.


Bildebaser.deichman.no på Omeka

Fredag 20. september


Deichmanske bibliotek har i noen år hatt et samarbeid med 6 lokalhistorielag i Oslo. Historielagene har samlet inn, skannet og registrert bilder i en base som har vært integrert i biblioteksystemet.

Vi har ønsket å få bildene over i en mer fleksibel løsning, med en enklere registrering for historielagene og, ikke minst, et mer presentabelt og brukervennlig grensesnitt. Valget falt på Omeka - ett  system laget for at museer, arkiver, akademikere eller entusiastiske amatører enkelt kan administrere og presentere sine samlinger som digitale utstillinger.


Omeka er basert på åpen kildekode, og er gratis for alle å ta i bruk. En stab på 7-10 tilknyttet George Mason University sørger for at programvaren vedlikeholdes og videreutvikles, godt hjulpet et aktivt community av frivillige brukere rundt i verden om som bidrar med bugfikser, plugins og dokumentasjon.

Å migrere fra ett system til et annet byr som regel på utfordringer, men det har stort sett forløpt uten problemer. Google Refine (Heter nå OpenRefine) har vært til god hjelp for å rydde opp i metadata før import.

Vi har nå fått overført 3 av 6 historielag i Omeka – over 8 tusen bilder er nå tilgjengelige på bildebaser.deichman.no – værsegod ta en titt! Det er mange interessante og morsomme bilder fra Oslos bydeler, fra 1850-årene og frem til i dag.


I løpet av høsten vil vi importere de resterende historielagsbasene, så følg med!

Argento videreførte den italienske giallo-sjangeren

Mandag 19. august

Av: Victor Josefsen & Thomas F

Dario Argento er mannen bak filmer som Tenebre, Suspiria og Opera. Inspirert av Mario Brava og italienske krimpocketbøker debuterte Argento i 1970 med The Bird with The Crystal Plumage, som du kanskje fikk med deg på Kinoteket 7. januar i år.

Med nyskapende kamerakjøringer, glorete fargebruk og sjokkerende drapsscener videreførte han den italienske giallo-sjangeren. Den unge regissørens evne til å skape grufull estetikk ble raskt hans varemerke, og hans eksentriske framtoning ga ham kultstatus blant horror-fans verden over.

14. januar i år på Kinoteket sto Dario Argentos Suspiria på programmet. Her kunne  du oppleve farger, følelser og sjelsettende filmusikk. Italiensk horror opererer i et annet univers enn sine amerikanske motstykker, og filmmusikk er noe de kan, spesielt horrofilmusikk – og aldri er det bedre enn når Dario Argento sitter i regissørstolen.



Dario Argentos filmer er som fargesprakende drømmereiser anført av et hypnotiserende soundtrack. Argentos intensjon er ikke å drukne publikum i blod, men å gi dem en opplevelse av estetikk og atmosfære. Musikken utgjør noe av kjernen i disse filmene. Soundtrackene står i skarp kontrast til de groteske bildene som flimrer over filmlerretet.

Det makabre tonesettes av innsmygende og fengende melodier. Sjokk og skjønnhet i en og samme opplevelse. I Deep Red var musikken en av grunnene til at filmen ble en suksess, og soundtrack-albumet toppet italienske hitlister det året. Goblin, som også kalte seg The Goblins, sto for musikken, og står også for musikken i Susperia.

Denne saken er tidligere publisert på Deichmans musikkblogg.

Du finner alle våre Dario Argento-filmer her.
Du kan låne musikk av Goblin.

marc2rdf revisited

Fredag 9. august

Prosjektet marc2rdf (som nå er et prosjekt støttet av NB) har fått ny ham.

