NYTT FRA LITTERATURBLOGGEN

Abonner på NYTT FRA LITTERATURBLOGGEN nyhetsstrøm
Deichmans litteraturblogg
Oppdatert: 59 min 24 sek siden

Vårens norske bøker

1 time 52 min siden

Jeg blir litt sur av å tenke på våren når det snødde 25 cm i går. Attpåtil hørte jeg fuglene synge ved Torshovparken i dag tidlig, det er litt irriterende i midten av januar.

Tekst og foto over: Katrine Judit Urke / Bokomslag: Cappelen Damm, Samlaget og Aschehoug

Eller la oss snu det litt: Det er snart vår! Dagen er 59 minutter lengre enn den var ved solsnu. Bildet over er fra personalrommet til Deichman Bøler der vi ser fram til vårens lyse dager og freshe bøker.

Her er titlene jeg gleder meg aller mest til blant norske utgivelser, sortert på beste bibliotek-vis, altså alfabetisk etter etternavn. Nesten, iallfall, bokomslagene vi valgte ut bestemte litt av rekkefølgen. Den er iallfall ikke rangert etter hva jeg gleder meg mest eller minst til!

Marit EikemoGratis og uforpliktande verdivurdering 

Jeg har ikke lest noe av Eikemo før, så nå er det virkelig på tide. Jeg er stor fan av titlene hennes, særlig på de seneste romanene: Arbeid pågår (2009), Samtale ventar (2011), Alt inkludert (2015) og nå kommer altså snart Gratis og uforpliktande verdivurdering. Det er gjennom titlene tydelig at forfatteren finner poesi i det aller mest trivielle og prosaiske og dette er jeg spent på å finne ut mer om. Et ekstra kvalitetstegn er det dessuten at boka blir utgitt på Samlaget, forlaget som håva inn to av fire Bragepriser i høst. Romanen forventes utgitt i april.

Tom Ingar Eliassen: Jeg har hørt at det er fint der

Jeg må innrømme at jeg ikke har hørt om Tom Ingar Eliassen før. Forfatteren har gitt ut én novellesamling tidligere, boka Ni favner og dypere var den første som kom ut på Kvalshaug forlag i 2013, og nå kommer altså straks bok nummer to, noveller også denne gang. Jeg har hørt at det er fint der er den vakreste tittelen jeg har hørt på veldig, veldig lenge, den gir meg frysninger, så da håper jeg boka er i nærheten av like god. Novellesamlingen skal komme ut på Cappelen Damm i februar.

Veronika ErstadAv meg er det mange

Dette er Veronika Erstads andre bok for voksne. Den første var diktsamlinga Eg er så nær morgonen eg kan kome, jeg har ikke lest den selv, men det gjorde kollega Gunnar, han ble begeistra. Jeg har derimot lest barneboken hennes, Kattejenta, en ordentlig skjønn og velskrevet bok om å være venner med ulike behov, rett og slett på samme måte som hunder og katter er ulike typer dyr. Nå har Erstad skrevet prosa for voksne. Jeg har fått et anmeldereksemplar fra Samlaget. Jeg synes innpakninga er så tiltalende, omslaget og tittelen, og gleder meg til å starte lesingen. Ekstra stor tro på boka har jeg på grunn av det entusiastiske svaret jeg fikk fra markedskonsulenten i forlaget: «Så kjekt at du vil melde ho! Eg har eit ekstra hjarte for den romanen.» Dette lover godt, anmeldelse kommer om noen uker.

Johan Harstad: Ferskenen

Selv om, eller fordi, Johan Harstad er min favorittforfatter har jeg ennå ikke turt å lese Max, Mischa og tetoffensiven, hans seneste roman fra 2015. Jeg har flytta to ganger siden jeg kjøpte den og alle stedene jeg har bodd har den digre boka stått svært synlig i hylla, som en påminnelse, også der jeg bor nå hvor vi egentlig ikke har pakka ut bøkene ennå. Og nå har altså min store helt kommet med en ny roman. Ferskenen er et krimaktig eksperiment og skal forestille en posthum utgivelse fra en fiktiv forfatter. Ferskenen blir lansert lørdag 20. januar på Last Train der Linn Ullmann og John Freeman også står på programmet. Det blir spennende å se om jeg kaster meg over denne eller Max, Mischa og tetoffensiven først.

Maria Kjos Fonn: Kinderwhore

Jeg er av typen som ikke får med meg alle slags nye uttrykk fra USA. Jeg følger for eksempel ingen meme-kontoer på Instagram og går vel glipp av noe der. Jeg trodde kinderwhore var et slikt nytt ord, men så vidt jeg kan forstå etter googling er dette navnet på en klesstil fra 90-tallet: Dukke-aktige klær, korte kjoler, knestrømper, sko med ankelrem, men med punka detaljer, i hårstilen eller ved hjelp av solbriller eller sminke. Maria Kjos Fonn ble nominert til Vesaas-prisen for sin første bok, Dette har jeg aldri fortalt til noen (2015), en sterk og litt ubehagelig novellesamling som jeg husker godt lesningen av. I april skal Aschehoug gi ut hennes første roman, Kinderwhore, som handler om hvordan en kjip barndom kan føre til at man får det kjipt som voksen. Vårens kuleste tittel og omslag? Ja! Jeg har troa på innholdet også.

Ola InnsetFirenze

Jeg var ikke fra meg av begeistring over Lisboa, Innsets debutroman fra 2013, men den deilige stemningen i den sitter likevel godt nok til at jeg, og flere jeg kjenner, gleder oss til Firenze. Jeg ser ingen utgivelsesdato for boka, men den står iallfall på Flammes katalog over kommende bøker og den er beskrevet som en slags kollektivroman som foregår over én dag i Firenze. Etter hva jeg forstår bor Innset selv i Firenze der han skriver doktorgrad. Siden Lisboa har forfatteren skrevet litt faglitteratur, blant annet. En flinkis, Innset, særlig med tanke på at han er så ung som 32, men som dere forhåpentligvis vet så er ikke alle flinke folk kjedelige!

Stig Aasvik: Ordføreren i Oslo

Huff, holdt jeg på å si. I januar i fjor, da jeg skreiv tilsvarende innlegg som dette, omtalte jeg Stig Aasviks Lofotveggen som jeg nå skjønner er en slags forløper til Ordføreren i Oslo som straks kommer på Cappelen Damm. Jeg hadde jo planer om å lese Lofotveggen, men den ble liggende, jeg mener å huske at den fikk litt lunkne anmeldelser (til tross for at forlaget skriver at den fikk gode anmeldelser) og at det kanskje var derfor jeg aldri leste den. Ordføreren i Oslo skal, i likhet med Lofotveggen være selvbiografisk, og den handler om å nave. Den skal også handle om å løpe rundt Nøklevann, som er noe av det beste jeg vet. Jeg hadde dessuten stor glede av Aasviks roman fra 2012, Indre anliggender, så jeg lover herved å lese Ordføreren i Oslo.

*

Uansett om du skal løpe i Østmarka eller lese bøker håper vi du gleder deg til våren! Om noen dager får vi redaktør Marte sin oversikt over utenlandske bøker som kommer. Marte skreiv bøkvår da hun skulle skrive bokvår, så for henne blir det kanskje både skog og bøker til våren.

God bøkvår!

Den frie stemmen fra Iran

Lørdag 13. januar

Oslos første og mest aktive fribyforfatter Soudabeh Alishahi har et nært og varmt forhold til biblioteket. 

Tekst og video: Nadia Faris / Foto og bokomslag: Gyldendal Norsk Forlag

Soudabeh Alishahi rømte fra Iran og ankom Norge i 2001. Hun er sannsynligvis den mest aktive fribyforfatteren i Oslo og har ved flere anledninger deltatt på arrangement ved Deichman. Så langt består hennes forfatterskap av fire bøker: Smil (2015), Under samme himmel (2012), Midtveis (2002) og Blue and Red (1999). I tillegg har hun bidratt til diktantologier. Jeg møtte henne faktisk først på et svømmekurs, uten å ane noe om at hun er forfatter. Nå har jeg snakket med henne om hennes arbeid og hennes forhold til biblioteket, samt Soudabehs favorittbøker og den seneste boken som skal komme i 2018.

