NYTT FRA MUSIKKBLOGGEN

Abonner på NYTT FRA MUSIKKBLOGGEN nyhetsstrøm
Deichman blogger om musikk
Oppdatert: 2 timer 3 min siden

Musikalske sidespor – uke 2/2018

Mandag 15. januar

Et av ukas musikalske sidespor: Stordingen Endre Olsen serverer ukas mest sjarmerende poplåt.

 

Tekst: Bent Inge Hvitstein og Victor Josefsen

 

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

 

Jo David Meyer Lysne & Mats Eilertsen – Album: Meander
De tilbyr et sted å trekke seg tilbake, med naturen som utgangspunkt for myke akustiske toner. Gitarist Meyer Lysne har skrevet mesteparten av musikken, men har fått med seg den rutinerte bassisten Eilertsen i et behagelig, men dynamisk samspill. Et album du kan ta med deg opp på en fjelltopp, og nyte storslagen utsikt til vakkert akkompagnement. (B.I.H.)

 

 

Sara Parkman – Album: Sara Parkmans skog
Egentlig er hun aktuell med albumet Matrierkarna, sammen med Samantha Ohlanders, men debutalbumet fra 2016 er så godt at det må få sin egen anbefaling. Svensk moderne folkemusikk, med synther og mystikk, og altså en skog. Du forstår det selv når du lytter til musikken, hvordan den maner frem det visuelle. Inspirasjonen hentes åpenbart fra mange ulike hold, og Parkman har satt det sammen til en pakke som rommer mer enn bare lyd. (B.I.H.)

 

 

Great News – Låt: «Told»
Et siste singelslipp før debutalbumet Wonderfault dukker opp 16. februar. Her fortsetter de med en fin og slørete poplåt som tar sats og snurrer rundt i hodet. Dette er også den første låten bandet skrev. Her er deres egne ord om hva den handler om: «Den handler om folk som stresser med å oppnå suksess for å leve det livet de tror de vil leve, samtidig som de gir opp drømmene de en gang hadde». Heldigvis er det lite som tyder på at Great News er i nærheten av å gi opp drømmene om å lage god musikk. (B.I.H.)

 

 

 

NADINE – Låt: «Not My Kinda Movie»
Et annet ferskt band, som her leverer singel nummer to fra det kommende debutalbumet Oh My. Dette går rett inn i samleboksen for indiepop, eller som musikkbloggen Gorilla vs Bear beskriver det: sophisti-pop. En touch av jazzete pianobar følger den luftige komposisjonen, og 26. januar får vi høre hva mer dette bandet har å by på. (B.I.H.)

 

 

Endre Olsen – Låt: «Alle lyso på»
Denne låten har vært ukas store sjarmør i musikkspillerne mine. En melodi som fenger lett, og en tekst som sender tankene av sted til livets mange irrganger, der samspillet oss mennesker imellom ikke alltid går på skinner. Koringen på refrenget sender også tankene til noen av de fineste stundene på Low sine skiver. I mars kommer albumet Bøttevis med blått, stordingens første utgivelse på norsk. (B.I.H.)

 

 

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

 

 

Sjekk også:

Tidligere utgaver av «Musikalske sidespor»

 

Ferske spor uke 2/2018

Søndag 14. januar

Auden Prey ute med en ny singel i lekker popinnpakning.

 

Av: David Jønsson, Rolf Andersen, Bent Inge Hvitstein, Kristian Reppesgård og Victor Josefsen

Her er ukas ferske spor.

David Bowie – Let’s Dance (demo)
Når man er en Bowie-fantast, er det få ord som er like gledelig som «demo». Spesielt fra denne mytiske perioden. Forvandlingen fra «Scary Monsters» til «Let’s Dance», fra Robert Fripp til Nile Rodgers, er fascinerende. Rodgers’ signaturriff var tydeligvis tidlig på plass. Mer fra hvelvet, takk! Og gratulerer med dagen som var. (D.J.)

Laraaji – I Can Only Bliss Out (F’Days)
I serien «dette trodde jeg ikke skulle funke for meg». Numero Groups evinnelige gullgraving har nå ført oss til kultfiguren Laraaji Nadabrahmananda (aka Edward Larry Gordon), som kan beskrives som en spirituell type med en forkjærlighet for synther og sterk tro på krystallers kraft. «I Can Only Bliss Out (F’Days)», er ikke bare en uvirkelig bra låttittel, men en av de beste låtene jeg har hørt på en stund. Her er det bare å kjøpe inn krystaller og sone ut (i flere dager). (D.J.)

Guided By Voices – Space Gun
Hyperproduktive indiegudfedre med nok et bevis på unik meloditeft og uovertruffen utføring. (D.J.)