I flere år har det blitt jobbet med konvertering fra MARC (bibliografisk format primært for fysiske bøker) til RDF (ressurs-beskrivelsesformat for alt som kan representeres på nett). Dette har vært store manuelle prosesser og mye prøving og feiling underveis. Alt av konverteringsbehov deichmanske bibliotek har funnet de siste årene har nå blitt samlet i en webapp:



Arkitekturen over applikasjonen. Et eller flere bibliotek høstes via OAI og mappes/konverteres til egen graf i RDF-storen. Sparql-regler og høstingsregler sørger for forbedret innhold


Denne har nå surret og gått gjennom sommeren og ser ut til å ha nådd et akseptabelt stabilitetsnivå. Webappen har tre moduler:

  • mapping    (selve mappingen fra marc til rdf)
  • rules            (sparql-regler for generering av verk, forfatterinstanser, relasjoner, etc.)
  • harvesting (høsting av eksterne lenker til coverart etc.)
Webappen høster katalogposter via protokollen OAI-PMH, enten fra et datospenn eller daglig. Den bruker valgt mapping i applikasjonen og konverterer postene til RDF og, etter ønske, lagrer resultatet i RDF og/eller legger det direkte inn i RDF-storen. I tillegg   vil det kjøres valgte Sparql-regler (Rules) på det konverterte datasettet og alternativt høstes ekstra data (e.g. coverart) til de nye dataene. Fordelene Den store fordelen med denne applikasjonen er at den syr sammen alle de manuelle funksjonene til én (=daglig oppdatering) og gjør det enklere å vedlikeholde et RDF-datasett ved siden av det gamle, så lenge dette er i bruk. I tillegg blir det enklere å jobbe med mappingen når du kan teste den live mot en post fra et OAI-depot og få resultatet direkte. Det samme med ekstern høsting. Det må presiseres at dette ikke er et fancy verktøy for enkle drag-n-drop løsninger, men et samlende verktøy for å administrere kompliserte katalogoppgaver og sette opp rutiner for daglig oppdatering. Bli med Vi har satt opp en instans på en ekstern server som per idag tjener Deichmanske bibliotek, NorBok (Bibsys) og Lillehammer folkebibliotek. Vi oppfordrer herved bibliotek som vil prøve ut ny formidling av sine kataloger til å kaste seg på dette prosjektet. Ta gjerne kontakt med oss for hjelp til installering/oppsett evt. for å bli med i vår felles database. Eksempler på nye prosjekter som baseres på dette nye katalogformatet er Aktive hyller og Bokanbefalinger.

Noen snapshots fra applikasjonen:


Oppsett av et bibliotek (bibsys) som skal høstes fra


mapping fra MARC til RDF i egen editor



Test av resultat fra mapping


live testkonvertering på post hentet via OAI og resultat. Det er også mulig å laste opp binær marc eller sette igang en konvertering av et datospenn


UNGFILM: Are you ready to get pitch-slapped?

Torsdag 8. august

Har du sett High School Musical? Bring it on? TV-serien Glee? Er du spesielt fan av sistnevnte? Se Pitch Perfect! Ikke spesielt fan av de nevnte? Da tror jeg du kan styre unna. Eller…

kanskje du digger Rebel Wilson? 90-talls-pop? The Breakfast Club? Kanskje du kunne tenke deg å lære «The Mermaid dance»? Du MÅ ikke være overbegeistret for morsomme musikaler for å la deg underholde av:


Rebel Wilson, kanskje mest kjent fra Bridesmaids, setter i gang lattermusklene som Fat Amy. Hun lirer av seg gullkorn på gullkorn, som i denne scenen:

Aubrey: What’s your name?
Fat Amy: Fat Amy.
Aubrey: Um…you call yourself Fat Amy?
Fat Amy: Yeah, so twig bitches like you don’t do it behind my back.

Blir den noe alternative DJ-jenta (Anna Kendrick) medlem i a capella-gruppa, The Barden Bellas, som inntil nå utelukkende har bestått av prektige, pene barbier? Selvsagt! Blir Fat Amy, den sexfikserte baben, den lesbiske kraftpluggen og den sære low-talkern også med? Selvsagt!

Filmen kort fortalt: Vakre vokalharmonier. Beinhard konkurranse. International Championship of College A Capella. Nerver. Prosjektyl-spy. Østrogen VS. Testosteron. The Barden Bellas VS. gutta i The Treblemakers. Oppstår det søt musikk mellom to konkurrenter? Klarer jentene å slå gutta? Hvem går av med The a ca-victory?

Den som låner Pitch Perfect får svaret!

