NYTT FRA LITTERATURBLOGGEN

Abonner på NYTT FRA LITTERATURBLOGGEN nyhetsstrøm
Deichmans litteraturblogg
Oppdatert: 2 timer 38 sek siden

Oversett: Magne Tørring

Onsdag 15. november

Japansk litteratur har fått en virkelig oppsving i Norge de seneste årene. Nordmenn leser både japanske klassikere og japansk samtidslitteratur. Mieko Kawakamis bok Pupper og egg var en fortelling som berørte meg i særdeleshet, og kanskje særlig på grunn av språket. Men hvordan er det egentlig å jobbe med oversette fra japansk til norsk?

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe/Omslag: Forlaget Press, Bokvennen forlag

For et par år siden leste jeg en liten bok som faktisk fortsatt sitter i meg og som jeg ikke klarer å la være å tenke på flere år etterpå. I et forsøk på å lese mer japansk litteratur plukket jeg opp Pupper og egg av Mieko Kawakami og jeg tenkte i mitt stille sinn at denne kom i hvert fall til å være fort overstått. Med sine 156 sider så jeg for meg at jeg kom til å rase gjennom boken, men dette endte opp med å bli en svært sterk leseropplevelse. Det er Magne Tørring som har oversatt boken, og jeg synes han har gjort en imponerende jobb. I Pupper og egg er det kvinnekroppen og opplevelsen av denne som står i sentrum:

For meg er det mer som om jeg har blitt stengt inne i denne kroppen uten å ville det selv, en kropp som blir sulten av seg selv, som får mensen av seg selv. Og når du først har blitt født, har du ikke noe valg lenger, for du må spise for å leve, og jobbe for å spise, og bare det er vanvittig stress, og når jeg ser mamma som jobber dag ut og dag inn, kommer utslitt hjem fra jobb hver dag, tenker jeg hvorfor? Er det ikke ille nok å ha én kropp om ikke du skal begynne å trykke ut én til derfra, (…)

Språket i denne boken fikk meg til å bli ytterligere interessert i oversetteren, Magne Tørring. Japansk må vel være et av de vanskeligste språkene å oversette fra? Jeg tok en prat med Tørring om oversettelse, japansk litteratur og kjønnsroller i det japanske samfunnet.

Hvordan ble du oversetter?

Jeg vokste opp i Japan siden foreldrene mine var misjonærer. Siden fortsatte jeg å studere japansk og reiste til Japan som student. Mens jeg holdt på med studiene lurte folk veldig på hva jeg skulle gjøre med denne japansken. Jeg kunne sikkert funnet mange jobber innenfor olje og fiskeri, men det frista meg veldig lite. I tillegg har jeg vært interessert i litteratur lenge. Jeg begynte derfor å si at jeg skulle jobbe som oversetter og plutselig sto jeg der med mastergrad og ingen andre fremtidsplaner, så da var det bare å sette i gang.

Når det faktisk finnes oversettere, har plutselig forlagene ønsket å oversette mer fra originalspråket.

Den første jobben var Slanger, piercing av Hitomi Kanehara og så gikk det litt slag i slag. Da jeg var ferdig med studiene begynte forlagene å interesse seg for å gi ut manga, blant annet Death Note. Siden har interessen for japansk litteratur bare økt og økt. Nå har jeg ikke tid til alle forespørslene jeg får. Japansk har vært en nisje tidligere, men det blir spennende å se framover. Oversetter Ika Kaminka var veldig glad for å ha et kollegafellesskap, vi har også oversatt sammen og har stiftet foreningen yonda! yonda! hvor vi jobber for å fremme japansk litteratur i Norge. Siden har det også vært et par tre andre som har begynt å oversette fra japansk. Når det faktisk finnes oversettere, har plutselig forlagene ønsket å oversette mer fra originalspråket. Så i dette tilfellet kan man si at økt tilbud har gitt økt etterspørsel.

Japansk litteratur har jo blitt mer og mer populært og vi har endelig fått klassikere på norsk, slik som Søstrene Makioka som er oversatt av Ika Kaminka. Den nyere romanen, Merkelig vær i Tokyo, som du har oversatt slo jo også veldig godt an hos det norske publikummet. Hvorfor tror du at japansk litteratur leses så mye her i Norge?

Merkelig vær i Tokyo, Forlaget Press

En ting er at anmelderne har vært veldig nysgjerrig på japansk litteratur og særlig alt som ikke er Murakami. Det er fortsatt stor vekt på anglo-amerikansk litteratur i Norge, og de som leser mye når et metningspunkt. Japansk litteratur er definitivt noe annet. Men gode anmeldelser gir ikke nødvendigvis høye salgstall. Slik sett skilte Søstrene Makioka og Merkelig vær i Tokyo ut fordi de både fikk mye oppmerksomhet og solgte veldig godt. Søstrene Makioka passa nok veldig godt inn i folks ønsker om store bøker som en vil bli værende i veldig lenge. Det er en god bok å oppholde seg i, og den blir sammenlignet med Jane Austen samtidig som den har noe eksotisk ved seg. Mye av det som har vært gitt ut de siste årene er veldig særprega romaner. Pupper og egg av Mieko Kawakami får for eksempel sagt mye uten å være tung og kompakt. Merkelig vær i Tokyo har en mer drømmende luftig form. Her skjer det mye i pausene og den har en underlig tone. Hver på sin måte er det noe annet, og de ligner ikke på vestlige romaner. Det er særprega stemmer og det er viktig.

Oversettelse tenker jeg er så vanskelig i seg selv, og når det skal være en oversettelse fra japansk innbiller jeg meg at det må være ekstra vanskelig. Setningsgrunnlaget i japansk språk er vel så annerledes enn norsk og kulturgrunnlaget så forskjellig, så jeg må spørre det diffuse spørsmålet: Hvordan er det å oversette fra japansk til norsk?

Det finnes ikke noe språk som bare er rett fram å oversette. Du må uansett gå inn i teksten og finne nyanser. Selv når du oversetter fra svensk, må du endre på setningenes struktur. Når det er sagt, skiller japansk seg helt grunnleggende fra norsk på alle måter. Verbet kommer til slutt, og man får derfor aldri vite om noe skjer eller ikke skjer, om det skjer i fortid eller nåtid, eller om det bare er et ønske eller en mulighet, før helt til slutt i setningen. Dette er naturligvis utfordrende å skulle gjengi på norsk. Som oftest brukes ikke subjekt i setningene, objektet er ofte utelatt, det skilles konsekvent ikke mellom entall og flertall, og skillet mellom fortid og nåtid er glidende. Selv når fortidsformen brukes, dukker den som regel bare opp i begynnelsen av avsnittet før man går over i en slags historisk presens. Alt dette er ting jeg må ta stilling til når jeg oversetter.

Slik sett var den både en pine og nytelse å oversette.

Hvis jeg ikke vet hvor skal ta fatt, begynner jeg ofte bakerst i den japanske setningen og jobber meg ledd for ledd framover. Er subjektet utelatt, må jeg finne ut, eller i verste fall bestemme, hva det skal være – med mindre det er utelatt bevisst for å skape uklarhet. Jeg må velge om det skal være én eller flere av alle personer og gjenstander som dukker opp, og jeg må velge om det skal være fortid eller nåtid. Er jeg uoppmerksom, blir resultatet fryktelig kronglete, og fristelsen er ofte stor til å gripe inn og skrive om hele setninger slik jeg selv synes de burde lyde. Men dette er noe jeg må unngå. Som oversetter må jeg hele tiden lytte til forfatterens stemme, og prøve å tenke hvordan forfatteren ville skrevet dette på norsk? Slike utfordringer støter jeg på i alle romaner, men Pupper og egg var nok den mest krevende jeg har arbeidet med til nå. Den har ekstremt lange setninger som samtidig flyter i et svært muntlig språk, og i tillegg er spekket med nydelige skildringer og refleksjoner. Slik sett var den både en pine og nytelse å oversette.

Jeg leste Pupper og egg og var veldig fascinert. Jeg likte denne boken utrolig godt, men har samtidig en følelse av at her er det mange referanser jeg ikke tar fordi jeg ikke kjenner kulturen og litteraturen godt nok. Hva handler Pupper og egg om for deg?

Omslag Kawakami Pupper og egg

Tusen takk, som du forstår, er denne boka mitt hjertebarn!

For meg handler den om hva det vil si å ikke bare ha en kvinnes kropp, men å være en kvinnes kropp. Dette er selvsagt et tema det snakkes om, både i offentligheten og i litteraturen, men det er sjelden jeg ser det på en så ladet, og samtidig tilforlatelig måte. Forfatteren klarer å trekke det helt ned i hverdagen. For meg, som mann, gir hun meg en følelse, helt konkret, av hva det faktisk vil si å ha en annen kropp enn min egen.

Pupper og egg er en liten bok, men på få sider klarer den likevel å berøre svært mange aspekter ved det å være kvinne. Om å forholde seg til sin egen fruktbarhet, om utseende og plastisk kirurgi. Samtidig tar den også opp problemstillinger knyttet til økonomi. Forfatteren drar forskjellige vinklinger, og hun skriver skarpt og nennsomt om hvordan det oppleves å være kvinne, også på en indirekte måte om menns blikk og menns makt. Selv om boken aldri ble en bestselger, har jeg merket at den berører og begeistrer folk på en helt spesiell måte, som jeg sjelden har sett med andre bøker jeg har oversatt.

Du skriver i essayet «Under huden», som originalt var publisert i Klassekampen 30. november 2013, at vi i Norge har mange fordommer om kjønn og kjønnsroller i det japanske samfunnet. Hvorfor er det slik og hvor kommer disse fordommene fra? Hvordan kan litteraturen hjelpe oss til å åpne øynene litt mer?

Selv om det ikke er litteraturens oppgave å være et ”vindu til verden”, kan den likevel gi oss et glimt inn i virkeligheter som skiller seg fra vår egen.

På den ene siden er det et faktum at Japan er et mer åpenlyst kjønnet samfunn enn Norge. Det er tydeligere forventninger til hvordan en mann og en kvinne skal oppføre seg. Japansk har en type rollespråk, hvor man gjennom ordene velger hvilken rolle man ønsker å framstå i: Ung eller gammel, mann eller kvinne, passiv eller aggressiv – selv det å snakke forsøksvis ”nøytralt”, blir et valg. I dette kommer også de ulike forventningene til menn og kvinner tydelig uttrykk. Selv om det også i Norge nok er større forskjell mellom forventningene til kjønnene enn det vi liker å tro, ligger ulikhetene mer skjult her. I Japan kommer de langt tydeligere til uttrykk. Samtidig har det skjedd mye siden 80-tallet, og det er i dag fullt mulig for kvinner å ha karriere, men bare på bekostning av familielivet. For å nå fram i arbeidslivet, må man sette barna i barnehage fra de er noen måneder gamle, og man kan ikke forvente å se mye til dem i løpet av dagen. Selv om det ikke er litteraturens oppgave å være et ”vindu til verden”, kan den likevel gi oss et glimt inn i virkeligheter som skiller seg fra vår egen. For igjen å trekke fram Pupper og egg, er dette en roman som viser fra mange ulike vinkler hvordan livet kan arte seg for kvinner i Japan. Merkelig vær i Tokyo tegner et litt annerledes bilde, og Søstrene Makioka, som skildrer en helt annen tid, gir oss et blikk inn i en helt annen verden igjen.

Hvilken japansk bok er drømme-oversettelsesprosjektet?

Boka har en helt vanvittig energi, er full av ordspill og i grunnen helt umulig å oversette – men nettopp derfor vil jeg prøve!

Jeg har lenge drømt om å oversette Akio Nakamoris Anarchy in the JP, som er en spinnvill roman om en 17-årig wannabe-punker som gjennom et medium får kontakt med sjelen til Japans viktigste anarkist i det 20. århundret. Denne anarkisten tar bolig i 17-åringens kropp, og sammen går de ut og endevender Tokyo. Boka har en helt vanvittig energi, er full av ordspill og i grunnen helt umulig å oversette – men nettopp derfor vil jeg prøve!

En annen roman som jeg drømmer om, er Man’ichi Yoshimuras Borādo byō. Borādo er en pullert, som man fortøyer skip i, så på norsk blir tittelen noe i nærheten av Pullertsyken. Romanen er en dystopi som utspiller seg i kjølvannet av en ikke nærmere beskrevet katastrofe, som likevel leder tankene til atomulykken i Fukushima. På overflaten virker alt idyllisk, samtidig som det skapes en klar følelse av at alt ikke er slik det virker, at det er noe fryktelig galt. Barn begynner å dø, men ingen gjør noe vesen av det. På noen måter minner den om Tjenerinnens beretning av Margaret Atwood, særlig i måten man skildrer et dystopisk samfunn hvor folk selv forsøker å innbille seg at de lever i en utopi.

Hva jobber du med nå?

Akkurat nå holder jeg på med en nyoversettelse av romanen Chinmoku av Shusaku Endo, tidligere utgitt som Taus himmel. Romanen er utganspunkt for filmen Silence av Martin Scorsese, og skildrer forfølgelsen av kristne i Japan på 1600-tallet. Samtidig er det en sterk historie om møte mellom japansk og vestlig kultur.

*

Vi publiserer hver måned et intervju med en oversetter. Tips oss gjerne om oversettelser du er nysgjerrige på, eller oversettere du mener har gjort en formidabel jobb.

Oversett: Johanne Fronth-Nygren

Sterke kvinner er like naturlig som sterke menn

Fredag 10. november

Vi fortsetter å snakke med ekspertene om feministisk litteratur, i dag er det litteraturkritiker i NRK, Anne Cathrine Straume sin tur.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: NRK/Bokomslag: Samlaget og Gyldendal

For noen uker tilbake prøvde vi å slenge ut en brannfakkel ved å påstå at feminismen har blitt et salgstriks. Er feminisme-begrepet brukt om litteratur i ferd med å endre mening? Har feminismen blitt kul, og er det isåfall bare bra? Og hva er egentlig feministisk litteratur?

Litteraturbloggen har tatt en prat med en håndfull eksperter. Foreløpig kan du lese intervjuer med forfatterne Lotta Elstad, Guri Idsø Viken og Ellisiv Lindkvist som alle har delt svært interessante tanker med Litteraturbloggen. Nå har turen kommet til litteraturkritiker i NRK, Anne Cathrine Straume.

Hva gjør et skjønnlitterært verk feministisk?

Jeg tror ikke det er noen fasit for hva som gjør et verk feministisk. Om noe er feministisk eller ikke kommer an på øynene som ser. Skildringer av sterke kvinner i seg selv er ikke feministisk. Sterke kvinner er like naturlig som sterke menn. Forfatteren kan godt ha et feministisk prosjekt med å skildre sterke kvinner, slik sett kan man si at Pippi Langstrømpe er et feministisk verk. Vi kan selvfølgelig også lese det som en eventyrlig fortelling om et barn med godt utviklet rettferdighetssans som har makten i egne hender. Det barnet er tilfeldigvis en jente.

Sterke kvinner er like naturlig som sterke menn.

SL_Rota_sort_6mmEt annet feministisk prosjekt kan være å gi stemme til dem som normalt ikke høres eller synes i offentligheten. Slik sett hører feministisk litteratur sammen med litteratur som vil understreke utilbørlig forskjellsbehandling som går ut over utsatte grupper eller minoriteter. Jeg skal innrømme at det føles merkelig å skulle sammenligne halve jordens befolkning med minoriteter. Men forskjellsbehandling – og undertrykkelse – er et historisk fenomen vi ikke kan komme utenom, selv om vi mener og sterkt ønsker, at det ikke skulle vært der.

Når fortellingen eksplisitt diskuterer eller tematiserer hvordan kvinner ikke får utfolde seg på linje med menn på grunn av menns kontroll, maktbruk eller samfunnets normer, mener jeg det kan karakteriseres som et  feministisk verk. Slik sett er Elena Ferrantes «Napoli-kvartett» et feminstisk verk, det samme er Den dunkle dottera, som er mer et kammerspill, men som også både tematiserer vanskelighetene med å kombinere morsrollen med en akademisk karriere og setter fokus på kvinneliv i en sterkt mannsdominert mafiafamilie fra Sør-Italia, der en ung kvinne lever nærmest bare for å behage sin mann, som er den som har både pengene og definisjonsmakten.

Forskjellsbehandling – og undertrykkelse – er et historisk fenomen vi ikke kan komme utenom, selv om vi mener og sterkt ønsker, at det ikke skulle vært der.

Emma Cline viser i romanen Jentene hvordan unge jenter i California i overgangen mellom 1960- og 70-tallet ikke blomstret eller oppnådde mestring og suksess i kraft av seg selv, men i kraft av en gutt eller mann som «så» dem og løftet dem frem.

Guttene_Fotokreditering-Gyldendal Guttene av Jessica Schiefauer møter vi tre unge tenåringsjenter som drikker av en magisk nektar og blir gutter om natten. Vips får de en frihet de har lengtet etter siden de var barn. Jentekroppen deres er plutselig ikke gjenstand for blikk og uønsket berøring, de får mer handlekraft enn hva de har som jenter. Dette er en tydelig feministisk ungdomsroman, mener jeg.

Også Gro Dahles diktsamling Søster leser jeg som en feministisk bok. Det er søsterskapet som fremheves, i motsetning til det så mye oftere omtalte brorskapet. Boken tematiserer ikke kvinnekamp, men viser frem jenter, kvinner, søstre som mennesker med absolutt alle egenskaper og kvaliteter. Underliggende ser jeg en slags insistering på at kvinner er mangfoldige, hele, ikke en halv person definert i et mannlig blikk. Diktene kan utmerket leses som en ren nyansering av søstre også.

Jeg må innrømme at jeg ikke har vært så opptatt av feministisk litteratur, fordi jeg nettopp har lest fortellinger av kvinner og om kvinner som fortellinger for alle, akkurat som fortellinger om menn er fortellinger om alle.