Nap Eyes – Every Time the Feeling
Vanskelig å ikke namedroppe Velvet Underground her, med Nigel Chapmans vokal som frembringer tanker om Lou Reed. Det er også en god dose Stephen Malkmus og Pavement. Lekker slacker-låt fra Nap Eyes. Lover meget godt for det kommende albumet som kommer på kremlabelen Paradise Of Bachelors. (D.J.)

Pearl Charles – All the Boys
Pearl går mer i retning av klassisk 70-talls pop og ikke så mye countryrock denne gangen, noe som fungerer helt utmerket. En ekstra tommel opp for Lee Hazlewood-homage på singelomslaget. (D.J.)

 

The Men – Maybe I’m Crazy
The Men er et band som sakte men sikkert har vokst seg «store på Deichman». Vi er mange her som har fått et særs godt forhold til rockekameleonene fra New York de siste årene. Det er alltid en viss usikkerhet knyttet til hvilken musikalsk retning de beveger seg i. Etter støyrock, americana/country og rå punk virker det som om de på sine neste plate er klare for enda et nytt kapittel, i alle fall om første singelen er en indikasjon. Pulserende og mer eksperimentelt enn de har vært på årevis låter de litt som… Suicide? Spennende. (R.A.)

Di Leva – Life on Mars
Det mest overraskende med Di Levas kommende hyllestplate til David Bowie er at den ikke har kommet før. Men midt i femtiårene låter han fremdeles som en ung Bowie, så det er jo ikke noe problem. Tilfører han denne sangen noe? Nei. Men han gjør den riktig. (R.A.)

Snowman – The Blood of The Swan
Fire in the hills, we let it burn (R.A.)

 

Auden Prey – Process and Reality
Debutsingelen hans ble belønnet med høyeste terningkast i en anmeldelse av Lars Junge på denne bloggen, da den kom i 2016. Nå er Prey ute med en ny singel i lekker popinnpakning, som ikke bidrar til å dempe forventningene før debutalbumet kommer til våren. Presseskrivet forteller: «Oppkalt etter hovedverket til filosofen Alfred North Whitehead hyller «Process and Reality» en umiddelbar følelse av her og nå, samtidig som den mimrer om alt vi en gang har trodd på eller trodde vi visste om virkeligheten». (B.I.H)

Superchunk – Erasure
Skikkelig powerpop, som seg hør og bør fra den kanten. Singel fra det kommende albumet, med Katie Crutchfield (Waxahatchee) og Stephin Merritt (The Magnetic Fields) som hjelpemannskap. Sånt blir man glad av. (Sjekk også Superchunk er viktigere enn du tror, red.anm.) (B.I.H)

GURLS (feat. Emilie Nicolas) – Dis Boy
Rohey Taalah, Hanne Paulsberg og Ellen Andrea Wang står bak ukas mest groovy spor. Instrumentelt er dette holdt på et sparsommelig nivå, men vokalen drar lasset så det holder. Sjangerbeskrivelser er ofte vanskelig, men jeg prøver meg på klønete vis med å bruke fusjonsbetegnelsen jazz hop. Det spiller ingen rolle hva det kalles, det er uansett knakende tøft. (GURLS’ «Pork Chop Lover» var med i musikalske sidespor i fjor, red. anm.) (B.I.H)

 

Crippled Black Phoenix – Horrific Honorifics
Crippled Black Phoenix slapp nettopp et seks spors coveralbum der Justin Greaves & co går løs på gamle favoritter som «The Golden Boy That Was Swallowed by the Sea» (Swans, 1992) og «In Bad Dreams» (The God Machine, 1994). Litt vanskelig er det å bli glad i coveren av førstnevnte låt – min absolutte favoritt fra hele Swans’ diskografi – men det er en fin hyllest, for hva det er verdt. Jeg ble oppriktig rørt av å høre The God Machine bli tatt frem fra glemselen og kledd i ny lyddrakt. Plata ble sluppet i 2017, men tilgjengelig på Spotify først nå. (K.R.)

 

Dead Boys – Sonic Reducer
En av de aller beste punklåtene som er laget, kanskje den aller beste, fra debutplata «Young, Loud Snotty» fra 1977. I fjor var det 40 år siden den kom ut, og for å feire jubileumet spilte de gjenværende medlemmene inn hele plata på nytt. Plata ble bra den, men kommer ikke opp mot originalen, selvsagt. I januar tar de turen til Storbritannia og spiller konserter under banneret 40th Anniversary Tour. Da kan du høre «Sonic Reducer» i nytapning live. Les også Cheetah Chrome på Gamla og The Day the Earth Met the Rocket From the Tombs. (V.J.)