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Anvil: The Story of Anvil

Torsdag 1. august



De fleste kjenner sikkert til This is Spinal Tap, Rob Reiners klassiske mokumentar fra 1983, hvor vi følger tungrock-gruppa Spinal Taps opp- og nedturer. En hysterisk morsom film som tar det såkalte rockelivet på kornet; fyll, krangler, damer, og den berømmelige forsterkeren som går til 11. Noen vil kanskje si at den er urettferdig mot dagens virkelige rockehelter, men jeg velger å tro at de faktisk ler høyest selv.

Anvil: The Story of Anvil kan i første omgang se ut som en ekte Spinal Tap versjon, men det er mest av alt en rørende historie om et tungrockband som aldri fikk det helt til. Det begynte relativt lovende tidlig på 80-tallet, hvor de blant annet turnerte sammen med Scorpions og Whitesnake, og grupper som Metallica og Slayer har nevnt dem som inspirasjonskilde. Men etter et par gode plater som Metal on Metal og Forged in Fire, forsvant de mer eller mindre ut av scenen og sterkere band som nevnte Metallica, Slayer og Megadeth tok etter hvert over som trash kongene. Så hva skjedde? Hva gikk galt? Det er selvfølgelig ikke bare et svar på det, men sjekk ut denne finfine filmen så finner du det kanskje ut.



Klikk her for at se den integrerte videoen.

Denne saken er tidligere publisert på Deichmans musikkblogg.

Himmelen over Berlin

Mandag 29. juli

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Englene har en evig tilværelse i skyggen av menneskene. Siden tidenes morgen har de vandret på jorden og observert mennesket, dets bekymringer og klager. De kan ikke forandre et liv, men de kan gi styrke og varme.

Himmelen over Berlin (Der Himmel über Berlin) er en prisbelønnet tysk spillefilm med regi av Wim Wenders fra 1987.

Engelen Damiel (Bruno Ganz) våker over Berlin. En by merket av krig, og delt av en mur. Damiel ønsker å forlate sin lette tilværelse og føle livets tyngde; stige ned på jorden og virkelig føle og gjøre ting - få kalde hender og varme dem. Et møte med en sirkusartist gir ham fornemmelsen av hva forelskelse er, og da en frafallen engel (Peter Falk) forteller ham om det levende livet — to smoke, and have coffee – and if you do it together, it’s fantastic — bestemmer Damiel seg for å ta det store, ugjenkallelige steget til livet.

Himmelen over Berlin er som et dikt i bilder. En fortelling om en forgangen tid og en hyllest til livet. Filmen vant prisen for beste regi under Cannes festivalen i 1987 og anbefales som vakker og ettertenksom input.

Filmen byr i tillegg på en fantastisk konsertscene med Nick Cave & the Bad Seeds.



Gunnar Vilberg

(Dette innlegget er tidligere publisert på Deichmans litteraturblogg)

Topp 3 — Fengselsfuglar

Onsdag 24. juli

Eit bibliotekkort, ein iskald film og ein leskande kaffi, takk!

Sommaren er endeleg her! Med mykje varme, høg luftråme, steikande sol, trongt om plassen i parken, ikkje ein ledig flekk på stranda, folk i lite klede, og alt det andre som gjer oss heilt skrullete. Vi stressar rundt, som skrukkete druer i ein bakaromn, og temperamentet stig for kvart pust ein tek. Brann- og redningsetaten ber Oslofolk ta det med ro. Det kokar over for somme. Litt som for Michael Douglas i Falling Down. Da kan det vere greitt å roe seg ned med ein kjølande film. Ein film om kule typar med nerver av stål. Iskaldt stål. Eg tenker sjølvsagt på fengselsfilmar, eller meir korrekt, filmar om fengselsfuglar. Og her er mine tre absolutte favorittar.


1. Le Trou (1960) — Jacques Becker


Om ein talar om fransk film, er det nok ikkje mange som tek namnet Jacques Becker i sin munn. Det meiner eg er synd. For filmane hans er, om ikkje mange, så i alle fall særskild artistiske og innovative for perioden.