 Gyldendal Norsk Forlag

Du har skrevet fire bøker. Én har blitt utgitt i Iran og tre er utgitt i Norge. Bortsett fra språk, hvordan er skriveprosessen  annerledes i de ulike kontekstene?

Det er alltid en stor glede å skrive i Norge. I Iran kunne jeg ikke velge mine karakterer fritt og jeg kunne ikke la dem være frie. Jeg var alltid bekymret for skrevne og uskrevne regler rundt sensuren, og sanksjoner og straff etter produksjonen. Disse bekymringene skapte selvsagt språklige hindringer og påvirket atmosfæren i fortellingene. Jeg gjorde mitt aller beste og var svært forsiktig slik at det jeg skrev ikke skulle sensureres, men det var en umulig oppgave.

Hva er ditt forhold til bibliotek og bøker?

Jeg har hatt alltid et varmt og fint forhold til biblioteket fra de aller første dagene mine i Norge. Det er en drøm å kunne skrive skjønnlitteratur som kan plasseres i disse hyllene side om side med verdens store skjønnlitterære verk.

Nå er også mine bøker i hjertet av biblioteket. Som om biblioteket og jeg har et felles hjerte. Det finnes ikke et varmere hjerte enn det.

Leser du dine egne bøker etter at de er gitt ut?

Når mine bøker blir publisert åpner jeg boka et sted i midten og begynner å lese. Av og til er det en setning som tar meg med helt til slutten av avsnittet, og av til går jeg tilbake til første setning og leser på nytt. Jeg blir så glad for å ha skapt noe vakkert. Det er som et speil som alltid reflekterer et vakkert bilde av meg selv.

Hva leser du for fornøyelsens skyld?

På fritida leser jeg både romaner og dikt. Min favorittforfatter er den meksikanske forfatteren Juan Rulfo. Jeg leser også diktene til Wisława Szymborska. Jeg pleier å lese diktene hennes igjen og igjen, og hver gang jeg leser dem er de like vakre og nye. Nå leser jeg Hafez, den klassiske iranske forfatteren. Men den siste diktsamlingen jeg har lest er Himlenes bok av den franske forfatteren Leslie Kaplan, gjendiktet av Anne Oterholm. Den anbefaler jeg varmt.

Hva er dine planer i 2018?

Jeg holder på å skrive en ny roman som skal hete: Vakre dag. Den skal publiseres på Gyldendal Norsk Forlag i år. Og jeg håper å se mange av dere under boklanseringen.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Den mektige litteraturen

Onsdag 10. januar

Essayene til Gunhild Øyehaug åpner opp litteraturens verden for leseren, selv om det til tider er litt springende.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto og omslag: Kolon forlag

Jeg har en hang til å la meg fascinere av andres lesninger av litteratur. Siri Hustvedt, Zadie Smith og Henning Hagerup er tre forfattere som åpner opp skjønnlitteraturen for meg. De lar meg se nye sider ved for eksempel Charles Dickens‘ bruk av personlig pronomen. Og tro meg, det kan være usannsynlig spennende å lese om. Dette beriker litteraturen og mens jeg leste Gunnhild Øyehaugs Miniatyrlesingar opplevde jeg også her hvor mektig litteraturen kan være. Akkurat det slår meg faktisk litt i bakken.

 Kolon forlag

Mørk materie

Det åpner aldeles nydelig i Miniatyrlesingar med et forord om brisling, mørk materie og Olav H. Hauge. Øyehaug får meg til å tenke på hvor spennende det ukjente er. Det vi ikke ser, men som vi vet finnes der: «Tanken på det å ligge inne i eit rom, høyre dunk av brislingfiskarar, å ikkje sjå, men vite at dei glid over fjorden, og leitar med lyskastarar; det er noko nifst med det, noko dragande.» Dette bildet på å være omgitt av alt dette fantastiske, men litt skumle, som vi bare aner at finnes der, appellerer til barnet i meg. Og jeg tenker at denne samlingen er et lite dykk ned i dette ukjente landskapet. Disse essayene får lommelykten min til å lyse litt sterkere inn i litteraturens verden, men det er fortsatt så uendelig mye mer å oppdage.

Mer!

Forfatteren lar meg bli bedre kjent med Boring Postcards (hvis omtale er en sylskarp kommentar til debatten om den såkalte virkelighetslitteraturen), diktet om pavens penis av Sharon Old (noe av det morsomste jeg har lest noensinne), det store traumet med å ta av seg skoen på skrivekurs med Gro Dahle og om ekkoet av Emma Bovary i Coetzees romaner. Her går Øyehaug inn i små detaljer i lesningene sine og det trigger virkelig nysgjerrigheten min og får meg til å hige etter mer. Mer!

Felles skam

Øyehaug er på sitt beste i «Eksamen i den nynorske kvinna». De kroppslige reaksjonene som inntreffer i essayistens første møte med dikteren Sissel Solbjørg Bjugn er formidable:

Skriv om korleis du opna Audiatur-katalogen på aller første side og las desse to dikta som er siterte over her, og om korleis dette fekk deg til å rykke bakover i stolen av både fryd og skam, fryd over å lese dette, særleg over rimet «gøy» og «kjøretøy» og av det nærmast surrealistisk sjølvsikre og sjølv-definerande i setninga «Eg er avgjort ikkje / dykkar kjøretøy», og skam over at du ikkje hadde lese dette før og ikkje visste om at ein forfattarskap av dette kaliberet fanst i Noreg.

Ikke minst føler jeg selv på denne enorme skammen over å ikke kjenne til Sissel Solbjørg Bjugn og jeg tutlet sporenstreks ned i magasinet på Deichman sammen med en kollega for å raske til meg det vi hadde. Jeg må bare oppfordre alle til å gjøre det samme mens jeg er i gang. Jeg lover at dere ikke kommer til å angre! Og så er det Øyehaugs fysiske reaksjon på Bjugns dikt som virkelig bergtar meg. Hun «rykke[r] bakover i stolen«, og jeg blir selv slått av hvor presist forfatteren beskriver dette øyeblikket og alt blir litt meta. Ja, jeg sukker faktisk henført der jeg sitter over Øyehaugs stolrykk! Øyehaug spinner så videre og drar inn vannbakkels, Kate Bush og Sokrates. Her følger jeg henne hele veien, fra første ord til siste punktum.

Springende

Men av og til blir det altså litt for springende. Siden tekstene er så korte er de avhengige av at språket er så presist som mulig, og at tankerekkene henger sammen. Det hender jeg mister tråden, som i essayet «Ikkje gi opp vesle frosk» som omhandler Hustvedt, Auster og haiku, samt litt om den svenske artisten Ola Salo. Jeg vil gjerne henge med i svingene, men her tenker jeg at Øyehaug gjerne kunne utbrodert for at vi lettere skal kunne forstå sammenhengen mellom alle disse momentene. Det samme gjelder «Ein Blirp til jul» hvor det filosoferes over språk, Knausgård og årstider. Miniatyrene blir for små og jeg henger ikke med på Øyehaugs mange assosiasjoner. Maksimalisme er ikke alltid et onde.

Jeg sitter likevel igjen med en særdeles god leseropplevelse av Miniatyrlesingar og en sprakende iver etter å lese så uendelig mye mer. Ikke minst vil jeg nok være evig takknemlig for innføringen i Sissel Solbjørg Bjugn. Takk, Gunnhild!

 

En rekke avbrutte forsøk

Fredag 5. januar

I permisjon med små barn og altfor liten tid til å lese? 