Sex Pistols – No Feelings
Hekter på denne samme slengen siden det i fjor også var 40 år siden denne punk-klassikeren kom ut, en av de aller beste punk-platene som er laget, kanskje den aller beste. Jeg kunne valgt hvilket som helst låt, men i dag ble det «No Feelings». Tidløs. (V.J.)

Howlin’ Sun – Westbound
Howlin’ Sun fra Bergen spiller grepa riffbasert garasjeblues, slik beskriver Bent Inge Hvitstein låta «Day To Day» i musikalske sidespor tidligere i år. Omtrent samme beskrivelse duger på den nye singelen. «Lefling» med seksti-/søttitalls bluesrock kan fort bli uinteressant. Howlin’ Sun klarer imidlertid brasene, det lyder tøft, rett og slett. (V.J.)

reSouza – Your Melody
Mer fra Bergen. reSouza er en norsk-brasiliansk singer/songwriter. ReZouza «tilhører samme krets» som bergensbandet The Other End, som nylig slapp den ettertenksomme, vare og stemningsladete låta «Far from Home». reSouzas låt er like bra, omtrent i samme stemningsleie, bare mer melodisk. Et annet fellestrekk er at både Ida Knoph-Solholm i TOE og reSouza har sterk vokal(er). Jeg må også fremheve musikerne reZousa har med deg seg på innspillingen. Alle spiller med stor presisjon, og bruken av instrumenter/vokal i det det åpne soundet skaper et helhetlige melankolsk-melodisk uttrykk. (V.J.)

Aleksander Kostopoulos – Saklageto
Aleksander Kostopoulos er fra av Nord-Norges, mest kjent som trommeslager og perkusjonist for artister som Mari Boine, Adjagas, Moddi, Marthe Valle, Isak og rockeduoen Pil & Bue. Nå har han gått solo, og «Saklago» er som å lytte på en vellykket symbiose av Sigur Rós og The Third Eye Foundation. I tillegg infiltreres ambient-«tapper» med mere. (V.J.)

Pine Lake (feat. Shaun Bartlett) – Too Much Light
På debutplata «Strangers at Last» spiller spiller Pine Lake elegant softrock, det låter varmt og organisk. Og platen sitter umiddelbart», ifølge Lars Junge. På den nye singelen har de slått seg sammen med Shaun Bartlett. Det lyder fortsatt varmt og organisk, og låta sitter umiddelbart. «Too Much Light» er en av de mest umiddelbare fengende og poppa låta Pine lake har laget, men med en melankolsk under/over-tone. (V.J.)

False Haze – You Can Be My Love Again
Å lytte på debutsingelen til duoen False Haze gir meg samme feeling som når jeg lytter på fjorårs-EP’en til norske You Could Be A Cop. Tankene flyr til slutten av 80/90-tallet, da man med sitrende spenning i kroppen trålte datidens platesjapper og antikvariater på jakt etter mer eller mindre obskure 7” & 12” vinyl og LPér av indieband. Plater man ofte kjøpte uhørt. Noen bomkjøp ble det, men som regel oppdaget man uslepne godiser. Som med You Could Be A Cop er uttrykket til False Haze uslepent, «dette er vår måte å krysse drømmepop, høy lyd og underlige innstillinger», sier de, og det gjør duoen på en sjarmerende måte. Låta er  ikke på Spotify, så den passer egentlig ikke inn i denne spilleliste-spalten, men skitt la gå. Her kan du lytte på låta.  Anbefaler også Frivil, et stykk False Haze var med i bandet. (V.J.)

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

 

Sjekk også:

Tidligere utgaver av «Ferske spor»

 

Singelpremiere: Laconic Zero – «Freezing Point»

Fredag 12. januar

Laconic Zero Freezing Point. Coverart: Camilla Wang

«Freezing Point» er fra den kommende plata til Laconic Zero, «Sun To Death». «Freezing Point» lyder i kjent Laconic Zero-stil progressivt, instrumentalt og tungt med 8-bit Commodere 64 programmering og bass. I dag kjører vi premiere på låta. Denne må du sjekke ut!

For 11 år siden dro Trond Harald Jensen dro til New York med produsent Wayne Kramer (Butthole Surfers, Ween, B.A.L.L.) for å spille inn det som ble debuten til Laconic Zero; «Tribeca», utgitt på Handmade Records/2nd Shimmy Digital i 2007.

Siden har han blant annet turnert og utgitt musikk som medlem av Mindy Misty, Izakaya Heartbeat og Next Life, men nå er er ny plate på trappene fra soloprosjektet Laconic Zero. «Sun To Death» gis ut på LP, kassett og CD i år via Handmade Records.

 

«Freezing Point» er produsert av Jensen selv, og mastret av Wayne Kramer.