Er feministisk litteratur det samme i dag som for, la oss si, 20 år siden?

Jeg må innrømme at jeg ikke har vært så opptatt av feministisk litteratur, fordi jeg nettopp har lest fortellinger av kvinner og om kvinner som fortellinger for alle, akkurat som fortellinger om menn er fortellinger om alle. Men jeg tror kanskje at mottakelsen av bøker skrevet av kvinner har endret seg. Hvis kvinner skrev om kvinnelige kroppslige erfaringer for 20 år siden, ble det enten oppfattet som smått og privat, eller som provoserende feministisk. Menns kroppslige erfaringer ble betraktet som allmenne i en helt annen grad. I dag er det i manges øyne mer stuerent for kvinner å skrive om kropp uten at det skal oppleves som verken privat eller feministisk.

Forfatter av I love Dick, Chris Kraus, sier i et intervju med Dagsavisen at hun kjenner en ambivalens rundt merkelappen «feministisk», at det kanskje faktisk forsterker ideen om kvinnen som den andre: «Hvorfor må ting være feminist ditt, feminint datt, kvinne ditt og kvinnelig datt?» Ja, hvorfor må ting være feminist ditt feminist datt?

Dette er jeg jo absolutt enig i. Kan vi ikke bare snakke om forfattere og litteratur i stedet for å snakke om kvinnelige og mannlige forfattere og litteraturen som enten litteratur av allmenn interesse, eller litteratur som har merkelappen feministisk? På den andre siden: Man oppnår ingen endringer i tradisjonelle tankemønstre hvis man ikke løfter fordommer frem og erkjenner dem. Hvis noen menneskelige erfaringer underkjennes eller overses i litteraturen, mener jeg det er på sin plass å påpeke det. Selv om jeg skulle ønske vi i større grad snakket om likestilling, en demokratisk tankegang som faktisk omfatter både kvinner og menn.

 

Les også:

Kanskje det mest feministiske vi kan gjøre akkurat nå er å ikke være feministiske

Gode kvinneroller hever kvaliteten

Feminst, javel? 

Litteraturbloggens anmeldelse av Jeg nekter å tenke

Sommersnakk med Jessica Schiefauer

Etterlyst: Kvinnerollen

Født feminist? – Javisst!

I begynnelsen var (F-)Ordet

Romløsninger og Virginia Woolf

 

Sterke leseropplevelser i Brenners bokhylle

Torsdag 9. november

Hans Olav Brenner kommer denne høsten med nytt bokprogram på NRK. Denne gangen er det leseropplevelsene det skal handle om. De nøye utvalgte bøkene som blir plukket ut får garantert plass i det nye hovedbiblioteket i Bjørvika.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe/Foto: Frank Michaelsen/Omslag: Gyldendal Norsk Forlag

Det er siste innspillingsdag for Brenners bokhylle og jeg har jogget opp de sju etasjene til loftet på hovedbiblioteket hvor Hans Olav Brenner intervjuer sine eksklusive gjester. Det er alltid så kaldt på dette loftet, men bokhyllene som skaper scenografien i programmet gir rommet likevel en lun og hjemmekoselig atmosfære. Jeg kikker nysgjerrig rundt meg og tør ikke innrømme at jeg faktisk bare har vært her opp én gang tidligere i løpet av mine snart fire år på Deichman. Men jeg tenker at dette må jo være det perfekte innspillingsstedet for et bokprogram. Brenner forteller meg at det er rart at innspillingen plutselig er over.

Hva er tanken bak programmet Brenners bokhylle?

– Vi ønsket å sette fokus på leseropplevelsen. Tidligere har jeg hatt mye forfatterintervjuer, men denne gangen hadde vi lyst til å bringe fram de sterke vitnesbyrdene. Vi begynte å ringe rundt til folk, og det er mange der ute som har historier om en viktig leseropplevelse.

Hvorfor ville dere legge innspillingen til loftet på Deichman?

Programmet får en Noas ark-dimensjon med at vi redder disse bøkene.

– Det ble både tematisk og symbolsk riktig. I tillegg til at programmet setter fokus på leseropplevelsen, er det jo en fin sidetematikk med at bøkene gjestene velger å sette i bokhyllen er garantert å få på plass i det nye hovedbiblioteket i Bjørvika. Programmet får en Noas ark-dimensjon med at vi redder disse bøkene.

Hvilken bok ville du selv valgt å sette i bokhyllen?

– Jeg har tenkt mye på det, og Jens Bjørneboes trilogi Bestialitetens historie gjorde inntrykk på meg da jeg leste de i ungdomsårene. De bøkene har jo et ganske svart verdenssyn. Men jeg har også tenkt på Agnar Mykle med Lasso rundt fru Luna og Sangen om den røde rubin med sin opphøying av lengsel. Det er noe med leseropplevelser i den formative perioden som ungdomsårene er.

Her nikker jeg gjenkjennende. Hvem leste vel ikke Mykle i tenårene og kjente at hjertet brant!

 Gyldendal Norsk Forlag

Har du noen biblioteksminner som stikker seg ut?

– Mens jeg gikk på videregående var jeg på Gjøvik bibliotek hver dag i tre år. Her ventet jeg en time hver dag mens jeg leste aviser og bøker. Her har jeg både lånt mye og lest mye.

– Senere har jeg holdt foredrag på Gjøvik bibliotek med en bok jeg har skrevet, og da hadde jeg et bilde i hodet av hvordan det skulle se ut, men det var helt forandret! Det var til og med vinservering.

Vi snakker litt om de endringene som mange folkebibliotek går gjennom i dag. At flere og flere bibliotek også blir kulturhus. Jeg spør Brenner om han er skeptisk til utviklingen, men programlederen rister på hodet.

– Overhodet ikke.

Du har jo vært på veldig mange bibliotek rundt om i landet, har du et favorittbibliotek som har imponert deg litt ekstra?

– Jeg var i Stavanger, på biblioteket der som heter Sølvberget. Det var et veldig imponerende bibliotek. Sølvberget får mye besøk av alle mulige slags mennesker og er en virkelig levende møteplass. Da jeg var der fikk jeg en skikkelig aha-opplevelse om hva et bibliotek kan være. Dette tenker jeg det vil legges mye til rette for i Bjørvika med det nye hovedbiblioteket.

Jeg brukte nesten halvannet år på å lære meg alle krikene og krokene i biblioteket og har til og med klart å stenge meg inne i magasinet. Har du gått deg bort under innspillingen?

– Hver dag jeg er her jeg litt usikker på hvilken dør jeg som leder inn til loftet, om det er til høyre eller venstre. Men nå skal det sies at jeg har svært dårlig retningssans. Jeg har vært på flere omvisninger her og sett mye, så når jeg blir ledet går det bra å finne fram. Det er et veldig fascinerende bygg med mye krigshistorie, har jeg skjønt. Jeg har enda til gode å se den gamle Deichman-samlingen, det håper jeg å få gjort.

Da er det bare å glede seg til de seks episodene av Brenners bokhylle som kommer på NRK. Første sending blir onsdag 15. november. Hvilke gjester kommer? Hvilke bøker har de valgt ut? Én ting er sikkert, jeg kan love deg at du får lånt bøkene på Deichman!

 

Oppjaget oppsummering av to vellykkede forgjengere

Torsdag 2. november

Tekst: Goro Aarseth/Foto: Martin Grimsbo/Omslag: Vigmostad Bjørke

Monika Steinholms bøker Fuck verden og Nærmere kommer vi ikke er friske, morsomme og såre bøker om å være ung og finne ut av seg selv. Gunn blir imidlertid aldri kjent med faren sin i Fuck verden og Edor stikker av fra Jens i Nærmere kommer vi ikke. «Hvem er far?» og «Hvor ble det av Edor?» er viktige spørsmål som jeg synes vi som lesere fortjener å få svar på. Siste bok, Under snøen, er derfor en naturlig, men ikke nødvendigvis vellykket, avslutning på trilogien.

Snø og rus

Alle strir med sitt oppe i Tromsøs snø og mørketid, og i hustrige Brighton.

Første halvdel av Under snøen handler om Gunn, faren hennes og Niklas, mens den andre halvdelen handler om Jens og Edor. Alle strir med sitt oppe i Tromsøs snø og mørketid, og i hustrige Brighton. I nord blir de bokstavelig talt begravd i snø, mens Edor begraver seg selv i rus og fest lenger sør. Det går opp, bevares, problemet er imidlertid at konfliktene som plottene bygger på føles litt kunstige.

Under snøen av Monika Steinholm

I starten av boka banker faren til Gunn på døra hjemme hos henne og moren Chris. Gunn er alene hjemme, og slipper faren motvillig inn i stua i «fem minutter». Så hører hun at moren kommer hjem. Resten av kapittelet er så usannsynlig og oppstyltet at jeg blir mer irritert enn interessert i fortsettelsen:

-Under sofaen, sier jeg.
-Sofaen?
-Ja.
Jeg skyver på ham, men han er for stor. For tung.
-Hallo! Roper Chris.
-Vær så snill, hvisker jeg.
-Under der? Sier han og peker.
Jeg lukker øynene. Teller sekundene. Ser for meg Chris som henger fra seg ytterklærne i gangen. Det er allerede for sent.
[…]
Greit, sier han.
Han legger seg på gulvet og åler seg inn under sofaen akkurat idet Chris kommer inn i stua.

Hvilken far går med på å gjemme seg under sofaen, hvis man først har oppsøkt datter og eks-kjæreste? Og det stopper ikke her, for kjæresten til Chris, Anders, kommer inn rett etterpå, lukter øl og kommanderer Chris til å lage mat før han begynner å løfte vekter. Dette første kapittelet skal nok være en pangstart, der alle personene blir presentert, men det blir nokså slitsomt, og ikke særlig morsomt.

Humoren kommer til sin rett

Monika Steinholms humor kommer til sin rett, og de slapstick-aktige scenene fungerer riktig bra flere steder.

Konflikten mellom Niklas og Gunn i starten av boka er også for dårlig underbygget til at den føles troverdig, men det tar seg opp, og jeg liker del én bedre etter hvert. Monika Steinholms humor kommer til sin rett, og de slapstick-aktige scenene fungerer riktig bra flere steder. Som når Gunn er i byen og får en tekstmelding fra eksen sin Kim, som  hun nylig har kysset nokså umotivert. Han skriver: «Det var godt å se deg. Vil du ta en kaffe en dag?». Dette får Gunn til å føle seg småkvalm,  så hun lener seg mot et utstillingsvindu der en mekanisk nisse står og dunker tresleiva si mot glasset på innsiden. Gunn sier «Hold kjeft! Hold kjeft» til nissen. En mann kommer forbi og spør hvordan det går og gir henne en hundrings. Gunn blir litt målløs, men tekster så Kim:

«Jeg liker ikke kaffe, skriver jeg tilbake. Hendelsene tatt i betraktning er det kanskje best å utdype litt. Jeg liker ikke deg heller, skriver jeg og trykker send.»

I del to møter vi Jens og Edor igjen. Vegard er forelsket i Jens, og Jens forsøker å falle for Vegard og glemme Edor. Nå viser det seg at Edor absolutt ikke har glemt Jens, men har flyktet til Brighton fordi faren takler nyheten om at Edor er homofil så dårlig. Edor selv har ingen problemer med legningen sin, og konflikten med faren er ikke så godt underbygget at den virker helt troverdig den heller.

Mye lys og varme til slutt

Boka kulminerer i en julaften de involverte antakelig sent vil glemme. Det er i hvert fall mye lys og varme hjemme hos foreldrene til Jens. Jeg tar meg imidlertid i å synes synd på alle eksene som umerkelig glir ut av historien der «alle skal med»: Anders, Vegard og Karianne. Jeg håper de også får en fin jul i det kalde, snørike nord.

*

Les også:

Omtale av Fuck verden

Omtale av Nærmere kommer vi ikke

Sommersnakk med Monika Steinholm

 

 

 

Å snakke om kjønn setter sinnene i kok

Tirsdag 31. oktober

Visste du at det kinesiske ordet for feminisme er noraisme? Ellisiv Lindkvist har ordet. Les og lær!

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Anna-Julia Granberg/Bokomslag: Flamme og Aschehoug

For noen uker tilbake prøvde vi å slenge ut en brannfakkel ved å påstå at feminismen har blitt et salgstriks. Er feminisme-begrepet brukt om litteratur i ferd med å endre mening? Har feminismen blitt kul, og er det isåfall bare bra? Og hva er egentlig feministisk litteratur?

Litteraturbloggen har tatt en prat med en håndfull eksperter. Først ute var Lotta Elstad, forfatter av romanen Jeg nekter å tenkeen «sort, feministisk samtidskomedie om politikk, kjærlighet», ifølge forlaget. Og så fikk vi noen svært interessante tanker fra Guri Idsø Viken som blant annet er en av kvinnene bak «antibloggeren» Magnhild.

Og nå har vi snakka med Ellisiv Lindkvist. Forfatteren forteller at temaet er en av hennes hjertesaker som hun har tenkt på i mange år. Og det var nettopp derfor Litteraturbloggen tok kontakt med henne; med Oh, kulturmannen som tittel på forrige bok regna vi liksom med at Lindkvist har interessante betraktninger om feministisk litteratur.

F307_Oh_Kulturmannen_300dpiHva gjør et skjønnlitterært verk feministisk?

For å starte med å definere feminisme: Feminisme er forståelsen av at det finnes strukturell urettferdighet knyttet til kjønn og et ønske om å endre dette. Feminisme betyr at kvinner og menn er like mye verdt og ergo bør de ha samme rettigheter og muligheter. Feminisme er ønsket om å eliminere kjønn som en kategori eller nærmest en egenskap å bli evaluert etter. Feminisme er ønsket om å sprenge alle kjønnskategorier og kjønnsstereotypier så man kan velge fritt, uten at kjønn skal være avgjørende. Med denne definisjonen som utgangspunkt kan man si at et skjønnlitterært feministisk verk betyr at det er et verk som har tenkt noen ekstra tanker rundt kjønn og strukturer.

Man kan lese et verk feministisk uavhengig av forfatterens intensjoner. Forfatteren eier ikke tolkningen av verket. Ibsens Et dukkehjem er et godt eksempel. Et dukkehjem er nærmest en feministisk klassiker. I Kina er ordet for feminisme Noraisme.

Min egen boksingel Oh, Kulturmannen er eksplisitt feministisk og vanskelig å lese på annet vis vil jeg tro. Mens det øvrige forfatterskapet ikke må leses feministisk, men kan det. Jeg har ingen problemer med om noen kaller forfatterskapet mitt feministisk, tvert i mot ønsker jeg å skrive bøker som utfordrer og problematiserer kjønnskategoriene.

I dag tør vi å snakke om kjønn, rase og klasse uten å være redd for at det går på bekostning av et verks kvalitet.

9788203371745Er feministisk litteratur det samme i dag som for, la oss si, 20 år siden?

Mottagelsen rundt er i alle fall annerledes. Feminisme er mye mer comme il faut i dag. Det politiske var ikke mye til stede i skjønnlitteraturen for 20 år siden, eller mer presist: i resepsjonen og samtalen rundt den. Jeg gikk på forfatterstudiet da og vi snakket aldri om rase, kjønn og klasse. Det modernistiske og estetiske var et sterkt ideal og selv om mange fortsatt framholder det som et ideal den dag i dag, så er det heldigvis andre tendenser som gjør seg gjeldende og tar plass. I dag tør vi å snakke om kjønn, rase og klasse uten å være redd for at det går på bekostning av et verks kvalitet.

Kanskje er det nettopp derfor at I love Dick er plukket opp nå, tjue år etter at den kom ut. Den er aktuell og up to date. Den er en konseptuell idéroman som problematiserer kulturmannen, noe som går rett inn i dagens diskusjon her i Skandinavia. Antagelig var den forut for sin tid siden den ikke fikk noe gjennombrudd da den kom.

At feminismen er langt mer framme i den offentlige diskursen gjør også at frontene blir steilere, vi kan se en tydelig antifeminisme og misogyni spre seg i offentligheten.

Forfatter av I love Dick, Chris Kraus sier i et intervju med Dagsavisen at hun kjenner en ambivalens rundt merkelappen «feministisk», at det kanskje faktisk forsterker ideen om kvinnen som den andre: «Hvorfor må ting være feminist ditt, feminint datt, kvinne ditt og kvinnelig datt?» Ja, hvorfor må ting være feminst ditt feminist datt?

Å være kvinnelig forfatter skjønner jeg at man ikke vil være, det har man da heller ikke valgt og man opplever nok at andre setter den merkelappen på en. Å være feministisk er en politisk merkelapp, et valg, et statement, det viser at man har et bevisst forhold til kjønnede roller og at man ser strukturer. Ergo gjør det verket smartere enn om man ikke har tenkt og forstått dette.

Det er forståelig at man ikke alltid ønsker å måtte være feministen, for som Kraus sier, minner det oss om at kvinner er det andre kjønnet. Men strukturene blir dessverre ikke borte selv om vi slutter å snakke om dem.

Feminisme er kanskje en trendy merkelapp nå; på godt og vondt. Det er større aksept for å snakke om feminisme og å være feminist, samtidig er faren der for at begrepet vannes ut. At feminismen er langt mer framme i den offentlige diskursen gjør også at frontene blir steilere, vi kan se en tydelig antifeminisme og misogyni spre seg i offentligheten. Å snakke om kjønn setter sinnene i kok. Om feminisme er blitt trendy er det likevel så kontroversielt at kvinner opplever sjikane, seksuell trakassering og drapstrusler for å snakke om feminisme.

Vi skal snakke med flere som veit noe om litteratur og feminisme – følg med i ukene framover!

*

Les også:

Kanskje det mest feministiske vi kan gjøre akkurat nå er å ikke være feministiske

Gode kvinneroller hever kvaliteten

Feminst, javel? 

