NYTT FRA LITTERATURBLOGGEN

Abonner på NYTT FRA LITTERATURBLOGGEN nyhetsstrøm
Deichmans litteraturblogg
Oppdatert: 17 min 10 sek siden

Rått og sårt

Torsdag 21. september
Email, RSS Follow

Mari Tveita Stagrims første roman er en vellykket, rå og knapp skildring av den mest sårbare delen av livet.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Ingrid Pop/Bokomslag: Kolon

En av de fineste bøkene jeg leste i fjor var Heidi Furres Ungdomsskulen, en roman som rett og slett handler om å gå på ungdomsskolen. Boka er bygget opp av mange korte «scener» som kan virke uavhengige av hverandre, men som henger sammen. Litt som et kronologisk fotoalbum.

StagrimMariTveitaDetjegleteretterfinnesikkeherSTORMari Tveita Stagrims bok nummer to og første roman, Det jeg leter etter, finnes ikke her, minner om Ungdomsskulen i både form og tematikk. Hovedpersonen er ei jente som forteller til og om venninna si. De er skilsmissebarn som litt for tidlig er nysgjerrige på både voksenlivet og voksne mennesker. Men Heidi Furre lar jentene i Ungdomsskolen beholde litt mer av uskylden enn Stagrim lar sine jenter gjøre. Stagrims skildringer er enda råere og teksten er enda mer komprimert, det er putta mer mellom linjene. Boka minner om en samling kortprosa, men henger sammen som en roman, på samme måte som Monika Isakstuens Vær snill med dyrene, for å ta et kjent eksempel.

Venninnefascinasjonen som skildres er også svært lik, så lik at jeg tenker at Stagrim må være direkte inspirert av novellen til Rishøi, noe som for øvrig er et stort kompliment.

En annen tekst jeg tenker på under lesinga, er en av novellene i Ingvild Rishøis første bok, La stå. I «Det regner inn» smelter Rishøi barne- og voksenliv sammen på like voldsom måte som Stagrim gjør. Venninnefascinasjonen som skildres er også svært lik, så lik at jeg tenker at Stagrim må være direkte inspirert av novellen til Rishøi, noe som for øvrig er et stort kompliment.

Millennial identifikasjon
Tekster som Det jeg leter etter, finnes ikke herUngdomsskulen, «Det regner inn» og for så vidt tegneserieromanen Hundedagar av Anja Dahle Øverbye, for å nevne en til, treffer meg alle fordi de handler om ungdommer fra tider og ofte også steder (bygder og småbyer, busser, skoler) der jeg selv var barn. I Stagrims bok synes jeg disse tidsbildeskildringene er de sterkeste delene, særlig minneverdig er s. 55 som jeg føler nærmest oppsummerer hele mine ungdomstid:

«Det var mye uro, de fleste foreldra dreiv og skilte seg, og nesten alle jentene i klassen skada seg selv i løpet av de neste årene. Vi skrudde bladet ut fra blyantspisserne så vi kunne presse dem mot huden i timen, til slutt var det ingen spissere med blad igjen. Blodet rant nedover armene, nedover lårene. Tre av tjueåtte ble voldtatt før tiende klasse, ingen overgripere ble dømt. Det må jo ha vært vanlige dager, familieferie på landet, uten internett. Jeg husker at jeg tok med meg telefonen ut, snakka i mange timer. Jeg lurer på om du hadde huska det jeg husker, jeg har fortsatt kastanjene som vi plukka.»

StagrimMariTveitaSTOrAntydninger om du-et
Som vi ser i sitatet over, henvender boka seg til venninna ved å snakke til et ‘du’, og ved hjelp av ørsmå elegante antydninger, slik som i sitates siste setning, aner vi fort at det er fare på ferde for du-et. Jeg kjenner faktisk en uro allerede i den nydelige førstesetninga: «Jeg var et åpent barn, vendt mot verden.». Forfatteren er god på å putte inn slike drypp.

Et slags «mantra» som blir gjentatt flere ganger, og som boka også starter med, før første side, er «ord mot ord, hånd mot hånd, hjerte mot hjerte». Dette står både som deler av tekster og for seg selv. Jeg lurte lenge på om det er et sitat, men jeg har ikke lykkes i å finne det noe sted. Jeg klarer ikke helt å fange meningen med denne setningen, for meg framstår det litt tilfeldig og pretensiøst.

Dette er effektivt da det viser oss at teksten er noe hovedpersonen ser tilbake på, til tross for at handlingen grunnet tidvis svært sanselige skildringer oppleves som her og nå.

En annen gjentakelse er minner, med formuleringer som «minnene er tydelige», «når minnene konstruerer deg på nytt mange år etterpå», «erfaring lagres som en del av et rammeverk i minnet», «det er dette jeg husker». Dette er effektivt da det viser oss at teksten er noe hovedpersonen ser tilbake på, til tross for at handlingen grunnet tidvis svært sanselige skildringer oppleves som her og nå.

Sanselig innkapsling av tenåra
En tredje gjentakelse er av fenomener som banking og skraping, kviser, stein og skyer som drar over himmelen. I blant opplever jeg disse på samme måte som «mantraet», som litt tilfeldig valgt og dermed litt vanskelig å absorbere. Men ofte fungerer det, og da er det først og fremst dette som gjør språket sanselig. Jeg opplever disse beskrivelsene som en innkapsling av den sanselige delen av hovedpersonens minner fra denne korte, spesielle perioden i livet. Boka starter når hovedpersonen er ca. 12, og vi blir med henne fram til hun er ca. 14.

Hvorfor det går så innmari galt for en av jentene, er ikke så godt å si, hun er jo «bare» et skilsmissebarn. Så hvis du er en leser som behøver svar på alt, får du det ikke her, eller: Det du leter etter, finnes ikke her. Men det finnes heldigvis mye mer her. Mari Tveita Stagrim evner ved hjelp av små triks å skape stor uro. Og hun minner oss på brutalt vis om ungdommens sårbarhet, særlig når hun skildrer et forhold mellom en voksen og et barn.

*

Les også:

Slik overlever du ungdomsskolen

Fremtidens forfattere: Ingvild Lothe

Sommersnakk med Heidi Furre

Poetisk møte i bibliotekvogna

Stille litterær leik på motorveg

Email, RSS Follow

Oversett: Johanne Fronth-Nygren

Tirsdag 19. september

Hvordan er det å oversette den kjente klassikeren Gjensyn med Brideshead? Hva er det egentlig med britisk mellomkrigshistorie? Og hvordan i all verden skal vi tolke den sagnomsuste avslutningen?

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe/Foto: Wikipedia, Johanne Fronth-Nygren/Bokomslag: Gyldendal forlag

– Men jeg føler, jeg føler at Charles ELSKER Sebastian.

Mine kolleger ser forundret opp fra festivalprogrammet. Vi sitter og studerer programmet for Litteraturfestivalen på Lillehammer, men jeg klarer ikke la være å slippe samtalen vi hadde for en halvtime siden. For Charles elsker jo virkelig Sebastian! Og den kjærlighetshistorien er bare så uendelig trist. Forvirret? Det ville jeg også vært. La oss spole litt tilbake. Tre bibliotekansatte sitter på den hippeste (og eneste?) gastropuben på Lillehammer og diskuterer ivrig Gjensyn med Brideshead av Evelyn Waugh. Vi er alle nettopp ferdig med å lese denne romanen fra 1949, eller, Ingela har 30 sider igjen, men det får være greit.

Uansett, denne romanen har virkelig gjort inntrykk på oss og vi får ikke snakket oss tomme denne kvelden. Vår felles lesning av Gjensyn med Brideshead har også inspirert vår nye spalte, Oversett. Her vil vi intervjue oversettere, en yrkesgruppe som verken omtales ofte nok eller får den oppmerksomheten de faktisk fortjener. For å kunne snakke om Gjensyn med Brideshead i dybden kan jeg avsløre at det kommer noen spoilere avslutningsvis i dette intervjuet.

Du er jo en svært så habil oversetter, Miranda July, Lydia Davis og Damon Galgut er noen av forfatterne du har fått bryne deg på. Hva var det mest utfordrende ved å oversette Gjensyn med Brideshead sammenlignet med de andre bøkene du har oversatt?

Som oversetter er jeg fortsatt novise, og lærer noe av hver eneste tittel jeg jobber med – og det vil jeg nok fortsette å gjøre uansett hvor mange bøker det blir. Det mest utfordrende og morsomste med Brideshead var den historiske distansen. De andre forfatterne jeg har oversatt har alle vært nålevende; de skriver i den samme tiden jeg lever i; vokabularet og miljøet har stort sett ikke ligget for fjernt fra mitt eget. Waugh skriver fra en tid og en kultur som hører fortiden til. Stilistikken hans, de lange filigransaktige setningene og det overdådige vokabularet er ikke noe man finner flust av i samtidslitteraturen. Jeg måtte lete i hjemlige klassikere for å få hjelp til å gjenskape språket hans på norsk. Det ble et spennende forskningsprosjekt, hvor Undset, Borgen og Hoel alle kom meg til unnsetning.

 Gjensyn med Brideshead, Gyldendal forlag

Er det annerledes når forfatteren er død? Har du diskutert teksten med de nålevende forfatterne du tidligere har oversatt? Eller er det bedre for arbeidet å distansere seg helt fra forfatteren?

Når jeg oversetter er det teksten jeg forholder meg til, og den er ferdig, definitiv, uansett om forfatteren er død eller levende. Til de aller fleste bøker har jeg noen spørsmål, det være seg tolkningsmuligheter eller ukjente referanser, og da tar jeg kontakt med forfatteren så sant hun/han er i live. Med Lydia Davis og Damon Galgut ble kontakten til en videre diskusjon om teksten og forfatterskapet, men det tilhører unntakene. Det er flere ting jeg gjerne skulle ha spurt Evelyn Waugh om, for ikke å si diskutert med ham: komposisjonen, fortellerperspektivet, slutten … Heldigvis er dette et såpass kjent verk at det finnes mye sekundærlitteratur som kan gi de nødvendigste svarene (som Waugh trolig ikke ville gitt meg uansett – han var notorisk hatsk overfor intervjuere, og hadde ikke særlig høye tanker om oss nordmenn etter norgesbesøket).

Leser du alt av en forfatter når du oversetter en bok?

Flere av de bøkene jeg har oversatt har jeg først lest, blitt begeistret for og så foreslått for forlaget. I de tilfellene har jeg stort sett lest rubb og stubb av forfatteren fordi jeg er nysgjerrig og liker hennes eller hans prosjekt. Det hjelper nok på forståelsen av forfatterskapet, men er ikke nødvendig. Jeg har vært heldig som har kunnet fordype meg i noen forfatterskap og stort sett kunnet jobbe med bøker jeg liker. De gangene jeg har fått tildelt en bok av forlaget, og ikke har kunnet opparbeide den helt store entusiasmen, har jeg heller ikke tatt meg råd til å lese flere titler av denne forfatteren. Tid er penger – for oversetteren også.

Hvordan har du forholdt deg til den tidligere oversettelsen? Har du oversatt andre bøker som allerede har vært oversatt fra før? Blir arbeidsmetoden annerledes?

Gjensyn med Brideshead er den første nyoversettelsen jeg har gjort. Jeg leste litt av den første norske oversettelsen før jeg begynte å mase på Gyldendal om å utgi den. Jeg måtte jo forsikre meg om at det faktisk var behov for en ny oversettelse! Peter Magnus’ versjon er absolutt ikke dårlig, men det har skjedd mye siden 1950. Oversetteridealet den gangen tillot en helt annen grad av parafrasering og omtrentligheter. Man utelot, skrev om og stykket opp setninger etter eget forgodtbefinnende. Og man hadde ikke de samme mulighetene til å sjekke ting man lurte på. Ingen google, ingen e-post, ikke de samme bibliotekressursene.

Da jeg begynte med min egen oversettelse, satte jeg Magnus’ tilbake på hylla, for ikke å la meg påvirke av den, men da jeg gikk gjennom førsteutkastet tok jeg den frem igjen. Der hvor jeg ikke var fornøyd med mine egne løsninger, sjekket jeg hans: Noen steder hadde han en glimrende løsning, som jeg takknemlig lånte, og ofte satte løsningen hans meg på sporet av en som var bedre. Han ble en sparringspartner jeg satte pris på. Å jobbe med en bok som allerede er oversatt gjorde meg også mer ydmyk; jeg kjente på at å oversette er å ta del i en lang rekke av forsøk. Magnus har gjort et forsøk, jeg gjør et nytt, og senere vil det komme andre som skal gjøre sine forsøk. Forhåpentligvis lærer vi litt av forgjengernes blemmer og bragder; kanskje blir oversettelsen litt bedre for hver gang.