 

 

Laconic Zero har fortsatt og gi konserter hele veien både i Norge og utenlands og blant annet varmet opp for Lightning Bolt og norske Casiokids. Sist på Hærverk med nevnte Next Life. Laconic Zero lover flere konserter i 2018.

 

Laconic Zero

 

Laconic Zero – Freezing Point by Laconic Zero

 

Video Laconic Zero Live fra Monkeytown N.Y.C.

 

Video fra 2009, Totem Pole av Linda Baardsen.

 

Singelpremiere: The Other End – «Far from Home»

Torsdag 11. januar

The Other End

Bergensbandet The Other End slipper deres debutsingel «Far from Home» i morgen 12. januar, men du kan allerede høre den ettertenksomme, vare og stemningsladete låta i dag her hos oss!

Av: Victor Josefsen

The Other End om låta forteller om låta:
– Sangen baserer seg på et gammelt riff/melodi som Alex hadde liggende på telefonen sin fra 2016 som vi bygget videre på. «Havsangen» som Ida refererte til den som, også kjent som «Nytt opptak 207». Den har endret seg en god del siden da vel å merke, og vi har jobbet en del med de ulike harmoniene og melodiene i låten, både på øvingslokalet og i leiligheten til Ida, der mye av musikken vår stammer fra. Teksten handler om hvordan man kan føle seg hjelpesløs når de man er glade i er langt borte og har det vanskelig. Utover det er det vanskelig å konkretisere innholdet i teksten særlig mer, men vi kan si så mye som at den på lik linje med de fleste andre tekstene baserer seg på ting vi har opplevd.

– Iver Sandøy (produsent) har også hatt mye å si for hvordan vi har endt opp med å presentere musikken vår. Sangen ble i sin helhet spilt inn live, kun med vokal og én gitar, før vi la på litt ulike elementer av bass, feeding, pianostrenger etc. Vi prøvde å skitne til låten litt og dyrke noen disharmonier, samtidig som vi bevarte det rene og enkle i låten.

 

 
Singelen «Far from Home» er en forsmak på The Other End sin debut-EP, som kommer i mars.

 

The Other End

Hippo Act – 5 om bøker og musikk

Tirsdag 9. januar

Hippo Act på Kulturhuset novmber 2017

For to år siden intervjuet vi norske Hippo Act. I fjor slapp Hippo Act sin første plate, «Electrofuturisky», enda en norsk plate med musikk du ikke visste du likte. I år er Hippo Act gjest i vår intervjuserie: 5 om bøker og musikk.

Av: Victor Josefsen

– Vi har avgitt svar på vegne av Hippo Act som kollektivt eksistensielt fenomen, fremfor dets individuelle materielle bestanddeler. Dette er vår betraktning:

1) Hva er det siste dere leste?

– Vi hadde høytlesing fra «Til deg som søv bort sine draumar» av den surrealistiske poeten Triztan Vindtorn, da vi spilte inn albumet. Til inspirasjon og/eller som kunstnerisk avlastning. Anbefales! Vi leste også utvalgte dikt og lyriske snutter skrevet av oss selv. Samtlige bandmedlemmer er enten mer eller mindre relativt poetiske i sin natur.

2) Hvilken bok ville dere laget soundtrack til, og hvorfor?

– Definitivt «Black Hole Blues and Other Songs from Outer Space» av Janna Levin. «Gastrofobia» er et passende soundtrack. Eller mer som bakgrunnsmusikk enn soundtrack, i så måte. De siste fem minuttene av den låta er nokså ‘Black Hole Blues’. Og utvilsomt from outer space og til dels diverse andre rom. «Feardrop’’ kunne sikkert vært fin som tilbehør til forord i en eller annen bok av Jo Nesbø.

3) Hva er deres favorittbok?

– En bok sier mer enn tusen ord. Mindre enn det kalles vel knapt en bok uansett. Dessuten finnes det mer gode bøker enn tusen. Orwell, Kafka, King, Steinbeck, Dostojevskij. Erlend Loes «Naiv.Super» er en klar favoritt. En genial flerfoldig og morsom fortelling om livet generelt.

4) Hva er deres favorittalbum?

– Frister litt i overkant å si vårt eget. Så tror vi sier det. Vi var veldig fornøyd etter innspillingen på Spind, og etter Marcus Forsgren la sine helbredende miksehender på det, føltes det virkelig unikt. Albumet gjenspeiler en slags erkjennelse av våre villeste musikalske forestillinger, og sånn sett en slags musikkorgie mellom oss fire. En aggressiv romantisering av våre drøyeste [kunstneriske?] fantasier om hverandre.
Drøyt. Skal vi heller si Veronica Maggio, Satan i Gatan?