Tekst: Elen Fosheim Betanzo / Foto: Johannes Worsøe Berg / Bokomslag: Samlaget, Norstedts

Sant nok. Det er vel ikke lesing og bøker folk flest forbinder med svangerskapspermisjon. Likevel: Noen gjør det. Og denne teksten er til de av dere permisjonsmennesker som faktisk ønsker å benytte de små lommene av tid innimellom byssing, skifting, mating og soving, til å lese. Og hvilke bøker velger man så? Her følger en høyst subjektiv tipsliste.

 Samlaget

Heime mellom istidene av Guri Sørumsgård Botheim.

En ting er sikkert: Du kommer mest sannsynlig til å bli avbrutt. Du kommer ikke å få sitte i fred lenge av gangen. Det kommer til å bli en rekke avbrutte forsøk. Altså er det lurt å velge vekk de tjukkeste romanene. (Dessuten kommer stelleveska til å være full av utstyr, greit å ikke måtte drasse på et kilo bok i tillegg.) Heime mellom istidene handler om å skape sitt eget hjem, om det hjemmet man hadde som barn og det hjemmet man lager seg som voksen. «Når nokon spør kvar eg bur/svarar eg Trondheim/men/eg kallar ikkje leilegheita for/heime.»

Syv korte leksjoner i fysikk av Carlo Rovelli.

Det er ikke sikkert du rekker å lære deg et nytt språk i løpet av de ti-tolv mest bleieskiftende månedene i ditt, liksom. Men det kan jo hende at du har lyst til å tilegne deg noe nytt, likevel? Kanskje noen korte leksjoner i fysikk?

Pupper og egg av Mieko Kawakami.

Noen ganger er man mer i kontakt med kroppen sin enn andre. For eksempel er tida etter graviditet og fødsel sånn for mange. Den japanske forfatteren Mieko Kawakami har skrevet en sanselig bok hvor vi treffer en mor og en datter som har hver sine problemer å hanskes med. Kvinnekroppen, både den unge og den litt eldre, står sentralt i boka, særlig tankevekkende er det kanskje å lese den unge jentas perspektiv på aldring og på hva det vil si å ha en kropp som fungerer. (Dessuten er dette en lett liten sak som fint kan legges i veska uten av vogna velter.)

Termin: en fremstilling av vold i Norge av Henrik Nor-Hansen.

Jeg vet. Henrik Nor-Hansens forfatterskap er kanskje ikke det man først og fremst forbinder med den skjøre og sårbare førstetida med baby i hus. Bøkene hans er rå, kjølige og oftest fortalt med en nummen og monoton fortellerstemme. Distanserte. Men likevel, jeg tar ham med, for jeg er fan. Og på sitt vis passer han likevel godt inn i denne tipslista, ettersom han skriver kort, fortettet og fordi man rett og slett kan få lest en hel roman på ganske kort tid. Og fordi jeg synes Termin er noe av det skumleste jeg har lest på flere år.

 Norstedts

Den vita staden av Karolina Ramqvist.

En ammethriller! Ja. Faktisk. Jeg klarte nesten ikke å legge fra meg denne boka. Ser fortsatt for meg det kalde huset hovedpersonen holder til i, de lange dagene i ensomhet, bare hun og babyen, det kalde gulvet, kjøleskapet uten mat og et lite barn som sitter på gulvet og leker med en telefonlader hele dagen. Undertonen er truende, detaljene iskalde, men boka satt i meg som et brennmerke lenge etterpå.

Bungalow av Inghill Johansen.

Kortprosa må jo være den perfekte form for permisjonslektyre. Gode og fortettede tekster som man kan lese om igjen og om igjen, men som samtidig er korte å lese. Subtil humor og konsentrerte hverdagsbeskrivelser preger denne samlingen med korte tekster. Anbefales!

Erindring om kærligheden av Kirsten Thorup.

Hvis du får en såkalt sovebaby, kan du jo legge deg på sofaen og lese denne fantastiske mursteinen av en roman. Emneord på Deichman.no er «Mødre og døtre», og ja, den handler virkelig om mødre og døtre. Og om hvor vanskelig det kan være å kommunisere på tvers av generasjonene. Og om å forsøke forstå hverandre på tross av svært ulike livssituasjoner. En stor roman om livet, kunsten, familien og alt som er viktig!

 

Lysende motorvei-monotoni

Onsdag 3. januar
Email, RSS Follow

Bilkjøring, sollys, bading, svette, motellrom. Jeg lar meg begeistre av Runa Fjellangers roadtrip. 

Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Pernille Marie Walvik / Bokomslag: Oktober

På motorveiene starter da fem år gamle Anna er på biltur med foreldrene sine. Hun sitter på huk og plukker blomster. Stemningen som oppstår når vi betrakter dette uskyldige blonde barnet og den idylliske situasjonen minner meg om barnefortellinger fra romantikken:

«Hun plukker smørblomster, hun løfter hodet når pappa roper på henne, reiser seg, løper mot stemmen, mot pappa, mot campingplassen, hun løper med smørblomster i hånda, hun løper med vinden i håret.»

Språket er messende og etter hvert suggererende. Jeg blir liksom vugga av de vakre skildringene og mot slutten av det fem sider korte kapittelet er jeg faktisk blitt rørt til tårer. Jeg blir redd for barnet og intenst lei meg, det oppleves nesten som en panikk, i tillegg til at jeg blir nostalgisk bevega. Hvordan greier en rykende fersk forfatter å få til det?

Europeiske motorveier
Det som viser seg etter første kapittel, er at det er to historier som fortelles her, parallelt, begge om Anna. Først er hun fem år, så er hun noen-og-tyve på tur med kjæresten. Vi er i Europa, men jeg får en «klassisk» Route 66-følelse: monotone veier, motell etter motell uten særpreg, sol og varme, bading og dusjing, lys og støv og regn. Dette er jo noe såpass mange romantiserer at man kan mene at det er litt klisjé å gi boka dette utgangspunktet, men her funker det utmerket. Fjellanger eier roadtrip-estetikken, det er som å se en god amerikansk film, som Thelma & Louise.

De to fortellingene er tidvis litt sausa sammen, det er ikke alltid så lett å se forskjell på Anna som barn og voksen. Slik sømløshet vitner om god fortellerteknikk, og teknisk godt er også det detaljrike, i blant nærmest rapporterende språket:

«Rundt henne står et titalls biler parkert, flest franske og tyske, landskapet er flatt, lange sletter og lave åser, motorveien strekker seg fra horisont til horisont. Hun spiser en pølse, tar grådige biter, hun har et nøkkelknippe i den ene hånda, hvit T-skjorte og olashorts, slitte joggesko, det lyse håret i en kort hestehale, klokke på håndleddet, små gullringer i ørene. Hun blir stående etter at hun har spist opp pølsa, slikket ketsjupen av fingrene. Hun fikler med nøklene, ser på klokka, holder nøklene i venstre hånd, høyre hånd, strammer hestehalen, snur stadig hodet mot bensinstasjonen.»

Å bli oppslukt av det trivielle
Mange av detaljene er faktisk trivielle, og når setningene er på sitt lengste og mest oppramsende får jeg på godt og vondt assosiasjoner til litterære blogger fra 2000-tallet, det kan nesten virke litt enkelt. Men på sitt beste får Fjellanger oss til å ønske å få med oss absolutt alt, ned til de tørreste smulene.

Jeg tenkte under lesningen at dette nærmest nøkterne språket særlig finnes i delene der Anna er voksen, mens det i barndomsskildringene er litt annerledes, litt fyldigere. Men når jeg ser på det nå tror jeg heller det er slik at fortellingene fra barndommen er mer rørende i seg selv, det skjønne barnet og mammaen og pappaen, det blir automatisk varere og skjørere.

Vold mellom to jenter
Forfatteren bruker Annas barndom til å gi oss noen foruroligende frampek ved hjelp av ørsmå detaljer, for eksempel at barnet får de dårligste bildene fra farens framkalling:

«Anna skal fylle sitt eget fotoalbum med utydelige bilder, B-bilder, bilder der hun ser vekk, bilder av mamma der ansiktet ligger i skygge, uskarpe bilder av Anna som sitter på pappas fang, hun skal samle på de uutvalgte bildene.»