Forfatter Evelyn Waugh

Hva slags type research gjør du? Blir det for eksempel studieturer til gamle gods i Storbritannia?

Jeg tok en tur til Oxford for å gå i fotsporene til Waugh/Charles: finne vinduet til Sebastian i The Meadow Building, teserveringen hvor Charles spiste frokost, se på eføyen i botanisk hage … og så så jeg selvfølgelig filmatiseringen fra 1981 igjen flere ganger ­– et deilig avbrekk fra tastaturet. Jeg bodde flere år i England tidligere, så mye av researchen hadde jeg innabords før jeg tok fatt på jobben. Grundig kjennskap til det britiske samfunnet var helt nødvendig for å kunne oversette en så erkebritisk bok. At jeg har studert historie, var heller ikke en ulempe. Og så fikk jeg hjelp med den katolske og militære terminologien fra entusiastiske fagfolk. I tillegg leste jeg biografier om Waugh, og flere av de andre bøkene hans. Og de norske klassikerne, som nevnt. Dette sier noe om hvor sammensatt kunnskap en oversetter må ha, og hvor mye usynlig jobb som ligger bak en oversettelse!

Waugh ble også mer og mer konservativ og misantropisk jo eldre han ble.

Som mange andre synes jeg både mellomkrigstiden og etterkrigstiden var fascinerende tider i Storbritannia. Det ligger en melankoli der som kanskje tiltrekker mange. Hva tenker du? Kanskje deler jeg Charles sin egen nostalgi over en svunnen tid. Romantiserer vi denne tapte tiden for mye?

Første verdenskrig ligger som et bakteppe for hele Brideshead – romanen hadde ikke vært mulig uten den. En hel generasjon gikk tapt; mange av de gamle adelsslektene døde ut , foreldre ble barn- eller i hvert fall sønneløse – i romanen eksemplifisert av lady Marchmains brødre. Mange barn ble foreldreløse – Charles mister moren mens hun gjør ambulansetjeneste i Bosnia, og faren mister det lille han hadde av medmenneskelighet. Av de som kom tilbake fra skyttergravene, videreførte mange av dem traumene til neste generasjon. Charles og Sebastian (og Waugh) var elleve år da krigen begynte, og for unge til å kjempe. Dette følger dem som en skygge gjennom hele den tilsynelatende hedonistiske studietiden på 1920-tallet og videre. De er preget av noe de ikke har tatt del i, men har opplevd ettervirkningene av.

Når Charles (og Waugh gjennom ham) ser tilbake på denne perioden med nostalgi, er det både fordi det er ungdomsstiden deres (hvem har ikke nostalgiske tilbøyeligheter når det gjelder den?), og fordi de egentlig lengter tilbake til noe annet, noe som kanskje aldri var, noe de aldri fikk. Waugh ble også mer og mer konservativ og misantropisk jo eldre han ble, og ville helst at Storbritannia skulle vende tilbake til et føydalt før-industrielt samfunn. Noe av kritikken han reiser mot det moderne har jeg forståelse for, men å romantisere det britiske klassesamfunnet har jeg lite tålmodighet for – det har gjort mye skade, og fortsetter å gjøre det.

Jeg har lest flere artikler om Gjensyn med Brideshead og Evelyn Waugh i det siste, og flere har påpekt at Waugh forlot satiren i denne boken. Men det er jeg virkelig ueing i. Her er det jo så mye gøy, faren til Charles, fetteren til Charles og Anthony er jo for eksempel veldig karikerte personer. Hva tenker du? Og hvordan beholde humoren i en oversettelse? Kan britisk humor la seg oversette?

Waugh var altfor britisk og hadde et altfor velvutviklet vidd til å kunne slutte å være morsom. Det er mange personer og dialoger i Brideshead som er minst like vittige som de vi finner i tidligere satirer som Decline and Fall eller Vile Bodies eller Scoop. Men: Det er likevel et nytt alvor å spore, eller rettere sagt en ny måte å takle alvoret på i denne romanen. Både de rene satirene og Brideshead handler om smerte, men i de tidlige bøkene holdes den på en armlengdes avstand – det er kjapt og kvast og hesblesende. I Brideshead snakker ikke folk lenger som telegrammer, men som mennesker som har lært seg å snakke i telefon, og dermed bruker de lengre og flere setninger; de tar seg tid. Ikke minst betyr det fortellende jeg-et i Brideshead et annet reflekterende alvor; vi får innblikk i Charles’ indre, og der er ikke alt morsomt – han er en hel person. Det minner meg på noe Muriel Spark, en annen konvertitt og forfatter sa: «Det var først som katolikk at jeg kunne se menneskelivet som et hele.» Når jeg leser forfatterskapet til Waugh, er det samme tydelig, synes jeg, selv om han konverterte allerede i 1930, og det tok noen år før omvendelsen ble synlig i romanene hans.

Waugh var altfor britisk og hadde et altfor velvutviklet vidd til å kunne slutte å være morsom.

Om den britiske humoren har latt seg oversette, det må leserne svare på. Jeg har etter beste evne prøvd å beholde de kjappe vendingene, snerten, og ikke kløne til med unødvendig mange ord i den norske oversettelsen. Og nå det gjelder karikaturer: Disse figurene – herr Ryder, Jasper, Blanche –  de finnes (fortsatt) i det engelske samfunnet!

For meg er dette virkelig den ultimate romanen om den store kjærligheten som går til grunne. Men her var flere av mine kolleger uenige med meg. Er dette en kjærlighetshistorie om to menn som ikke kan få hverandre? Eller er det noe helt annet? Er det en historie om hvordan religion ødelegger eller frelser, alt etter som en ser det.

Vi er vokst opp med den store kjærlighetshistorien hvor de elskende får hverandre etter å ha overvunnet hindringer.

Ja, om dette strides både de lærde og vi mindre lærde. Waugh skrev Brideshead som en omvendelsesroman; den skulle illustrere veien mot troen og forhåpentligvis få med seg leseren i samme retning. Her lyktes ikke Waugh så godt; de religiøse illustrasjonene er såpass subtile og innforståtte at de lett går den ikke-troende hus forbi, mens skildringene av den verdslige verden stråler. Som guide inn i troen er Charles en heller upålitelig sådan, han famler rundt i blinde frem til siste side – dermed skjønner heller ikke leseren hvor han er på vei, og slutten kommer som en skuffelse. Vi er vokst opp med den store kjærlighetshistorien hvor de elskende får hverandre etter å ha overvunnet hindringer. Den tosomme kjærligheten er frelsen; den ypperste premien – dette er et motiv som gjennomsyrer kulturen fra øverst til nederst, og er vanskelig å gi slipp på. Så når Waugh prøver å vise at det finnes noe som er viktigere – Guds kjærlighet og kjærligheten til Gud – steiler den sekulære leseren. Men det er en lykkelig slutt – hvis man godtar Waughs premisser!

Forholdet mellom Charles og søsteren til Sebastian, Julia, er jo et kapittel for seg. Jeg tenker at Julia bare er en mer legitim erstatning for Charles, men vet ikke om jeg tenker for enkelt her. Kanskje er det selve søskenparet som er spennende for Charles, men jeg opplever Sebastian som Charles’ «sanne» kjærlighet, hvis en kan si det. Hva tenker du om Julia?

På et tidspunkt mot slutten av boka sier Charles til Julia: «kanskje alle våre kjærligheter kun er antydninger og symboler, omstreiferspråk skriblet på portstolper og brolegning langs den slitte veien som andre har vandret før oss; kanskje du og jeg er arketyper, og dette vemodet som noen ganger senker seg mellom oss springer ut av skuffelser i letingen, der vi begge presser oss gjennom og hinsides den andre og nå og da fanger et glimt av skyggen som svinger rundt hjørnet noen skritt foran oss.» Jeg tror det oppsummerer hva Waugh prøver å si om muligheten for «sann» kjærlighet – den ligger alltid rundt neste hjørne, helt til du møter Gud. Kjærligheten til Julia er med andre ikke noe mer legitim enn kjærligheten til Sebastian. Charles’ fascinasjon for søskenparet Flyte er uansett en pikant greie. Han er tydelig tiltrukket av skjønnheten deres, både kroppene deres og alt de omgir seg med – de utgjør vakre bilder han nyter som estetiker. Samtidig er kjærligheten til Sebastian og kjærligheten til Julia forskjellige, på den måten en tenåringsforelskelse og en kjærlighet i tredveårene er ulike. Charles er en naiv og søkende ungdom når han møter Sebastian; når han forelsker seg i Julia er han en desillusjonert familiefar.

*

Vi publiserer hver måned et intervju med en oversetter. Tips oss gjerne om oversettelser du er nysgjerrige på, eller oversettere du mener har gjort en formidabel jobb.

 

 

Feminist, javel?

Onsdag 13. september

Er det bare meg, eller har feminismen blitt et salgstriks? 

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto over: j-No (flickr.com)/Foto av Chris Kraus: John Kelsey/Bokomslag: Cappelen Damm og Gyldendal

9788202480486Noen kollegaer og jeg pleier å presentere nye bøker sammen og dra på mini-turné, som vi liker å kalle det, på forskjellige bibliotek. Denne våren var Jentene av Emma Cline en av bøkene jeg hadde lest og likt og valgte å prate om.

I manuset jeg brukte står det blant annet at «Det er en vakker, drømmende bok som rett og slett handler om å være ung. Og om å være kvinne, det er en del feminisme inni her også.». Slik jeg husker det, nevnte jeg feminisme litt sånn på slump, som et slags vilkårlig krydder.

Slik jeg husker det, nevnte jeg feminisme litt sånn på slump, som et slags vilkårlig krydder.

At jeg kalte Jentene feministisk tror jeg handler like mye om omtalen boka fikk av andre som min egen opplevelse av boka. Dagsavisen nevner den i en liste over fire feministiske bøker i forbindelse med 8. mars. Men ingenting i deres beskrivelse forklarer hvorfor boka er feministisk, her framheves det at boka handler om en fascinasjon mellom kvinner; er det feministisk i seg selv?

Aftenposten gjør en grundigere jobb sånn sett i deres anmeldelse. Med den blir jeg minnet på hvorfor jeg selv opplevde romanen som feministisk, nemlig på grunn av formuleringer som disse: «Jeg ventet på å få høre hva som var bra med meg. […]. All den tiden jeg hadde brukt på å klargjøre meg, artiklene som lærte meg at livet egentlig bare var et venterom inntil noen la merke til deg – guttene hadde brukt den tiden på å bli seg selv.» Boka skildrer 1960- og 70-tallet, men beskrivelsene av å være kvinne er like aktuelle for nåtida. Cline peker på det jeg synes er mest frustrerende ved å være kvinne, nemlig hvordan forventningene om at jenter skal være pene og rene og rolige og gutter skal bruke tida på å bli dyktige og bråkete aldri ser ut til å forsvinne helt.

Aftenposten gjorde altså en god jobb med å forklare hvorfor Jentene er feministisk, men det gjorde ikke jeg. I ettertid husker jeg ikke hvorfor jeg valgte å framheve det, men jeg husker følelsen jeg fikk av å si det, feministisk, jeg følte meg faktisk sprek og moderne i motsetning til det vi kanskje ville gjort for bare få år siden. Jeg har merka det i flere tilfeller også, at jeg ukritisk godtar feminisme-betegnelsen brukt om litteratur, det har oppstått noe besnærende ved ordet. Har feminismen gått fra å (for mange) bli ansett som skummelt, gammeldags og usexy til å ikke bare bli stuereint, men liksom litt kult, eller som et salgstriks?

 John Kelsey.«Kan det ikke bare være en roman?»
Det som utløste disse tankene var lesningen av Lotta Elstads nyeste roman. Jeg nekter å tenke blir av Flamme forlag solgt som en «sort, feministisk samtidskomedie» og flere kritikere har hengt seg på denne betegnelsen. Selv skjønner jeg ikke hva som er feministisk ved boka. Jeg mener ikke med det at den er anti-feministisk, den er bare helt vanlig.

Selv skjønner jeg ikke hva som er feministisk ved boka. Jeg mener ikke med det at den er anti-feministisk, den er bare helt vanlig.

Alle bøker kan vel leses feministisk, men når er en bok feministisk? Er Jeg nekter å tenke feministisk fordi abort er ett av temaene som blir tatt opp? Hovedpersonen Hedda er en helt vanlig ung kvinne som prokrastinerer, drikker, flykter fra problemer, altså en helt normalt feig kvinne heller enn en feministisk helt (eller antihelt). Er det nettopp det som er det feministiske, at Hedda er en ansvarsfravikende slabbedask, at hun har en oppførsel vi er vant til å forbinde med og godta fra menn?