5) Hvis dere skulle startet et band med en forfatter, hvem ville det vært?

– Hva med Snorre Sturlason? Han var antakeligvis en relativt oppegående kar, og nokså kreativ. Observant om ikke annet. Fremsto i det minste flittig. God nettverksbygger, og ganske sikkert bidragsyter til hæla i taket. Mulig det hadde oppstått utfordringer knyttet til hans administrative egenskaper. Snorre kunne fått hovedansvar for verbal-visuell assosiasjon. Eventuelt kunstnerisk utviklingsarbeid.

 

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

 

5 om bøker og musikk

 

Sjekk også:

Hippoaktivt Syrespill

Musikalske sidespor – uke 1/2018

Mandag 8. januar

Et av ukas musikalske sidespor: Molecules, med vokalist Karoline Wallace, og Erlend Skomsvoll leverer gnistrende samspill på en av fjorårets beste norske jazzplater.

 

Tekst: Bent Inge Hvitstein og Victor Josefsen

 

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

 

Love Dance – EP: Cul-de-sac
To bergensere som lager dansbar pop, i klassen for tunge synther og nostalgiske sjeler. Kan anbefales alle som liker sin musikk et sted mellom Cut Copy og Apoptygma Berzerks mest tilgjengelige øyeblikk. Presseskrivet kommer med følgende beskrivelse: «Platen er mørk og upolert, og kombinerer et hovedsakelig programmert uttrykk med analoge lyder og menneskelig imperfeksjon. Målet har vært å lage en hard popplate som balanserer to småbarnsfedres ærlige betraktninger om livet med en gatenær estetikk». (B.I.H.)

 

 

Ulrika Spacek – Dobbeltsingel: Sofa Description
To låter som tidligere kun var tilgjengelig via en spesialutgave av fjorårets album Modern English Decoration. Småpsykedeliske og sløye toner i dempet form. (B.I.H.)

 

 

Molecules & Erlend Skomsvoll – Album: Louder Than You
Et av fjorårets råeste norske jazzalbum. Her legges det mye individualisme i potten fra de syv musikerne, men samspillet så vel som detaljene imponerer på disse tolv sporene. Presseskrivet forteller: «Musikken er skrevet med et ønske om åpenhet og tolkning fra de ulike individene i bandet, noe som kommer sterkt frem på platen i form av et svært personlig spill». Ved siden av instrumentene, viser også Karoline Wallace frem et herlig vokalrepertoar. Røft og mykt, lekent og skjørt beveger seg side om side på dette albumet, og du kan garantert finne lydsporet til mange ulike stemningsbehov her. (B.I.H.)

 

 

Saintseneca – Låt: «The Wandering Star»
Lille julaften la denne folk-gjengen ut denne perlen på bandcamp-siden sin. Det begynner pent og forsiktig med gitarklimpring, men et snaut minutt inn i låten endrer den karakter og blåser seg opp til et herlig monster, og før du vet ordet av det har det gått fire nye minutter av livet ditt, som føles mest som en forlengelse. (B.I.H.)

 

 

Lost Tapes – Låt: «Satisfactory»
Dette er egentlig et sideprosjekt for produksjonsteamet Kjærleik, som blant annet har jobbet med Moira (som undertegnede hadde høyt på boblerlista for fjorårets beste norske låter). Her har de laget en låt som gjerne kunne vart utover de drøye to minuttene. Deres egen beskrivelse er så god at det ikke er noe poeng i å skrive det om med egne ord: «deilig naivt psykedelisk, proppet med gode vibber og boblende solgul sommerstemning egnet til å tine enhver desemberfrossen nordboerkropp». Det gjelder så absolutt for frosne januarkropper også. (B.I.H.)

 

Klikk her for at se den integrerte videoen.

 

Norsk Råkk – Låt: «Håp»
Norsk Råkk skal dele sitt nye album med folket 19. januar. På den plata er det en kul versjon av The Aller Værste!-klassikeren «Du sklei meg så nært innpå livet», her titulert «Sklei Meg Så Nært Innpå Livet». Les mer om Torstein Eriksen i gruppa sitt forhold til The Aller Værste!s klassiker Materialtretthet.  Den fjerde smakebiten fra kommende plata, «Håp», er også kul. Opplagt referanse er The Specials og særlig«Ghost Town», ikke minst pga. blåserne samt produksjonen. Jørn Christensen, kjent fra De Press, Circus Modern, Norske Gutter, The Mercury Motors og i dag fast medlem i CC Cowboys, står for produksjonen. Christensen har pustet liv i hver minste detalj samtidig som han har et helhetlig overblikk. I Iydbildet kommer både ska-influensene, new wave-drivet og melodien til sin rett. Både «Håp» og de tre andre smakebitene som er sluppet, gir oss Håp (Sic) for det kommende albumet 19. Januar.