Litteraturbloggens anmeldelse av Jeg nekter å tenke

Etterlyst: Kvinnerollen

Født feminist? – Javisst!

I begynnelsen var (F-)Ordet

Romløsninger og Virginia Woolf

 

Elif Shafak til Future Library

Fredag 27. oktober

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe/Foto: Aschehoug forlag/Omslag: Aschehoug forlag, Font forlag

Det er den tyrkiske forfatteren Elif Shafak som får æren av å bli den fjerde bidragsyteren til Future Library. Tidligere har Margaret Atwood, David Mitchell og Sjón levert inn tekster til framtidsbiblioteket som skal tilhøre oss alle. Tekster som forblir uleste helt fram til 2114.

Verdens vakreste kunstverk

Men hva er egentlig Future Library? Jo, i Nordmarka like utenfor Oslo er det plantet 1000 trær. Disse trærne skal bli papir til hundre tekster av hundre forfattere som hvert sitt år skriver hvert sitt bidrag. Selv om ikke disse blir publisert før om hundre år kan du faktisk ta del i selve kunstverket og høre fremtidens hvisken. I et spesialdesignet rom i det nye hovedbiblioteket i Bjørvika kan du besøke manuskriptene. Vi gleder oss derfor ganske mye ekstra til at dette biblioteketet skal stå ferdig i desember 2019.

Det er skotske Katie Paterson som står bak dette vidunderlige kunstverket og hun er kjent for å blant annet jobbe med det vanskelige konseptet tid på nye, originale og rørende måter. Ett av hennes mange verk besto eksempelvis av et kart med 27 000 døde stjerner. Jeg tror at Future Library kommer til å bli stående som hennes hovedverk, kanskje særlig fordi det gjør en så oppmerksom ens egen dødelighet. I tillegg er det noe ekstra vakkert over at dette er en så dyrebar gave til fremtidige generasjoner som vi selv ikke vil kunne nyte. Future Library er  er ett av flere prosjekter i Slow Space-programmet for kunst i offentlige rom som er produsert av britiske Situations. Se https://www.futurelibrary.no/

Prisbelønt forfatter

Arktiektens Læregutt, Font forlag

I 2018 skal altså Elif Shafak overrekke sin tekst til Future Library. Shafak har gjort seg særdeles bemerket på den internasjonale litteraturscenen og hun er en av de mest anerkjente og populære forfatterne i Tyrkia. Fire av bøkene hennes er oversatt til norsk, men kanskje vil det komme enda flere titler nå? Det er jo lov å håpe! Elif Shafak har høstet flere priser for romanene sine og hun jobber også som journalist. I tillegg skriver den kjente forfatteren sakprosa og har doktorgrad i statsvitenskap. Selv om vi aldri får lese Shafaks bidrag til framtidsbiblioteket kan vi i hvert fall glede oss over de bøkene som allerede finnes. Jeg har valgt meg ut to stykker som øyeblikkelig trigget nysgjerrigheten min. Hvis du er komfortabel med å lese på engelsk finnes det enda mer å velge mellom.

Arkitektens læregutt

Arkitektens læregutt er den seneste romanen av Shafak som er oversatt til norsk, og dette er en historisk fortelling lagt til 1500-tallet og Istanbul. Den fikk gode kritikker da den kom og skal blant annet handle om den 12 år gammel elefanttemmeren Jahan som blir forelsket i sultanens datter. Ifølge kritiker Marta Norheim er dette «en researchroman av edelt merke». Denne klatrer seg til topps på leselisten min. Det som jeg synes er ekstra interessant er at historien er fortalt fra barnets synspunkt. Når det er godt gjort er det nesten mer interessant enn fra et voksent perspektiv siden jeg mener at den barnlige nysgjerrigheten er så spennende. Jeg ser fram imot å bli bedre kjent med Jahan og hans verden. Boken er oversatt av Marius Middlethon.

Ære

Ære av Elif Shafak

I 2013 kom Ære på norsk, og den bærer slektskap til både Monica Ali og Zadie Smith. Her begynner vi i 1945 med de to tvillingsøstrene Pembe og Jamila, og romanen omhandler kjærlighet og drap. Shafak er en politisk forfatter, og hun fokuserer gjerne på kjønnsroller og kvinnesyn. Pembe drar som voksen til London med ektemannen og prøver å etablere et nytt liv i et fremmed land. Kulturkollisjonene som oppstår er uunngåelige, og en enorm tragedie rammer familien. Ære er oversatt av Berit Klinge.

*

Les også

Islandsk superstjerne til Future Library

Mestermøtet

Margaret Atwood med nytt verk

 

 

Vellukka skjønnlitterær forsking

Onsdag 25. oktober
Email, RSS Follow

Unn Conradi Andersen skriv skjønnlitteratur for å utforske emna ho forskar på betre. Det gjer ho rett i.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Agnete Brun/Bokomslag: Oktober og Cappelen Damm

Unn Conradi Andersen er forskar og sosiolog, tidlegare arbeidde ho som journalist i mange år. Denne hausten debuterer ho som skjønnlitterær forfattar.

«Det var alltid eg som tok han. Vrei han rundt i senga og heldt han fast. Pressa meg inn i han. Men når vi sat overfor kvarandre, hende det at eg blei blodraud, utan forvarsel. Det var måten han såg på meg på. Liksom skeivt frå sida.»

Dette står på ei av dei første sidene i boka, og eg måtte lese nokre sider før eg skjønte at dette ikkje er ei skildring av to menn. I Alt uavklart er det Torunn som er «eg», og kjærasten Olav er «han». Vi skjøner tidleg i boka at det er noko i forholdet, eller med Torunn, som bryt med det heteronormative, sjølv om ho er i forhold med ein mann.

InnbundetRøter
Torunn er journalist i ei av dei større avisene våre og det er på jobb ho møter Olav. Dei har vore saman i eit par år, men det er noko som skurrar, Torunn klarer ikkje heilt å forplikte seg og la han ta del av heile henne.

Vi får òg vite at Torunns far er alvorleg sjuk. Ho har eit svært sterkt forhold til han og det er vanskeleg for ho å innsjå kva som er i ferd med å skje. Delar av boka går føre seg på Sunnmøre, der Torunn kjem frå og familien hennar bur, først fordi ho er på sjukehusbesøk, men seinare òg på grunn av ei sak ho skriv for avisa.

Torunn reiser til Sunnmøre for å grave i eiga familiehistorie for å finne ut meir om sin eigen farfar som var NS-medlem. Ved hjelp av skildringa av dette arbeidet kjem Conradi Andersen inn på svært mange tema. Ho viser oss mellom anna kvardagen i ein avisredaksjon og dette blir til ein skarpsindig mediekritikk som minner litt om ei anna bok av året, Sondre Midthuns Farvel til alt dét som òg er ei trygg anbefaling for dei som ønskjer å flire litt av tabloidavisene.

Når faren til slutt går bort, får vi eit avsnitt som eg håpar blir lese i gravferdar framover

Den sterke kjærleiken og beundringa for faren er òg eit tema som er godt skildra. Faren har forsøkt å leve trygt og rettlina, utan å tenke på forhistoria si. Det same har Torunn. Ho ser opp til faren på ein nærast altoppslukande måte, viljen til å gjere faren til lags er nesten litt brutal. Men det er meir rørande enn det er rart, litt som i det nydelege far-dotter-forholdet i Brynjulf Jung Tjønns Alt det lyse og alt det mørke. Når faren til slutt går bort, får vi eit avsnitt som eg håpar blir lese i gravferder framover:

«Ein sommardag kan gå over i regn. Eit blad kan falle frå eit tre, legge seg på bakken og rotne. Ein morgon vaknar du, og kjærleikssorga er over. Men livet til pappa kan ikkje stoppe.»

9788202478919Identitet
I tillegg får vi vite litt om korleis det er å leve med familieløyndomar og aller mest om kva dette kan gjere med identiteten: Kven er ein eigentleg når ikkje alt er sagt høgt? Er det språket som definerer ein?

Forholdet mellom språk og identitet viser seg å vere sterkt gjeldande i ein annan del av livet til Torunn, nemleg seksualiteten. Sjølv om boka rommar mange tema, etter mitt syn litt for mange, er dette det største og det som er best skrive ut. Faktisk får dette handlinga i boka til å bli reint spennande, eg blir svært nysgjerrig på kva som skjuler seg bak hinta vi får frå forfattaren. Torunn sette aldri ord på sine første seksuelle erfaringar: «Det fanst ikkje i språket. Og dermed hadde det heller aldri hendt.»

Kven er ein eigentleg når ikkje alt er sagt høgt? Er det språket som definerer ein?

«Rase»
Torunn kjenner på forvirring og motvilje når ho får kjensler for ein forskar, Siri. Når kvinnene blir betre kjent, oppstår det einaste eg reagerer ordentleg negativt på i romanen.

Forfattaren seier ho vil fortelje noko om kjønn, seksualitet og rase. Siri har asiatisk utsjånad, og måten det visast på i romanen er av og til smart, men oftare rett og slett pinleg. Utsjånaden hennar er skildra på svært eksotiserande vis, vi får vite mange gongar at Siri har smale, gnistrande brune auge. Og eg skvett litt av enkelte betraktningar, til dømes: «Dessutan, kva ville folk tenke? At ho var au pairen min?» og «Ho drakk i lange slurkar rett frå tuten. Ganske raskt vart andletet raudflekkete. Eg toler ikkje så godt alkohol, sa ho, asiatiske kroppar vil ikkje spalte det […]». Her får vi altså servert klisjear og underlege fordommar og asian glow utan at eg forstår hensikta. Eg har sjølv ein utsjånad som syner at ein av foreldra mine ikkje er norsk (eller er av ein annan rase?) og eg kjenner eg vrir meg av dette, det er både ubehageleg og komisk og minner om alt anna enn notida.

Siri har asiatisk utsjånad, og måten det visast på i romanen er av og til smart, men oftare rett og slett pinleg.

Litt for mykje av det gode
Eg skal ikkje bruke meir tid på å arrestere forfattaren for noko som er ein liten del av boka. Men eg må òg nemne at det er litt for mange tema som blir tatt opp her. Boka handlar om identitet og seksualitet, krigshistorie og journalistikk, alt er eigentleg godt og intelligent behandla kvar for seg, men det blir litt rotete når alt står i same bok. Og mot slutten tar det litt av, det blir som ein crescendo, vi hoppar fram i tid og mykje blir forklart på kort plass.

Men når boka er god, er ho verkeleg god. Unn Conradi Andersen har sagt i intervju at ho skriv skjønnlitterært for å utforske emna ho forskar på betre, at det akademiske språket låser henne litt. Det synest eg ho gjer rett i og eg håpar dette ikkje blir einaste roman frå henne. Den har gitt meg nye tankar om kjønn, makt, seksualitet og identitet. Det første eg noterte då eg begynte å lese Alt uavklart var «eg likar det.», og det gjer eg, eg likar romanen godt.

*

Les også:

Melding av Brynjulf Tjønns Alt det mørke og alt det lyse

Email, RSS Follow

Når du trenger at noen ser deg

Tirsdag 24. oktober

En hyllest til Gro Dahles bildebøker.

Tekst: Elen Betanzo/Foto: Maja Hattvang, Cappelen Damm/Illustrasjoner: Svein Nyhus, Kaia Dahle Nyhus

Et scenario: Det ligger en bunke med bildebøker i ethvert klasserom i norsk barneskole. Barna leser fra bøkene, både alene og sammen. Bøkene brukes. Bøkene oppleves. Noen av barna leser for underholdningens skyld, mens andre leser om seg selv, gjenkjenner, føler seg sett. Finner bøkene om seg selv.

Hadde det gjort en forskjell? Hadde en stabel med Gro Dahles bildebøker i ethvert klasserom i norsk skole gjort det litt lettere for enkelte barn å være barn?

Hadde det ikke det, da?

Fra bildeboken "Snill", illustrert av Svein Nyhus

I år feirer Gro Dahle tretti år som forfatter, og hun har i løpet av denne tida gitt liv og stemme til en rekke viktige barneskikkelser. Vi kan blant annet takke henne for Mumme som noen ganger blir til kjempesinte Moni med den Store svarte hesten. Vi kan takke henne for Simon og Kaia og hverdagskaoset de spiller opp til, igjen og igjen. Vi kan takke henne for den fortrøstningsfulle fabelen om fru Plomme, Lucia og ørene som hører all verdens barnegråt. Vi kan takke henne for at hun laget Inga midt i krigen, hun som tar ansvar for alt, selv sine egne foreldres skilsmisse. Og stille, flinke Lussi som tar med seg alle de andre stille, flinke jentene ut fra veggen, henter dem frem fra bak tapetet. Og Emma som rydder opp i hårflokene til mamma. Og lille Boj som skriver brev til Kongen og forteller at han lever med en Sinna Mann hjemme. Og Jenta som lærte seg å leve med Tiden. Og den vidunderlige husgrisen Nøffi. Vi kan takke henne for Grådige Åse som spiser opp alt hun kommer over. Og alle de andre karakterene som lever og er til i hverdagene sine.

Hvordan kjennes det å være barn i dag, i vår tid, i våre liv? Svaret på det finner vi i Gro Dahles bildebøker, en del av svaret finnes i hvert fall der. Det er bøker ungene kan gå til om det er noe. Om de kjenner seg utenfor, om de kjenner seg ensomme, om de kjenner at de vil slå, om de kjenner at de vil legge seg ned og sove altfor lenge. Om de er redde. Om de kjenner seg helt, helt alene. Bøkene hennes hjelper. Hun har skrevet seg inn i norsk barnelitteratur som en man kan regne med, en man kan gå til. En som er relevant.

Fra Gro Dahles "Krigen", illustrert av Kaia Dahle Nyhus

Setninger av typen: «Det er melkemorgen i nattgardinene. Det er brødskivemorgen. Men nattkjolemamma sover.» synliggjør barneperspektivet. Og setningene leker seg innover i fortellingen, som barn.

Og så mye humor! Humor midt oppi alt som er vondt, hva er vel mer avvæpnende enn det? Og i et barnespråk, et repeterende språk, et enkelt språk, et poetisk språk, et rytmisk språk. Sinne. Grådighet. Skilsmisse. Angst. Kjærlighet. Glede. Lek. Kjæledyr. Vennskap. Hele regnbuen, hele spekteret. Både det mørke og det lyse.

Spørsmålene kommer med jevne mellomrom. Lånere oppsøker biblioteket og spør, med lave stemmer, med alvorlige ansikter: «Har dere en bok om å vokse opp med en far som blir altfor sint? Med en far som slår?» «Har dere en bok til en jente som er fryktelig sjenert og ikke vil være det lenger?» «Har dere en bok om en gutt som har opplevd noe fælt, og som fortsatt lever i det?» «Har dere en bok om et barn som tar altfor mye ansvar hjemme, om en mor som er deprimert, som har det vondt?» «Har dere en bok om?» «Har dere en bok om?»

Og alltid kan vi svare:

Gro Dahle, Gro Dahle, Gro Dahle.

 

 

 

 

Vis meg bokhylla di, Andreas Wahl

Fredag 20. oktober

Velkommen inn i stua til Andreas Wahl! Jeg hadde trodd hylla hans skulle være mer prega av det tungvitenskapelige, men her er det riktig så koselig, faktisk. Med unntak av  noen grove ord på baksida av et bibliotek-skilt. 

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Andreas Wahl

Andreas er fysiker, vitenskapsformidler og programleder. Han er også forfatter av flere naturvitenskapelige bøker for barn og ungdom, mest kjent er kanskje Fysikkmagi. Han er antakelig glad i kaker også, for to flotte kakebokser har fått plass i hylla. Hylla i seg selv er også veldig flott.

Wahl 1

 – Kan du fortelle litt mer om hylla: Hvilket rom står den i, hvor har du kjøpt den?
Bokhylla står på biblioteket. Ja, vi har bibliotek. Det (og hylla) fulgte med da vi overtok leiligheten.

Wahl 2

– Hvordan er hylla sortert?
– Dette er en av mine hyller, med en salig blanding bøker jeg setter såpass pris på at jeg ville ha dem i papirutgave. Nå ser jeg at det er en slags utilsiktet sandwich av Folkeopplysningen-relatert til venstre, eksperimenter og lettbeint vitenskap til høyre, med noen biter smakfull skjønnlitteratur skrevet av venner klemt inn i midten.

– Blant alle de fine tingene i hylla er (selvfølgelig) bibliotek-skiltet min favoritt. Hva er historien bak det?
– Historien er at jeg kjenner noen kule folk på Blindern, som jeg er usikker på om vil ha navnet sitt på trykk. Jeg tror skiltet er helt lovlig gitt bort til meg, men jeg er ikke helt sikker. (På baksiden har noen festlige gjester brukt det som var igjen av bokstaver til å skrive «O’boy. Aud knulla i ville vesten.»)

– Jeg ser at bøkene på bildet over er ommøblert litt for å på best måte vise fram dine favoritter! Er det noe du spesielt anbefaler her?
– Jeg synes flere bør lese Placebodefekten, av Gunnar Tjomlid. Og høre podcasten han lager med Dag Sørås. Begge deler utfordrer deg, og får deg til å tenke.

Kunnskapens pris

Torsdag 19. oktober

Når djevelen danser på biblioteket

Tekst: Knut Skansen, biblioteksjef (konst.)/Foto: Christian Clausen (over), Geir Molden

Skal vi tro legendene som svirret om teaterstykket Doktor Faustus etter premieren på 1500-tallet, dukket det faktiske djevler opp på scenen. Et syn som visstnok drev publikummerne fra forstanden.

Men det sies nå så mangt.

Det er derfor Deichmanske for første gang lar hovedbiblioteket bli åsted for teater av en slik skala.