Men selv om jeg ser flere slike små hint om at vi snart skal få vite at ikke alt er bra, er stemningen så ekstremt lys og god å være i at jeg skvetter litt når jeg oppdager mørket. Kontrastene som derfor oppstår opplever jeg som svært effektive og interessante. De som er opptatt av at forfattere skal belyse noe urørt og tabubelagte får også en interessant opplevelse når de leser romanen; ett av temaene er vold i et parforhold mellom to jenter.

Jeg har hørt navnet til Runa Fjellanger veldig mange ganger før, selv om dette altså er hennes første bok. Fjellanger er synlig i samfunnsdebatten både via partiet Rødt og ved å ellers være en svært aktiv og skarp tvitrer og skribent. Jeg hadde derfor forventa at På motorveiene skulle være en politisk roman, en satire, kanskje en krass, hipp roman med svart humor, for eksempel i samme stil som Lotta Elstads bøker. Det hadde jo vært gøy å lese den typen bok fra henne, men enda gøyere er det å bli overraska.

Selv om det ikke bare er solskinn og lange dager i boka er det nettopp sola og varmen som hos meg sitter igjen etter endt lesing. Denne lyse, gule skatten er noe av det fineste jeg leste i 2017. Jeg krysser fingrene for at Runa Fjellanger blir nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris og gleder meg til å lese neste bok.

*

Les også Våre beste lesetips fra 2017, del 3

 

Email, RSS Follow

Våre beste lesetips fra 2017, del 3

Fredag 29. desember

Hvilke leseropplevelser gjorde størst inntrykk på Deichmans bibliotekansatte i 2017? Vi trekker fram våre favoritter fra året som har gått, og håper at du får noen gode lesetips. Her er det norske utgivelser vi har konsentrert oss om. God lesning!

Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Kenneth Enstad / Bokomslag: Oktober forlag, Samlaget

Jeg har hatt et godt leseår, så godt at jeg sleit med å begrense meg når jeg skulle velge meg ut noen favoritter. Her er fem av årets bøker jeg virkelig digger og som jeg veit jeg kommer til å huske lenge.

Victoria Durnak: Senteret 

Jeg «kåra» Victoria Durnaks fjerde bok til årets sommerlesningFor dem som vet at boka handler om fødselsdepresjon kan kanskje dette virke litt rart. Men dette er vel den morsomste, lyseste, mest sjarmerende boka om fødselsdepresjon man kan tenke seg. Hovedpersonen her må kaste seg ut i aleneforelder-tilværelsen og flytter fra Oslo til Skien der hun tilbringer dagene på kjøpesenteret, derav tittelen. Selv om denne unge kvinnen så absolutt ikke har det bra, klarer Durnak å lage herlig underholdning fra dette utgangspunktet.

Matias Faldbakken: The Hills

 Oktober forlag

Årets overraskelse for min del, og årets mest underholdende roman. Jeg har ikke lest Faldbakken før, men regna jo med jeg hadde noe morsomt i vente. Men at det skulle være så velskrevet i tillegg var jeg ikke forberedt på. Romanen foregår i den fiktive restauranten The Hills som ligger i Oslo og har et klientell som ligner på det jeg forestiller meg finnes på Theatercafeen. Hovedpersonen er kelner og han viser oss lokalene, alle de gamle bildene på veggene, de rotete kjellerrommene og ikke minst alle gjestene og dramaet som utspiller seg mellom dem. Jeg blir så fascinert av måten Faldbakken klarer å skildre et slikt miljø – hvordan har han fått denne kunnskapen? Nå aner jeg jo faktisk ikke hvorvidt disse beskrivelsene er realistiske, men for meg framstår dette som presise overklasseskildringer. Og hvis Faldbakken lurer meg er det helt greit.

Runa Fjellanger: På motorveiene

Kjære vene! Her håper jeg det blir Vesaas-pris eller iallfall -nominasjon. Denne bilturen er helt fantastisk. Debutant Fjellanger tar oss med rundt i Europa og det er to fortellinger med samme hovedperson. I den ene fortellingen er hun fem år på tur med foreldrene, i den andre er hun noen-og-tyve på tur med kjæresten. Det er detaljerte skildringer av bilkjøring, sollys, bading, svette, motellrom. Dette er jo noe de fleste unge (og gamle?) mennesker dagdrømmer om så man kan nesten tenke at det er litt klisjé å gi boka dette utgangspunktet, men jeg elsker det; Fjellanger eier roadtrip-romantikken. Først ser det ut som om alt er lys og varme og sol, men vi skjønner etter hvert at det ligger noe mørke bak der også, en ulmende uro, og Fjellanger skaper noen svært effektive kontraster. Jøye meg som jeg gleder meg til neste bok. Anmeldelse av På motorveiene kommer på nyåret!

Maria Parr: Keeperen og havet

 Samlaget

Jeg synes vi voksne, meg selv inkludert, burde lese mer barnelitteratur, bare for vår egen del. Skeptisk? Redd for at barnebøker skal kjede deg? Start med Maria Parr. Bedre skildringer av vennskap finnes ikke. Og i Keeperen og havet får du i tillegg masse humor og action. Og så handler det litt om å være usikker på seg selv, noe vi alle kan kjenne oss igjen i. Jeg ropte av glede da forfatteren i år fikk Brageprisen for andre gang, Maria Parr fortjener all suksess. Jeg synes barnelitteratur ellers også ofte forteller oss noe om livet på en annen, kanskje ærligere, måte enn voksenlitteratur gjør. Så mitt forslag til nyttårsforsett, både eget og andres, er å lese mer barnelitteratur.

Brynjulf Tjønn: Alt det lyse og alt det mørke

Da jeg i sommer la ut anmeldelsen min av denne boka skreiv jeg at den er årets vakreste roman. Dette var altså et lite halvår før året var omme, så jeg la inn et ørlite forbehold. Boka er fortsatt årets vakreste roman, uten tvil, eller årets beste, for å forenkle det litt. Det unike med denne boka er det mektige språket. Ikke mektig som i tungt eller pompøst, men som i at det rett og slett har makt. Det sugde meg inn i teksten og slapp meg liksom ikke før siste side. Og så virker det gjennomarbeida ned til hvert minste ord. Min nummer én favoritt av året.

Våre beste lesetips fra 2017, del 2

Torsdag 28. desember

Hvilke leseropplevelser gjorde størst inntrykk på Deichmans bibliotekansatte i 2017? Vi trekker fram våre favoritter fra året som har gått, og håper at du får noen gode lesetips. Her er det norske utgivelser vi har konsentrert oss om. God lesning!

Tekst: Astrid Werner / Foto: Frank Michaelsen / Bokomslag: Gyldendal Norsk Forlag, Cappelen Damm

Denne høsten har jeg viet meg til lyrikken. Det har jeg på ingen måte angret på; jeg har møtt mange fine tekster underveis.

Marianne Teie: Du bestemmer deg for at dette er et minne

En av dem jeg husker best er skrevet av debutanten Marianne Teie. Teies dikt er en reise i Norgeshistorien, fortalt gjennom egen familie. Dette kan fort bli både privat og snevert, men i denne boka klarer forfatteren å gi bilder og øyeblikk til den historien vi vanligvis ikke hører så mye om. Det handler om vanlige folk, husmenn og bønder i små kår, fabrikkarbeidere og håndverkere. Det handler om hverdagsliv og død.

Det handler mye om døden, og sterkest inntrykk på meg som leser dette i 2017, var det å lese om alle de døde barna. At barnedødeligheten var høyere før i tiden er ikke noe nytt, men måten det skildres på er sterk. Fattigdommen som umuliggjør legehjelp og medisiner. Avstandene som gjør at en reise til hospital og lasarett tar hele dagen. For ikke å snakke om de hjerteskjærende scenene der foreldre og barn må skilles og barnet blir alene igjen. Foreldrene med den vonde vissheten om at de kanskje ikke skal sees igjen, ligger som en klump i magen. Dette var tilfellet med de barna som ble syke av tæring.