Eller er det slik at alle bøker om kvinner og kvinners erfaringer er feministiske? Etter mitt syn er det usannsynlig umoderne å tenke slik, men jeg skal ikke se bort ifra at jeg tilhører både en generasjon og et miljø som er heldig med likestillinga.

Amerikanske Chris Kraus sier til Dagsavisen i august i år: «Hvorfor må ting være feminist ditt, feminint datt, kvinne ditt og kvinnelig datt? Kan det ikke bare være en roman, punktum?» Kraus er forfatteren bak romanen I love Dick som kom i 1997, men som først er ute på norsk i år, 20 år seinere og blir promotert som «et feministisk geriljaskrift». Jeg er helt enig med Kraus; er vi ikke alle best tjent med at vi slutter å slenge ut feminisme-ordet i tilfeller det ikke er nødvendig? Blir ikke en eventuell annerledeshet forsterket og forverret ved at vi gir romaner en slik merkelapp? I love dick er også i aller høyeste grad en kunstnerroman, men det er visst ikke like viktig. Et eksempel finner jeg «hjemme»: I katalogen til Deichmanske er «Ekteskap», «Forelskelse» og «Kvinnesak og feminisme» emneordene som er brukt om boka.

breen. f¯dt feminist. omslDen nye, kule, energiske feministen
NRK hadde også en bokliste i forbindelse med 8. mars i år. Jeg biter meg særlig merke i ingressen: «Feminismen fins i litteraturen, like mye i romaner som i politiske manifest. Her er fem aktuelle bøker til inspirasjon, skrevet av fem energiske kvinner!» Lukter det ikke litt rart? Er det ikke noe fordummende over dette? «Skrevet av fem energiske kvinner», javel, er det derfor bøkene er feministiske, da?

Et enda ferskere eksempel har vi i Dagbladets anmeldelse av en finsk fantasyroman: «Maria Turtschaninoff skriver feministisk fantasy i beste forstand.» Hva som menes med «i beste forstand», kommer aldri fram. Men jeg mistenker at det er meningen at leseren skal «skjønne» at her er det feminisme på den kule og nye måten, at vi skal forsikres om at det ikke er noe trøttende eller vanskelig med boka, selv om den er feministisk.

Men når ble feminisme en kul greie? Hvorfor kan jeg kjøpe T-skjorte fra H&M som det står «Feminist» på? Er det på grunn av forfattere som Marta Breen og Jenny Jordahl, og kanskje fagboka Gleden med skjeden? Sistnevnte ble riktignok nærmest slaktet av NRKs anmelder som etter hva jeg skjønner bruker feminismen mot forfatterne, medisinstudentene Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl: «De har også skrevet for feminist-magasinet Fett. Og det merkes.». Men dette er bare et unntak. Mottakelsen er ellers positiv og boka har solgt i bøtter og spann, også utenfor Norge.

Eller er det slik at vi er i ferd med å bli såpass likestilte at feminismen ikke er like tungpolitisk materie som tidligere? Om feminismen har blitt ufarlig, er vel det positivt. Slik blir kanskje flere unge kvinner og menn feminister, terskelen er lavere. Så får de av oss som har vært feminister i noen år passe på at begrepet ikke blir for mye utvanna eller misbrukt.

Med slike spredte referanser og med uendelig mange flere spørsmål enn svar ser jeg at jeg ikke har nok til å underbygge min hypotese om at feminisme-begrepet brukt om litteratur er i ferd med å endre mening. Derfor skal Litteraturbloggen snakke med folk som skriver, utgir, skriver om og forsker på denne «feministiske litteraturen». Følg med i ukene framover!

*

Les også:

Litteraturbloggens anmeldelse av Jeg nekter å tenke.

Født feminist? – Javisst!

I begynnelsen var (F-)Ordet

Romløsninger og Virginia Woolf

Godt biblioteksvalg

Fredag 8. september

Lurer du på hva du skal stemme? Synes du bibliotek er viktig? Vi ser nærmere på partienes bibliotekspolitikk. 

Tekst: Wera Birgitte Holst/Foto: Christian Clausen

Bibliotekarforbundet har lagt frem oversikten over bibliotekspolitikken i partienes programmer for perioden 2017-2021. Vi gir herved vår vurdering og triller en uhøytidelig terning. Som Bibliotekarforbundet skriver er det bred enighet om bibliotekenes viktighet. Men hvor konkrete er partiprogrammene, og hvilke satsingsområder går igjen? I vår vurdering har vi særlig lagt til grunn noen av områdene som går igjen: styrking av bibliotekene, gratisprinsippet, innkjøpsordningen, satsing på skolebibliotek og digitalisering.

Arbeiderpartiet

Styrking av bibliotek:
Arbeiderpartiet vil «[b]idra til at bibliotekene blir sterkere og åpnere møteplasser».
Gratisprinsippet:
Samtidig har de tatt ut av programmet at «[b]ibliotekene skal bli enda viktigere kulturelle informasjons-, kunnskaps- og kultursentre enn de er i dag. Bibliotektjenester skal være gratis».

Konklusjon:
Arbeiderpartiet har den desidert korteste teksten om bibliotek i sitt program. De nevner verken skolebibliotek, innkjøpsordningen eller digitalisering. Når de i tillegg har fjernet setningen om gratis tjenester, får Arbeiderpartiet dårligst score i denne vurderingen.
Terningkast 1.

Høyre

Gratisprinsippet:
Høyre har fjernet teksten om å «sikre fortsatt utlån av gratis litteratur» fra sitt program.
Innkjøpsordningen:
Høyre vil «[b]eholde innkjøpsordningen for litteratur, men gi folkebibliotekene større innkjøpsfrihet».
Digitalisering:
Høyre vil bruke bibliotekene til å øke digital kompetanse for svake brukere.

Konklusjon:
Høyre har i likhet med Arbeiderpartiet fjernet teksten om gratisprinsipp fra programmet. Det er en svakhet i programmet. Det er positivt at Høyre satser på innkjøpsordningen som sikrer kvalitetslitteratur i bibliotekene og gir norske forfattere gode betingelser. Enkelte har også etterlyst større innkjøpsfrihet. Høyre nevner heller ikke skolebibliotek. Hakket bedre enn Arbeiderpartiet, som fikk dårligst score.
Terningkast 2.

Fremskrittspartiet

Styrking av bibliotek:
Fremskrittspartiet «mener bibliotekenes kjernevirksomhet må styrkes, men at aktiviteter med rene underholdningstilbud som konkurrerer med privat næringsliv, med fordel kan reduseres. Dette gjelder blant annet utlån av dataspill, cd, dvd osv».
Gratisprinsippet:
«Fremskrittspartiet er opptatt av at bibliotektjenester skal være gratis. Alle skal ha anledning til å benytte bibliotekets tjenester.»
Skolebibliotek:
«Skolebibliotekene er en viktig kunnskapsarena, derfor mener FrP at gode skolebibliotek er en viktig faktor for å oppnå elevenes læringsmål.»

Konklusjon:
FrP får pluss for å nevne gratisprinsippet i sin forøvrig fyldige tekst om bibliotek. Også skolebibliotek blir nevnt, men her viser ikke FrP til konkrete tiltak. Når det gjelder styrking av kjernevirksomheten, er det vel og bra. Men det er ikke et positivt signal at de vil redusere aktiviteter som konkurrerer med privat næringsliv, og det er uklart hva som går innunder dette. Denne setningen trekker en del ned på FrPs score.
Terningkast 3.

Kristelig Folkeparti

Styrking av bibliotekene:
I kapitlet om kulturliv lover KrF mer penger fra statlig hold. Midlene bør særlig rettes inn mot tiltak som folkebibliotekene, skriver KrF.
Skolebibliotek:
KrF vil ha et lokalt kulturløft med satsing på blant annet folkebibliotek og skolebibliotek.

Konklusjon:
KrF får pluss for at de lover mer penger fra statlig hold. Det er også bra at de nevner skolebibliotek som del av et «lokalt kulturløft». KrF vil bruke bibliotekene i integreringsarbeid og dette anser vi som svært positivt. Men, KrF er ikke særlig konkrete og de nevner ingenting om innkjøpsordning, gratisprinsipp eller digitalisering.
Terningkast 3.

Miljøpartiet De Grønne

Styrking av bibliotek:
Miljøpartiet De Grønne vil «[s]tyrke folkebibliotekene som samlingssted for kulturelle aktiviteter og utlån av kulturprodukter ved å gjennomføre et nasjonalt bibliotekløft».
Digitalisering:
Miljøpartiet De Grønne vil styrke den digitale satsingen i bibliotekene, sikre tilgang til digitale bøker og lignende, og gi brukere kompetanse i nettbaserte tjenester.

Konklusjon:
MDG vil bruke biblioteket som modell for delingsøkonomi. I tillegg vil MDG bruke bibliotek i arbeid mot barn, eldre, folk med lavere utdanning og minoritetsspråklige. Dette er positive signaler, men MDG er lite konkrete i hvordan de vil styrke bibliotekene. De nevner heller ingenting om skolebibliotek, gratisprinsippet eller innkjøpsordningen.
Terningkast 4.

Rødt

Gratisprinsippet:
«Gratisprinsippet og fri tilgang til offentlig informasjon er nøkkelfaktorer for å opprettholde det moderne norske demokratiet.»
Styrking av bibliotek:
Rødt vil «[s]tyrke bibliotekenes kvalitet med øremerkede midler». De vil også «[b]ruke statlige midler til å ruste opp lokalbibliotekene som garanterer lik kvalitet i alle kommuner».
Innkjøpsordningen:
Om innkjøpsordningen står det blant annet at Rødt vil «reversere kuttene i innkjøpsordningene for litteratur og styrke ordningene for sakprosa, sakprosa til barn og unge og tegneserier». Rødt vil ha en statlig innkjøpsordning for e-bøker inkludert lydbøker.
Skolebibliotek:
Rødt stiller seg bak kravene til Aksjon Skolebibliotek, som blant annet krever bibliotekfaglig kompetanse, egnede lokaler og åpningstider og relevant boksamling i skolebibliotekene.
Digitalisering:
«Rødt ønsker digital administrasjon av utlån i hele landet.»

Konklusjon:
Rødt har den desidert lengste teksten om bibliotek. Rødt er opptatt av å sikre lokalbibliotek over hele landet, og å sørge for forutsigbarhet gjennom øremerkede midler. Høyresiden vil kanskje beskylde Rødt for detaljstyring. Men med Rødt er bibliotekene sikret en styrket økonomi, og skolebibliotekene vil bli rustet opp. En klar vinner.
Terningkast 6.

Senterpartiet

Styrking av bibliotek:
«Senterpartiet vil styrke bibliotekene som møteplass og kulturarena.»
Skolebibliotek:
Senterpartiet vil «[s]tyrke skolebibliotekene i samarbeid med de kommunale folkebibliotekene».

Konklusjon:
Senterpartiet ofrer en sparsommelig tekstmengde på biblioteker i sitt program. De vil styrke bibliotekene gjennom et lokalt løft, og får pluss for å nevne skolebiliotekene. Men teksten er for øvrig lite konkret og Senterpartiet har ikke nevnt verken gratisprinsipp, innkjøpsordning eller digitalisering. Dette er altså ikke den sterkeste kandidaten.
Terningkast 3.

Sosialistisk Venstreparti

Styrking av bibliotek:
SV lover «en nasjonal strategi for folkebibliotekene, økte bevilgninger til kommunenes bibliotekdrift og et kompetanseløft for bibliotekansatte».
Innkjøpsordningen:
«SV vil styrke innkjøpsordningen, innføre en boklov som sikrer fastprissystemet på bøker, og hindre at vertikal eiermakt i bokbransjen reduserer mangfoldet.»
Skolebibliotek:
«SV vil innføre en egen skolebiblioteklov som sikrer bemanning og en minstestandard for skolebibliotek.»

Konklusjon:
Dette er absolutt av de bedre. SV er konkrete på at de vil øke bevilgninger, de vil styrke skolebibliotekene og innkjøpsordningen. I tillegg vil SV satse på bred tilgang til bøker, lydbøker og e-bøker, og de er opptatt av å ivareta minoritetsspråk. De kunne kanskje nevnt mer om digitalisering. Bra, men dere er såvidt slått av Rødt, SV!
Terningkast 5.