 

 

Belle and Sebastian – Låt: «Satisfactory»
På Øya for 2 år siden viste Belle and Sebastian at de fortsatt er et meget bra småschizofrent popband med tekster i morsom-småmisantropisk stil. På «We Where Beautiful» er de igjen i rytmisk modus ‘a la sisteplata Girls in Peacetime Want to Dance (2015), nå med en mørkere undertone, som muligens speiler tiden vi lever i. Åpningstrofen går slik» I was black as I could be». De kommenterer også hvordan de opplever å spasere rett inn i hipster-«helvetet»: «We were in the urban scene, where they grind the coffee bean, where the women are oblique/And the boys are paper thin, ragged beards upon their chin, we were on the outside looking in.» Med «We Where Beautiful» viser Belle and Sebastian at de fortsatt er et meget bra popband, om noen skulle være i tvil om det, selv om låta rent melodimessig ikke er blant de sterkeste de har laget. (V.J.)

 

 

Ånon – Låt: «Kamikaze»
Tidligere i år debuterte Golden Core, et metal-/stonerband fra Ammerud, med album.
Nærmere bestemt er dette en duo. På debutalbumet hamrer Johannes Thor Sandal (14) løs på trommene, mens Simen Harstad (12) vrenger frem grove gitarriff med stødige hender. Alder betyr lite så lenge man besitter evnen til å lage tøffe låter. Akkurat det beviser også 14-årige Ånon, som allerede har begeistret mange, også her på Deichman. På «Kamikaze» har Ånon gjort alt selv, musikk, tekst og spilling. Dett er klassisk rock/punk. Det hele imponerende utført. (V.J.)

 

 

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

 

 

Sjekk også:

Tidligere utgaver av «Musikalske sidespor»

 

Ferske spor uke 1/2018

Lørdag 6. januar

«Wildwind» er enda en pop-perle fra Young Dreams, med like plush og deilig produksjon som på «Of The City» fra i fjor.

 

Av: Rolf Andersen og Victor Josefsen

Her er ukas ferske spor.

Titus Andronicus – Number One (In New York)
En topp ballade fra fra Titus Andronicus. De har lovet at det blir flere ballader på det nye albumet «A Productive Cough», som kommer i mars. (R.A.)

Snowman – Our Mother (She Remembers)
10 år siden Snowman ga ut «The Horse, The Rat and The Swan» og fremdeles har den ikke fått status som klassiker. Primalhyl og rituelle trommer ispedd engleaktige vokalharmonier skaper en voldsom intensitet. Jeg kommer til å mase litt om dette albumet i løpet av året. (R.A.)

King Gizzard & The Lizard Wizard – The Wheel
KGATLW rakk akkurat å slippe sitt femte album for året før kalenderen sa 2018, en samling låter som ikke fikk plass på de fire foregående platene. Men dette er ikke kjipe skalker med påleggsavskjær, her snakker vi de fineste kutt med den deiligste musikk. (Mer om King Gizzard, her og her, red.anm.)  (R.A.)

 

Young Dreams – Wildwind
Det er bare å gi seg over i uhemmet begeistring, skrev vår anmelder, og trillet terningkast 6 for singelen «Of The City» i 2016, Young Dreams’ første utgivelse siden de vant Spellemanprisen for albumet «Between Places» i 2013. Etter det slippet har Young Dreams gitt ut singlene «Sinner I’m Sorry», «Cells», «My Brain On Love» og «Wildwind». Pop-perler, alle som en, med like plush og deilig produksjon som på «Of The City». Da er det bare å holde pusten til den nye platen «Waves 2 You» kommer. (V.J.)

Friendship – Shake It Off
26. januar slipper den norske powertrioen Friendshop sin første singel «Gypsy» fra den kommende plata «Ain’t No Shame», etterfølgeren til den sterke selvtitulerte debutplata for 3 år siden. Vi gleder oss! Og varmer opp med godlåta «Shake It Off» fra den nevnte debutplata. Sjekk også 5 album som har inspirert Friendship. (V.J.)

Heave Blood & Die – Harakiri
Heave Blood & Die er ute med ny singel «Harakiri», en forsmak på deres EP «Part II: Flowers» som slippes 19. januar – og som er siste halvdel av deres kommende album «VOL:II» som også er ute samme dag. «Ikke like slående som de første sporene de slapp, men bra det her!», var min kollega Rolf Andersens reaksjon da han hørte låta. Enig. Les mer om Heave Blood & Die. (V.J)

Molo – Ramble With The Wind
Molo er fra Bergen og singelen er utgitt av Apollon Records, som har utgitt plater med Arabs in Aspic, Glutton, Knekklectric, WeserberglandPixie Ninja, Suburban Savages, Soft Ride mfl. Molos låt er «en sang om det frie livet», som det står i presseskrivet, riktig, dette er frihetsrock(pop). Og i likhet med musikken til Friendship, er uttrykket både tilbakelent og drivende på samme tid. Spennende nytt bekjentskap. (V.J.)