Hòlet, eller Le Trou som den heiter på fransk, er kanskje den mest effektfulle og truverdige skildringa av eit fengselsmiljø, og ei flukt frå det same miljøet, eg har sett så langt. Becker sjølv var i ein periode assistent for Jean Renoir, då Renoir var i toppform med filmar som La grande illusion (1937) og La régle du jeu (1939). At Becker lærte eit og anna i løpet av den tida, når det gjeld forteljarteknikk, er høgst sannsynleg. Le Trou er i alle fall i mine auge heilt på høgde med meisterverk som Godards À bout de souffle (1960) og Truffauts Les quatre cents coups (1959). Dessverre vart Le Trou siste film frå Becker. Han døydde, 53 år gamal, like etter at filmen var ferdig, før den hadde hatt framsyning på kino.

Filmen tek føre seg fire innsette i eit fengsel i Paris, og dei har alle ei lang soningstid å sjå fram mot. Dei ser likevel ikkje heilt bekmørkt på, for dei har planar om å bryte seg ut. Plutseleg kjem det inn ein nykomling i cella, og uroa aukar gradvis. No er det etter kvart blitt nokså mange filmar som dreier seg om det same temaet, men med Le Trou, gjer Becker det på ein overtydande måte. Vi blir innlemma som ein sjette, usynleg del av kvintetten, og kjem tett innpå karakterane, utan at vi får bakgrunnshistoria deira. Becker vil at vi skal bry oss om dei, og oppleve fengselet med dei.

Omvendt av mange andre filmar om rømming frå fengsel, er rømmingsplanane i Le Trou langt meir enn berre truverdige. Dei framstår som sannsynlege, samtidig som dei byr på spenning og ei truande uvisse. Ein del av det her er kanskje delvis takka vere det faktum at vi i starten av filmen får sjå ein påstand om at hendingane i filmen er basert på faktiske hendingar, men i det store og heile er det nok eit godt manus og ein strålande regissør som er grunnen til at filmen er den juvelen den har vorte.

Innhaldsmessig er filmen forfriskande minimalistisk. Eg har stor vørdnad for regissørar som maktar å lage film på same måte som Becker har gjort med Le Trou. Til døme er somme av skodespelarane ikkje ein gong skodespelarar, men amatørar. Det merkast ikkje, og dét trur eg i stor grad skyldast  forteljarteknikken til Jacques Becker. Filmen er heilt og haldent strippa for musikk. Det er ikkje eit pip som ikkje høyrer til i handlinga. Riktignok har Becker etter alt å døme brukt fleire lydspor einskilde plassar, men det er berre for å trekke fram slikt som den tunge pusten til dei innsette i ein pressa situasjon eller liknande. Becker bruker desse forsterkingane slik ein anna regissør ville ha brukt musikk, til å forsterke stemninga, men med mykje sterkare rot i handlinga. For meg gjer det her at filmen til tider artar seg dokumentarisk i stilen, og med eit særskild godt resultat.

Skildringa av sjølve fengselet er kanskje noko av det beste med filmen. Det blir ikkje brukt klisjéer eller overtydelege grep. Her finn vi ingen sadistisk fangevaktar, ingen innsett full av meinråder mynta på medfangar, og slettes ikkje mørke krokar og kriker fulle av vondskap. Becker bruker akkurat nok tid og plass til å vise oss monotonien og det håplause i eit slik tilvære, følelsen av å vere innestengd, overvaka heile tida og ikkje sikker på kva som rører seg utafor celleveggane. Eit fengsel i ordet si rette meining, som til slut går på nervane laus.

I filmen tek Becker opp fleire tema, slik som solidaritet, arbeiderklassa si skjebne, og samfunn mot individ. Men i bunn og grunn er det ein film om menneske, og det er det som gjer den så ålmenngyldig og involverande.


2. Runaway Train (1985) — Andrej Kontjalovskij

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Den her filmen står for meg som ein ekte klassikar frå 80-talet, av fleire årsaker. Først og fremst har regissør Andrej Kontjalovskij gjort ein særskild god jobb med å realisere det som eigentleg var eit manus skrive av Akira Kurosawa. Men korleis havna eit manus av Kurosawa hjå ein eksil-sovjeter i Hollywood? Vel, utover på 60-talet gjekk det stadig dårlegare økonomisk med dei japanske filmselskapa. Av den grunn såg Kurosawa seg om etter andre til å finansiere idéane sine. Bousou kikansha (暴走機関車) skulle vere det første forsøket på å lage ein film i utlandet, og det skulle til og med vere Kurosawa sin første film i wide-screen og farger.