Denne høsten setter teaterkompaniet CreationOslo opp Faustus i den storslagne midtsalen til Deichmanskes hovedbibliotek i Oslo (premieren var tirsdag 18. oktober). Jeg er sikker på at eventuelle djevler som dukker opp, vil være gestaltet av høyst menneskelige skuespillere.

Jeg er også sikker på at disse forestillingene ikke vil ta forstanden fra noen, men heller bidra til å verne den. Både forstanden til hver enkelt av oss, og forstanden til samfunnet vi lever i.

Det er derfor Deichmanske for første gang lar hovedbiblioteket bli åsted for teater av en slik skala. Christopher Marlowe skrev stykket for over 400 år siden, men tematikken viser seg å være aktuell i dag også.

faustus2

Hovedpersonen er en lærd mann som tørster så mye etter kunnskap at han inngår en pakt med djevelen. Faustus vinner makt og magiske evner, men prisen han betaler er sin egen sjel.

Hva har dette med vår forstand å gjøre? En hel del.

For mange av oss har 2017 vært et mørkt, stormfullt år. For første gang siden 1980-tallet er min generasjon bekymret for atomkrig. For første gang siden 1945 føler våre foreldre og besteforeldre et gufs av nazisme i Vestens gater. Det virker som om raseriet holder rasjonaliteten i et strupetak.

Jeg kikker på telefonen min, og verden føles som en storm av mistanker, historieløshet og usannhet. Fakta og meninger rives løs fra sine sammenhenger. Det offentlige ordskiftet forpestes av trusler og hat. Konspirasjonsteorier undergraver medisinske fremskritt. Vi tror ikke lenger på ting fordi vi har satt oss inn i og vurdert dem, men fordi de gjør oss redde, sinte, eller lettet. Kritisk tenking kommer til kort mot flammende følelser, og vår oppfatning av virkeligheten fjerner seg stadig lenger fra virkeligheten slik den faktisk er.

Det sies så mangt, spesielt i våre dager.

faustus3

Av og til føler jeg at vi, som Faustus, har betalt en altfor høy pris for vår kunnskap. Vi har fått teknologi som grenser til det magiske, men det er som om utviklingen har bitt seg selv i halen: Teknologien er bygd på kunnskap, men nå kommer den i veien for innsiktene og klokskapen som kunnskapen er ment å gi oss. Alt vi sitter igjen med, er en forvirret, fragmentert opplevelse av virkeligheten, hverandre og oss selv. Prisen som vi har betalt, får konsekvenser for vår helse, våre samfunn og vårt miljø.

Vi tror ikke lenger på ting fordi vi har satt oss inn i og vurdert dem, men fordi de gjør oss redde, sinte, eller lettet.

Men så løfter jeg blikket fra telefonskjermen, går på jobb, og det djevelske mørket begynner å vike.

Jeg har kontor på Deichmanskes hovedbibliotek, rett overfor Regjeringskvartalet. Bygget har stått gjennom okkupasjonstid, økonomiske kriser og terrorangrep, akkurat som institusjonen Deichmanske har stått siden 1785 og biblioteket som idé har stått i over 4000 år.

Her inne stilner stormen.

De som finner veien hit, kommer for å lese seg opp på fag og fakta, for å utforske livet gjennom skjønnlitteratur, for å møte folk på et sted hvor mennesket betyr alt og lommeboka ingenting. De kommer for å lære språk og dataferdigheter, for å skape noe ved pianoet og loddestasjonen, for å delta i debatter, eller for bare å sitte og tenke.

Når jeg ser dem her og selv tar meg tid til å reflektere, blir jeg minnet på noe jeg så lett glemmer i den evige tåken av epost og Facebook-varsler: Kunnskapen og visdommen som vi mennesker har samlet opp gjennom tusener av år, er her fremdeles.

Alle kommer til biblioteket for å fylle på med noe, men de gir også tilbake. Enten de skriver en bok, ytrer en mening, lærer bort en gitarakkord, eller setter opp et teaterstykke.

Ja, den er enorm og uoversiktlig. Ja, det er fristende å heller la seg rive med i postfaktuelle stormkast. Ja, det sies så mangt – men noe av det er faktisk sant. Derfor er også folkebibliotekenes veiledere og bibliotekarer her: for å peke oss i riktig retning, for å gi oss sammenheng, for å hjelpe oss å navigere.

faustus1

I 2020 tar mange av dem opp tjeneste ved Deichmanskes nye hovedbibliotek i Bjørvika. Mitt håp er at dette bygget i selve innseilingen til landets hovedstad vil stå som et symbol for noe vi alle er samlet om og vil verne om.

Inntil da føles det godt å sitte her, blant hundretusener av bøker som vi alle eier på deling. Kunnskapen bor i dem, men den bor også i menneskene som jeg ser rundt meg. Alle kommer til biblioteket for å fylle på med noe, men de gir også tilbake. Enten de skriver en bok, ytrer en mening, lærer bort en gitarakkord, eller setter opp et teaterstykke. Disse menneskene holder vår kunnskap og vår sivilisasjon levende. Om du ikke er blant dem allerede, skal du vite at du er hjertelig velkommen til å bli det.

Prisen du må betale for kunnskapen fra biblioteket, er ingen verdens ting.

Les også:

Faustus i musikken (Deichmans musikkblogg)

Mer informasjon om teaterforestillingen finner du på CreationOslos Facebook-side. Billetter får du hos Ticketmaster.

 

Kanskje det mest feministiske vi kan gjøre akkurat nå er å ikke være feministiske

Onsdag 18. oktober

Visste du at «antibloggeren» Magnhild er oppkalt etter en bok av Bjørnstjerne Bjørnson? Vi har snakka med Guri Idsø Viken, en av kvinnene bak Magnhild, om Magnhild og andre feminister og litteratur.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Aschehoug/Bokomslag: Aschehoug og Pax

For et par uker tilbake prøvde vi å slenge ut en brannfakkel ved å påstå at feminismen har blitt et salgstriks. Er feminisme-begrepet brukt om litteratur i ferd med å endre mening? Har feminismen blitt kul, og er det isåfall bare bra? Og hva er egentlig feministisk litteratur?

Litteraturbloggen har tatt en prat med en håndfull eksperter. Først ute var Lotta Elstad, forfatter av romanen Jeg nekter å tenkeen «sort, feministisk samtidskomedie om politikk, kjærlighet», ifølge forlaget. Nå har vi snakka med skribent, politisk rådgiver, litteraturviter og forfatter Guri Idsø Viken. Sammen med Inger Johanne Sæterbakk står hun bak karakteren Magnhild i «gråbloggen» Magnhilds antiblogg og boka Magnhild: En roman om sex, fyll og offentlig forvaltning. Viken forteller at hun selv har tenkt mye på temaet og svarer svært ivrig på litteraturbloggens spørsmål.

9788203356353Hva gjør et skjønnlitterært verk feministisk?

Det fins vel ikke en noen definisjon av dette, akkurat som det ikke finnes noen enhetlig definisjon av feminisme. Feminismen har alltid vært en sammensetning av mange ulike retninger som har det til felles at de på en eller annen måte fremmer kvinners rettigheter og likhet mellom kjønnene. Men det er jo stor uenighet om hva det innebærer. Derfor er også mange feminister uenig med hverandre. Man har feminister som er for porno og feminister som er mot. Man har feminister som mener at kjønn er biologi og feminister som mener de bare er sosialt konstruerte. Noen mener det er antifeministisk å gifte seg og få barn, andre mener det er god feminisme å legge til rette for at kvinner kan følge tradisjonelle kjønnsmønstre uten å få kritikk. Og sånn går det heldigvis, for i mine øyne er ikke kampen for likestilling en kamp man vinner, det er en kamp man alltid kjemper.

Hva er det så som gjør et verk feministisk og hva er det som er god feministisk litteratur? Jeg tenker vel at verkene bør utfordre noe av det etablerte og ha et politisk prosjekt som er knyttet til kvinners livssituasjon. Det er ikke dermed sagt at tema ikke kan være personlig. Noen av mine feministiske favoritter er Mrs. Dalloway av Virginia Woolf og Heartburn av Nora Ephron, som begge tematiserer en kvinnes rett til egen erfaring og seksualitet. Det samme gjør også den lille perlen Magnhild, som Bjørnstjerne Bjørnson ga ut i 1877 og som ble hyllet av Amalie Skram for sin forståelse av kvinners livssituasjon. Jeg og min medforfatter Inger Johanne ble så inspirert av den at vi laget vår egen Magnhild, både i ei bok og i en blogg med samme navn. Bjørnsons betydning som feministisk forfatter tror jeg er oversett av svært mange i dag, men var viktig i sin samtid, og det minner om at også menn kan skrive feministisk.

Som med annen stor litteratur, er det bedre med bøker som viser i stedet for å fortelle. Noen kan bli for eksplisitte, og da blir det lett parodisk. Kanskje det er her feminisme blir litt salgstriks og kakepynt? Slike populærfaglige bøker som skal fortelle kvinner at de har lov til å være kvinner, for eksempel, der har du en bunke du kan spare meg for. På den andre sida skal man være forsiktig med å hevde at mer kommersielle satsninger ikke er feministiske. Både Sex and the City og Bridget Jones har feministisk appell i bøttevis. Og så er jeg veldig svak for Joan Rivers’ fuck you-holdning.

Mrs%2BDallowayEr feministisk litteratur det samme i dag som for, la oss si, 20 år siden?

Det håper jeg ikke, siden litteratur generelt jo har utviklet seg på 20 år. Det handler mye om form, men kanskje også om kommersialisering og tilgjengeliggjøring? Det er ingen tvil om at feminisme har blitt stuereint, og da følger pengene etter. Og så er det kanskje andre motiver som er viktig i dag, for eksempel kropp og skjønnhetsidealer, men også noen som er de samme. Bjørnsons Magnhild var, som Ibsens Nora, kontroversiell i sin samtid fordi hun valgte bort mann og barn, og det er jo utrolig hvor mye det provoserer ennå, noe vi følte på da vi ga ut bok om vår Magnhild.

Jeg synes den gode feministiske faglitteraturen er den som ikke slår inn åpne dører, men tør å ta opp tema som er kontroversielle eller som risikerer noe. En bok jeg leste nylig, er Blackout. Remembering the Things I Drank to Forget av Sarah Hepola. Hun er en suksessfull amerikansk journalist, som i boka er veldig åpen om sin egen alkoholisme og hvordan hun har kjempet seg gjennom den. Kvinners alkoholisme er underkommunisert, og jeg tror hennes framstilling motvirker stigma og tabuer. I den andre enden er det altfor mange såkalte feministiske bøker i dag som slår inn åpne dører. De er kanskje fortsatt feministiske, men om de gjør noen forskjell, er jeg usikker på. Og det er gjerne et problem som kommer med økt kommersialisering.

Den beste litteraturen er jo likevel uavhengig av ytre motiv. Noen bøker har appell enten de ble lest for hundre år siden eller de leses nå. De setter fingeren på noe universelt i vår menneskelige erfaring og skaper historier som betyr noe for mange i generasjoner etter deres død. Så magisk er faktisk skjønnlitteraturen. Og så viktig.

Forfatter av I love DickChris Kraus, sier i et intervju med Dagsavisen at hun kjenner på en ambivalens rundt merkelappen «feministisk», at det kanskje faktisk forsterker ideen om kvinnen som den andre: «Hvorfor må ting være feminist ditt, feminint datt, kvinne ditt og kvinnelig datt?» Ja, hvorfor må ting være feminst ditt feminist datt?

Jeg skjønner veldig godt hva hun mener. Selv har jeg følt på at jeg bare kommer til orde, eller i det minste blir mer respektert, om jeg skriver om feminisme eller kvinnerelaterte tema og det har ført til at jeg nesten ikke gidder lenger. Det er som om det fortsatt ikke er helt akseptert at kvinner kan mene like mye verdifullt om like mange tema som menn, enten det er utenrikspolitikk, teknologi eller byutvikling. Vi regnes bare som eksperter på vår egen livssituasjon, mens menn fortsatt får mest plass når det gjelder andre ting, nesten uansett hvor mye kødd de klarer å lire av seg. Vi trenger en forståelse for at kvinner er mer enn nettopp det, både i samfunnet og blant kvinner selv. Den må vi alle jobbe for. Kanskje det mest feministiske vi kan gjøre akkurat nå er å ikke være feministiske?

Vi skal snakke med flere som veit noe om litteratur og feminisme – følg med i ukene framover!

*

Les også:

 Gode kvinneroller hever kvaliteten

Feminst, javel? 

Litteraturbloggens anmeldelse av Jeg nekter å tenke

Etterlyst: Kvinnerollen

Født feminist? – Javisst!

I begynnelsen var (F-)Ordet

Romløsninger og Virginia Woolf

Frode Granhus 1965 – 2017

Torsdag 12. oktober

Ikke før jeg entusiastisk har fortalt flere rundt meg om mitt nye bekjentskap med krimforfatteren Frode Granhus, leser jeg at han er død.  Det var en trist og uventet nyhet å motta.

Tekst: Astrid Werner/Forsidebilde: Vigmostad & Bjørke/Schibsted/Foto: Kjell Ove Storvik

Det var som en del av min «nye» oppdagelse av lydfiler sendt direkte til nettbrettet mitt, at Frode Granhus dukket opp. Jeg har i løpet av sommeren utforsket flere tilbydere av skjønnlitteratur på lyd og alle har selvfølgelig en egen krimsjanger. Etter å ha vært igjennom flere kjente og kjære forfattere, kom jeg over undersjangeren «kriminallitteratur fra Nord-Norge». Jeg tenkte at det måtte jeg jammen prøve, og lasta lykkelig ned noe som viste seg å være nummer to i en serie. Boka Stormen fenget fra første stund. Frode Granhus er en mester i å lage uhyggelige stemninger og bøkene i serien med politibetjent Rino Carlsen er like mye thrillere som kriminalgåter. Det som er med på å øke spenningen ytterligere i Stormen, er måten Carlsens eldre kollega på finurlig vis blir en del av handlingen og dermed også oppklaringen av den gamle mordgåten. Ikke alle barndomsminner er av det lyse slaget.

Av og til lurer jeg på hvor helsefremmende det er å lese krim.

Uten filter

Når jeg hadde oppdaget at jeg hadde startet med bok nr. to, var jeg raskt ute med å få lastet ned første bok i serien. Malstrømmen skuffet heller ikke og jeg skjønte godt at denne hadde fått gjennomgående gode anmeldelser når den kom, i 2010. Selv er jeg (dessverre, må jeg si) en person som leser uten filter. Det er utrolig slitsomt, for historiene og enkeltpersonene i dem lever videre i meg i lang tid. Av og til lurer jeg på hvor helsefremmende det er å lese krim, for en i utgangspunktet litt sart sjel. Likevel, det er noe med spenningen og drivet i fortellingene som jeg antagelig ikke ville ha vært foruten, siden jeg fortsetter å lese. Hjernens veier er helt sikkert uransakelige. Malstrømmen har flere sterke historier om vanskjøtsel av barn, i flere generasjoner og med katastrofale følger inn i samtiden. På sitt vis blir heldigvis en slags rettferdighet opprettet til slutt, men jeg sier «en slags» med vilje, siden en udåd aldri kan gjøres om i ettertid.

Lofoten

Vigmostad & Bjørke

Fortsatt inne i Granhus-bobla, bestilte jeg bok nummer tre: Djevelanger. Igjen ble jeg raskt sugd inn i handlingen og denne gangen fikk hurtigruteskipet m/s Lofoten en sentral plass. Selv har jeg tilbake i 1981 faktisk vært om bord i samme båt, men med langt lysere minner fra den sommeren enn bokas hovedpersoner i Djevelanger har. Oppbyggingen av uhyggestemning er her enda mer påtagelig og en  nedtelling mot en varslet katastrofe, er med å skru opp tempoet i fortellingen. Flere av Granhus’ bøker har barn i hovedrollen, og Djevelanger er intet unntak. Disse barna blir hovedpersoner både fordi de ofte fungerer som en utløsende faktor i historiene, men også i kraft av å være ofre. Ofre for de voksnes manglende vilje til å ta tak i den uretten som foregår i deres eget lokalmiljø. Ofre for å innrømme at fasaden bare er nettopp det, en fasade som skjuler både vanskjøtsel og familiehemmeligheter. Ikke alle småsamfunn har narkohandel eller hvitvasking av penger i sin midte, men alle småsamfunn har barnefamilier.

Jeg opplevde at min egen fantasi var i stand til å produsere de verst tenkelige scenarier, med god hjelp fra en dyktig forfatter selvfølgelig. Løsningen var ikke nødvendigvis den jeg så for meg, men ikke mindre utrolig. I Djevelanger var det Rino Carlsens kvinnelige kollega som satt med deler av nøkkelen.

Jeg har allerede gjort alt klart for å høre på bok nummer fire i serien: Kistemakeren, men den har jeg foreløpig til gode. Baksideteksten lover nok et spennende mysterium, til tross for Rhinos egne ønsker om en rolig tilværelse som lensmann i Lofoten. Vi vet vel av erfaring at slike ønsker neppe slår inn når det kommer til våre litterære detektiver.

Jeg synes det er trist og leit at vi som lesere ikke få flere gode spenningsbøker fra forfatteren Frode Granhus. Han var en mester innenfor sjangeren og omgivelsene hentet fra både Lofoten og Vesterålen var med på å tilføre romanene en egen lokal koloritt.

*

Les flere av Astrids kriminelle tips:

Den rare maten og havet

#hvorerboka – Fransk spenning i Moss

Halloweenlitteraturen

 

Afrikas år?

Onsdag 4. oktober

I morgen 5. oktober kl. 13 får vi vite hvem som blir tildelt Nobels litteraturpris for 2017. Donald Trump står på Unibets liste over kandidater. Her er noen kjappe tanker om alt dette. 