I am K – Stars
I am K, med base i Kristiansand, spiller samme med Simen Lyngroth på Hvaskjer i Oslo 18. januar. Da spiller Kristiansand-gruppa garantert «Stars», en popelektronika-låt med trøkk i, samtidig er den fengende. Også utgitt av Apollon Records. Les mer om I Am K. (V.J.)

Vårin – Pull Me Up
«Jeg husker mamma alltid hørte på CocoRosie og Björk i bilen på vei til skolen», forteller vokalist og låtskriver Vårin, Vårin Strand, som er oppvokst i Hokksund. Hun er selv inspirert av artister som Ane Brun, Norah Jones, Susanne Sundfør, Radka Toneff, Tori Amos, Aurora, Katie Melua og Fay Wildhagen, noe som kan høres på «Pull Me Up». «Du erobrer verden ved å vise ekte beinharde følelser», forteller Vårin videre. Basert på denne låta er det store sjanser for at Vårin vil erobre mange sjeler videre i karrieren hennes. (V.J)

Popface – Hereafter
I fjor kom Popface med sin første plate på ni år. Albumet består av svevende drømmepop, ren pop og drivende gitar(øs)pop. Pop er stikkordet. Jeg plasserte plata under boblere på årets beste norske album 2017 liste. Hadde jeg laget lista her og nå ville albumet kommet inn blant topp ti, «slike rangeringer endrer seg for hvert minutt», som min kollega Bent Inge Hvitstein påpeker. Dagens Popface-låtvalg blir herlige «Hereafter», ikke et ferskt spor, men fersk for de fleste, skulle jeg tro. Mer om Popface. (V.J)

S.L.Y.C. – We move to make new word
Ikke helt ferskt spor dette heller, men, igjen, fersk for de fleste, skulle jeg tro, da mange nok ikke har hørt norske S.L.Y.C. s «We move to make new words», en låt som kan karakteriseres som elektro-infisert forførende tweepop, med et lekkert lush lydbilde. Låta er er fra det like fine albumet «Say, the illocuted way», som kom i fjor, utgitt av Metronomicon Audio. Les anmeldelse. (V.J)

 

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

 

Anana – 5 om bøker og musikk

Torsdag 4. januar

Anana. Foto: Kristine Helliesen

På tampen av fjoråret kom det endelig ny musikk fra Anniken «Anana» Jess Iversen!  Da slapp hun sin første fullengder, EP’en «Well», som inneholder søkende downtempo dypvannspop av det smekre slaget med klangfull vokal, varmt sound og stemningsladet elektronika. Hva slags bøker liker Anana? Og hva er favorittmusikken hennes? Det får du svar på i vår intervjuserie: 5 om bøker og musikk.

Av: Victor Josefsen

1) Hva er det siste du leste?

– «Og solen går sin gang» av Ernest Hemingway. Det var en skikkelig fin bok.

2) Hvilken bok ville du laget soundtrack til, og hvorfor? hvordan skulle det vært?

– «Pan» av Knut Hamsun. Rett og slett fordi jeg tror min musikk hadde passet følelsene og stemningen i historien. Den ville vært vond, men håpefull.

3) Hva er din favorittbok?

– Dette er et vanskelig spørsmål. Jeg har en lei tendens til å glemme bøker etter å ha lest dem – selv om jeg liker dem svært godt. Det samme gjelder filmer. Men en bok som virkelig har satt spor er «Fugletribunalet» av Agnes Ravatn. Og «Mengele Zoo» av Gert Nygårdshaug fikk meg i min vanskelige tenåringstid til å begynne å lese bøker igjen (etter en lang periode med «bøker er teit»). Den vil derfor alltid ligge mitt hjerte nær. Det var min gateway-bok.

4) Hva er ditt favorittalbum?

– Igjen – et vanskelig spørsmål. Det er få album jeg greier å nyte hele veien igjennom, siden artister ofte fyller opp med skippverdige låter fordi de er forpliktet til å gi ut en fullengder. Jeg vil da si at «Parachutes» av Coldplay, «In Rainbows» av Radiohead og «Laughing Stock» av Talk Talk er gamle favoritter.

5) Hvis du skulle startet et band med en forfatter, hvilken ville det vært?

Erlend Loe. Noe à la Kraftwerk.