«Helga våkner på Eidsvoll
du tar dropsene ut av kåpelommen
Kongen av Danmark
dere tar ett hver
det er nesten for stort for munnen hennes
det renner spytt
og du tørker det fort bort med lommetørklet
vet ikke helt hvor du skal gjøre av det etterpå
—-
reisen burde vart lenger
men også denne gangen
står det neste toget og venter
det er bare å stige på
det er bare å sette seg

Berte holder Erling tett inntil seg
selv drømmer du at sønnen din er uten ansikt
og du drømmer om Helga
hun er ikke hos dere
hun er nesten i himmelen
ute ved sjøen
i en seng i en rekke med senger
puster hun ut og inn
hun glemmer dere håper du
for hun har det best om hun glemmer
hun ligger nok stille så stille
Berte og du skriver aldri for å spørre hvordan det går
—–»

Marianne Teies evne til å observasjon og innlevelse gjør formidlingen sterk.

Teies tekst føyer seg inn i rekken av flere lyrikksamlinger dette året som forteller en sammenhengende historie. Øyvind Rimbereids Lenis plassar er nok blant de mest omtalte, men også Leif Høghaugs Kommunion 2017, har noe av det samme fortellerpreget over seg, selv om det er noe mer fragmentarisk der. Teies samling har i tillegg en dokumentarisk side, der navnene virker autentiske og er angitt med fødselsår og dødsår nederst på flere av sidene i boka.

Eirin Gundersen: Alt som ikke har blitt tjoret fast

 Gyldendal

Dette er en annen favoritt fra 2017 og er forfatterens andre bok.

Også denne boka har noe av fortellerpreget ved seg, og kanskje kan man snakke om en trend i lyrikken i denne sammenheng? Når det gjelder mitt eget valg av akkurat denne samlingen er det nok beskrivelsen av å leve i havgapet, som først og fremst grep meg.

Jeg-personen lever i et hus som har en historie; en historie som i likhet med Teies personer, har en tilknytning til egen familie. Gundersens lyrikk er likevel noe annet, skrevet i en annen stil og med et annet språk. Lyrikk er ofte dvelende og reflekterende i sin form, i den forstand at det er sjelden du opplever tempo og ytre handling i denne sjangeren. Eirin Gundersens tekster gir et innblikk i et liv ved havet, preget av nærhet til naturen, langt vekk fra en virtuell virkelighet og elektroniske hjelpemidler og moderne duppeditter. Her er livet preget av manuelt arbeid og vi får også innblikk i gammelt håndverk. Dette er knyttet både opp mot nær fortid og de menneskene som levde her tidligere, men også i forbindelse med et pågående restaureringsarbeid i jeg-fortellerens nåtid. Dette arbeidet og disse håndverksoperasjonene har noe oppramsende over seg, men det gir også en slags rytme til teksten, en slags suggestiv rytme som drar deg inn i øyeblikket.

Beskrivelsen av livet ved havet rommer også en sorg. Mellom linjene og i ordvalget aner jeg som leser, at det ligger gjemt et savn og en sorg over et (eller flere) tap. Dette blir samtidig forsterket av at reisen til huset på en øy i havet, ikke er permanent, som vi skjønner når boka nærmer seg slutten. Reisen ut til det forlatte huset er like mye en flukt som en reise (til et) hjem. Det er likevel en god leseropplevelse Gundersen gir oss:

«Naturen her finnes i mamma, selv om hun ikke har vært her på mange år. Et

hav som blir større og større, som en dag vil trekke henne tilbake. Jeg tenker

på alt som blir med oss videre: mennesker, hus, ullykker, som lever i krop-

pene våre – snarveien jeg gikk gjennom skogholtet for å komme til skolen

som barn, brygga der mormor sto da hun pekte ned i vannet og advarte mot

huldra, området utenfor puben der du kysset meg første gang – alle stedene

som fester seg, som puster, sover og våkner inne i oss.»

Når jeg grubler over hvorfor jeg har festet meg spesielt ved Eirin Gundersens samling, er det vanskelig å finne et helt presist svar. Svaret ligger antagelig et sted mellom hennes gode beskrivelser av naturen og havet og den såre stemningen i søket etter en framtid hos fortida eller kanskje bare en lengsel etter å forstå noe av sin egen familie og bakgrunn?

Uansett hva som gjorde at jeg festet meg spesielt ved disse tekstene, nøler jeg ikke med å anbefale dem videre. Alt som ikke har blitt tjoret fast er en leseropplevelse som flere bør få del i.

 

 

 

 

Våre beste lesetips fra 2017, del 1

Onsdag 27. desember

Hvilke leseropplevelser gjorde størst inntrykk på Deichmans bibliotekansatte i 2017? Vi trekker fram våre favoritter fra året som har gått, og håper at du får noen gode lesetips. Her er det norske utgivelser vi har konsentrert oss om. God lesning!

Tekst: Elen Betanzo, Thor Arne Sæterholen, Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Frank Michaelsen, Johannes Worsøe Berg / Bokomslag: Cappelen Damm

Marianne Teie: Du bestemmer deg for at dette er et minne

 Cappelen Damm

Dette er en skikkelig fin diktsamling om forfedre, slekters gang, om livet som passerer og tida som går. Marianne Teie er debutant, og diktene hennes er konkrete, jordnære og ligger tett på hverdagslivet.

Du bestemmer deg for at dette er et minne handler om hvordan vi forholder oss til dem som har levd før oss, hvordan vi forteller historiene deres, hva vi ser og hva vi glemmer. Den handler også om tida som går, den er i grunnen en eneste lang rekke av navn og livshistorier som hekter seg på hverandre og danner en familiehistorie.

Det er en bok om Torvald, Marie, Anton, Ole, Mathias, Tora, Anette, Helga, Berte og alle de andre menneskene som hver for seg og sammen inngår i en slekt. Sånn sett kan boka også leses som et langt minneord over dem som har levd før oss.

Ole Robert Sunde: Penelope er syk  

I Penelope er syk møter vi forfatteren selv på handletur  i Thereses gate i Oslo. Han skal kjøpe med sushi og brød til seg selv og sin syke kone. Denne enkle handlingen danner grunnlaget for en odyssevsk ferd gjennom Bislett og Adamstuen, en kort reise med et uendelig antall avsporinger, og hindringer i form av kykloper og andre skumle vesener. Mest av alt forstyrres han av sine egne tankesprang og assosiasjoner.

Ole Robert Sunde skriver slik han alltid gjør. Han tar gjerne utgangspunkt i sitt eget liv, men livet hans er så uendelig mye mer enn den rent personlige biografien – livet innbefatter alt han leser, alt han tenker på, alt han lukter, smaker og hører. Ikke minst alt han ser.

Penelope er syk er lettere å trenge gjennom enn de fleste av Sundes romaner. Den er kortere, og den har flere humoristiske innslag. Det som mest av alt gjør at den utmerker seg er likevel historien om hans døende kone – den nådeløse virkeligheten som mer og mer trenger seg på mot slutten av boka. Sundes romankunst løfter seg til et nytt nivå når leseren ser at alle digresjonene kan tolkes som det urolige sinnets angst for å innse livets realiteter. Det som startet som en komedie ender dermed som en klassisk gripende tragedie.

Kristian Klausen: Lotusspiserne

 Cappelen Damm

Hvorfor i all verden er det ikke flere som leser Kristian Klausen? Han fikk en del oppmerksomhet for romanen Mitt liv var et hett bibliotek i 2013, men de to siste bøkene hans har knapt fått en eneste anmeldelse, selv om han stadig, etter mitt skjønn, holder et høyt litterært nivå. Årets bok, Lotusspiserne, er en novellesamling. Her går fortelleren (som er den samme gjennom hele boka) i dialog med ulike typer kunstverk som har gjort inntrykk på ham, enten det er billedkunst, litteratur, tegneserier eller film. Han reflekterer over kunstens virkning på livet, og omvendt.