Venstre

Styrking av bibliotek:
Venstre vil «styrke bibliotekene gjennom et nasjonalt løft for folke- og skolebiblioteker».
Innkjøpsordning:
Partiet vil «revidere innkjøpsordningene for litteratur og blant annet sørge for at de inkluderer digitale plattformer». De vil også «etablere en nasjonal e-bokordning for bibliotekene».
Skolebibliotek:
Venstre vil «prioritere skolebibliotekene. Vi vil initiere en egen lov om skolebibliotek».
Digitalisering:
«Venstre vil ha åpne biblioteker med gratis nettilgang, og sørge for at det gis opplæring i bruk av internett og tilgjengelige verktøy for digital kontakt mellom borgerne og det offentlige.»

Konklusjon:
Her er det mye bra. Venstre har med viktige saker som styrking av bibliotek, revidering av innkjøpsordningen og prioritering av skolebibliotek. Programmet er ikke like konkret som Rødt og SV, og det står ingenting om gratisprinsippet her. Men Venstre får likevel mer enn godkjent.
Terningkast 4.

Bruk stemmeretten din og godt valg!

Her finner du flere saker om årets stortingsvalg og politisk litteratur:

Hva er egentlig politisk litteratur?

Kulturpolitikernes lesevaner: Arbeiderpartiet

Kulturpolitikernes lesevaner: Fremskrittspartiet

Kulturpolitikernes lesevaner: Høyre

Kulturpolitikernes lesevaner: Kristelig Folkeparti

Kulturpolitikernes lesevaner: Miljøpartiet De Grønne

Kulturpolitikernes lesevaner: Rødt

Kulturpolitikernes lesevaner: Senterpartiet

Kulturpolitikernes lesevaner: Sosialistisk venstreparti

Kulturpolitikernes lesevaner: Venstre

 

Hva er egentlig politisk litteratur?

Torsdag 7. september

Å skrive en generell tekst om politisk litteratur viste seg å være vanskeligere enn jeg trodde det skulle bli. Mest fordi jeg er usikker på hva politisk litteratur egentlig er i dag.

Tekst: Ranveig Stende Johnsen/Foto: Pabak Sarkar (flickr.com), Sstrobeck23 (Wikimedia)/Bokomslag: Gyldendal, Universitetsforlaget

For hva definerer vi som politisk litteratur? Er det bøker som får oss til å reflektere over eget politiske ståsted? Er det tekster som bekrefter det verdensbildet vi allerede har, eller er det litteratur som forsøker å overbevise oss om å skifte synspunkt? Må politisk litteratur ville noe eller holder det at den viser frem et samfunnsbilde man bør være kritisk til? Og hva er egentlig forskjellen på samfunnskritikk og samfunnsbeskrivelse i litteraturen?

Intensjonslitteratur
Når vi snakker om politisk litteratur i Norge går tankene raskt i retning av 60- og 70-tallets «intensjonslitteratur» fra forfattere som Dag Solstad og Jon Michelet. Men arbeiderklasselitteraturen kan vi følge mye lenger tilbake, til blant andre Oskar Braaten og Rudolf Nilsen. Vi kan også følge den fremover, til Jan Kristoffer Dales Arbeidsnever og Frode Gryttens Menn som ingen treng, begge fra 2016. Men at arbeiderklasseskildringer er dominerende i norsk samtidslitteratur i dag kan man ikke akkurat påstå. Samtidslitteraturen har gått i en annen retning, inn i enkeltskjebnene. Det er her slagene står, mellom individet og kollektivet. Her utkjempes kjønns- og homokampen, kampen for likestilling og inkludering. Arbeiderklasselitteraturen har alltid knyttet seg spesielt til den arbeidende mannen. Tidligere som et ideal, i dag som en glemt eller bortkastet ressurs. Gjerne handler det om den frustrerte mannen som ikke klarer å følge utviklingen innenfor utdanning, likestilling og innvandring. Det er synd, det er sant, men alle slag har dessverre en tapende part.

Likevel vekker kanskje ikke ord som klassekamp og folkekunst den samme iveren i unge lesere i dag.

Ikke alle har lagt ned pennen i kampen for væpna revolusjon. Kjartan Fløgstads essay-samling Etter i saumane kom ut i fjor og «tar for seg historiske emne, men handlar om politikken av i dag. Den aktuelle bakgrunnen er den liberale offensiven for å gi organisering nedanfrå skulda for alle katastrofane i det 20. århundret. Den raude tråden i denne boka viser korleis borgarskapets ideologiske klesplagg heng i hop, eller raknar i saumane. Boka tar opp tråden og viser andre måtar å sy saman verdensbilde på».

Gyldendal_Fløgstad_Saumane_v1

Sterke ord fra forlaget der, men neppe en brannfakkel at Fløgstad fortsatt mener liberalismen og borgerskapet har skylda for det meste av faenskapen i verden. Dessuten er den litterære modernismen blitt misbrukt av kapitalistene i en elitistisk klassekamp rettet mot arbeidsfolket og folkekunsten. Og kommunismen, da, så klart. Jeg ser slett ikke bort i fra at Fløgstad har et poeng her, resonnementene hans er gjennomførte. Likevel vekker kanskje ikke ord som klassekamp og folkekunst den samme iveren i unge lesere i dag. Fløgstads essaysamling fikk ekstra oppmerksomhet på grunn av kritikken mot den unge franske forfatteren Edouard Louis og hans roman Farvel til Eddy Bellegueule fra 2014. Boka handler om en ung, homofil franskmanns klassereise, fra den tarvelig og voldelige franske landsbygda, og inn i armene på den mer urbane intellektuelle middelklassen. Boka er selvbiografisk og vekket enorm debatt i hjemlandet, mye på grunn av utleveringen av forfatterens egen familie.

Fløgstad utvidet kritikken av Louis og hans «demonisering av arbeiderklassen» i norsk media og fikk svar fra både forfatteren selv og andre forfattere, blant annet Vigdis Hjorth. Hjorth mener at det er forkastelig av den aldrende forfatteren å påstå at den unge franskmannen skryter på seg lidelse og smerte for å bli litterær stjerne, på bekostning av egen klassetilhørighet og ikke minst egen familie. Nå er ikke Vigdis Hjorth den som går av veien for å utlevere sin egen familie bittelitt selv, men poenget er at det ligger noe uforenlig her, mellom drøvtyggingen på den «edle arbeiderklassen» og samtidslitteraturens fokus på individets kamp mot røkla. Fløgstad mener fortsatt at litteraturen skal komme kollektivet til gode, mens Louis’ bok handler om individets triumf over tradisjonen, samfunnsstrukturen og familien. Prosjektene deres er sånn sett uforenlige.

Og virkelighetslitteraturdebatten raser videre med familiesagaen om The Hjorths, hvor debatten har blitt til valget mellom kunstnerisk frihet og estetisk verdi på den ene siden, og en etisk forsvarlig behandling av levende modeller på den andre. Vigdis Hjorth er kunstner og Helga Hjorth skriver «intensjonslitteratur». Men hvis jeg måtte lese én av Hjorth-søstrenes bok igjen, vet jeg hvilken jeg hadde valgt. Men er det ikke mulig å skrive skjønnlitteratur som både er god og har en intensjon i dag?

Men er det ikke mulig å skrive skjønnlitteratur som både er god og har en intensjon i dag?

Definisjonsdebatten
Under Norsk litteraturfestival på Lillehammer tidligere i sommer arrangerte Morgenbladet debatten «Politisk litteratur«. Deltakerne Tue Andersen Nexø (forfatter av boken Vidnesbyrd fra velfærdsstaten), Kaja Schjerven Mollerin (Klassekampen), Åsa Linderborg (Aftonbladet) og Bernhard Ellefsen (Morgenbladet), diskuterte under ledelse av Morgenbladets kulturredaktør Ane Farsethås hva som skjer i velferdsstaten: «Er litteraturen i Skandinavia politisk relevant i dag? Bør vi vente at den er det?» Åsa Linderborg hevdet i samtalen at tematikken i svenske samtidsromaner er blitt individualisert, det handler om identitet, seksualitet og etnisitet. Altså er den full av gode intensjoner, men uten politisk slagkraft. Poesien, derimot, er mer kranglete, og dermed mer politisk utfordrende. I norsk sammenheng blir det hevdet fra Morgenbladet-hold, at bøker som handler om det politiske, også er politiske bøker. Den sosiale vendingen tar mye plass i våre nye romaner. Danskene har som vanlig kommet enda litt lenger.

Poesien, derimot, er mer kranglete, og dermed mer politisk utfordrende.

Det blir også sagt i denne samtalen at det fortsatt er den politiske rørsla som legger til grunn at poesien blir tolket politisk. Nå om dagen er kritikken veldig estetiserende og kritikerne er mer opptatt av form enn innhold. Dermed blir også poetene det. Eller var det omvendt? Samtalen dreier inn på hvorvidt det er lesemåten eller teksten selv som avgjør om litteraturen kan regnes som politisk. Dermed er vi kommet dit i diskusjonen hvor skjønnlitteratur som ikke kun er kunst for kunstens skyld, men som også har intensjon om å tjene fellesskapet, blir regnet som «lavere». Litt sånn «modernismen mot folkekunsten» igjen. Personlig synes jeg det er intellektuelt koketteri å hevde at en bok som bærer med seg et budskap nødvendigvis være svakere kunstnerisk. Det er litt reaksjonært, som Fløgstad ville sagt det.

I samtalen på Lillehammer konkluderes det med at dagens litteratur er blitt politisk på en annen måte – den fremstiller velferdsstaten og er kritisk til denne «maskinen som gjør overgrep på enkeltmennesket».

Politisk dystopi eller fremtidsoptimisme?
Det finnes en annen sjanger som tar for seg det totalitære drittsamfunnets overgrep mot folket. En sjanger som har fått et realt oppsving det siste året. Jeg tenker selvsagt på den politiske dystopien, og jeg Cropped-big-brother-is-watching-1984tenker på USA. Dystopi er dyster fremtidsvisjon, et «worst-case-senario» av hva som skjer hvis vi lar makta holde på. Klassikere som Brave New World og 1984 har solgt i bøtter og spann «over there» etter at Trump tok over presidentskapet. Margaret Atwoods The Handmaid’s Tale fra 1985 er dessuten blitt til big TV-bisniss. Det har dessuten kommet ut en rekke nye politiske dystopier i USA det siste året. Det er kanskje ikke så rart at folk lar seg rive med av undergangsfølelsene, men kanskje er det mer interessant at noen har begynt å se sammenhengene mellom de klassiske, dystopiske fremtidsvisjonene, og maktregimer vi allerede finner i verden i dag. Og i virkeligheten som i bøkene, er det kvinnene som betaler den største prisen.

Og i virkeligheten som i bøkene, er det kvinnene som betaler den største prisen.

I tillegg til den beksvarte politiske dystopien finner vi samfunnskritikk og negativ samfunnsbeskrivelse i både hardkokt kriminallitteratur og i horror-sjangeren. Men hvor virkningsfull er egentlig denne skremselspropagandaen politisk? Og hvor hjelpsom er egentlig all denne undergangsfølelsen? Jeg tror ikke det er angst som først og fremst driver folk til stemmelokalene. Frykt lammer oss og det vi trenger er litteratur som løfter fram fremtidshåpet, den politiske optimismen og viljen til endring.

Litteratur som vil noe
Dermed vender jeg meg igjen mot den skjønnlitteraturen som vil noe. Kanskje er den norske arbeiderklassen på hell, men dette landet er fortsatt fullt av folk som kjenner seg undertrykt og oversett av flertallet, dessverre. Jeg tenker på innvandrerbefolkningen, på dem som kjemper for homosaken, på kjønnskampen, på alle dem som fortsatt må stå opp og kjempe for sin egen identitet i Norge i dag. Kanskje er «intensjonslitteratur» noe den kulturelle overklassen kan tenke på som lavere kunst, men så er den heller ikke skrevet til inntekt for dem. Alle har behov for å bli sett. En måte å føle seg sett på, er å lese om mennesker i lignende situasjoner som en selv. Når det å være litt annerledes enn majoritetsbefolkningen ikke lenger blir sett på som unormalt, galt eller rart, kan forfatterne slutte å skrive med intensjoner, tenker jeg. Inntil det skjer er det greit at ikke alle sitter og pirker i sin egen navle.