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Bokvennen (over), Jean Malek/Bokomslag: Press og Bokvennen. Skjermdump fra Unibet

Det er stadig slik at vi står der som spørsmålstegn når nobelprisvinneren i litteratur blir avslørt. Jeg hadde aldri hørt om Tomas Tranströmer, Mo Yan (eller Yo Man, som vi kalte ham) eller Patrick Modiano før de fikk tildelt prisen.

Blir det Margaret Atwood i år? Foto: Jean MalekJeg har titta på Unibets Odds-liste og testa meg selv i hva jeg veit om de forskjellige foreslåtte kandidatene. Og om verdenslitteraturen generelt, jeg orienterer meg mest om de norske bøkene. Og hva jeg veit om denne prisen – jeg har tidligere år aldri gått ordentlig inn på hvem som har vunnet før og hvem som er hete kandidater. Og så må vi jo prøve å gjette hvem som blir årets vinner, da.

Hvorfor eller hvordan det har seg at Donald Trump og Kanye West ligger på lista, på henholdsvis 44. og 46. plass, vet jeg ikke. Det er om ikke annet moro å forestille seg deres takketaler. Men jeg har holdt meg unna bunnen av lista. Av de 46 forfatterne på Unibets liste har jeg holdt meg til topp 20.

Jeg var selvsagt forberedt på ubalanse i kjønnene på denne lista, men jeg synes det er litt voldsomt at 17 av 20 er menn. Og i Norge er jo kvinnelige forfattere de kvalitativt beste, for å si det litt sleivete.

Jeg er også overraska over hvor amerikanere der er, jeg innbilte meg at amerikanske romaner var tingen for de som elsker stor litteratur. Og ingen russere! Jeg trodde russisk litteratur var det beste, men Dostojevskij, Tsjekhov og Tolstoj døde jo alle rundt 1900, så kanskje det ikke er slik lenger. At her er mange europeere er ikke overraskende, men at så mange av dem er østeuropeere, er for meg uventa; det er ikke disse jeg har lengst framme i bevisstheten, kanskje av den enkle grunn at jeg sitter i Norge, men likevel. Kundera og Kafka er kanskje de eneste østeuropeerne jeg har lest, men nå skjønner jeg at det kan være lurt å sjekke ut flere.

unibetKanskje alle på lista burde sjekkes ut, iallfall de 20 øverste? Her er mine kommentarer til alle 20 satt opp i Unibets rekkefølge.

1. Haruki Murakami
Hvert år krysser jeg fingra for at Murakami ikke får prisen. Det gjør jeg i år også. Jeg har kun lest Kafka på stranden, og den likte jeg skikkelig dårlig. Mange sier at jeg burde prøve flere bøker av ham, for eksempel Norwegian Wood, men jeg veit ikke om jeg gidder. Jeg bare anser ikke Murakami som en forfatter som er verdig verdens største litterære pris, jeg nekter å tro at han er så bra.

2. Ngugi Wa Thiong’o
Jeg tipper det blir kenyanske Thiong’o som får prisen i år. Når vi ser på oversikten over de som har fått tildelt prisen tidligere, ser vi jo knapt noen afrikaner i det hele tatt. Forrige afrikaner var Coetzee i 2003, og før det må vi tilbake til Gordimer 1991, og begge disse er jo hvite sørafrikanere. Men slik tenkte jo mange av oss i fjor også, at det måtte det bli en afrikaner, og da kom jo Bob Dylan og rappa prisen.

Elven som skiller3. Amos Oz
Det er et par navn på lista som gir meg en impuls à la: «Hæ, har ikke han fått prisen før, da?». Amos Oz er ett av dem. Så kanskje det er like greit at han får den i år. Litt sprekt er det jo også at han er israeler.

4. Margaret Atwood
En av de smarteste jeg veit om skreiv til meg i dag at det umulig kan bli to kanadiske voksne kvinner på fem år. Siden hun er så smart pleier hun å ha rett, så jeg hører alltid på henne. Dermed blir det ikke Atwood i år. Men hun har vel noen år igjen å leve så det ordner seg nok seinere.

5. Adonis
Er dette han arabiske poeten? Ja, det er det! Syrisk! Kanskje det blir han, da? Han skiller jo seg litt ut i denne gjengen. Enten han eller Thiong’o.

6. Yan Lianke
Det er bare fem år siden Mo Yan (eller Yo Man) fikk prisen så det er vel kanskje ikke så sannsynlig med en kinesisk forfatter igjen allerede nå.

7. Claudio Magris
Sorry, Claudio, men deg har jeg ikke hørt om før. Italiensk romanforfatter, ikke så spennende kandidat, overfladisk sett.

8. Jón Kalman Stefánsson
Island har vel bare Haldor Laxness på nobelprisvinnere-lista fra før. Hadde vel vært greit for dem med en til.

9. Javier Marías
Jeg har en god følelse for boka Forelskelsene og jeg elsker det norske omslaget. Jeg har ikke lest den, da. Men har troa på at denne spanjolen er ålreit!

10. Jon Fosse
Han fikk jo nettopp Nordisk råds litteraturpris, så han kan vel vente noen år før han eventuelt får Nobelprisen.

forelskelsene-111. Sigurjón Birgir Sigurðsson
Dette er altså forfatteren som er bedre kjent som Sjón og som var årets Future Library-forfatter. Stefánsson får selskap fra en til islender, altså, det er bra. Men er Sjón kanskje litt for ung for denne prisen?

12. David Grossman
Han her kjenner jeg ikke fra før. Han er israelsk og skriver romaner, gjerne om Midtøsten-konflikten. Det kan være et forfatterskap som er verdt å sjekke ut, om ikke annet.

13.  Ismail Kadaré
Kadaré høres ut som nok et navn som allerede har fått Nobelprisen. Men jeg roter muligens litt og blander navnet med Imre Kertész. Men jeg tenker uansett her som med Amos Oz, at kanskje Kadaré like greit bare kan få prisen så er vi ferdig med det.

14. Laszlo Krasznahorkai
For et navn. Jeg har aldri hørt om ham før. Mon tro om han bruker et pseudonym? Et kjapt søk viser at det gjør han ikke. Videre forstår jeg det slik at han skriver bøker som er like tunge som navnet hans.

15. Tom Stoppard
Enda en jeg aldri har hørt om før. Dette er en produktiv tsjekkisk dramatiker. Han har også skrevet en rekke filmmanus, blant kjente filmer er Brazil (1985) og Shakespeare in love (2002).

16. Gerald Murnane
Australsk forfatter. For meg helt ukjent fra før.

17. Ko Un
Sørkoreansk poet som har opplevd litt av hvert! Munk er han også.

18. Joyce Carol Oates
Ja, hvorfor ikke? Eller blir det litt samme greia som med Atwood som ikke kan vinne når en annen voksen amerikansk kvinne, Alice Munro, vant for bare fire år siden?

19. Philip Roth
Ja, jo, hvorfor ikke?

20. Doris Kareva
Aldri hørt om før. Estisk poet.

Konklusjon

Jeg tror at  Ngugi Wa Thiong’o eller Adonis får Nobels litteraturpris 2017. Jeg har kanskje mer lyst til at det skal bli Milan Kundera, men det er det ikke så mange som tror lenger, så han kom ikke med her. Det blir fryktelig spennende i morgen! Del gjerne med oss hvem du tror kommer til å vinne.

Les også:

Islandsk superstjerne til Future Library

Mestermøtet

Menn gir ut mest, men damene er best 

Gode kvinneroller hever kvaliteten

Fredag 29. september

Lotta Elstads nyeste roman blir lest både som chicklit og feministisk manifest. Hun er komfortabel med begge deler.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Oda Berby/Bokomslag: Flamme og Vigmostad & Bjørke

For et par uker tilbake prøvde vi å slenge ut en brannfakkel ved å påstå at feminismen har blitt et salgstriks. Er feminisme-begrepet brukt om litteratur iferd med å endre mening? Har feminismen blitt kul, og er det isåfall bare bra? Og hva er egentlig feministisk litteratur?

Litteraturbloggen har tatt en prat med en håndfull folk som vet mer om dette enn vi gjør. Først ute er forfatter Lotta Elstad. Elstads siste bok er romanen Jeg nekter å tenke som både av forlag og kritikere er blitt omtalt som feministisk. Det var lesningen av nettopp denne boka som ga meg en fornemmelse av at feminisme-begrepet er blitt litt utvanna: Har ikke begrepet blitt brukt på de underligste måter den siste tida? Forlaget kaller Jeg nekter å tenke «en sort, feministisk samtidskomedie», men jeg skjønner faktisk ikke helt hva som er det feministiske ved boka. Forfatteren selv har delt mange tanker om dette med oss.

F318_Jeg_nekter_a_tenke_300dpiHva gjør et skjønnlitterært verk feministisk?

Godt spørsmål! Er det nok at kvinnekarakterene er komplekse? At verket består Bechdel-testen (test fra filmverdenen som undersøker kjønnsbalanse, red.anm.)? At det tar opp typiske kvinnesaksspørsmål, à la abort eller vold mot kvinner? Eller at selve kvinneerfaringen gis plass? Jeg nekter å tenke er både blitt lest som lettbeint chicklit og et feministisk manifest. Jeg er komfortabel med begge deler. Jeg har ønsket å underholde en hvilkensomhelst leser, samtidig som denne romanen – på samme måte som mine to første – er en idéroman som utforsker det man kan kalle feministiske absolutter. I Ettromsleiligheten, som er inspirert av Julian Assanges dager i Stockholm, spør jeg indirekte om når feminismen må vike: Hva velger man når den kompromissløse kvinnekampen for kroppens integritet – du får ikke tafse litt engang! – kommer i veien for et annet (om mulig større?) revolusjonært prosjekt, à la Wikileaks? Gir en krenkelse deg rett til å bryte ned en mann? Hva om denne mannen, i andre sammenhenger, er en frigjører? Så til Et eget rom (en tittel jeg har skamløst stjålet fra Virginia Woolf). Her er motivet en kvinnes kompromissløse higen etter fysisk plass – kanskje på bekostning av kjærlighet og meningsfulle mellommenneskelige forhold. Og i Jeg nekter å tenke: Hvor går (den rent tidsmessige) grensen for vårt forsvar av selvbestemt abort? Hovedpersonen er – som du selv har observert – en «normalt feig kvinne». Ja, hun er desperat, men hun er også til dels passiv, utspekulert, pretensiøs, selvopptatt, hun prokrastinerer, ikke minst: Hun går bevisst inn for å bli gravid, for å holde en mann til gissel, så ombestemmer hun seg og velger – på overtid – å ta livet av dette vesenet som hun med vilje og viten har skapt. Spørsmålet er: Støtter vi henne fortsatt i hennes rett til å gjøre dette? Er kvinnens makt over egen kropp absolutt? Noen mener: nei. Aftenpostens anmelder skrev at boka, og denne kynismen, fikk henne til å «heie på fosteret». Klassekampens Bokmagasinet-redaktør angrep til dels boka gjennom et forsvar av norsk helsevesens praksis med abortnemnd etter tolvte uke. Noen er blitt støtt av at temaet tas opp i en komisk (jeg vil si tragikomisk) form. Det kanskje mest interessante med disse lesningene er hvordan romanen har eksponert at mange, ellers så liberale, kvinner er veldig ukomfortable med abortspørsmålet. Sånn sett går denne fortellingen om en helt vanlig kvinne rett inn i kjernen av en grunnleggende feministisk debatt.


Er feministisk litteratur det samme i dag som for, la oss si, 20 år siden?

Jeg har dessverre ikke nok oversikt over feltet, så dette må du spørre litteraturviterne om …


Hedda Gabler omslag.indd
Forfatter av I love DickChris Kraus, sier i et intervju med Dagsavisen at hun kjenner en ambivalens rundt merkelappen «feministisk», at det kanskje faktisk forsterker ideen om kvinnen som den andre: «Hvorfor må ting være feminist ditt, feminint datt, kvinne ditt og kvinnelig datt?» Ja, hvorfor må ting være feminst ditt feminist datt?

Jeg er definitivt enig i at «feminisme» kan brukes som en ren markedsføringsstrategi. Ordet er et effektivt signal om hvem en bok kan være interessant for. Og det er heller ikke så farlig, sånn jeg ser det. Men sett bort fra det: Forsterker dette ideen om kvinnen som den andre? Tja – kan vi ikke snu på det? For at litteratur, eller for den delen film, virkelig skal være bra, eller «universalistisk», som man sier, må det også være feministisk. Er ikke Ibsens Hedda Gabler og Et dukkehjem store verk nettopp fordi de utvider vår forståelse av verden med en feministisk horisont? Man trenger altså ingen Wonder Woman, eller å snu verden på hodet, à la Egalias døtre (satirisk roman av Gerd Bratenberg, red. anm.), for å få til dette. Eller ta filmlerretet: Hvorfor er serien The Sopranos langt bedre enn mafiaklassikeren Gudfaren? For meg er det åpenbart: kvinnerollene. De får plass, de får dybde, de får replikker, og den såre, og skjeve, relasjonen mellom menn og kvinner plasseres i sentrum for vår tilværelse; den har vært avgjørende for hvordan vi har bygd opp verden, og for mye av vår private angst. Jeg vil si at The Sopranos er feministisk nettopp fordi den ikke begrenser kvinnen til den andre, men gir plass til begge kjønns livsanskuelser.

 

Vi skal gjøre som Lotta Elstad anbefaler og snakke om dette med en litteraturviter og flere som jobber med bøker. Følg med i ukene framover!

*

Les også:

Feminst, javel? 

Litteraturbloggens anmeldelse av Jeg nekter å tenke

Etterlyst: Kvinnerollen

Født feminist? – Javisst!

I begynnelsen var (F-)Ordet

Romløsninger og Virginia Woolf

Vis meg bokhylla di, Jenny Jordahl

Onsdag 27. september

Vi starter opp igjen med å snoke i bokhyller. I dag er det Jenny Jordahl sin tur. Heldige oss! 

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Jenny Jordahl

Jenny Jordahl er designer, illustratør og serietegner, kanskje mest kjent for den hysterisk morsomme tegneserien Livet blant dyrene og å ha tegnet noen av de fantastiske bøkene Marta Breen har skrevet. Nå nylig utkom billedboken Samir og den lange reisa som er skrevet av Kristian Fjellanger og illustrert av Jordahl.

Når jeg så på bildene Jordahl sendte meg, ble jeg like opptatt av alle de små tingene hennes som av bøkene. Her er det så mange farger, en riktig deilig bokhylle!

Jenny 2
– Som du skriver selv er dette en hylle med både tegneserier, sakprosa, skjønnlitteratur, barnebøker og dataspill – uten system. Jeg ser også en del nips, noen fotoalbum, litt musikk og film, en plante og en ukulele. Et fargerikt innhold med et fargerikt utseende; jeg blir liksom i godt humør av å se på dette! Kan du også gi oss litt pragmatisk info om hylla; hvor er den kjøpt, og hvilket rom står den i? 
– Det er en enkel Billy-bokhylle fra IKEA. Jeg hadde egentlig lyst på en sånn gammel flott bokhylle med masse snirkler og dekor, men jeg ga opp etter et par loppemarkedturer uten hell. Så da ble det Billy. Bokhylla står i stua i praktisk avstand bak sofaen, så jeg kan strekke meg bakover og hente en bok. Hylla inneholder mest tegneserier og bildebøker, som er inspirasjon for meg som serietegner. Jeg pleier å gi bort skjønnlitteratur og sakprosa jeg har lest. Jeg synes gode bøker er fint å gi videre, så de ikke bare blir stående i hylla mi og støve ned. En bok blir jo aldri brukt opp.

Jenny 1

– Du har så mange fine små ting! Jeg ser blant annet at du har mange uglefigurer og mange av dem ser helt spesielle ut. Og så ser jeg at du til og med har en snøkule med ugle i! Hvor mange ugler har du og hva er det du liker så godt med dem?
– Jeg har 12 ugler i stua, og noen flere rundt om i leiligheten. Foreldrene mine samler på ugler, så det er en slags familietradisjon. Jeg begynte da jeg flyttet hjemmefra. Jeg kjøper ugler når jeg er på reise, så de er fra ulike steder jeg har vært. Jeg fant ingen ugle da jeg var i Japan, så der kjøpte jeg den rare sorte og litt ugle-lignende figuren bakerst. Noen av dem er også gaver fra venner som har fått med seg at jeg samler. Det er hyggelig.

Ugler er jo innmari kule og rare. De har så mye mimikk og personlighet. Jeg vet ikke helt hva det er – jeg bare foretrekker dem over andre fugler. Bortsett fra maraboustork, min favorittfugl. Men den ser jo så rar ut at ingen lager figurer av den.

Se bilde av maraboustorken nederst i innlegget!

Jenny 3

– Øverst ser vi noen dvd-er, litt cd-er og dataspill. De dvd-ene som står med ryggen ut er alle, så vidt jeg kan se, japanske tegnefilmer. Er disse en inspirasjonskilde for deg?
– De fleste av filmene er laget av det japanske animasjonsstudioet Studio Ghibli. Jeg er enormt stor fan! Jeg jobber jo som serietegner og illustratør, så det er kanskje ikke så rart at jeg trekkes mot animasjon. Det ligger tett opptil det jeg jobber med. Det er noe helt spesielt med Studio Ghibli. Filmene er både utrolig vakre estetisk, og historiene er så herlig fantasifulle og uventede. Man blir dratt inn i et univers fullt av naturånder, luftpirater, flyvende slott, drager og hekser. Flere av filmene handler også om samspillet (eller mangelen på det) mellom mennesket og natur. Et tema jeg bryr meg mye om.
Jenny 4
– Du skriver at da du skulle kjøpe Lars Myttings Svøm med dem som drukner endte du opp med Carsten Jensens Vi, de druknede. På bildet ser det ut til at ikke bare titlene er like, men bokomslagene er også nesten komisk like. Hva var det som gjorde utslaget for at du kjøpte feil? 