Kristian Klausen har en elegant skrivestil, ofte med litt snirklende, lange setninger. Han oppviser stor kunstforståelse, samtidig som han alltid går tett på det eksistensielle: kjærlighet og erotikk er alltid i fokus hos Klausen. Og han er morsom; ofte veldig morsom, og det er alltid et stort pluss.

Lotusspiserne kan leses som en kjærlighetshistorie. På snedig vis får Klausen de ulike historiene til å henge sammen, og ved veis ende tenker jeg at det like gjerne kunne stått «roman» på tittelsiden.

Klausen ut til folket! Nå!

Nora Eide: Familien din

En av de store overraskelsene for min del i år var debutanten Nora Eide og hennes novellesamling Familien din. Det er morsomt, grotesk, smått absurd og trist. Alle novellene handler om familie på en eller annet måte. Det handler også om ensomhet, lengsel og kjærlighet.

Fortellingene minner meg om mange av Hemingways noveller, her er det så uendelig mye som foregår under overflaten og fantasien min trigges hele tiden. Eide veksler mellom korte snutter, intervjuer, dialog eller indre monolog i samlingen sin. Det er god variasjon og jeg har virkelig sansen for den litt groteske humoren.

Du har aldri hatt søstre. Søstre som krangler om pysjamasfarger og romstørrelse, en tutekopp med blåmeiser langs kanten. Søstre som brøler om singleter og skjellsmykker og ikke gå inn på rommet ditt.

Hva er det egentlig som forårsaker at en kvinne stjeler babyen til søsteren sin? Hvorfor søker en voksen dame etter nye foreldre på internett? Hva skjedde egentlig mellom bror og søster som gjør at søsteren betaler en annen for å være broren hennes på bursdagsfesten hennes? Og, kanskje min favoritt, har den falne barnestjernen forgrepet seg på de små barna han liksom skal ta seg av, eller er det bare fordommer fra reporteren som intervjuer han om hvorfor han sover med ungene han er lærer for?

Novellesamlingen er lettlest uten å være flyktig. Boken er svært godt gjennomarbeidet og det er virkelig utrolig spennende å utforske familietemaet sammen med Nora Eide. Jeg forventer meg store ting fra denne forfatteren i fremtiden.

Deler av denne omtalen ble originalt publisert i innlegget «Søstersavn».

 

Deichmans julekalender: 24. des.

Søndag 24. desember
Ranveig Stende Johnsen på Tøyen filial anbefaler Et øye rødt av Jonas Hassen Khemiri.

Bokomslag: Gyldendal

Ett öga rödt gjorde skikkelig inntrykk på meg da den kom ut på svensk i 2003. Når du vokser opp i Halden kan du svensk, lissom. Men dette var annerledes svensk, ikke som på SVT i det hele tatt. Jonas Hassen Khemiri skriver på en dialekt som ligger nære såkalt Rinkeby-svensk, en form for «kebabsvensk» som gir hovedkarakteren, Halim, autentisitet som annengenerasjons innvandrerungdom i Sverige.

Den norske oversetteren Andreas E. Østby gjorde feltarbeid blant ungdom på Oslo øst før han gikk løs på romanen. I etterkant ga han ut boka Kebabnorsk ordbok hvor «språket» dekodes for alle oss potteter. Erik Poppes Schpaaa hadde gått på kino allerede i 1998, så nå var det ingen vei tilbake for dialektens inntog i norsk mainstreem-kultur.

For etter hvert har vi fått våre egne norske romaner skrevet med såkalt «kebabnorsk». Maria Navarro Skarangers Romsås-roman Alle utlendinger har lukka gardiner fra 2015, Adel Khan Farooqs Mortensrud-fortelling Mine brødre fra 2016, og den ganske ferske Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar med handlinger fra Stovner, er alle litterære suksesser som gjør bruk av østkantmålet.

Igjen og igjen anbefaler jeg Et øye rødt til ungdom som er innom Deichman Tøyen for å finne stoff til fordypningsoppgaver om hvordan det er å leve i skjæringspunktet (eller overlappingen) mellom flere kulturer. Boka er varm, morsom og umulig ikke å identifisere seg med hvis man er ung eller har vært det en gang.

I årets julekalender har vi trukket ut gode, røde bøker fra hyllen med tips til nye leseopplevelser hver dag i advent. 

Deichmans julekalender: 23. des.

Lørdag 23. desember

Marte Storbråten Ytterbøe på Hovedbiblioteket anbefaler Are You My Mother? av Alison Bechdel.

Bokomslag: Houghton Mifflin Harcourt

Tegneserieromanen Are You My Mother? er den etterlengtede oppfølgeren til Fun Home, eller Husfred (oversatt av Johann Grip) som den heter på norsk. I Fun Home er det forholdet til faren som står i sentrum, og i Are You My Mother? er det den dysfunksjonelle relasjonen til moren som studeres. Boken er avansert og det refereres og filosoferes over forfattere som Virginia Woolf og Adrienne Rich, samt diverse psykoanalytikere. Jeg liker hvordan Bechdel utfordrer leseren, samtidig som det hun skriver og tegner berører meg helt inn i alle hjertekamrene.

De som følger bloggen til Alison Bechdel kunne i årene fram til utgivelsen følge prosessen til boken. Bechdel postet bilder av hvordan hun jobbet, blant annet hvordan hun tok illustrasjonsbilder av seg selv til alle scener som hun deretter tegner. Det går i rødfarger og grått hele veien og tegningene er ryddige, tydelige og uttrykksfulle. Det hoppes en del i tid her, men det blir aldri forvirrende. Dette er en bok med mange lag og kan leses igjen og igjen. Jeg vil anbefale den til alle som er interessert i mor-datter-forhold, psykologi og litteratur. Og har du ikke lest en tegneserieroman enda, får du herved en oppfordring fra meg!

I årets julekalender trekker vi ut gode, røde bøker fra hyllene. Hver dag i advent gir vi tips til nye leseopplevelser.

Deichmans julekalender: 22. des.

Fredag 22. desember
Jette Hvidsten på Bjørnholt filial anbefaler Julens myter av Birger Sivertsen.

Bokomslag: Aschehoug

Julens myter 9788203239861Mellom små, store og større slag i disse søte førjulstider med meterlange gavelister, kassakøer, brente pepperkaker og julebord i ulike kategorier, kan en jo for en liten stund koble seg til tidligere tiders fæle farer og frykt og underlige og uforklarlige hendelser i Julens myter.

Stakkars drengen på en gård i Ogndal som kom i skade for å spise opp grøten som var tiltenkt nissen. Nissen kom farende, bøyde gutten dobbel og satte ham som en propp i veggluken i hestestallen. I følge folketrua var nissen faktisk også i stand til å drepe, så det var best å behandle den skikkelig.

Men det var mer å frykte: «Åsgårdsreia var det folk fryktet mest i julen – en rasende og larmende flokk av slåsskjemper, drapsmenn, drukkenbolter, bedragere, løsaktige kvinner og all slags trollpakk som dundret over himmelen på ildsprutende hester. Folk anstrengte seg hardt for å beskytte seg mot dem.»

Litt hyggeligere var det at dersom du julaften gikk stille ut av stampen, kledde på deg og gikk baklengs med en ølskål, ville du møte mannen i ditt liv.

Men husk, ikke bak brød 22. desember, det blir mislykket. Den dagen må du finne på noe annet.

I årets julekalender trekker vi ut gode, røde bøker fra hyllene. Hver dag i advent gir vi tips til nye leseopplevelser.

Deichmans julekalender: 21. des.

Torsdag 21. desember
Katrine Judit Urke på Bøler og Oppsal filialer anbefaler Født feminist: hele Norge baker ikke av Marta Breen.