 Universitetsforlaget

Professor Jon Haarberg hevder i sin ferske bok Nei, vi elsker ikke lenger. Litteraturen og nasjonen at litteraturen langt på vei har mistet sin rolle i nasjonsbyggingen og hvordan vi oppfatter vårt nasjonale fellesskap. Jeg velger å tolke det som at det er plass for en ny litterær og nasjonal identitetsbygging i Norge i dag; en plass vi kan fylle med oppdaterte og varierte definisjoner på hva den norske identiteten består av. Men det fordrer at forfatterne som skriver bøkene faktisk vil noe, og at de klarer å kombinere denne viljen med høy estetisk verdi. Det er ikke umulig, det har blitt gjort før!

Bøkenes påvirkning bør ikke undervurderes
Konklusjonen må være at for å skrive interessant, politisk litteratur i Norge i dag må man skrive om den politiske endringen som skjer her og nå. Kanskje er det greit å forlate arbeiderklassebegrepet for en liten stund og heller konsentrere oss om de politiske kampene vi er vitne til hver dag. Fortsatt fremskritt innenfor likestilling, integrering og likeverd er ingen selvfølge lenger. Det er plutselig blitt skremmende tydelig for oss hvor fort endring kan skje i en verden hvor konservative og regressive krefter får styre fritt. Slik verden ser ut i dag er det vanskeligere og vanskeligere å forsvare produksjonen av navlebeskuende skjønnlitteratur der enhver er seg selv nok. Bøkenes påvirkning på folks dømmekraft hverken kan eller bør undervurderes. Og nå er det tid for å velge, dere! Gå ut og stem på dem dere mener kan gjøre Norge best mulig. Eller som han sa; Grab them by the pussy!

Kulturpolitikerens lesevaner: Venstre

Onsdag 6. september

I forbindelse med stortingsvalget sjekker vi ut lesevanene til kulturpolitikere fra de største partiene. Hva leser de? Hvor mye peiling har de egentlig på bøker? Og bruker de biblioteket?

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Stortinget og Aschehoug (bokomslag)

Siste politiker ut er Venstre-leder Trine Skei Grande. Hun avslører seg her som en ekte bibliofil – hun kjemper om å holde seg på under 4000 bøker! Og i travle tider leser hun lyrikk.

9788203359354Hvilken bok var den siste du leste?
Ble akkurat ferdig med Arv og miljø til Vigdis Hjorth.

Hvis du skal velge én bok å anbefale til Litteraturbloggens lesere, hvilken velger du da?
Maja Lunde sin Bienes historie er en flott bok som også har sine miljøperspektiv som gjør at en begynner å tenke noe på artsmangfoldet vårt. Interessant sett i relieff til artsmangfold debatten i Norge.

Leser du andre bøker under valgkampen enn ellers?
Leser mer lyrikk – passer best når livet er travelt, men hodet trenger noe annet å tenke på.

Kjøper du bøker eller låner du på biblioteket?
Vokste opp med bibliotek besøk en hang i uka, men drømte om boksamling som liten. Nå må jeg eie bøkene mine, noe som er i ferd med å bli et seriøst plassproblem. Nå er kampen å holde de under 4000.

Hvilken litterær karakter beskriver deg best?
Det har jeg aldri tenkt på. Aldri lest en bok og tenkt: Hun ligner meg. Men om jeg skulle ønsket meg en er det Hermine i Harry Potter.

Kulturpolitikerens lesevaner: Sosialistisk Venstreparti

Tirsdag 5. september

I forbindelse med stortingsvalget sjekker vi ut lesevanene til kulturpolitikere fra de største partiene. Hva leser de? Hvor mye peiling har de egentlig på bøker? Og bruker de biblioteket?

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Stortinget og Oktober (bokomslag)

I dag har vi kommet til Sosialistisk Venstreparti og har fått snakke med kulturpolitisk talsperson Bård Vegar Solhjell. Eller Rob fra High Fidelity, om du vil: Politikeren har opp igjennom satt pris på å identifisere seg med litterære karakterer! Den oppmerksomme leser vil dessuten legge merke til at han deler en favoritt med Rødt-politiker Marie Sneve Martinussen!

PocketHvilken bok var den siste du leste?
Eg leser Elskede av Toni Morrison nå.

Hvis du skal velge én bok å anbefale til Litteraturbloggens lesere, hvilken velger du da?
Jan Kristoffer Dale si novellesamling, Arbeidsnever, gjorde stort inntrykk på meg då eg leste den i vår. Mors og fars historie av Edvard Hoem er også en flott roman eg leste i sommer.

Leser du andre bøker under valgkampen enn ellers?
Eg leser generelt lite i valgkamp, den spiser all tid. Ellers i året har eg ofte en syklus der eg leser mest sakprosa til daglig, og mest skjønnlitteratur i feriene.

Kjøper du bøker eller låner du på biblioteket?
Eg kjøper litt, men låner også mykje. Eg har vore så heldig å ha tilgang til eit fantastisk bibliotek, Stortingsbiblioteket, dei siste åra.

Hvilken litterær karakter beskriver deg best?
I dag aner eg ikkje! Då eg var ung, tidleg i 20-åra, identifisere eg meg litt med Rob i High Fidelity (av Nick Hornby), platebutikkeieren og musikkelskeren med etableringsangst. Men ikkje no! Både Tore Renberg og Haruki Murakami har også hatt karakterer som eg tidligere har identifisert meg med.

 

Kulturpolitikerens lesevaner: Senterpartiet

Mandag 4. september

I forbindelse med stortingsvalget sjekker vi ut lesevanene til kulturpolitikere fra de største partiene. Hva leser de? Hvor mye peiling har de egentlig på bøker? Og bruker de biblioteket?

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Stortinget og Gyldendal (bokomslag)

Senterpartiets kulturpolitiske talsperson, Anne Tingelstad Wøien, bruker ikke biblioteket så mye rett og slett fordi det er vanskelig å få lest innenfor fristen. Vi benytter herved anledningen til en vennlig påminnelse om at vi sender ut varsler om innleveringsfrist på både SMS og e-post om ønskelig.

Sv-m-med-dem-som-drukner_Fotokreditering-GyldendalHvilken bok var den siste du leste?
Den siste boka jeg leste er Der savannen ender av Gunnar Kopperud. Om en fiktiv kidnappingssituasjon i Sør-Sudan, men også om korrupsjon, utnytting og uro. Anbefales! Hadde forfatteren som lærer i samfunnsfag på videregående.

Hvis du skal velge én bok å anbefale til Litteraturbloggens lesere, hvilken velger du da?
Jeg anbefaler Svøm med dem som drukner av Lars Mytting.

Leser du andre bøker under valgkampen enn ellers?
Jeg leser svært sjelden bøker under valgkamp. Jeg har ikke hatt samvittighet eller overskudd til å lese skjønnlitteratur akkurat da, kun faglitteratur.

Kjøper du bøker eller låner du på biblioteket?
Jeg kjøper eller får for det meste bøkene jeg leser. Låner av og til, men er dårlig på å få lest innenfor fristen.

Hvilken litterær karakter beskriver deg best?
Vet ikke! Det har jeg aldri tenkt på!

Sagaøyas litterære gullalder

Fredag 1. september

Islands mest blodige epoke brakte frem øyas største litteratur. Her forteller forsker Elise Kleivane om Islands litterære gullalder.  

Tekst: Wera Birgitte Holst/Bilde: Johannes Flintoe/Foto: Ram Gupta, UiO

I forbindelse med nasjonal bibliotekdag 1. september tar vi for oss den gode gamle sagalitteraturen. 19. juni meldte Nasjonalbiblioteket at kulturminister Helleland mottok hele 500 eksemplarer av Islendingesagaene fra den islandske utenriksministeren: «- Kunnskapen om Norges historie ville vært mye mindre uten de islandske tekstene, sa Kong Harald i en tale til delegasjonen på gallamiddagen for besøket.» 

La oss derfor reise tilbake til sagaøya Island og til 1200-tallet: Øya går gjennom en turbulent tid, med mye ufred. Store slekter kriger mot hverandre, og Island er på grensen til borgerkrig.
-Krigerne var nådeløse. De satte fyr på hus, kvinner og barn ble drept. Sturlingane er den største av klanene som sloss, hvor Snorre Sturlasson er høyst involvert.
Det forteller postdoktor i norrøn filologi, Elise Kleivane, om 1200-tallets Island, når vi spør henne ut om sagaøyas litteratur.
-Men Islands mest blodige epoke bragte også frem øyas største litteratur, påpeker hun.

Islendingesagaene
De blodige kampene på 1200-tallets Island er skildret i Samtidssagaene, og det er særlig de såkalte Islendingesagaene som står frem som stor litteratur i ettertiden, ifølge Kleivane. Islendingene vender seg til fortiden når de skriver islendingesagaene eller de islandske ættesagaene, en slags slektshistorie som omhandler 900-tallet.
Islendingesagaene skildrer en periode som fremstår som mer ideell enn den harde samtiden på 1200-tallet. Konfliktene på 900-tallet var mer håndterbare enn på 1200-tallet. De som ba om nåde, kunne få det, forteller Kleivane.
Islendingesagaene handler i stor grad om konflikt, hvordan den oppstår, eskalerer og får en slags slutt. Ved å skrive om dette håndterte islendingene sin vanskelig nåtid.

 

Elise-Kleivane-foto-Ram-Gupta-2006

Postdoktor Elise Kleivane ved UiO

Preget av realisme
Snorres Kongesagaer eller Heimskringla omhandlet en tydelig overklasse, men var Islendingesagaene unikt folkelige.
-Både Snorres Kongesagaer og Islendingesagaene holder høy litterær kvalitet. Men Islendingesagaene skildrer først og fremst vanlige folk og deres problemer, forteller Kleivane.
Islendingesagaene var i det hele tatt preget av realisme.
-Sagaene inneholder lite troll og annet overnaturlig. Personene er skildret på en realistisk måte, både på godt og vondt. Men kan også ganske sikkert si at de har eksistert. Denne realismen tiltalte folk på 1800-tallet, sier forskeren og sikter til den realistiske epoken i Norge, med Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie.

Mens «Snorres Kongesagaer» eller «Heimskringla» omhandlet en tydelig overklasse, var «Islendingesagaene» unikt folkelige.

Filmatisk stil
Sagaenes stil er nærmest filmatisk, uten mye indre monolog. Det skyldes til dels at sagaene har en objektiv fortellervinkel:
-Alt beskrives utenfra, det finnes ingen allvitende forfatter som kan gå inn i hodene på personene. Det gjelder også følelsene, som beskrives utenfra, for eksempel ved at noen bytter ansiktsfarge, slik at man kan se at de er sinte eller lei seg, forklarer Elise Kleivane.
Hun trekker frem et eksempel fra Sagaen om Gunnlaug Ormstunge:
-Helga elsker Gunnlaug, men må gifte seg med en annen. Blikket til Helga avslører hennes kjærlighet til Gunnlaug. Det heter seg at: “Øynene kan ikke skjule det hvis kvinna elsker en annen mann”.
Stilen er effektfull ifølge forskeren:
-Jo mer detaljer, desto mer spenning bygges opp, mener hun.

Helga elsker Gunnlaug, men må gifte seg med en annen. Blikket til Helga avslører hennes kjærlighet til Gunnlaug. Det heter seg at: “Øynene kan ikke skjule det hvis kvinna elsker en annen mann.”

Hevndrap
Nylig har fem bind med islendingesagaer blitt oversatt på nytt. Og en nybegynner i Islendingesagaene kan kanskje starte med nettopp Sagaen om Gunnlaug Ormstunge:
Gunnlaugssaga, som er en kjærlighetshistorie om to menn som vil ha samme dame, er absolutt fin å lese, sier Kleivane.
I tillegg anbefaler hun Gisle Surssons saga. Den handler om en fyr som prøver å forsvare familiens ære. Fosterbroren eller blodsbroren blir drept, og Gisle mistenker både bror og svoger for drapet. Gisle dreper selv og blir fredløs. Men han elsker kona si så mye at han ikke klarer å holde seg borte. Det ender opp med at han selv blir drept. Kona blir kristen og drar på pilegrimsferd.
-Den ligner litt på en gresk tragedie. Mange av Islendingesagaene er tragiske, men ender ofte med at den som overlever blir kristen, opplyser Kleivane, og utdyper:
-Island ble kristna i år 1000, og budskapet er ofte: “Når kristendommen kom ble alt på stell.”