Det var moren min som anbefalte Myttings Svøm med dem som drukner. Hun sa den var «utrolig spennende» og «en skikkelig page-turner – helt umulig å legge fra seg!». Jeg skulle på ferie, og ville ha noe spennende og lett å lese. Men da jeg kom til bokhandelen fikk jeg hjerneteppe. Jeg husket bare omtrentlig hvordan boka så ut, og at den het noe med «drukner». Så det var Carsten Jensens Vi, de druknede som ble med på ferie. Jeg synes det er en ærlig feil. Jeg mener … de er jo nesten HELT IDENTISKE! Carsten Jensens bok er jo litt tyngre lesning enn Lars Myttings. En svær roman om flere generasjoner danske sjømenn. Jeg skjønte ikke at det var feil bok før flere uker senere. Jeg husker jeg hadde en veldig forvirrende samtale med moren min, der vi diskuterte boka, uten å skjønne at vi snakket om to ulike bøker.

Les Litteraturbloggens tidligere innlegg om bokomslag her og her
Jenny 5– Det siste bildet du har sendt oss viser favorittboka di, Huset på den skarlagensrøde sletten. Hvordan oppdaga du denne kanskje ikke så veldig kjente boka? Og er utgaven du har en spesiell utgave? 
– Nå virker det nesten som om alt i hylla mi på en eller annen måte henger sammen med foreldrene mine. Men Huset på den skarlagensrøde sletten er det egentlig faren min som eier. Han kjøpte den en gang på loppemarked tror jeg. Prisen står på første side i boka. 30 kroner kostet den på salg, etter å ha blitt satt ned fra 59 kroner. Tenk, en så fin bok for 30 kroner! Boka er skrevet og illustrert av Thore Hansen. Den handler om to troll, som sitter på hver sin side av den skarlagensrøde sletten. Begge er litt annerledes enn andre troll, og begge lurer på om det finnes noen der ute som er maken til dem selv. Det er en kjempefin (og melankolsk og morsom) historie om vennskap og om livet. Jeg tror faktisk ikke boka er mulig å få tak i lenger. Den er fra 1982, og jeg tror den bare er trykket i ett opplag. Men den finnes på noen biblioteker. Så hvis noen skulle være så heldige å komme over den, anbefaler jeg den på det sterkeste.

Til dere som er nysgjerrig på Jordahls favorittfugl, maraboustork: Her er den! Den er altså så rar at ingen lager figurer av den. Foto: David Ellis/flickr.com

Rått og sårt

Torsdag 21. september
Email, RSS Follow

Mari Tveita Stagrims første roman er en vellykket, rå og knapp skildring av den mest sårbare delen av livet.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Ingrid Pop/Bokomslag: Kolon

En av de fineste bøkene jeg leste i fjor var Heidi Furres Ungdomsskulen, en roman som rett og slett handler om å gå på ungdomsskolen. Boka er bygget opp av mange korte «scener» som kan virke uavhengige av hverandre, men som henger sammen. Litt som et kronologisk fotoalbum.

StagrimMariTveitaDetjegleteretterfinnesikkeherSTORMari Tveita Stagrims bok nummer to og første roman, Det jeg leter etter, finnes ikke her, minner om Ungdomsskulen i både form og tematikk. Hovedpersonen er ei jente som forteller til og om venninna si. De er skilsmissebarn som litt for tidlig er nysgjerrige på både voksenlivet og voksne mennesker. Men Heidi Furre lar jentene i Ungdomsskolen beholde litt mer av uskylden enn Stagrim lar sine jenter gjøre. Stagrims skildringer er enda råere og teksten er enda mer komprimert, det er putta mer mellom linjene. Boka minner om en samling kortprosa, men henger sammen som en roman, på samme måte som Monika Isakstuens Vær snill med dyrene, for å ta et kjent eksempel.

Venninnefascinasjonen som skildres er også svært lik, så lik at jeg tenker at Stagrim må være direkte inspirert av novellen til Rishøi, noe som for øvrig er et stort kompliment.

En annen tekst jeg tenker på under lesinga, er en av novellene i Ingvild Rishøis første bok, La stå. I «Det regner inn» smelter Rishøi barne- og voksenliv sammen på like voldsom måte som Stagrim gjør. Venninnefascinasjonen som skildres er også svært lik, så lik at jeg tenker at Stagrim må være direkte inspirert av novellen til Rishøi, noe som for øvrig er et stort kompliment.

Millennial identifikasjon
Tekster som Det jeg leter etter, finnes ikke herUngdomsskulen, «Det regner inn» og for så vidt tegneserieromanen Hundedagar av Anja Dahle Øverbye, for å nevne en til, treffer meg alle fordi de handler om ungdommer fra tider og ofte også steder (bygder og småbyer, busser, skoler) der jeg selv var barn. I Stagrims bok synes jeg disse tidsbildeskildringene er de sterkeste delene, særlig minneverdig er s. 55 som jeg føler nærmest oppsummerer hele mine ungdomstid:

«Det var mye uro, de fleste foreldra dreiv og skilte seg, og nesten alle jentene i klassen skada seg selv i løpet av de neste årene. Vi skrudde bladet ut fra blyantspisserne så vi kunne presse dem mot huden i timen, til slutt var det ingen spissere med blad igjen. Blodet rant nedover armene, nedover lårene. Tre av tjueåtte ble voldtatt før tiende klasse, ingen overgripere ble dømt. Det må jo ha vært vanlige dager, familieferie på landet, uten internett. Jeg husker at jeg tok med meg telefonen ut, snakka i mange timer. Jeg lurer på om du hadde huska det jeg husker, jeg har fortsatt kastanjene som vi plukka.»

StagrimMariTveitaSTOrAntydninger om du-et
Som vi ser i sitatet over, henvender boka seg til venninna ved å snakke til et ‘du’, og ved hjelp av ørsmå elegante antydninger, slik som i sitates siste setning, aner vi fort at det er fare på ferde for du-et. Jeg kjenner faktisk en uro allerede i den nydelige førstesetninga: «Jeg var et åpent barn, vendt mot verden.». Forfatteren er god på å putte inn slike drypp.

Et slags «mantra» som blir gjentatt flere ganger, og som boka også starter med, før første side, er «ord mot ord, hånd mot hånd, hjerte mot hjerte». Dette står både som deler av tekster og for seg selv. Jeg lurte lenge på om det er et sitat, men jeg har ikke lykkes i å finne det noe sted. Jeg klarer ikke helt å fange meningen med denne setningen, for meg framstår det litt tilfeldig og pretensiøst.

Dette er effektivt da det viser oss at teksten er noe hovedpersonen ser tilbake på, til tross for at handlingen grunnet tidvis svært sanselige skildringer oppleves som her og nå.

En annen gjentakelse er minner, med formuleringer som «minnene er tydelige», «når minnene konstruerer deg på nytt mange år etterpå», «erfaring lagres som en del av et rammeverk i minnet», «det er dette jeg husker». Dette er effektivt da det viser oss at teksten er noe hovedpersonen ser tilbake på, til tross for at handlingen grunnet tidvis svært sanselige skildringer oppleves som her og nå.

Sanselig innkapsling av tenåra
En tredje gjentakelse er av fenomener som banking og skraping, kviser, stein og skyer som drar over himmelen. I blant opplever jeg disse på samme måte som «mantraet», som litt tilfeldig valgt og dermed litt vanskelig å absorbere. Men ofte fungerer det, og da er det først og fremst dette som gjør språket sanselig. Jeg opplever disse beskrivelsene som en innkapsling av den sanselige delen av hovedpersonens minner fra denne korte, spesielle perioden i livet. Boka starter når hovedpersonen er ca. 12, og vi blir med henne fram til hun er ca. 14.

Hvorfor det går så innmari galt for en av jentene, er ikke så godt å si, hun er jo «bare» et skilsmissebarn. Så hvis du er en leser som behøver svar på alt, får du det ikke her, eller: Det du leter etter, finnes ikke her. Men det finnes heldigvis mye mer her. Mari Tveita Stagrim evner ved hjelp av små triks å skape stor uro. Og hun minner oss på brutalt vis om ungdommens sårbarhet, særlig når hun skildrer et forhold mellom en voksen og et barn.

*

Les også:

Slik overlever du ungdomsskolen

Fremtidens forfattere: Ingvild Lothe

Sommersnakk med Heidi Furre

Poetisk møte i bibliotekvogna

Stille litterær leik på motorveg

Email, RSS Follow

Oversett: Johanne Fronth-Nygren

Tirsdag 19. september

Hvordan er det å oversette den kjente klassikeren Gjensyn med Brideshead? Hva er det egentlig med britisk mellomkrigshistorie? Og hvordan i all verden skal vi tolke den sagnomsuste avslutningen?

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe/Foto: Wikipedia, Johanne Fronth-Nygren/Bokomslag: Gyldendal forlag

– Men jeg føler, jeg føler at Charles ELSKER Sebastian.

Mine kolleger ser forundret opp fra festivalprogrammet. Vi sitter og studerer programmet for Litteraturfestivalen på Lillehammer, men jeg klarer ikke la være å slippe samtalen vi hadde for en halvtime siden. For Charles elsker jo virkelig Sebastian! Og den kjærlighetshistorien er bare så uendelig trist. Forvirret? Det ville jeg også vært. La oss spole litt tilbake. Tre bibliotekansatte sitter på den hippeste (og eneste?) gastropuben på Lillehammer og diskuterer ivrig Gjensyn med Brideshead av Evelyn Waugh. Vi er alle nettopp ferdig med å lese denne romanen fra 1949, eller, Ingela har 30 sider igjen, men det får være greit.

Uansett, denne romanen har virkelig gjort inntrykk på oss og vi får ikke snakket oss tomme denne kvelden. Vår felles lesning av Gjensyn med Brideshead har også inspirert vår nye spalte, Oversett. Her vil vi intervjue oversettere, en yrkesgruppe som verken omtales ofte nok eller får den oppmerksomheten de faktisk fortjener. For å kunne snakke om Gjensyn med Brideshead i dybden kan jeg avsløre at det kommer noen spoilere avslutningsvis i dette intervjuet.

Du er jo en svært så habil oversetter, Miranda July, Lydia Davis og Damon Galgut er noen av forfatterne du har fått bryne deg på. Hva var det mest utfordrende ved å oversette Gjensyn med Brideshead sammenlignet med de andre bøkene du har oversatt?

Som oversetter er jeg fortsatt novise, og lærer noe av hver eneste tittel jeg jobber med – og det vil jeg nok fortsette å gjøre uansett hvor mange bøker det blir. Det mest utfordrende og morsomste med Brideshead var den historiske distansen. De andre forfatterne jeg har oversatt har alle vært nålevende; de skriver i den samme tiden jeg lever i; vokabularet og miljøet har stort sett ikke ligget for fjernt fra mitt eget. Waugh skriver fra en tid og en kultur som hører fortiden til. Stilistikken hans, de lange filigransaktige setningene og det overdådige vokabularet er ikke noe man finner flust av i samtidslitteraturen. Jeg måtte lete i hjemlige klassikere for å få hjelp til å gjenskape språket hans på norsk. Det ble et spennende forskningsprosjekt, hvor Undset, Borgen og Hoel alle kom meg til unnsetning.

 Gjensyn med Brideshead, Gyldendal forlag

Er det annerledes når forfatteren er død? Har du diskutert teksten med de nålevende forfatterne du tidligere har oversatt? Eller er det bedre for arbeidet å distansere seg helt fra forfatteren?

Når jeg oversetter er det teksten jeg forholder meg til, og den er ferdig, definitiv, uansett om forfatteren er død eller levende. Til de aller fleste bøker har jeg noen spørsmål, det være seg tolkningsmuligheter eller ukjente referanser, og da tar jeg kontakt med forfatteren så sant hun/han er i live. Med Lydia Davis og Damon Galgut ble kontakten til en videre diskusjon om teksten og forfatterskapet, men det tilhører unntakene. Det er flere ting jeg gjerne skulle ha spurt Evelyn Waugh om, for ikke å si diskutert med ham: komposisjonen, fortellerperspektivet, slutten … Heldigvis er dette et såpass kjent verk at det finnes mye sekundærlitteratur som kan gi de nødvendigste svarene (som Waugh trolig ikke ville gitt meg uansett – han var notorisk hatsk overfor intervjuere, og hadde ikke særlig høye tanker om oss nordmenn etter norgesbesøket).

Leser du alt av en forfatter når du oversetter en bok?

Flere av de bøkene jeg har oversatt har jeg først lest, blitt begeistret for og så foreslått for forlaget. I de tilfellene har jeg stort sett lest rubb og stubb av forfatteren fordi jeg er nysgjerrig og liker hennes eller hans prosjekt. Det hjelper nok på forståelsen av forfatterskapet, men er ikke nødvendig. Jeg har vært heldig som har kunnet fordype meg i noen forfatterskap og stort sett kunnet jobbe med bøker jeg liker. De gangene jeg har fått tildelt en bok av forlaget, og ikke har kunnet opparbeide den helt store entusiasmen, har jeg heller ikke tatt meg råd til å lese flere titler av denne forfatteren. Tid er penger – for oversetteren også.

Hvordan har du forholdt deg til den tidligere oversettelsen? Har du oversatt andre bøker som allerede har vært oversatt fra før? Blir arbeidsmetoden annerledes?

Gjensyn med Brideshead er den første nyoversettelsen jeg har gjort. Jeg leste litt av den første norske oversettelsen før jeg begynte å mase på Gyldendal om å utgi den. Jeg måtte jo forsikre meg om at det faktisk var behov for en ny oversettelse! Peter Magnus’ versjon er absolutt ikke dårlig, men det har skjedd mye siden 1950. Oversetteridealet den gangen tillot en helt annen grad av parafrasering og omtrentligheter. Man utelot, skrev om og stykket opp setninger etter eget forgodtbefinnende. Og man hadde ikke de samme mulighetene til å sjekke ting man lurte på. Ingen google, ingen e-post, ikke de samme bibliotekressursene.

Da jeg begynte med min egen oversettelse, satte jeg Magnus’ tilbake på hylla, for ikke å la meg påvirke av den, men da jeg gikk gjennom førsteutkastet tok jeg den frem igjen. Der hvor jeg ikke var fornøyd med mine egne løsninger, sjekket jeg hans: Noen steder hadde han en glimrende løsning, som jeg takknemlig lånte, og ofte satte løsningen hans meg på sporet av en som var bedre. Han ble en sparringspartner jeg satte pris på. Å jobbe med en bok som allerede er oversatt gjorde meg også mer ydmyk; jeg kjente på at å oversette er å ta del i en lang rekke av forsøk. Magnus har gjort et forsøk, jeg gjør et nytt, og senere vil det komme andre som skal gjøre sine forsøk. Forhåpentligvis lærer vi litt av forgjengernes blemmer og bragder; kanskje blir oversettelsen litt bedre for hver gang.

Forfatter Evelyn Waugh

Hva slags type research gjør du? Blir det for eksempel studieturer til gamle gods i Storbritannia?

Jeg tok en tur til Oxford for å gå i fotsporene til Waugh/Charles: finne vinduet til Sebastian i The Meadow Building, teserveringen hvor Charles spiste frokost, se på eføyen i botanisk hage … og så så jeg selvfølgelig filmatiseringen fra 1981 igjen flere ganger ­– et deilig avbrekk fra tastaturet. Jeg bodde flere år i England tidligere, så mye av researchen hadde jeg innabords før jeg tok fatt på jobben. Grundig kjennskap til det britiske samfunnet var helt nødvendig for å kunne oversette en så erkebritisk bok. At jeg har studert historie, var heller ikke en ulempe. Og så fikk jeg hjelp med den katolske og militære terminologien fra entusiastiske fagfolk. I tillegg leste jeg biografier om Waugh, og flere av de andre bøkene hans. Og de norske klassikerne, som nevnt. Dette sier noe om hvor sammensatt kunnskap en oversetter må ha, og hvor mye usynlig jobb som ligger bak en oversettelse!

Waugh ble også mer og mer konservativ og misantropisk jo eldre han ble.

Som mange andre synes jeg både mellomkrigstiden og etterkrigstiden var fascinerende tider i Storbritannia. Det ligger en melankoli der som kanskje tiltrekker mange. Hva tenker du? Kanskje deler jeg Charles sin egen nostalgi over en svunnen tid. Romantiserer vi denne tapte tiden for mye?

Første verdenskrig ligger som et bakteppe for hele Brideshead – romanen hadde ikke vært mulig uten den. En hel generasjon gikk tapt; mange av de gamle adelsslektene døde ut , foreldre ble barn- eller i hvert fall sønneløse – i romanen eksemplifisert av lady Marchmains brødre. Mange barn ble foreldreløse – Charles mister moren mens hun gjør ambulansetjeneste i Bosnia, og faren mister det lille han hadde av medmenneskelighet. Av de som kom tilbake fra skyttergravene, videreførte mange av dem traumene til neste generasjon. Charles og Sebastian (og Waugh) var elleve år da krigen begynte, og for unge til å kjempe. Dette følger dem som en skygge gjennom hele den tilsynelatende hedonistiske studietiden på 1920-tallet og videre. De er preget av noe de ikke har tatt del i, men har opplevd ettervirkningene av.

Når Charles (og Waugh gjennom ham) ser tilbake på denne perioden med nostalgi, er det både fordi det er ungdomsstiden deres (hvem har ikke nostalgiske tilbøyeligheter når det gjelder den?), og fordi de egentlig lengter tilbake til noe annet, noe som kanskje aldri var, noe de aldri fikk. Waugh ble også mer og mer konservativ og misantropisk jo eldre han ble, og ville helst at Storbritannia skulle vende tilbake til et føydalt før-industrielt samfunn. Noe av kritikken han reiser mot det moderne har jeg forståelse for, men å romantisere det britiske klassesamfunnet har jeg lite tålmodighet for – det har gjort mye skade, og fortsetter å gjøre det.