Bokomslag: Gyldendal

«Feminisme» er, av landets største ordbok, Merriam-Webster, blitt kåret til årets ord i USA. Årsaken er at antall søk på ordet har økt med 70 prosent sammenlignet med 2016. På Litteraturbloggen har vi i 2017 også skrevet mer om feminisme enn andre år, nettopp for å undersøke denne oppsvingen; betyr feminisme noe annet nå enn tidligere?

Feminisme har blitt kulere enn før, og her til lands tror jeg vi kan takke Marta Breen mye for dette. Kanskje starta det med boka Født feminist: hele Norge baker ikke som kom i 2014. Jeg leste den samme år og ble skikkelig gira og frustrert. Alt som står i boka er ting jeg har tenkt og følt mye på selv, men her er det formulert så godt og tydelig og med mange gode eksempler. Lettlest og morsomt er det også. Hvis alle leser denne boka vil ingen lenger si at de ikke er feminister, det er jeg overbevist om.

I årets julekalender trekker vi ut gode, røde bøker fra hyllene. Hver dag i advent gir vi tips til nye leseopplevelser.

Vis meg bokhylla di, Karen Hagen

Onsdag 20. desember

Hjemme hos Notoddens biblioteksjef Karen Hagen lages det av og til små utstillinger i bokhylla. Nå for tida er det Frida Kahlo som er framhevet. Karen har mange helter og heltinner, noen av dem har hun faktisk selv gitt ut bøker om på Grapefrukt forlag. Bli med oss hjem til en ekte bokelsker! 

Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Karen Hagen

Karen Hagen jobba på hovedbiblioteket til Deichmanske i mange år og alle husker henne som en svært dyktig, hyggelig og raus kollega. 1. august i år dro hun tilbake til hjemstedet sitt, bluesbyen Notodden, for å bli biblioteksjef. I tillegg driver Karen Grapefrukt forlag, seneste utgivelse er Lee Miller: A Life With Food, Friends & Recipes som hun snappa rettighetene til rett foran nesa på det store engelske forlaget Thames & Hudson.

1 lesekroken

– Oi, du har visst et eget bibliotek! Hva slags rom er dette egentlig; blir det kun brukt til lesing?
– Det hadde vært deilig om det var det, men det er en del av stua vår. Men det er en dagseng til der, så mye plass til å lese.

– Flott hylle, kan du fortelle litt om den – hvor har du kjøpt den, hva inneholder den, hvordan er den sortert?
– Vi ønsket oss hylle fra gulv til tak. Mannen min tegna den og vi hadde en snekker til å sette den opp. Hyllen var egentlig ment å være mye mer usymmetrisk, men tror det ble litt for rart for snekkeren, så den ble ikke helt etter tegningen, men vi er veldig glad i den som den er likevel. Av og til lager vi små utstillinger i noen av hyllene – akkurat nå er det en mini Frida Kahlo-utstilling der.

Bokhylla inneholder ganske mye forskjellig og er ganske kaotisk: Arv, kjøp og gaver, det er noen grove kategorier som kokebøker, musikkbiografier, reisebøker, historie og kunst – ellers er mye hulter til bulter, behøver ikke være så systematisk her hjemme, har jo det på jobben.

2 kim gordon girl in a band

– Her gjemmer du deg bak en biografi om og av Kim Gordon fra Sonic Youth. Hvilket forhold har du til artisten og boka?
– Jeg har mer forhold til Kim Gordon som kunstner enn musiker, egentlig. Denne boka skrev hun jo rett etter bruddet med Thurston Moore. Hun summerer opp livet frem til da – om å være girl in a band – og reflekterer over det nye livet foran seg hvor hun skal finne sin nye identitet i en alder av noen og 60 – klok, sårbar, sterk bok.

3 Francesca Premoli-Droulers writer's houses– Her har du lagt fra deg Kim Gordon og gjemt deg bak ei bok som heter Writer’s Houses. Hva slags bok er dette?
– Det er en sånn bok det er fint å blad i av og til. Den presenterer hjem til forfattere som Hemingway, Duras og Woolf.

4 i will never forget you kahlo grimberg

– Her dukker Frida Kahlo fram bak noen andre karer. Du leser mye biografier, eller? Hva handler denne boka om? Og hvem er de karene (eller damene?) som står foran og passer på?
– Det kommer helt an på om det er noen eller noe som interesserer meg, da liker jeg å lese biografier – det er noe med levd liv. Og: Er de godt skrevet er det som å lese en roman. Denne her handler om Frida Kahlo og fotografen Nikolas Muray. De figurene foran er gamle mexikanske figurer. Vi gifta oss i Mexico City og har en del ting, naturlig nok, derfra på grunn av det.

6 alice b toklas kokebok med omslag– Du driver jo Grapefrukt forlag som blant annet har utgitt Alice B. Toklas kokebok på norsk. Hva er det med boka som fascinerer deg så mye at du bestemte deg for å gå hele veien med å få den oversatt og utgitt?
– Jeg hadde lest Alice B. Toklas selvbiografi, som er fornøyelig lesing, hørte om kokeboka og ville lese den, fant tilfeldig ut at den ikke fantes på norsk, men var oversatt til svensk, dansk, finsk og et hav med andre språk, leste den, likte den kjempegodt – igjen noe biografisk, en blanding av biografi og kokebok, skrevet på en morsom, personlig måte, tenkte at den burde jo finnes i en norsk utgave også, søkte litt på nettet, oppdaget at det var en mann i San Francisco som arrangerte et 100 års jubileum; «100 Years, 100 Roses» for året da Gertrude Stein og Alice B. Toklas møttes, tenkte at det måtte være et bra år for en norsk utgave, tok kontakt med Hans Gallas i San Francisco, som senere er blitt en ordentlig god venn, han kjente rettighetshaver i New York og plutselig satt jeg på London Book Fair og skrev kontrakt med det franske agentfirmaet, og et halvt år etter var det lansering på restauranten Bagatelle. På bildet er det førsteutgavene av den engelske og amerikanske utgaven, sammen med den norske.

5 alice b toklas kokebok

– I høst har jeg gitt ut en ny bok om fotografen Lee Miller, Lee Miller: A Life with Food, Friends and Recipes av hennes barnebarn Ami Bouhassane, også en blanding av biografi og kokebok. Den fikk jeg rettighetene til rett foran nesa på det store etablerte engelske forlaget Thames & Hudson. Godt å endelig få den ferdig og se den i bokhylla – håper flere enn meg har lyst til det også!

The Cover - Lee Miller

Deichmans julekalender: 20. des.

Onsdag 20. desember
 Elen Betanzo på Hovedbiblioteket anbefaler Sinne av Anna Fiske.

Bokomslag: Solum forlag

«Plutselig kan man bli sint.
Det kan skje alle.»

Anna Fiskes lille bildebok tar for seg følelsen sinne i både ord og bilder. Hun skriver og tegner følelsen fra mange ulike vinkler, og bildene hun skaper er både enkle, morsomme og samtidig veldig sanne. Boka er en av flere i Fiskes populære serie Følelsesbiblioteket, en rekke bøker som tar for seg våre vanligste følelser og illustrerer dem på ulike måter. Alle anbefales varmt! Serien er støttet av foreningen Leser søker bok og passer godt for lesere som trenger tilrettelagt tekst også.

La oss avslutte med et utdrag fra boka:  «Bit ikke noen i armen. Det er dumt. Bit heller i et eple. Det smaker mye bedre.» Så enkelt er det jo! Ikke sant?

I årets julekalender trekker vi ut gode, røde bøker fra hyllene. Hver dag i advent gir vi tips til nye leseopplevelser.

 

Deichmans julekalender: 19. des.

Tirsdag 19. desember
Sigrun Aas på Stovner og Nordtvet filialer anbefaler Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi.

Bokomslag: Gyldendal

Vinternoveller_Fotokreditering-GyldendalVinternoveller inneholder tre historier med hovedpersoner som snubler seg gjennom vinteren: En alenemor som ikke har nok penger, en storesøster som kjemper for å holde søskenflokken samlet og en ung far som har den tristeste «putehandel» turen noensinne. De har til felles at de står i en situasjon som føles desperat og uhåndterbar. Det høres kanskje banalt ut, men det blir det aldri med den prisvinnende Ingvild H. Rishøi.