Fortsatt aktuell
På grunn av sine litterære kvaliteter har sagaene hatt betydning langt utover Island siden tidlig på 1800-tallet.
-Island hadde en eksepsjonell produksjon i verdenssammenheng, påpeker norrøn-eksperten.
Den mest verdenskjente av sagaene er Njålssaga. Også Egilssaga er velkjent.
-De er regna som flotte eksempler på realistisk knapphet i stil og klassisk konflikt, og er oversatt til veldig mange språk, sier forskeren, som mener at litteraturen fortsatt er aktuell:
-Skildringen av konflikter og følelser i en realistisk fremstillingsform gjør sagaene til litteratur som folk i dag kan lese, sier hun, og understreker:
-Jo mer jeg kan om Islendingesagaene som litteratur, desto mer gir det meg å lese dem.
Nå ser forskeren ser frem til en storstilt konferanse om Islendingesagaene neste år, som skal foregå på Island med forskere fra hele verden.

Dykk ned i gammel og blodig litteratur her på Deichman. Du kan låne de nyoversatte Islendingsagaene av hjertens lyst her hos oss. De fem bindene er faktisk lånt ut hele 58 ganger til sammen. God nasjonal bibliotekdag!

Velkommen til 2017

Torsdag 31. august
Email, RSS Follow

Jeg har aldri tidligere lest en bok som er så , på godt og vondt, som Lotta Elstads nyeste og svært underholdende roman

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Oda Berby/Bokomslag: Flamme og Samlaget

F318_Jeg_nekter_a_tenke_300dpiLotta Elstad har fått med nær sagt alt som kan kalles tidsbilder, iallfall for unge Oslo-borgere, fra Brexit og Trump via Airbnb og Uber til «I love sluts»-taggen og gentrifiseringen av Torggata som på kort tid har gått fra kebab og billige mobilabonnementer til økologiske hamburgere og mikrobrygget øl. I tillegg er her et fiktivt tidsbilde: I romanen blir hovedpersonen Hedda offer for noe som ligner et forslag KrF framla i 2016, nemlig en ny regel som pålegger alle som ønsker å ta abort tre dagers tenketid, derav tittelen Jeg nekter å tenke.

Men det er faktisk ikke denne insisterende samtida, i hvert fall ikke den aleine, som får interessen min til å dale.

Jeg leser lenge med store øyne og latteren løst. Elstad kødder med absolutt alt, jeg blir stadig overraska over hvordan hun peker på nåtida på den skarpeste mulige måten og liksom ler sammen med oss som observerer det samme som Hedda: «Tanken var å forbli i køyesenga, logge inn gjennom Facebook-kontoen min og sveipe meg gjennom bildene av menn i bar overkropp, menn på fisketur, menn som så ut som Versace-reklamer, menn som tok salto, Berlin-hipstere med hatter som satt i sofaer på gateplan, som drakk øl, som lengtet, kamuflert bak ironiske hawaiiskjorter.»

Energisk og rikt på adjektiver
Jeg tenker fra første stund og stadig vekk på den svenske Rocky-tegneren Martin Kellermans roman, Alt blir ikke noe (originaltittel: Allt blir inget, oversatt til norsk av Dag F. Gravem). Kellermans bok skiller seg veldig fra Elstads i det at mens hun skildrer et urbant miljø og livsstil, har Kellerman karakterer som befinner seg på utkanten av samfunnet. Lik er derimot hovedpersonenes opplevelse av utenforskap på andre måter. Kellermans bok har vel egentlig tre hovedpersoner, men det er Florian, den hasjdyrkende aleineboeren, man husker best. Både Florian og Hedda strever med å overleve på den måten de ønsker. Men det som i størst grad får bøkene til å ligne, er det energiske og adjektivrike språket. Hos Kellerman ser det gjerne slik ut: «En fugl lettet i panikk da jeg som en blek naken indianer stormet nedover bakken mot de intetanende sigarettene i bukselommene mine. Jeg hoppet over sofaen som satt kilt fast i ei grop nederst i bakken og ruste inn i båthuset.» Hos Elstad er det for eksempel slik: «Jeg var a girl has no name da jeg lå i en sovesal mellom Friedrichshain og Kreuzberg og livet var brutalt som kolera. Som Sarajevo-metoden. Som en landevei med tette spor av nedtråkkede frosker som ikke har rukket over asfalten i tide.» Det er fenomenalt underholdende lesning, og Kellermans bok er ikke så veldig mye mer enn smart underholdning, men av og til er jo det nok. Det skal vise seg at Elstads bok også er slik.

Ny-melding-billigbok

Ny melding fra 2005: Hot or not?

For mye ?
Når jeg nærmer meg halvveis i Jeg nekter å tenke merker jeg at jeg begynner å få litt nok. Jeg kjeder meg egentlig ikke, men jeg savner noe. Jeg prøver å finne ut hva det skyldes og undersøker det første jeg reagerer på, nemlig at boka kanskje er for knytta til nåtida, altså at det jeg ser på som en av bokas største styrker kanskje også er en av dens svakheter, om det blir for mye Tinder, Starbucks, 4G, Aloe Vera-vann og kommunikasjonsrådgivere til at boka kan stå seg om tjue år, eller om fem år for så vidt. Tidløshet blir jo gjerne brukt som et kvalitetskriterium, og hvis vi forestiller oss litteratur fra for eksempel 1980-tallet som forsøker å fange samtida på denne måten, hvordan ville vi opplevd den i dag? Det er kanskje ikke så rart at Pelle og Proffen-bøkene ikke slår like godt an i 2017 som i 1990, og oppleves ikke bøker med mobiltelefon eller pc-tastatur på omslaget som litt kleine allerede nå?

Men det er faktisk ikke denne insisterende samtida, i hvert fall ikke den aleine, som får interessen min til å dale. Det handler mer om at det jeg anser som hovedkonflikten i teksten, aborten, blir for utydelig. Det samme gjelder hovedpersonens motivasjonen generelt: Hvem vil hun være, og hvordan ønsker hun å leve?

Men jeg tilgir nesten denne retningsløsheten. Boka er jo dritmorsom, og det er det ikke mange bøker som er.

Den derre «abortboka»
De fleste som har hørt om Jeg nekter å tenke har nok fått med seg at den handler om abort, en venninne omtalte den faktisk som «den derre ‘abortboka'». Romanen handler også om hvor relativt dette med å være ung er for kvinner; at Hedda er 33 år gammel er noe Elstad sørger for at leseren ikke glemmer. Men det er vanskelig å forstå hvorvidt Hedda ønsker å ta abort, dette forblir veldig uklart, for selv om hun virker som om hun er glad i egen frihet, rømmer hun både fysisk og mentalt fra hele avgjørelsen. Avgjørelsen blir selvsagt ekstra tung med de tre obligatoriske tenkedagene Elstad har putta inn, og Hedda har vært ekstra uheldig i det at disse tenkedagene, som skal være virkedager, går over en helg og slik ender opp med å bli nesten en hel uke. Det framkommer i tillegg at Hedda har en venninne oppført som nærmeste pårørende, altså kan vi gå ut ifra at det er noe som ikke er helt bra med tanke på egne foreldre.

Elstad ønsker nok å skape en slags antihelt, men når Hedda mangler så mye motivasjon opplever jeg henne verken som et offer eller som en som er sterkere enn andre. På grunn av dette reagerer jeg på at forlaget med flere kaller boka feministisk – er boka feministisk bare fordi den omhandler en kvinne og noe med abort? Men denne over- eller feilbruken av feminist-merkelappen er nok snarere en trend enn noe vi skal bruke tid på vedrørende denne boka spesielt.

Hysterisk morsomt
Men når boka har fått synke litt inn, tilgir jeg nesten at karakteren er så retningsløs. Boka er jo dritmorsom, og det er det ikke mange bøker som er. Forfatteren tegner fram svært gjenkjennelige karakterer, særlig de to mennene i boka er underholdende med sine eviglange rants: Den ene, Lukas, snakker slik som Morgenbladet skriver, den andre, Milo, har en hang for konspirasjonsteorier og overlevelsesteknikker. Og så er det så sympatisk hvordan Hedda på et tidspunkt bare stikker fra alt og henger med Milo, hun lar ham prate og prate mens hun kobler helt ut, for hvem trenger ikke det i blant, å bare eksistere sammen med noen som ikke krever noe som helst av en. Og måten Hedda stadig informerer oss i parenteser om saldoen på kontoen og hvor mye gjenstander og tjenester koster er kostelig. Og sjekk s. 235, det eneste som står der er «For en nørd», som en kommentar fra Hedda til en lang og brainy utgreiing fra Lukas. Jeg elsker det. Lotta Elstad har skrevet en underholdende, smart og sprø roman fortalt fra et svært presist .

Email, RSS Follow

Kulturpolitikerens lesevaner: Rødt

Onsdag 30. august

I forbindelse med stortingsvalget sjekker vi ut lesevanene til kulturpolitikere fra de største partiene. Hva leser de? Hvor mye peiling har de egentlig på bøker? Og bruker de biblioteket?

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: André Løyning/Bokomslag: Kolon

I dag er det 1. nestleder i Rødt, Marie Sneve Martinussen, som svarer. Martinussen er svært kulturinteressert; som del av politikerjobben er hun sjef for «Popvenstre», en festival i Oslo som i tillegg til politisk debatt rommer musikk og litteratur. Rødt-politikeren leser mye, gjerne gode noveller og tegneserier.

Hvilken bok var den siste du leste?
Jeg er inne i en svensk tegneserie-periode, og la nettopp fra meg debutboka til den polsk-svenske tegneserieskaperen Daria Bogdanska, Wage Slaves. Det er en selvbiografisk fortelling om å være ny i et land, om arbeidslivet, økonomi og kjærlighet. Daria er fanget i det høyst virkelige byråkratiske kaoset som arbeidsinnvandrere fra Europa møter. Arbeidstillatelser, kontrakt, ID-papirer og skattenummer kommer ikke i rett rekkefølge, og når pengene tar slutt ender hun opp med å ta svart arbeid på en indisk restaurant i Malmø. Hun har en tydelig strek, og forteller historier fra en del av samfunnet som vi ofte snakker om men sjeldent hører fortellinger fra. God kunst gjør nettopp det; gir oss innblikk i problemstillinger fra et annet perspektiv enn vårt eget. Det er en bok jeg vil anbefale alle å lese, uansett hva man i utgangspunktet mener om arbeidslivet og slikt.

DaleJanKristofferArbeidsneverSTORHvis du skal velge én bok å anbefale til Litteraturbloggens lesere, hvilken velger du da?
Jeg har lenge hatt en soleklar anbefalings-favoritt i Ingvild Rishøi si novellesamling Vinternoveller, som var min inngangsport til å se byen jeg er innflytter i, Oslo, på en helt ny måte. Til å se fattigdommen i det resten av landet alt for ofte forenkler til elitenes by. Men denne våren har jeg fått en ny favoritt, og siden det er ei nyere bok som kanskje færre har lest er det den jeg må anbefale: Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale. Det kan kanskje virke litt påtatt at politikere på venstresida anbefaler litteratur som i stor grad skildrer arbeidslivet, men jeg er ikke den eneste som syns Dale skriver utrolig godt. Han vant nettopp Tarjei Vesaas’ debutantpris for boka, og jeg vil anbefale alle som setter pris på gode noveller å lese den. Den gjør det noveller gjør best: Gir et kort og intenst innblikk i en historie du så gjerne skulle visst mer om.

Leser du andre bøker under valgkampen enn ellers?
Jeg har en tendens til å bli en smule stressa når det er valgkamp, så det er ikke tida til å slappe av med gode, lange historier som tar plass. Men å lese noe annet enn aviser, notater og rapporter er veldig viktig hvis man skal bevare en sunn sinnstilstand. Jeg løser det ved å enten lese noveller, essay eller kanskje helst tegneserie-essay. I år kommer det til å gå mest i det siste tror jeg. Den svenske serieskaperen Liv Strömquist er en stor favoritt, og hennes tegneseriebøker er korte snutter som tar opp både lette og vanskelige tema på en utrolig skarp og morsom måte. Hennes siste bok Uppgång och fall har et par skikkelig gode passasjer hvor hun rett og slett raljerer non-stop uten å se seg tilbake. Perfekt for travle tider!

Kjøper du bøker eller låner du på biblioteket?
Da jeg vokste opp i Kirkenes var biblioteket mitt favorittsted, jeg tror jeg har lånt alle bøkene i poesiavdelinga der selv om jeg til tider ikke skjønte bæret. Nå har jeg litt bedre råd, ei stue med bokhylle i og syns det er stas å ta en tur på Tronsmo for å kjøpe bøker av forfattere jeg vil støtte.

Hvilken litterær karakter beskriver deg best?
Her må jeg melde pass. Gleden av å lese handler ofte om at det er noen helt andre enn meg jeg leser om, som har helt andre ting å fortelle. Jeg får nok av meg selv i virkeligheten rett og slett, så når jeg leser litteratur ser jeg ikke etter meg selv i karakterene. Dølt svar. Beklager det.