Slik vart det ikkje. På grunn av litt svikt i kommunikasjonen, såg det amerikanske produksjonsselskapet for seg ein film i svart-kvitt, og i vanleg format. Dermed vart manuskriptet liggande urørt, heilt til Cannon Films plukka det opp, og Kontjalovskij fekk i oppdrag å regissere eit omarbeida manus. Som ein over middels Kurosawa-fan, synest eg det er litt bittert at han ikkje sjølv fekk lage Runaway Train, men eg trur òg at det kunne ha vore mykje verre. Ein kan grøsse over tanken på kva ein meir tradisjonell Hollywood-regissør på ville ha gjort med filmen. Som eksilrusser kom Kontjalovskij frå ein heilt anna skule enn dei amerikanske regissørane, og filmen ligg nærare opp mot Kurosawa sine filmer kva forteljarteknikk gjeld. Til tider er det nesten så eg ser for meg Manny (Jon Voight) som ei amerikansk utgåve av Toshiro Mifune. Kontjalovskij var for øvrig ein god ven av Tarkovskij (kjend for mellom anna Solaris, frå 1972), og dei to stod saman for produksjonen av filmen Andrej Rublov.

Når ein ser Runaway Train, kan ein berre sjå føre seg kor og korleis Kurosawa ville ha vald anleis, men sjølv om det er eit artig tankeeksperiment, er det ikkje mykje mon i det. For det meste er i alle fall eg særs nøgd med måten historia blir lagt fram på, og eg ønsker meg på ingen måte at filmen skulle ha sett annleis ut. Filmen følger tre hovudlinjer: ei om dei tre menneska på toget; ei om jernbanearbeiderane som prøvar å halde kontroll på toget medan dei ikkje heilt veit om datasystemet kan hjelpe dei eller ikkje, og til slut; ei om den kaldblodige og sadistiske fengselsdirektøren Barstow, som jagar dei rømte fangane som ein blodhund.

Det som slår meg som absolutt størst med filmen, er at karakterane framstår som menneske, verkeleg personar ein bryr seg om, akkurat slik det er med andre verkeleg gode filmar. Dette kjem nok mykje takka vere eit godt manus, men det er heller ikkje til å legge skjul på at regien er god. I byrjinga følest det inneklemt og intenst, visuelt. Dei bikker kanskje til tider over i klisjé, scenene i fengselet, men byggjer likevel fenomenalt opp under spenninga. Ei spenning som varer gjennom heile filmen. Desperasjonen til hovudkarakterane er nesten til å ta og føle på. Det er òg noko med råskapen og det ville, som Kontjalovskij får fram på ein så overtydande måte at ein mest gløymer at det er ein film, og snarare tek det for å vere ein dokumentar.

Eg har definitivt ikkje tenkt å spolere slutten for dei som ikkje har sett filmen før, berre dette: det er meisterleg gjort. I ein tradisjonell Hollywood-film hadde vi kanskje vorte servert ein helteaktig tale, men i staden velger Kontjalovskij, finurleg nok, å la det vere med bileta. Sagt med eitt ord er sluttscena gåsehudintroduserande.


3. Bronson (2008) — Nicolas Winding Refn

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Regissør Nicolas Winding Refn vart for alvor kjent i filmverda, etter at han stod for regi av filmen Drive (2011), med Ryan Gosling i ei av hovudrollene. Etter den filmen har dei to, Gosling og Winding Refn, vorte som eit radarpar å ansjå. Det har i alle fall vore nok av spekulasjonar i retning av «kva film kjem dei til å samarbeide om neste gong?». Siste film dei gjorde i lag, Only God Forgives, hadde premiere 31. mai og vakte ein del harme blant nokre av sjåarane.