Språket er klart, enkelt og usentimentalt og når du etter endt lesning slår deg til ro med at du ikke får mer enn de 128 sidene, kan du bruke litt tid på å tenke over det du har lest (eventuelt gå rett på Historien om fru Berg, 2011). Vinternoveller gjør nemlig ikke noe mindre med sin leser enn å så medfølelse og å gi en bedre forståelse av verden – noe som jo passer ganske godt i adventstiden.

I årets julekalender trekker vi ut gode, røde bøker fra hyllene. Hver dag i advent gir vi tips til nye leseopplevelser.

Deichmans julekalender: 18. des.

Mandag 18. desember
Goro Aarseth på Hovedbiblioteket anbefaler Kvinner før jul av Marianne Fastvold.

Bokomslag: Gyldendal

Kvinner-f-r-jul_Fotokreditering-GyldendalIngenting kan vel passe bedre å lese før jul enn en bok som heter Kvinner før jul?, tenkte jeg da jeg kom over denne boken for noen år siden. Det viste seg å stemme.

Kvinner før jul er noe så sjeldent som en sjalusikomedie full av julehygge. Ingrid er ikke en sjalu type, men når mannens elskerinne Oliva flytter inn i huset deres, er grensen nådd. Hun bestemmer seg for å oppløse monogamiet og bygge en ark til seg selv i huset hun og Balder eier sammen.

Dette er en morsom, intelligent og lett surrealistisk bok om en kvinnes kamp med demoner i førjulstiden, mens hun sylter og baker og skaper julestemning på alle tenkelige måter. Marianne Fastvold har en særegen evne til å kombinere eksistensielle spørsmål med det lattervekkende. Det er deilig underholdende og klok førjulslesning.

I årets julekalender trekker vi ut gode, røde bøker fra hyllene. Hver dag i advent gir vi tips til nye leseopplevelser.

Deichmans julekalender: 17. des.

Søndag 17. desember
Katrine Judit Urke på Bøler og Oppsal filialer anbefaler Historien om Ferdinand av Munro Leaf og Robert Lawson (ill.).

Bokomslag: Cappelen Damm

ferdinandJag trivs bättre här, där jag kan ha det lugnt och skönt och lukta på blommorna.

Det er mange med meg som har smelta av den snille oksen Ferdinand i Disneys julekavalkade. Boken til Munro Leaf er fra 1936, kortfilmen fra Disney er fra 1938. Første juledag i år kommer en svær produksjon av en animasjonsfilm på kino, Ferdinand, som kan ses i 3D. Traileren gjør meg litt skeptisk, det estetiske avviker jo voldsomt fra originalen, men det er vel «slik kidsa liker», dette, og budskapet er forhåpentligvis ikke forandret. Jeg tror jeg skal gi filmen et forsøk, for historien er jo så nydelig: Oksen Ferdinand, som jo er en okse, vil mye heller sitte i fred og lukte på blomstene enn å være tøff tyrefekter-okse. Men det skal jo ikke være lett å oppføre seg annerledes enn det forventes av en …

Men hvis den nye filmen viser seg å være dårlig, har vi heldigvis den fine boka på biblioteket. Aasta Groth har oversatt den til norsk.

I årets julekalender trekker vi ut gode, røde bøker fra hyllene. Hver dag i advent gir vi tips til nye leseopplevelser.

Deichmans julekalender: 16. des.

Lørdag 16. desember
 Marte Storbråten Ytterbøe på Hovedbiblioteket anbefaler The Long Way Home av Joss Whedon og Georges Jeanty.

Bokomslag: Dark Horse Comics

The long way homeEr du en av oss? En av de som tilbrakte halve 90-tallet sammen med Buffy og vennene (vampyrene) hennes? En av de som forgudet Buffy og lo og gråt seg gjennom sju sesonger av denne fantastiske TV-serien? Og som kanskje syntes at avslutningen både var helt perfekt og som higet etter mer? Vel, heldigvis finnes det flere sesonger av Buffy the Vampire Slayer, om enn i tegneserieform.

The Long Way Home fortsetter faktisk der TV-serien slapp, og vi møter alle våre venner igjen. Buffy har nå et helt team med slayers som jobber for henne og redder til stadighet verden, men må samtidig stri med konflikter av privat art, som at søsteren Dawn har blitt forvandlet til en kjempe. Det skal ikke være lett … Jeg hadde kanskje ønsket meg noe mer sjel over selve tegningene, menneskekroppene blir fort litt for superhelt-aktige med vaskebrett, store pupper og vaskebrett. Det er dessuten litt rart når du har veldig klart for deg hvordan skuespillerne så ut i TV-serien, og så klarer ikke tegneren helt å gjenskape det samme uttrykket. Men det er uansett gøy å være med ut på eventyr igjen, og det er dessuten mye som kan gjøres i tegneserieform som hadde blitt altfor dyrt i en TV-serie. Jeg heier på Buffy, og det håper jeg du gjør også!

I årets julekalender trekker vi ut gode, røde bøker fra hyllene. Hver dag i advent gir vi tips til nye leseopplevelser.

Deichmans julekalender: 15. des.

Fredag 15. desember
Roy Martin Kristiansen på Majorstuen filial anbefaler 1984 av George Orwell.

Bokomslag: Penguin Books

1984-frontI fjor på denne tiden suste George Orwells klassiker, 1984, oppover salgs- og utlånslister over hele USA. På nyhetene hørte man snakk om «fake news» og «alternative facts». Denne gangen var det ikke sitater fra Orwells dystopi, men direkte fra det Hvite Hus.

I 2013 ble 1984 også aktuell på ny etter Snowdens avsløringer om USAs massive overvåking. George Orwell har vært skummelt nære til å spå fremtiden mer enn èn gang.

Jeg var en av dem som plukket opp boka for første gang etter det amerikanske presidentvalget. Det ble både en engasjerende og ubehagelig leseropplevelse. Gjennom et kaldt og nøytralt språk beskriver Orwell en verden som heldigvis ikke er helt som vår, men som likevel har noen skremmende likhetstrekk. Likhetstrekk som har gått fra å være science fiction til virkelighet.

Ikke all julelektyre trenger å være koselig!

Boken finnes også i norsk utgave. Tittelen er den samme, oversetter er Trygve Width.

I årets julekalender trekker vi ut gode, røde bøker fra hyllene. Hver dag i advent gir vi tips til nye leseopplevelser.

Deichmans julekalender: 14. des.

Torsdag 14. desember
Goro Aarseth på Hovedbiblioteket anbefaler Nærmere kommer vi ikke av Monika Steinholm.

Bokomslag: Vigmostad & Bjørke

9788241913297Nærmere kommer vi ikke er en ungdomsbok som har blitt anbefalt her på bloggen tidligere og den tåler fint å anbefales igjen. Voksne lesere vil også ha glede av den. Nærmere kommer vi ikke er del to i en trilogi, der de to første bøkene kan leses helt uavhengig av hverandre. Jens og Edor er motsetninger som tiltrekkes av, og utfyller, hverandre. Vi blir glad i dem. Nærmere en god kjærlighetshistorie med like deler smerte, lengsler, håp, drømmer og humor, er det rett og slett vanskelig å komme.

Handlingen foregår om sommeren, og det kan vel være litt deilig på denne tiden av året? Hvis man ønsker litt mer vinter- og julestemning, kan oppfølgeren Under snøen passe bedre, men da bør man ha lest både Fuck verden og Nærmere kommer vi ikke først. Disse bøkene er også omtalt på bloggen tidligere, anbefaling av Fuck verden kan du lese her og anmeldelse av Under snøen finner du her.

I årets julekalender trekker vi ut gode, røde bøker fra hyllene. Hver dag i advent gir vi tips til nye leseopplevelser.

Sider