Kulturpolitikerens lesevaner: Miljøpartiet De Grønne

Tirsdag 29. august

I forbindelse med stortingsvalget sjekker vi ut lesevanene til kulturpolitikere fra de største partiene. Hva leser de? Hvor mye peiling har de egentlig på bøker? Og bruker de biblioteket?

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Thomas Ekström og Vigmostad & Bjørke (bokomslag)

I dag er det Miljøpartiet De Grønnes Une Bastholms tur. Bastholm er glad i den gode fortellingen og leser mye heller romaner enn politiske biografier.

9788251681919Hvilken bok var den siste du leste?
For tiden leser jeg Silke av Alessandro Baricco. Den siste jeg leste ferdig var Roy Jacobsens Hvitt hav.

Hvis du skal velge én bok å anbefale til Litteraturbloggens lesere, hvilken velger du da?
Oj! Hvis jeg må velge bare én, velger jeg Tusen strålende soler av Khaled Hosseini. Har aldri blitt så rørt og provosert om hverandre av en bok før eller siden. Og den ga et viktig kulturelt innblikk og en påminnelse om friheten jeg selv lever i.

Leser du andre bøker under valgkampen enn ellers?
Nei. Uansett om det er valgkamp eller ei, søker jeg til bøker for gode fortellinger, for å forføres av noe vakkert eller fascinerende, kjenne meg rikere og få inspirasjon. Biografier eller politisk sakprosa, som sikkert er både relevant og lærerikt, er ikke helt min greie.

Kjøper du bøker eller låner du på biblioteket?
Jeg låner en del på biblioteket eller av andre, og får også bøker i gave. Jeg kjøper egentlig ikke så ofte selv lenger.

Hvilken litterær karakter beskriver deg best?
Hmm. Kanskje Pippi Langstrømpe?

Sommersnakk med Thore Hansen

Fredag 25. august

Forfatter og illustratør Thore Hansen er mest kjent for sine tegninger av Ruffen, men her er det mye mer å hente. Hansen har en enorm produksjon i ryggen og denne mannen lar seg ikke påvirke av alderens høst.

Tekst: Astrid Werner/ Foto: Gyldendal Norsk Forlag/ Omslag: Gyldendal Norsk Forlag

Treet som hvisket er tittelen på Thore Hansens nyeste bok. Så ny at den verken har kommet i bokhandelens eller bibliotekets hyller enda. Thore Hansen er en allsidig og produktiv mann og har både skrevet og illustrert massevis av bøker siden 1970-tallet. For mange lesere er han nok fortsatt mest kjent for sine tegninger av Ruffen, men han har både skrevet og illustrert billedbøker og ungdomsbøker i tillegg til noen kriminalromaner. Selv synes jeg det var en god anledning til å spørre Hansen hva han selv liker å lese.

Hva skal du lese i sommer?
Nok en gang, jeg vet ikke hvor mange ganger, vil jeg gi meg i kast med Snorre, der tekst og bilder setter hodet mitt i gang med trivsel og fryd. Kanskje en aldri så liten Maigret av George Simenon også.

Hvilke bøker anbefaler du andre å lese i sommer?
Det synes jeg folk skal finne ut selv. Gå på jakt i biblioteker, bokhandlere og egen bokhylle. Det ligger alltid et eller annet på lur som vil fortrylle deg.

Blues for en aldrende morder

Har du en favorittsommerbok?
Jeg har en masse favoritter og er på jakt etter nye. Kanskje ikke så ivrig som i tidligere år, men nok å ta av resten av livet.

Leser du andre typer bøker om sommeren enn ellers?
Nei, slik er jeg ikke skrudd sammen. Takk og pris!

Foretrekker du nettbrett eller fysisk bok om sommeren?
Fysisk bok … HELE ÅRET!

Hva er ditt beste sommerminne?
Det er mange trivelige minner etter alle disse årene. Svært mange tror jeg ikke egner seg på trykk.

Har du et favorittsommersted?
En liten by i Spania. Cadaques, tett ved den franske grensen i nordøst. Litt kjedelig kanskje, men den setter meg i gang med trivsel i hodet.

Hva er planene dine denne sommeren? Tar du helt ferie, eller blir det òg skriving?
I år drar vi til Sicilia. Har med en tykk innbundet bok med blanke ark hvor jeg kan skrive og tegne litt.

Ruffen gifter seg, Gyldendal Norsk Forlag

Når kan vi vente neste bok fra deg? Og kanskje du vil røpe litt av innholdet?
Jeg er nettopp ferdig med en bildebok, Treet som hvisket. En reise gjennom denne planetens historie, helt fra de første fiskene ålte seg opp på land … og fram til vår tid. Ellers ligger en påbegynt kriminalroman og skuler oppgitt på meg. I det hele tatt! Arbeidslysten blir ikke mindre selv om man nærmer seg alderens høst. Takk og pris!

I år som i fjor publiserer Deichmans litteraturblogg «Sommersnakk», en intervjurekke med barne- og ungdomsbokforfattere. Hver fredag forteller de om sommerplaner, gode sommerminner og lesefavoritter. Kanskje får du noen gode lånetips? God sommer!

Stein Mehren – som sus av skoger som selv er borte

Torsdag 24. august

Tekst: Astrid Werner/Foto: Aschehoug forlag/Omslag: Aschehoug forlag

Som sus av skoger som selv er borte
I dødsriket har ingen og ingenting skygge
Alt og alle får selv være skygger
Og det vi kaller natur står uten årstider

Imperiet lukker seg (2004) s. 39

På denne måten starter diktet «De døde» i Stein Mehrens samling Imperiet lukker seg. Forfatteren døde 28. juli i år.

For meg begynte det med samlingen Corona: formørkelsen og dens lys. Denne diktsamlingen var mitt aller første møte med lyrikeren Stein Mehren og jeg husker det godt. Han var pensum. Bare ordet bringer med seg utallige assosiasjoner av noe ufritt, av noe som er valgt for deg, noe som ikke er lystbetont. Bare glem det, det var ikke sånn. Jeg var skeptisk og synes det virka vanskelig, men så ble jeg bare sugd inn i teksten. Jeg skjønte at dette var lyrikk som var noe helt annet enn det jeg hadde lest tidligere.

Imperiet lukker seg - Aschehoug forlag

Sterk sentrallyrikk
Diktene hans har en egen evne til å formidle det allmenngyldige og universelle. Dette er et kjennetegn ved all stor litteratur. Hans tekster om de store følelsene, kjærlighet, død, savn, sorg og glede treffer lesere i alle aldre og med ulik bakgrunn. De er gjenkjennbare og det kommer til uttrykk igjen og igjen, ved at stadig flere lesere forteller om dikt og strofer som har betydd mye for dem og som siden har blitt både notert ned og memorert.

Kunnskapsrik dikter
Stein Mehren debuterte i 1960 med samlingen Gjennom stillheten en natt, og når jeg søker på diktsamlinger i Deichmans base, får jeg over førti treff! Det er mange utgivelser, utgitt over mange år.  Mehren har et godt språk, men lett er han ikke. Likevel blir det feil å si at Mehrens lyrikk er «vanskelig» som en motsetning til lett. Med sine mange henvisninger til kunst, historie og til galakser og himmellegemer gjør det ikke tekstene umiddelbart lette for leseren å ta del i. De krever litt mer, men gir du dem den lille ekstra oppmerksomheten får du uendelig mye igjen. Når jeg ser på rekken av titler slår det meg at det er forbausende mange av bøkene som gir inntrykk av noe eller noen som er forlatt, utestengt, ensom eller glemt, eller kanskje alt på en gang i ulike variasjoner og blandingsforhold; som Fortapt i verden, Forseglinger, Stillhetens hus, Imperiet lukker seg, Alene med en himmel, Nattmaskin og Anrop fra en mørk stjerne for å nevne noen.

I dette rom som er et uendelig tidrom
må det finnes noe evig som ikke er rom
Slik det nære bare kan gripes mot horisonter
Slik Gud viser seg i sitt absolutte fravær
Slik livet bare kan fattes mot døden

Jeger den jeger. Alltid en annen (2012) s.37

Heldigvis er de ikke uten håp disse tekstene, men de viser et stort alvor og en tro på menneskeheten tross alt. Jeg lar den store dikteren avslutte selv.

Kanskje det er jorden selv som puster
så varmt og levende i oss. Jorden som stille
ernærer seg av drømmene våre. Kroppene våre
som også er himmellegemer

I stilhetens hus (2007) s. 69

 

Kulturpolitikerens lesevaner: Kristelig Folkeparti

Onsdag 23. august

I forbindelse med stortingsvalget sjekker vi ut lesevanene til kulturpolitikere fra de største partiene. Hva leser de? Hvor mye peiling har de egentlig på bøker? Og bruker de biblioteket?

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Stortinget/Bokomslag: Cappelen Damm

I dag er det Geir Jørgen Bekkevold som forteller. Bekkevold er kulturpolitisk talsperson for Kristelig Folkeparti. Av litterære karakterer identifiserer han seg med to sjarmerende rake motsetninger!

9788202529437Hvilken bok var den siste du leste?
De to bøkene jeg har lest sist er selvbiografien til Jens Stoltenberg, og i sommer gav jeg med i kast med Elena Ferrante sine bøker der første bok har tittelen Mi briljante venninne.

Hvis du skal velge én bok å anbefale til Litteraturbloggens lesere, hvilken velger du da?
Av norske forfattere så har jeg lyst til å nevne Erik Fosnes Hansen sin bok Løvekvinnen, den gjorde inntrykk! Av utenlandske forfattere har jeg lyst til å anbefale Havets katedral av Ildefonso Falcones.

Leser du andre bøker under valgkampen enn ellers?
Nei, det går mest i skjønnlitteratur uansett om det er valgkamp eller ikke, valgkampen gjør at det egentlig blir liten tid til å sette seg ned med en bok. Da går det mest i politiske notater og politisk program.

Kjøper du bøker eller låner du på biblioteket?
I og med at min kone og jeg er medlem av opp til flere bokklubber, så blir det at vi for det meste kjøper. Vi har et bibliotek hjemme hvor jeg har flere bøker jeg enda ikke har lest.

Hvilken litterær karakter beskriver deg best?
Den var det vanskelig å svare på, hvis vi går til Kjell Aukrust sine bøker er jeg vel litt Solan Gundersen og litt Ludvig, både litt modig og litt redd.

Kulturpolitikerens lesevaner: Høyre

Tirsdag 22. august

I forbindelse med stortingsvalget sjekker vi ut lesevanene til kulturpolitikere fra de største partiene. Hva leser de? Hvor mye peiling har de egentlig på bøker? Og bruker de biblioteket?

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Stortinget/Bokomslag: Gyldendal

I dag er det Svein Harberg fra Høyre som avslører sitt forhold til bøker. Harberg er leder av Familie- og kulturkomiteen samt stortingsrepresentant. Han anbefaler Litteraturbloggens lesere å sjekke ut gode gamle Knut Hamsun!

 

P-gjengrodde-stier_Fotokreditering-GyldendalHvilken bok var den siste du leste?
Det var Festningen, den siste boken i serien om Abel Eik skrevet av Rune Angell-Jacobsen. Parallelt avsluttet jeg også den første boken i Jo Nesbøs serie om Harry Hole.

Hvis du skal velge én bok å anbefale til Litteraturbloggens lesere, hvilken velger du da?
Dette synes jeg er vanskelig, for en bok blir jo god for leseren avhengig av livssituasjon, omgivelser og referanser. Jeg tror likevel jeg våger å anbefale noe av Knut Hamsun. Ingen nyere forfattere har grepet meg slik som han. At han bodde i min hjemby Grimstad påvirker kanskje noe, men hans bok På gjengrodde stier er en bok der han med sine ypperlige formuleringer forteller om sitt liv i varetekt etter krigen.

Leser du andre bøker under valgkampen enn ellers?
Under valgkampen har jeg rett og slett ikke verken tid eller overskudd til å lese bøker, da går det i lesing av notater, forberedelser, debatter og møte med velgerne. Lesingen må tas igjen utover høsten.

Kjøper du bøker eller låner du på biblioteket?
Jeg er heldig og får mange bøker i gave. Det har familien skjønt at jeg liker. Ellers kjøper jeg bøker, og i all hovedsak er det e-bøker. Min tilværelse med mye reising og bolig i flere byer gjør det upraktisk å låne på biblioteket.