Jeg har lest flere artikler om Gjensyn med Brideshead og Evelyn Waugh i det siste, og flere har påpekt at Waugh forlot satiren i denne boken. Men det er jeg virkelig ueing i. Her er det jo så mye gøy, faren til Charles, fetteren til Charles og Anthony er jo for eksempel veldig karikerte personer. Hva tenker du? Og hvordan beholde humoren i en oversettelse? Kan britisk humor la seg oversette?

Waugh var altfor britisk og hadde et altfor velvutviklet vidd til å kunne slutte å være morsom. Det er mange personer og dialoger i Brideshead som er minst like vittige som de vi finner i tidligere satirer som Decline and Fall eller Vile Bodies eller Scoop. Men: Det er likevel et nytt alvor å spore, eller rettere sagt en ny måte å takle alvoret på i denne romanen. Både de rene satirene og Brideshead handler om smerte, men i de tidlige bøkene holdes den på en armlengdes avstand – det er kjapt og kvast og hesblesende. I Brideshead snakker ikke folk lenger som telegrammer, men som mennesker som har lært seg å snakke i telefon, og dermed bruker de lengre og flere setninger; de tar seg tid. Ikke minst betyr det fortellende jeg-et i Brideshead et annet reflekterende alvor; vi får innblikk i Charles’ indre, og der er ikke alt morsomt – han er en hel person. Det minner meg på noe Muriel Spark, en annen konvertitt og forfatter sa: «Det var først som katolikk at jeg kunne se menneskelivet som et hele.» Når jeg leser forfatterskapet til Waugh, er det samme tydelig, synes jeg, selv om han konverterte allerede i 1930, og det tok noen år før omvendelsen ble synlig i romanene hans.

Waugh var altfor britisk og hadde et altfor velvutviklet vidd til å kunne slutte å være morsom.

Om den britiske humoren har latt seg oversette, det må leserne svare på. Jeg har etter beste evne prøvd å beholde de kjappe vendingene, snerten, og ikke kløne til med unødvendig mange ord i den norske oversettelsen. Og nå det gjelder karikaturer: Disse figurene – herr Ryder, Jasper, Blanche –  de finnes (fortsatt) i det engelske samfunnet!

For meg er dette virkelig den ultimate romanen om den store kjærligheten som går til grunne. Men her var flere av mine kolleger uenige med meg. Er dette en kjærlighetshistorie om to menn som ikke kan få hverandre? Eller er det noe helt annet? Er det en historie om hvordan religion ødelegger eller frelser, alt etter som en ser det.

Vi er vokst opp med den store kjærlighetshistorien hvor de elskende får hverandre etter å ha overvunnet hindringer.

Ja, om dette strides både de lærde og vi mindre lærde. Waugh skrev Brideshead som en omvendelsesroman; den skulle illustrere veien mot troen og forhåpentligvis få med seg leseren i samme retning. Her lyktes ikke Waugh så godt; de religiøse illustrasjonene er såpass subtile og innforståtte at de lett går den ikke-troende hus forbi, mens skildringene av den verdslige verden stråler. Som guide inn i troen er Charles en heller upålitelig sådan, han famler rundt i blinde frem til siste side – dermed skjønner heller ikke leseren hvor han er på vei, og slutten kommer som en skuffelse. Vi er vokst opp med den store kjærlighetshistorien hvor de elskende får hverandre etter å ha overvunnet hindringer. Den tosomme kjærligheten er frelsen; den ypperste premien – dette er et motiv som gjennomsyrer kulturen fra øverst til nederst, og er vanskelig å gi slipp på. Så når Waugh prøver å vise at det finnes noe som er viktigere – Guds kjærlighet og kjærligheten til Gud – steiler den sekulære leseren. Men det er en lykkelig slutt – hvis man godtar Waughs premisser!

Forholdet mellom Charles og søsteren til Sebastian, Julia, er jo et kapittel for seg. Jeg tenker at Julia bare er en mer legitim erstatning for Charles, men vet ikke om jeg tenker for enkelt her. Kanskje er det selve søskenparet som er spennende for Charles, men jeg opplever Sebastian som Charles’ «sanne» kjærlighet, hvis en kan si det. Hva tenker du om Julia?

På et tidspunkt mot slutten av boka sier Charles til Julia: «kanskje alle våre kjærligheter kun er antydninger og symboler, omstreiferspråk skriblet på portstolper og brolegning langs den slitte veien som andre har vandret før oss; kanskje du og jeg er arketyper, og dette vemodet som noen ganger senker seg mellom oss springer ut av skuffelser i letingen, der vi begge presser oss gjennom og hinsides den andre og nå og da fanger et glimt av skyggen som svinger rundt hjørnet noen skritt foran oss.» Jeg tror det oppsummerer hva Waugh prøver å si om muligheten for «sann» kjærlighet – den ligger alltid rundt neste hjørne, helt til du møter Gud. Kjærligheten til Julia er med andre ikke noe mer legitim enn kjærligheten til Sebastian. Charles’ fascinasjon for søskenparet Flyte er uansett en pikant greie. Han er tydelig tiltrukket av skjønnheten deres, både kroppene deres og alt de omgir seg med – de utgjør vakre bilder han nyter som estetiker. Samtidig er kjærligheten til Sebastian og kjærligheten til Julia forskjellige, på den måten en tenåringsforelskelse og en kjærlighet i tredveårene er ulike. Charles er en naiv og søkende ungdom når han møter Sebastian; når han forelsker seg i Julia er han en desillusjonert familiefar.

*

Vi publiserer hver måned et intervju med en oversetter. Tips oss gjerne om oversettelser du er nysgjerrige på, eller oversettere du mener har gjort en formidabel jobb.

 

 

Feminist, javel?

Onsdag 13. september

Er det bare meg, eller har feminismen blitt et salgstriks? 

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto over: j-No (flickr.com)/Foto av Chris Kraus: John Kelsey/Bokomslag: Cappelen Damm og Gyldendal

9788202480486Noen kollegaer og jeg pleier å presentere nye bøker sammen og dra på mini-turné, som vi liker å kalle det, på forskjellige bibliotek. Denne våren var Jentene av Emma Cline en av bøkene jeg hadde lest og likt og valgte å prate om.

I manuset jeg brukte står det blant annet at «Det er en vakker, drømmende bok som rett og slett handler om å være ung. Og om å være kvinne, det er en del feminisme inni her også.». Slik jeg husker det, nevnte jeg feminisme litt sånn på slump, som et slags vilkårlig krydder.

Slik jeg husker det, nevnte jeg feminisme litt sånn på slump, som et slags vilkårlig krydder.

At jeg kalte Jentene feministisk tror jeg handler like mye om omtalen boka fikk av andre som min egen opplevelse av boka. Dagsavisen nevner den i en liste over fire feministiske bøker i forbindelse med 8. mars. Men ingenting i deres beskrivelse forklarer hvorfor boka er feministisk, her framheves det at boka handler om en fascinasjon mellom kvinner; er det feministisk i seg selv?

Aftenposten gjør en grundigere jobb sånn sett i deres anmeldelse. Med den blir jeg minnet på hvorfor jeg selv opplevde romanen som feministisk, nemlig på grunn av formuleringer som disse: «Jeg ventet på å få høre hva som var bra med meg. […]. All den tiden jeg hadde brukt på å klargjøre meg, artiklene som lærte meg at livet egentlig bare var et venterom inntil noen la merke til deg – guttene hadde brukt den tiden på å bli seg selv.» Boka skildrer 1960- og 70-tallet, men beskrivelsene av å være kvinne er like aktuelle for nåtida. Cline peker på det jeg synes er mest frustrerende ved å være kvinne, nemlig hvordan forventningene om at jenter skal være pene og rene og rolige og gutter skal bruke tida på å bli dyktige og bråkete aldri ser ut til å forsvinne helt.

Aftenposten gjorde altså en god jobb med å forklare hvorfor Jentene er feministisk, men det gjorde ikke jeg. I ettertid husker jeg ikke hvorfor jeg valgte å framheve det, men jeg husker følelsen jeg fikk av å si det, feministisk, jeg følte meg faktisk sprek og moderne i motsetning til det vi kanskje ville gjort for bare få år siden. Jeg har merka det i flere tilfeller også, at jeg ukritisk godtar feminisme-betegnelsen brukt om litteratur, det har oppstått noe besnærende ved ordet. Har feminismen gått fra å (for mange) bli ansett som skummelt, gammeldags og usexy til å ikke bare bli stuereint, men liksom litt kult, eller som et salgstriks?

 John Kelsey.«Kan det ikke bare være en roman?»
Det som utløste disse tankene var lesningen av Lotta Elstads nyeste roman. Jeg nekter å tenke blir av Flamme forlag solgt som en «sort, feministisk samtidskomedie» og flere kritikere har hengt seg på denne betegnelsen. Selv skjønner jeg ikke hva som er feministisk ved boka. Jeg mener ikke med det at den er anti-feministisk, den er bare helt vanlig.

Selv skjønner jeg ikke hva som er feministisk ved boka. Jeg mener ikke med det at den er anti-feministisk, den er bare helt vanlig.

Alle bøker kan vel leses feministisk, men når er en bok feministisk? Er Jeg nekter å tenke feministisk fordi abort er ett av temaene som blir tatt opp? Hovedpersonen Hedda er en helt vanlig ung kvinne som prokrastinerer, drikker, flykter fra problemer, altså en helt normalt feig kvinne heller enn en feministisk helt (eller antihelt). Er det nettopp det som er det feministiske, at Hedda er en ansvarsfravikende slabbedask, at hun har en oppførsel vi er vant til å forbinde med og godta fra menn?

Eller er det slik at alle bøker om kvinner og kvinners erfaringer er feministiske? Etter mitt syn er det usannsynlig umoderne å tenke slik, men jeg skal ikke se bort ifra at jeg tilhører både en generasjon og et miljø som er heldig med likestillinga.

Amerikanske Chris Kraus sier til Dagsavisen i august i år: «Hvorfor må ting være feminist ditt, feminint datt, kvinne ditt og kvinnelig datt? Kan det ikke bare være en roman, punktum?» Kraus er forfatteren bak romanen I love Dick som kom i 1997, men som først er ute på norsk i år, 20 år seinere og blir promotert som «et feministisk geriljaskrift». Jeg er helt enig med Kraus; er vi ikke alle best tjent med at vi slutter å slenge ut feminisme-ordet i tilfeller det ikke er nødvendig? Blir ikke en eventuell annerledeshet forsterket og forverret ved at vi gir romaner en slik merkelapp? I love dick er også i aller høyeste grad en kunstnerroman, men det er visst ikke like viktig. Et eksempel finner jeg «hjemme»: I katalogen til Deichmanske er «Ekteskap», «Forelskelse» og «Kvinnesak og feminisme» emneordene som er brukt om boka.

breen. f¯dt feminist. omslDen nye, kule, energiske feministen
NRK hadde også en bokliste i forbindelse med 8. mars i år. Jeg biter meg særlig merke i ingressen: «Feminismen fins i litteraturen, like mye i romaner som i politiske manifest. Her er fem aktuelle bøker til inspirasjon, skrevet av fem energiske kvinner!» Lukter det ikke litt rart? Er det ikke noe fordummende over dette? «Skrevet av fem energiske kvinner», javel, er det derfor bøkene er feministiske, da?

Et enda ferskere eksempel har vi i Dagbladets anmeldelse av en finsk fantasyroman: «Maria Turtschaninoff skriver feministisk fantasy i beste forstand.» Hva som menes med «i beste forstand», kommer aldri fram. Men jeg mistenker at det er meningen at leseren skal «skjønne» at her er det feminisme på den kule og nye måten, at vi skal forsikres om at det ikke er noe trøttende eller vanskelig med boka, selv om den er feministisk.

Men når ble feminisme en kul greie? Hvorfor kan jeg kjøpe T-skjorte fra H&M som det står «Feminist» på? Er det på grunn av forfattere som Marta Breen og Jenny Jordahl, og kanskje fagboka Gleden med skjeden? Sistnevnte ble riktignok nærmest slaktet av NRKs anmelder som etter hva jeg skjønner bruker feminismen mot forfatterne, medisinstudentene Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl: «De har også skrevet for feminist-magasinet Fett. Og det merkes.». Men dette er bare et unntak. Mottakelsen er ellers positiv og boka har solgt i bøtter og spann, også utenfor Norge.

Eller er det slik at vi er i ferd med å bli såpass likestilte at feminismen ikke er like tungpolitisk materie som tidligere? Om feminismen har blitt ufarlig, er vel det positivt. Slik blir kanskje flere unge kvinner og menn feminister, terskelen er lavere. Så får de av oss som har vært feminister i noen år passe på at begrepet ikke blir for mye utvanna eller misbrukt.

Med slike spredte referanser og med uendelig mange flere spørsmål enn svar ser jeg at jeg ikke har nok til å underbygge min hypotese om at feminisme-begrepet brukt om litteratur er i ferd med å endre mening. Derfor skal Litteraturbloggen snakke med folk som skriver, utgir, skriver om og forsker på denne «feministiske litteraturen». Følg med i ukene framover!

*

Les også:

Litteraturbloggens anmeldelse av Jeg nekter å tenke.

Født feminist? – Javisst!

I begynnelsen var (F-)Ordet

Romløsninger og Virginia Woolf

Godt biblioteksvalg

Fredag 8. september

Lurer du på hva du skal stemme? Synes du bibliotek er viktig? Vi ser nærmere på partienes bibliotekspolitikk. 

Tekst: Wera Birgitte Holst/Foto: Christian Clausen

Bibliotekarforbundet har lagt frem oversikten over bibliotekspolitikken i partienes programmer for perioden 2017-2021. Vi gir herved vår vurdering og triller en uhøytidelig terning. Som Bibliotekarforbundet skriver er det bred enighet om bibliotekenes viktighet. Men hvor konkrete er partiprogrammene, og hvilke satsingsområder går igjen? I vår vurdering har vi særlig lagt til grunn noen av områdene som går igjen: styrking av bibliotekene, gratisprinsippet, innkjøpsordningen, satsing på skolebibliotek og digitalisering.

Arbeiderpartiet

Styrking av bibliotek:
Arbeiderpartiet vil «[b]idra til at bibliotekene blir sterkere og åpnere møteplasser».
Gratisprinsippet:
Samtidig har de tatt ut av programmet at «[b]ibliotekene skal bli enda viktigere kulturelle informasjons-, kunnskaps- og kultursentre enn de er i dag. Bibliotektjenester skal være gratis».

Konklusjon:
Arbeiderpartiet har den desidert korteste teksten om bibliotek i sitt program. De nevner verken skolebibliotek, innkjøpsordningen eller digitalisering. Når de i tillegg har fjernet setningen om gratis tjenester, får Arbeiderpartiet dårligst score i denne vurderingen.
Terningkast 1.

Høyre

Gratisprinsippet:
Høyre har fjernet teksten om å «sikre fortsatt utlån av gratis litteratur» fra sitt program.
Innkjøpsordningen:
Høyre vil «[b]eholde innkjøpsordningen for litteratur, men gi folkebibliotekene større innkjøpsfrihet».
Digitalisering:
Høyre vil bruke bibliotekene til å øke digital kompetanse for svake brukere.

Konklusjon:
Høyre har i likhet med Arbeiderpartiet fjernet teksten om gratisprinsipp fra programmet. Det er en svakhet i programmet. Det er positivt at Høyre satser på innkjøpsordningen som sikrer kvalitetslitteratur i bibliotekene og gir norske forfattere gode betingelser. Enkelte har også etterlyst større innkjøpsfrihet. Høyre nevner heller ikke skolebibliotek. Hakket bedre enn Arbeiderpartiet, som fikk dårligst score.
Terningkast 2.

Fremskrittspartiet

Styrking av bibliotek:
Fremskrittspartiet «mener bibliotekenes kjernevirksomhet må styrkes, men at aktiviteter med rene underholdningstilbud som konkurrerer med privat næringsliv, med fordel kan reduseres. Dette gjelder blant annet utlån av dataspill, cd, dvd osv».
Gratisprinsippet:
«Fremskrittspartiet er opptatt av at bibliotektjenester skal være gratis. Alle skal ha anledning til å benytte bibliotekets tjenester.»
Skolebibliotek:
«Skolebibliotekene er en viktig kunnskapsarena, derfor mener FrP at gode skolebibliotek er en viktig faktor for å oppnå elevenes læringsmål.»

Konklusjon:
FrP får pluss for å nevne gratisprinsippet i sin forøvrig fyldige tekst om bibliotek. Også skolebibliotek blir nevnt, men her viser ikke FrP til konkrete tiltak. Når det gjelder styrking av kjernevirksomheten, er det vel og bra. Men det er ikke et positivt signal at de vil redusere aktiviteter som konkurrerer med privat næringsliv, og det er uklart hva som går innunder dette. Denne setningen trekker en del ned på FrPs score.
Terningkast 3.

Kristelig Folkeparti

Styrking av bibliotekene:
I kapitlet om kulturliv lover KrF mer penger fra statlig hold. Midlene bør særlig rettes inn mot tiltak som folkebibliotekene, skriver KrF.
Skolebibliotek:
KrF vil ha et lokalt kulturløft med satsing på blant annet folkebibliotek og skolebibliotek.

Konklusjon:
KrF får pluss for at de lover mer penger fra statlig hold. Det er også bra at de nevner skolebibliotek som del av et «lokalt kulturløft». KrF vil bruke bibliotekene i integreringsarbeid og dette anser vi som svært positivt. Men, KrF er ikke særlig konkrete og de nevner ingenting om innkjøpsordning, gratisprinsipp eller digitalisering.
Terningkast 3.