Før dei vart ei heit potet i Hollywood, var det nok ikkje like mange som visste kven Winding Refn var. Dei som kjente han frå før var truleg i all hovudsak skandinavar som hadde sett Pusher frå 1996. Slik det framstår for meg, har Pusher allereie oppnådd kultstatus, og står som ein definisjon på stilen til Winding Refn som regissør. No har han gjort ein del andre ting i tida mellom Pusher og Drive, blant anna Valhalla Rising med Viggo Mortensen i hovudrolla, og to filmar til i Pusher-serien. Tru det eller ei, han har òg regissert to nyare filmatiseringar av Agatha Christies Miss Marple, men nok om det.

Filmen eg skal trekke fram her, er basert på ein faktisk person som framleis sit fengsla i Wakefield High-Security Prison, England. Han vart i ein periode omtala som den mest valdelege fangen i England. Filmen ber namnet Bronson (2008), og er delvis basert på livet til Michael Gordon Peterson. Betre kjent under aukenamnet Charles Bronson. Namnebytet var visstnok eit innfall han fekk etter å ha sett filmen Death Wish (1974), med Charles Bronson i hovudrolla.

Den Bronson som er skildra av Winding Refn, er ein på mange måtar uforståeleg karakter. Han fekk tidleg stifte kjentskap med rettssystemet i England, og allereie som 22-åring vart han dømt til å sone sju år i fengsel. Der byrja han med å bygge seg eit namn som ein utilrekneleg type. Eller kanskje snarare det omvendte, for ein kunne alltid rekne med at det klikka for han. Bronson vart kjend for å uoppmoda gå til åtak på innsette så vel som fangevaktarar. Han gjennomførte ein oppfarande protest på taket i eitt av fengsla han sona i, heilt åleine. Han har vorte flytta 120 gonger, frå eit fengsel til eit anna. Ein gong haldt han ein sivilarbeidar som gissel i over førti timar. Det heile gjekk føre seg medan Bronson var innsett i eit fengsel. Med andre ord, ingen enkel kar å ha med å gjere, og det er i all hovudsak dette vi får sjå.

Noko av det mest tiltrekkande med den filmen her, er korleis karakteren Bronson er skildra av regissøren og manusforfattaren, og for det andre, korleis Tom Hardy gestaltar filmutgåva av Bronson. Det er igjen det dyriske, råskapen og det ville i menneska som blir satt i fokus. Eit godt val frå Nicolas Winding Refn og Brock Norman Brock (medforfattar av manus), er at ingenting ved Bronson blir forklart. Dei må ha ønska å berre vise fram den her avsindige karakteren, og så la resten vere opp til oss sjåarar. Det einaste vi blir servert er reint sinne i visuell form. Eg har ikkje vanskeleg for å sjå føre meg at ein svakare forteljar ville ha vorte freista av å forklare heile Bronson sitt liv med utgangspunkt i ein eller anna episode i livet. Refn held seg for god til slikt, og stiller opp eit altoppslukande og forferdeleg skue, utan å forklare.

Eg vil få føreslå ei filosofisk øving alle kan bryne seg på: sjå filmen og tenk over om det er slik at det finst dei i verda som berre rett og slett er vonde. Menneske heilt utan samvit eller mildskap når det gjeld sine offer. Og om Bronson er ein av desse.



Det her var altså mine tre favorittar, men eg er nokså sikker på at det er fleire gode filmar om same tema der ute. Irritert over at eg ikkje tok med The Shawshank Redemption? Forbausa over at eg tilsynelatande gløymte Escape from Alcatraz? Kom gjerne med innspel eller di eiga liste.


BONUS: I eit forsøk på å få gjort noko med kulturdanninga i Brasil, tilbyr styremaktene dei fengselsinnsette i landet redusert straff, om dei les bøker og skriv ein kort rapport om dei i etterkant. Det er, i følge The Globe and Mail, berre ei prøveordning for einskilde innsette til å byrja med, men det er eit ønskje at det skal bli gyldig for alle innsette. Ordninga har det mål for auge at det å lese bøker skal gjere fangane meir opplyste, og rikare til sinns. Kvar bok ein les gjev fire dagar mindre straff, med eit tak på 48 dagar i fråtrekk kvart år.