Hvilken litterær karakter beskriver deg best?
Dette ble for vanskelig. Jeg kan ikke minnes noen karakter jeg har lest om der jeg har tenkt at dette er akkurat som meg. Nei, dette må andre eventuelt svare på!

PS: Vi kan opplyse om at Norsk Bibliotektransport sørger for at det er uproblematisk å bruke biblioteket selv om man er mye på farten!

Sommersnakk med Hanna Gustavsson

Fredag 18. august

Den svenske tegneserieskaperen Hanna Gustavsson liker å ligge i skyggen når hun leser.
I sommer skal hun gjøre akkurat det, samt bade, spikke og høre på radio. 

Tekst: Bodil Aga Aandstad/ Foto: Selma Grönlund/ Omslag: Aschehoug og Bonnier Carlsen

Hva skal du lese i sommer?
Jag har svårt att koncentrera mig på text och läser därför sällan böcker, trots att jag älskar det. Men jag har en stor hög med påbörjade böcker som väntar på att bli lästa och som jag ser fram emot att läsa i sommar: Lubiewo av Michal WitkowskiThe queen of Whale Cay av Kate Summerscale och Just Kids av Patti Smith.

Hvilke bøker anbefaler du andre å lese i sommer?
En bok som är väldigt bra och viktig är Gå bara -min flykt från Somalia till Sverige av Abdi Elmi och Linn Bursell.

Har du en favorittsommerbok?
Stål av Silvia Avallone, det är nästan en fysisk läsupplevelse, man kan känna varje doft av allt som beskrivs och det är väldigt mycket svettig sommarstämning i boken. En bra och mysig sträckläsningsbok är annars Middlesex av Jeffrey Eugenides eller Momo eller kampen om tiden av Michael Ende.

Leser du andre typer bøker om sommeren enn ellers?
Nej, men FLER böcker.

Foretrekker du nettbrett eller fysisk bok om sommeren?
Om jag läser en roman vill jag läsa i pappersform!

Har du et favorittsommersted?
Stockholm, jag är uppväxt där och jag älskar att det går att cykla och bada överallt.

Hva er planene dine denne sommeren?
Jobba, tälja pinnar, lyssna på radio, bada och ligga i skuggan och läsa.

Tar du helt ferie, eller blir det òg skriving?
Jag kommer vara ledig några veckor men mest jobba, både med min nya bok och på mitt extrajobb så jag klarar hyran.

hanna gustavsson_ lisbet och sambakungenNår kan vi vente nytt materiale fra deg? Og kanskje du vil røpe litt av innholdet?
Jag har illustrerat en barnbok som nyligen kommit ut i butik, Lisbet och sambakungen heter den och är skriven av Emma Karinsdotter.
Jag jobbar också med en ny grafisk roman som är en verklighetsbaserad berättelse om en kvinna som på 1980-talet byggde en ark av skrot i Newark utanför New York, förhoppningsvis kommer den ut någon gång under 2018.

I år som i fjor publiserer Deichmans litteraturblogg «Sommersnakk», en intervjurekke med barne- og ungdomsbokforfattere. Hver fredag forteller de om sommerplaner, gode sommerminner og lesefavoritter. Kanskje får du noen gode lånetips? God sommer!

Kulturpolitikerens lesevaner: Fremskrittspartiet

Onsdag 16. august

I forbindelse med stortingsvalget sjekker vi ut lesevanene til kulturpolitikere fra de største partiene. Hva leser de? Hvor mye peiling har de egentlig på bøker? Og bruker de biblioteket?

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Stortinget/Bokomslag: Bazar

9788280877406Turen har nå kommet til FrP og vi har kontaktet statssekretær Himanshu Gulati. Gulati fikk litt prestasjonsangst da vi ville vite hvem han er som litterær karakter, men svarte veldig fint likevel!

Hvilken bok var den siste du leste?
I sommerferien var jeg i India og kjøpe boken Half Girlfriend, en kjent indisk bok av Chetan Bhagat som det nettopp er laget en Bollywood-film basert på.

Hvis du skal velge én bok å anbefale til Litteraturbloggens lesere, hvilken velger du da?
Alkymisten av Paulo Coelho, som handler om å følge sine drømmer, er nok boken som har betydd mest for meg. Jeg vil derfor anbefale denne.

Leser du andre bøker under valgkampen enn ellers?
Jeg skulle ønske jeg var mye flinkere til å lese bøker generelt sett. Jeg må nok derfor være såpass realistisk å si at boklesingen først kommer i gang etter valgkampen igjen.

Kjøper du bøker eller låner du på biblioteket?
Jeg pleier å kjøpe, oftest på flyplasser når jeg er ute og reiser.

Hvilken litterær karakter beskriver deg best?
Oi, nå ble det plutselig litt prestasjonspress merket jeg. Jeg får velge Samwise Gamgee fra Ringenes herre. Jeg er den lojale vennen som aldri takker nei til et vilt eventyr.

Kulturpolitikerens lesevaner: Arbeiderpartiet

Tirsdag 15. august

I forbindelse med stortingsvalget sjekker vi ut lesevanene til kulturpolitikere fra de største partiene. Hva leser de? Hvor mye peiling har de egentlig på bøker? Og bruker de biblioteket?

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Stortinget og Samlaget (bokomslag)

Siden dette er en bibliotekblogg tar vi partiene i alfabetisk rekkefølge og starter derfor med Arbeiderpartiets kulturpolitiske talsperson, Anette Trettebergstuen. Boka AP-politikeren anbefaler til Litteraturbloggens lesere er også en av undertegnedes favoritter (og anbefales ekstra til dem som er glad i Edward Hoppers malerier!).

romvedhavetHvilken bok var den siste du leste?
Nina Lykkes Nei og atter nei

Hvis du skal velge én bok å anbefale til Litteraturbloggens lesere, hvilken velger du da?
Frode Gryttens Rom ved havet, rom i byen, favorittnovellesamlingen min.

Leser du andre bøker under valgkampen enn ellers?
Det er ikke tid til å lese bøker under valgkampen, dessverre. Men i mellomvalgsår er det heldigvis rom for somre med masse lesing. 

Kjøper du bøker eller låner du på biblioteket?
Begge deler. Jeg liker å kjøpe bøker men samtidig er det lett å plukke med seg titler fra stortingsbiblioteket.

Hvilken litterær karakter beskriver deg best?
Oi. Nå er jeg usikker, men da jeg var barn identifiserte jeg meg veldig med Gummi-Tarzan.

 

Skilt

Mandag 14. august

Skilsmisse er intet nytt i skjønnlitteraturen, men måten temaet behandles på har endret seg ganske kraftig. I dag er kanskje skilsmissen et naturlig element i familien?

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe/Omslag: Aschehoug forlag, Oktober forlag

En av de mest kjente skilsmissene i historien må vel være den mellom Henry VIII og Catherine Aragon. Denne skilsmissen splittet ikke bare en familie, men endret engelsk historie for alltid. Sjelden har vel en skilsmisse brakt med seg en reformasjon attåt. I dag er skilsmisser mer dagligdags, og bonusbarn er et etablert begrep. Men hva sier skjønnlitteraturen om skilsmissen? Jeg ser nærmere på mine skilte favoritter.

Oppløsning

– Vokst fra hverandre? Fremtid? Ærlig talt, dere er sytti år!

Helga Flatlands nye roman, En moderne familie, høster fantastiske kritikker på tampen av sommeren. Forfatteren utforsker hva som skjer med en familie når foreldrene bestemmer seg for å skille seg, og det i en alder av 70! Det som tilsynelatende har holdt denne familien flytende rakner nå fullstendig og det ser ut til å gå riktig galt for søskenflokken og deres partnere. Flatland har denne evnen til å bruke en bestemt hendelse til å undersøke ulike menneskers reaksjoner, plukke de opp og grundig obdusere deres indre, for så å sette de ned igjen. Men skilsmisser har lenge blitt skildret i litteraturen, og i særdeleshet i norsk litteratur de seneste årene. Vi tar en titt på mine skilte favoritter.

Onsdag 16. august kl 17.00 skal vi snakke om familien sammen med Helga Flatland og Nora Eide som debuterte i år med Familien din. I tillegg kommer psykologspesialist og skribent Sissel Gran som blant annet har skrevet Det er slutt.

 Kompani Orheim av Tore Renberg, Oktober forlag

Kompani Orheim av Tore Renberg

Dette tror jeg er en av de vondeste barndomsskildringene jeg har lest. Huff, det er trasige greier dette her, men det er vel kanskje alltid når en kjernefamilie rives i fillebiter av alkohol. Jeg tror alle som gikk fra Mannen som elsket Yngve til denne fikk seg en liten kilevink. Han skriver entusiastisk, da, det skal Renberg ha. Romanen er dessuten et interessant portrett av Stavanger på 80-tallet, og det store fallet er vel uunngåelig. Dessverre.

Nei og atter nei Nina Lykke

Lykkes skilsmisseroman var fjorårets store snakkis. Nei og atter nei er morsom, overraskende og litt provoserende. Som hos Helga Flatland får vi historien fortalt gjennom ulike synsvinkler, men der Flatland fokuserer på de voksne barna setter Lykke støtet inn på å fortelle om skilsmissen og utroskapen gjennom de tre involverte partene. Her blir barna kun endimensjonale karakterer, og latterliggjort av moren som fortsatt vasker underbuksene til sine voksne sønner. Det flyter og svinger av sidene, Lykke har en rå humor og en blir vekselsvis særdeles oppgitt over kone, mann og elskerinne. Og det er vel kanskje ikke så få der ute som kan kjenne seg igjen i Ingrids altoppslukende sinne? Kan med fordel leses sammen med Korrigeringer av Jonathan Franzen.

Nei og atter nei av Nina Lykke

Bitterfitte av Maria Sveland

Sara er ikke mer enn 30 år, men er bitter og oppgitt over hvordan livet ble. Hun setter på et fly til Tenerife sammen med feminstisk litteratur fra 70-tallet. Hjemme har hun etterlatt mann og barn, og Sara bruker mye tid på å grunne over hvordan et forhold faktisk kan være likestilt. Roman skapte debatt i Sverige og ble godt tatt imot, men jeg tror at vi i Norge kanskje ikke var helt klare for den. Norske anmeldere kunne ikke forstå at hverdagen var så «ille», og var det ikke allment kjent at det er slitsomt å få barn? Les og døm selv! Og jammen har det ikke kommet en Bitterfittan 2 også.

Anna Karenina av Leo Tolstoj

Da Vronskij brekker ryggen på hesten sin i et hesteløp skjønner vi at dette, dette kommer aldri til å gå bra. Og det gjør det jo ikke heller. Kjærlighetshistorien mellom den gifte fyrstinnen Anna Karenina og den unge Vronskij er stormfull og problematisk og ender som kjent i tragedie. Ektemannen nekter å gi Anna skilsmisse, og hun må forlate sønnen sin for å leve som Vronskijs elskerinne. Dette er intet lite offer for et menneske og det gjør Anna dypt ulykkelig. Dette foregår i Russland i siste halvdel av 1800-tallet, og de sosiale konvensjonene er svært strenge. Kontrasten er stor til romaner som Nei og atter nei og Bitterfitte, og jeg oppfatter heller ikke Anna Karenina som en heltinne. Romanen virker kritisk til hennes livsvalg, samtidig er Anna låst i en umulig situasjon. Ekteskapet hennes er kjærlighetsløst, og mannen nekter henne å starte på nytt med annen mann. Parallelt får vi servert den anstrengte kjærlighetshistorien mellom Kitty og Levin, samt alle utroskapshistoriene til Anna Kareninas bror, fyrst Oblonskij.

Det er kanskje også noen par som aldri burde ha giftet seg eller som burde ha gått fra hverandre for lenge siden. Som for eksempel Hedda og Tesman i Ibsens Hedda Gabler, Lydia og Wickham i Austens Stolthet og fordom, George og Martha i Albees Hvem er redd for Virginia Woolf og jaggu er jeg usikker på om Kitty og Levin i Anna Karenina egentlig burde ha funnet tilbake til hverandre også. (Er det egentlig et eneste par i Anna Karenina som burde ha vært sammen?) Jeg har også sett sunnere forhold enn Amy og Nick sitt i Flink pike, og kanskje burde bare alle søstrene Makioka la menn være menn og flytte til Paris.

Er du også fascinert av familie, skilsmisse og ulike familiekonstellasjoner? Møt forfatterne Nora Eide og Helga Flatland, samt psykolog Sissel Gran i samtale på Deichmanske hovedbibliotek onsdag 16. august kl 17.00. Les mer på Facebook eller våre nettsider

Sider