Miljøpartiet De Grønne

Styrking av bibliotek:
Miljøpartiet De Grønne vil «[s]tyrke folkebibliotekene som samlingssted for kulturelle aktiviteter og utlån av kulturprodukter ved å gjennomføre et nasjonalt bibliotekløft».
Digitalisering:
Miljøpartiet De Grønne vil styrke den digitale satsingen i bibliotekene, sikre tilgang til digitale bøker og lignende, og gi brukere kompetanse i nettbaserte tjenester.

Konklusjon:
MDG vil bruke biblioteket som modell for delingsøkonomi. I tillegg vil MDG bruke bibliotek i arbeid mot barn, eldre, folk med lavere utdanning og minoritetsspråklige. Dette er positive signaler, men MDG er lite konkrete i hvordan de vil styrke bibliotekene. De nevner heller ingenting om skolebibliotek, gratisprinsippet eller innkjøpsordningen.
Terningkast 4.

Rødt

Gratisprinsippet:
«Gratisprinsippet og fri tilgang til offentlig informasjon er nøkkelfaktorer for å opprettholde det moderne norske demokratiet.»
Styrking av bibliotek:
Rødt vil «[s]tyrke bibliotekenes kvalitet med øremerkede midler». De vil også «[b]ruke statlige midler til å ruste opp lokalbibliotekene som garanterer lik kvalitet i alle kommuner».
Innkjøpsordningen:
Om innkjøpsordningen står det blant annet at Rødt vil «reversere kuttene i innkjøpsordningene for litteratur og styrke ordningene for sakprosa, sakprosa til barn og unge og tegneserier». Rødt vil ha en statlig innkjøpsordning for e-bøker inkludert lydbøker.
Skolebibliotek:
Rødt stiller seg bak kravene til Aksjon Skolebibliotek, som blant annet krever bibliotekfaglig kompetanse, egnede lokaler og åpningstider og relevant boksamling i skolebibliotekene.
Digitalisering:
«Rødt ønsker digital administrasjon av utlån i hele landet.»

Konklusjon:
Rødt har den desidert lengste teksten om bibliotek. Rødt er opptatt av å sikre lokalbibliotek over hele landet, og å sørge for forutsigbarhet gjennom øremerkede midler. Høyresiden vil kanskje beskylde Rødt for detaljstyring. Men med Rødt er bibliotekene sikret en styrket økonomi, og skolebibliotekene vil bli rustet opp. En klar vinner.
Terningkast 6.

Senterpartiet

Styrking av bibliotek:
«Senterpartiet vil styrke bibliotekene som møteplass og kulturarena.»
Skolebibliotek:
Senterpartiet vil «[s]tyrke skolebibliotekene i samarbeid med de kommunale folkebibliotekene».

Konklusjon:
Senterpartiet ofrer en sparsommelig tekstmengde på biblioteker i sitt program. De vil styrke bibliotekene gjennom et lokalt løft, og får pluss for å nevne skolebiliotekene. Men teksten er for øvrig lite konkret og Senterpartiet har ikke nevnt verken gratisprinsipp, innkjøpsordning eller digitalisering. Dette er altså ikke den sterkeste kandidaten.
Terningkast 3.

Sosialistisk Venstreparti

Styrking av bibliotek:
SV lover «en nasjonal strategi for folkebibliotekene, økte bevilgninger til kommunenes bibliotekdrift og et kompetanseløft for bibliotekansatte».
Innkjøpsordningen:
«SV vil styrke innkjøpsordningen, innføre en boklov som sikrer fastprissystemet på bøker, og hindre at vertikal eiermakt i bokbransjen reduserer mangfoldet.»
Skolebibliotek:
«SV vil innføre en egen skolebiblioteklov som sikrer bemanning og en minstestandard for skolebibliotek.»

Konklusjon:
Dette er absolutt av de bedre. SV er konkrete på at de vil øke bevilgninger, de vil styrke skolebibliotekene og innkjøpsordningen. I tillegg vil SV satse på bred tilgang til bøker, lydbøker og e-bøker, og de er opptatt av å ivareta minoritetsspråk. De kunne kanskje nevnt mer om digitalisering. Bra, men dere er såvidt slått av Rødt, SV!
Terningkast 5.

Venstre

Styrking av bibliotek:
Venstre vil «styrke bibliotekene gjennom et nasjonalt løft for folke- og skolebiblioteker».
Innkjøpsordning:
Partiet vil «revidere innkjøpsordningene for litteratur og blant annet sørge for at de inkluderer digitale plattformer». De vil også «etablere en nasjonal e-bokordning for bibliotekene».
Skolebibliotek:
Venstre vil «prioritere skolebibliotekene. Vi vil initiere en egen lov om skolebibliotek».
Digitalisering:
«Venstre vil ha åpne biblioteker med gratis nettilgang, og sørge for at det gis opplæring i bruk av internett og tilgjengelige verktøy for digital kontakt mellom borgerne og det offentlige.»

Konklusjon:
Her er det mye bra. Venstre har med viktige saker som styrking av bibliotek, revidering av innkjøpsordningen og prioritering av skolebibliotek. Programmet er ikke like konkret som Rødt og SV, og det står ingenting om gratisprinsippet her. Men Venstre får likevel mer enn godkjent.
Terningkast 4.

Bruk stemmeretten din og godt valg!

Her finner du flere saker om årets stortingsvalg og politisk litteratur:

Hva er egentlig politisk litteratur?

Kulturpolitikernes lesevaner: Arbeiderpartiet

Kulturpolitikernes lesevaner: Fremskrittspartiet

Kulturpolitikernes lesevaner: Høyre

Kulturpolitikernes lesevaner: Kristelig Folkeparti

Kulturpolitikernes lesevaner: Miljøpartiet De Grønne

Kulturpolitikernes lesevaner: Rødt

Kulturpolitikernes lesevaner: Senterpartiet

Kulturpolitikernes lesevaner: Sosialistisk venstreparti

Kulturpolitikernes lesevaner: Venstre

 

Hva er egentlig politisk litteratur?

Torsdag 7. september

Å skrive en generell tekst om politisk litteratur viste seg å være vanskeligere enn jeg trodde det skulle bli. Mest fordi jeg er usikker på hva politisk litteratur egentlig er i dag.

Tekst: Ranveig Stende Johnsen/Foto: Pabak Sarkar (flickr.com), Sstrobeck23 (Wikimedia)/Bokomslag: Gyldendal, Universitetsforlaget

For hva definerer vi som politisk litteratur? Er det bøker som får oss til å reflektere over eget politiske ståsted? Er det tekster som bekrefter det verdensbildet vi allerede har, eller er det litteratur som forsøker å overbevise oss om å skifte synspunkt? Må politisk litteratur ville noe eller holder det at den viser frem et samfunnsbilde man bør være kritisk til? Og hva er egentlig forskjellen på samfunnskritikk og samfunnsbeskrivelse i litteraturen?

Intensjonslitteratur
Når vi snakker om politisk litteratur i Norge går tankene raskt i retning av 60- og 70-tallets «intensjonslitteratur» fra forfattere som Dag Solstad og Jon Michelet. Men arbeiderklasselitteraturen kan vi følge mye lenger tilbake, til blant andre Oskar Braaten og Rudolf Nilsen. Vi kan også følge den fremover, til Jan Kristoffer Dales Arbeidsnever og Frode Gryttens Menn som ingen treng, begge fra 2016. Men at arbeiderklasseskildringer er dominerende i norsk samtidslitteratur i dag kan man ikke akkurat påstå. Samtidslitteraturen har gått i en annen retning, inn i enkeltskjebnene. Det er her slagene står, mellom individet og kollektivet. Her utkjempes kjønns- og homokampen, kampen for likestilling og inkludering. Arbeiderklasselitteraturen har alltid knyttet seg spesielt til den arbeidende mannen. Tidligere som et ideal, i dag som en glemt eller bortkastet ressurs. Gjerne handler det om den frustrerte mannen som ikke klarer å følge utviklingen innenfor utdanning, likestilling og innvandring. Det er synd, det er sant, men alle slag har dessverre en tapende part.

Likevel vekker kanskje ikke ord som klassekamp og folkekunst den samme iveren i unge lesere i dag.

Ikke alle har lagt ned pennen i kampen for væpna revolusjon. Kjartan Fløgstads essay-samling Etter i saumane kom ut i fjor og «tar for seg historiske emne, men handlar om politikken av i dag. Den aktuelle bakgrunnen er den liberale offensiven for å gi organisering nedanfrå skulda for alle katastrofane i det 20. århundret. Den raude tråden i denne boka viser korleis borgarskapets ideologiske klesplagg heng i hop, eller raknar i saumane. Boka tar opp tråden og viser andre måtar å sy saman verdensbilde på».

Gyldendal_Fløgstad_Saumane_v1

Sterke ord fra forlaget der, men neppe en brannfakkel at Fløgstad fortsatt mener liberalismen og borgerskapet har skylda for det meste av faenskapen i verden. Dessuten er den litterære modernismen blitt misbrukt av kapitalistene i en elitistisk klassekamp rettet mot arbeidsfolket og folkekunsten. Og kommunismen, da, så klart. Jeg ser slett ikke bort i fra at Fløgstad har et poeng her, resonnementene hans er gjennomførte. Likevel vekker kanskje ikke ord som klassekamp og folkekunst den samme iveren i unge lesere i dag. Fløgstads essaysamling fikk ekstra oppmerksomhet på grunn av kritikken mot den unge franske forfatteren Edouard Louis og hans roman Farvel til Eddy Bellegueule fra 2014. Boka handler om en ung, homofil franskmanns klassereise, fra den tarvelig og voldelige franske landsbygda, og inn i armene på den mer urbane intellektuelle middelklassen. Boka er selvbiografisk og vekket enorm debatt i hjemlandet, mye på grunn av utleveringen av forfatterens egen familie.

Fløgstad utvidet kritikken av Louis og hans «demonisering av arbeiderklassen» i norsk media og fikk svar fra både forfatteren selv og andre forfattere, blant annet Vigdis Hjorth. Hjorth mener at det er forkastelig av den aldrende forfatteren å påstå at den unge franskmannen skryter på seg lidelse og smerte for å bli litterær stjerne, på bekostning av egen klassetilhørighet og ikke minst egen familie. Nå er ikke Vigdis Hjorth den som går av veien for å utlevere sin egen familie bittelitt selv, men poenget er at det ligger noe uforenlig her, mellom drøvtyggingen på den «edle arbeiderklassen» og samtidslitteraturens fokus på individets kamp mot røkla. Fløgstad mener fortsatt at litteraturen skal komme kollektivet til gode, mens Louis’ bok handler om individets triumf over tradisjonen, samfunnsstrukturen og familien. Prosjektene deres er sånn sett uforenlige.

Og virkelighetslitteraturdebatten raser videre med familiesagaen om The Hjorths, hvor debatten har blitt til valget mellom kunstnerisk frihet og estetisk verdi på den ene siden, og en etisk forsvarlig behandling av levende modeller på den andre. Vigdis Hjorth er kunstner og Helga Hjorth skriver «intensjonslitteratur». Men hvis jeg måtte lese én av Hjorth-søstrenes bok igjen, vet jeg hvilken jeg hadde valgt. Men er det ikke mulig å skrive skjønnlitteratur som både er god og har en intensjon i dag?

Men er det ikke mulig å skrive skjønnlitteratur som både er god og har en intensjon i dag?

Definisjonsdebatten
Under Norsk litteraturfestival på Lillehammer tidligere i sommer arrangerte Morgenbladet debatten «Politisk litteratur«. Deltakerne Tue Andersen Nexø (forfatter av boken Vidnesbyrd fra velfærdsstaten), Kaja Schjerven Mollerin (Klassekampen), Åsa Linderborg (Aftonbladet) og Bernhard Ellefsen (Morgenbladet), diskuterte under ledelse av Morgenbladets kulturredaktør Ane Farsethås hva som skjer i velferdsstaten: «Er litteraturen i Skandinavia politisk relevant i dag? Bør vi vente at den er det?» Åsa Linderborg hevdet i samtalen at tematikken i svenske samtidsromaner er blitt individualisert, det handler om identitet, seksualitet og etnisitet. Altså er den full av gode intensjoner, men uten politisk slagkraft. Poesien, derimot, er mer kranglete, og dermed mer politisk utfordrende. I norsk sammenheng blir det hevdet fra Morgenbladet-hold, at bøker som handler om det politiske, også er politiske bøker. Den sosiale vendingen tar mye plass i våre nye romaner. Danskene har som vanlig kommet enda litt lenger.

Poesien, derimot, er mer kranglete, og dermed mer politisk utfordrende.

Det blir også sagt i denne samtalen at det fortsatt er den politiske rørsla som legger til grunn at poesien blir tolket politisk. Nå om dagen er kritikken veldig estetiserende og kritikerne er mer opptatt av form enn innhold. Dermed blir også poetene det. Eller var det omvendt? Samtalen dreier inn på hvorvidt det er lesemåten eller teksten selv som avgjør om litteraturen kan regnes som politisk. Dermed er vi kommet dit i diskusjonen hvor skjønnlitteratur som ikke kun er kunst for kunstens skyld, men som også har intensjon om å tjene fellesskapet, blir regnet som «lavere». Litt sånn «modernismen mot folkekunsten» igjen. Personlig synes jeg det er intellektuelt koketteri å hevde at en bok som bærer med seg et budskap nødvendigvis være svakere kunstnerisk. Det er litt reaksjonært, som Fløgstad ville sagt det.

I samtalen på Lillehammer konkluderes det med at dagens litteratur er blitt politisk på en annen måte – den fremstiller velferdsstaten og er kritisk til denne «maskinen som gjør overgrep på enkeltmennesket».

Politisk dystopi eller fremtidsoptimisme?
Det finnes en annen sjanger som tar for seg det totalitære drittsamfunnets overgrep mot folket. En sjanger som har fått et realt oppsving det siste året. Jeg tenker selvsagt på den politiske dystopien, og jeg Cropped-big-brother-is-watching-1984tenker på USA. Dystopi er dyster fremtidsvisjon, et «worst-case-senario» av hva som skjer hvis vi lar makta holde på. Klassikere som Brave New World og 1984 har solgt i bøtter og spann «over there» etter at Trump tok over presidentskapet. Margaret Atwoods The Handmaid’s Tale fra 1985 er dessuten blitt til big TV-bisniss. Det har dessuten kommet ut en rekke nye politiske dystopier i USA det siste året. Det er kanskje ikke så rart at folk lar seg rive med av undergangsfølelsene, men kanskje er det mer interessant at noen har begynt å se sammenhengene mellom de klassiske, dystopiske fremtidsvisjonene, og maktregimer vi allerede finner i verden i dag. Og i virkeligheten som i bøkene, er det kvinnene som betaler den største prisen.

Og i virkeligheten som i bøkene, er det kvinnene som betaler den største prisen.

I tillegg til den beksvarte politiske dystopien finner vi samfunnskritikk og negativ samfunnsbeskrivelse i både hardkokt kriminallitteratur og i horror-sjangeren. Men hvor virkningsfull er egentlig denne skremselspropagandaen politisk? Og hvor hjelpsom er egentlig all denne undergangsfølelsen? Jeg tror ikke det er angst som først og fremst driver folk til stemmelokalene. Frykt lammer oss og det vi trenger er litteratur som løfter fram fremtidshåpet, den politiske optimismen og viljen til endring.

Litteratur som vil noe
Dermed vender jeg meg igjen mot den skjønnlitteraturen som vil noe. Kanskje er den norske arbeiderklassen på hell, men dette landet er fortsatt fullt av folk som kjenner seg undertrykt og oversett av flertallet, dessverre. Jeg tenker på innvandrerbefolkningen, på dem som kjemper for homosaken, på kjønnskampen, på alle dem som fortsatt må stå opp og kjempe for sin egen identitet i Norge i dag. Kanskje er «intensjonslitteratur» noe den kulturelle overklassen kan tenke på som lavere kunst, men så er den heller ikke skrevet til inntekt for dem. Alle har behov for å bli sett. En måte å føle seg sett på, er å lese om mennesker i lignende situasjoner som en selv. Når det å være litt annerledes enn majoritetsbefolkningen ikke lenger blir sett på som unormalt, galt eller rart, kan forfatterne slutte å skrive med intensjoner, tenker jeg. Inntil det skjer er det greit at ikke alle sitter og pirker i sin egen navle.

 Universitetsforlaget

Professor Jon Haarberg hevder i sin ferske bok Nei, vi elsker ikke lenger. Litteraturen og nasjonen at litteraturen langt på vei har mistet sin rolle i nasjonsbyggingen og hvordan vi oppfatter vårt nasjonale fellesskap. Jeg velger å tolke det som at det er plass for en ny litterær og nasjonal identitetsbygging i Norge i dag; en plass vi kan fylle med oppdaterte og varierte definisjoner på hva den norske identiteten består av. Men det fordrer at forfatterne som skriver bøkene faktisk vil noe, og at de klarer å kombinere denne viljen med høy estetisk verdi. Det er ikke umulig, det har blitt gjort før!

Bøkenes påvirkning bør ikke undervurderes
Konklusjonen må være at for å skrive interessant, politisk litteratur i Norge i dag må man skrive om den politiske endringen som skjer her og nå. Kanskje er det greit å forlate arbeiderklassebegrepet for en liten stund og heller konsentrere oss om de politiske kampene vi er vitne til hver dag. Fortsatt fremskritt innenfor likestilling, integrering og likeverd er ingen selvfølge lenger. Det er plutselig blitt skremmende tydelig for oss hvor fort endring kan skje i en verden hvor konservative og regressive krefter får styre fritt. Slik verden ser ut i dag er det vanskeligere og vanskeligere å forsvare produksjonen av navlebeskuende skjønnlitteratur der enhver er seg selv nok. Bøkenes påvirkning på folks dømmekraft hverken kan eller bør undervurderes. Og nå er det tid for å velge, dere! Gå ut og stem på dem dere mener kan gjøre Norge best mulig. Eller som han sa; Grab them by the pussy!

Sider