The Great Gatsby — du kan vel sjå litt stort på det?

Torsdag 18. juli

Hallo? Er eg komen til Verdens Gang? Eg har eit par alvorsord til dykk.

Eg såg for ei tid tilbake Baz Luhrman sin nye film, The Great Gatsby. Før eg røpte for dykk kva eg sjølv synest om filmen, kom eg på at det kunne ha vore kjekt å sjå kva norsk presse har skrive om den. Det eg fekk lese gjorde meg mest deprimert, og eg fekk ikkje lenger lyst til å leggje ut det eg sjølv hadde skrive. Så lat oss no i staden kaste oss inn i ei verd som er like overflatisk som den Fitzgerald skriv om.

Først ut er Adresseavisen, med anslaget «ukontrollert fyrverkeri». Kva som er så ukontrollert med det visuelle uttrykket, finn vi dessverre aldri ut av, men litt av gleda er når ein slepp å bli fortald eller vist absolutt alt heile tida. Litt fantasi og tankeverksemd må ein kunne stå for sjølv. Elles går det i vante fotefar, med slikt som kritikk av skodespelarar ein ikkje har sansen for, og irrelevant påpeiking av at det heile er alt for kitsch eller for mykje av ein klisjé.

Hakk i hæl følgjer Aftenposten. Dei set verkeleg stemninga, med ord som «hyperaktivt» og «storslått» i overskrifta. Når ein set ting på spissen, da sit det ofte betre. I resten av meldinga sit det, dessverre, ikkje like godt. Alle skriv at filmen er overflatisk og ekstravagant, men ingen skriv kvifor. Filmen bør, i mine auge, vere storslått, slik at vi kan kjenne på kroppen kva for ei absurd tid det her faktisk var. Det bør oppfattast overflatisk, for at vi, som vitne til det heile, skal kunne kjenne eit stikk av ubehag. Ein kan gjerne meine at nett dét er eit alt for vulgært verkemiddel, men for meg høyrer det heime i filmen. For historia til Fitzgerald er minst like tarveleg som Luhrman sine grep i filmen.

Bergensavisen siktar høgt med overskrifta «Utan substans», og trumfar greitt i første setninga med å kalle filmen eit «masete mesterverk»(!). Meir schizofrent skal det bli, da halve filmen får karakteren «ren nytelse», mens andre halvdel venteleg står for mangelen på substans. Eller kanskje nytinga vart for stor. Kva veit eg.

Hjå Dagbladet opnar dei like godt med å parafrasere William Faulkner. Etter det, finn ein òg i denne filmomtalen ein higen etter substans. Lik den naive Nick Carraway søkjer filmmeldaren etter noko attom overflata. I kontrast til karakteren får ikkje tekstforfattaren avdekt kynismen og sosialdarwinismen, av di det er for mykje overflate. Det er eit hardt liv.


Del av omslaget frå førsteutgåva i 1925. Kraftige lys og farger står allereie her sentralt i representasjonen av innhaldet.

Sett vekk frå det eg mistenkjer er manglande iver etter å leite fram detaljar og nyanser, synest eg omtalen i Dagbladet skiller seg positivt ut frå dei fleste andre eg har lese. I strid med fleirtalet av meldingane, og kanskje spesielt omtalen til Bergensavisen, tykkjer filmmeldaren hjå Dagbladet at det er siste halvdel som er god. Lenger inn i meldinga finst fleire stader der meldaren har tort å peike på konkrete element og verkemiddel ho ikkje er nøgd med, og ho skriv kvifor. Ein kime til diskusjon — endeleg! Det er slikt eg kan sette pris på som lesar, og det er mykje meir inspirerande enn ei generell misnøye.

Frå Dagsavisen heiter det òg at filmen er eit «masete mesterverk», før det går over til å bli ei sjangertru filmmelding, komplett med gjengiving av handlinga i filmen, i grove trekk, samt eit par kommentarar om kva slag verkemiddel som blir nytta. Både lyd og bilete, visstnok.

Ekstravagant overflod, det er det VG har å lokke med i sin omtale av filmen. Dei har ikkje spart på verken konfetti, konfekt eller knall. Det blir mykje overdådig ordbruk og språkleg glitter, men sjølve filmmeldinga deira borar ikkje djupt under overflata, for å låne ein frase frå omtalen.

I avisa Vårt Land er ikkje fyrverkeriet i filmen ukontrollert, som hjå Adresseavisen, men «overfladisk». Korleis eit fyrverkeri kan vere noko anna enn overflatisk, er for meg ei gåte. Adresseavisen har i det minste kontroll på metaforane sine.

Det verkar på meg som om omtalen i Vårt Land er ein smule moraliserande. I meldinga heiter det ikkje at det visuelle er forstyrrande, men at det er kvalmande, det blir rett for mykje fokus på estetikk, og innhaldet lid som følgje av det. Visstnok. Men da kan ein spør seg, kva er gale med at Luhrman har lagt vekt på det visuelle? Det er tross alt ein film. Når ein kjenner seg litt uggen og kvalm etter å ha sett filmen, er det for meg ikkje noko negativt. For den same kjensla hadde eg etter å ha lese boka første gong. At så godt som ingen har peika på scena i det gloheite hotellrommet, der Gatsby og Buchanan konfronterer kvarandre framfor Daisy, Nick og Jordan, er overraskande. Det er ei knakande god scene, og kunne ha vore brukt som eit viktig døme på det djupet fleire av meldarane ønsker seg meir av.

Scott og Zelda Fitzgerald. Vender seg neppe i grava på grunn av filmen til Luhrman.

Scott og Zelda Fitzgerald. Dei roterer neppe i grava på grunn av filmen til Baz Luhrman.

No om dagen har visst det å skrive om film i avisene vorte einstydande med å konkludere framfor å diskutere. Det er interessant å sjå korleis ei historie av The Great Gatsby sitt kaliber kan avskrivast med ei overflatisk lesing avgrensa til 300-400 ord. Litt kritikk av dei visuelle effektane, litt synsing om skodespelarane og deira prestasjonar, sleng på kritikk av tilpassinga frå bok til film for å verke oppegåande (og underforstått: du har lese boka, og kjenner ho betre enn manusforfatterane). BAM! Filmmelding 101.

Om du no skal lese berre ei filmmelding av The Great Gatsby, ei som attpå til er verkeleg god, da skal du lese den som står på trykk i Bergens Tidende (22.05.2013). Den gir meg lyst til å sjå filmen, sjølv om meldaren berrsynleg ikkje er særleg nøgd.

At ikkje alle tykkjer noko særleg om filmen, det får eg tåle. Men at så få har råd til å kome med vettug kritikk av filmen, det finn eg provoserande. I nær på alle dei meldingane eg har lese er den sunne grublinga vekk, og att står berre det subjektive føleriet. Det er ikkje mange som får lyst til å finne ut av ein film på eiga hand, når alt tekstforfattaren gjer er å bruke 400 ord på å få fram at ho eller han synest effektane er masete, skodespelet grelt og historia dårleg tilpassa, utan å skrive noko som helst om kvifor. Om ein i større grad hadde diskutert dei einskilde grepa, med konkrete døme på kvifor noko anna hadde gjort det meiningsberande annleis og betre, ja, da kunne vi straks ha fått noko mykje meir interessant. I staden blir vi servert fattigmannsløysinga: ei problematisering av alt, der ingenting held mål, eller motsett at alt er fortreffeleg. Enn så lenge får vi vel finne oss i at dei fleste filmmeldingane som blir trykte i avisene berre er ei fyldig utgåve av likar-knappen på Facebook.

Når det gjeld kva eg meiner om filmen, trur eg det held å gjere som når ein les The Great Gatsby — leite mellom linjene. Det skulle vere lett. Eg har brukt brei pensel og dobbel linjeavstand. Akkurat som Baz Luhrman.


Filmmeldingane er frå

Adresseavisen, 16.05.2013

Aftenposten, 16.05.2013

Bergensavisen, 16.05.2013

Dagsavisen, 16.05.2013

Dagbladet, 16.05.2013

VG, 16.05.2013

Vårt Land, 21.05.2013