 

Anana. Foto: Kristine Helliesen

 

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

 

5 om bøker og musikk

 

Sjekk også:

Deichman anbefaler: Årets album 2017

Ferske spor uke 50/2017 med Anana «Selfish Fish On Land»

Musikalske sidespor – uke 48/2017 med Anana sin EP «Well»

Elektronisk pop flyter pent på dypt vann – Anana

Bow to Each Other og Anana på Internasjonalen

Dagny, The Thief, The Regent, Anana og Fight!

 

Et radioheadsk univers: «A Moon Shaped Pool» – en slags anmeldelse

Øya 2013: Kraftwerk – Et interessant dypdykk i gruppas ideologi

Deichman anbefaler: Årets album 2017

Fredag 22. desember

Her er årsoppsummeringen fra oss! God Jul og Godt Nyttår!

 

ÅRETS BESTE 2017 (Victor Josefsen)

 

NORSKE ALBUM:


1. Motorspycho – The Tower
Det er første gang jeg triller sekser på terningen, noensinne.

2. Misty Coast – Misty Coast
Misty Coast har laget en plate som oser av musikalsk kreativitet. Duoen skaper mye ut av så lite, less is more, ikke sant. Grunnfundamentet er variert rytmikk som spenner fra det mer kontante til fjærlette kjærtegn.

3. Electric Eye – From The Poisonous Tree
Den mest «stramt» redigerte plata Electric Eye har gitt ut. Krautrock-rytmer ligger i bunn over hele linja her, og på typisk krautrock- manér, så repetitiv som mulig, men suggererende, med mange instrumentalpartier og lydcollager.

4. Brut Boogaloo – Strike III
Her finnes, for å si det enkelt, både utsøkt pop og effektiv riffrock, samt flere andre ingredienser, i en og samme låt, ingredienser som spiller hverandre gode, bokstavelig talt.

5. The Modern Times – This Is The Modern Times Håndtverksmessig tilfredsstillende sjangerutøvelse er omtrent like verdifullt som originalitet.

6. Burning Motherfuckers – This Century
Intensiteten er til stede på alle låtene i mer eller mindre grad, ulmende over, i og under rytmene, men Burning Motherfuckers er i sitt ess når de kjører på alt hva remmer og tøy (og galskap) kan holde.

7. Whalesharkattacks – Whalesharkattacks
Melankolsk, forførende elektronisk sound med pop-feel og driv. Whalesharkattacks er gamle tiders popkunst i nåtidig utførelse.

8. Junivers – Turen Hjem
En «skjult» perle av en norsk utgivelse.

9. Drøm – Drømmen om oss
Drøm skaper synteser av det elektroniske og organiske, «kjølig» distanse og varmt nærvær.Og selv om det kan bli en klisje når det det gjelder band fra Nord-Norge, så har Drøm et til dels såkalt arktisk lydbilde

10. Dunderhonning – Gå
En ny start. Alt i alt har Dunderhonning laget et album som viser en ny og spennende side av bandet, en retningsendring som gjør at de fortsatt fremstår som et friskt pust i musikklandskapet, selv etter mange års fravær.

11. The Dogs – Death By Drowning
Når The Dogs hoster opp intensive låter, som «Oslo», er det egentlig mer enn nok for undertegnede2018 er rett rundt hjørnet, og det nye året skal som vanlig kickstartes med et flunkende nytt album fra The Dogs. Smakebiten «Lie To Me» lover mer enn bra.

12. Honningbarna – Voldelig lyd
I «Haster som faen» synger de: «Skulle fått sjølrealisert seg en blogg. En ny start med penere venner. Burde skifte fokus, pule damer ikke verden». Honningbarna blir nok å fortsette med «å pule verden», «kjenner jeg dem rett». De skriver tekster med snert, og lager musikk med snert.

13. Thulsa Doom – A Keen Eye For The Obvious
Det er tydelig at Thulsa Doom trives med å være tilbake.

14. Backstreet Girls – Don’t Mess With My Rock ‘N’ Roll
Backstreet Girls oser fortsatt av glød, vitalitet og smittende entusiasme, godt og vel 33 år etter at de dannet gruppa.

15. Colonel Roger – Colonel Roger
I strømmen av gode norske utgivelser er det fort gjort at små perler triller sin vei uten å få så mange lysglimt på seg, som Colonel Roger sin selvtitulerte debutplate. En av toppene på plata er St. Thomas-hyllesten «Got a Shirt from Saint Thomas», en lavmælt, innbydende låt med lett nasal og sår vokal og deilig gitarpukking

 

Boblere:

Soft Ride – Burgundy
Kristian Torgersen – Infintiy On My Mind
Popface – Popface
Lamark – Byen
Michael Krohn – Unwanted

 

NORSKE EP-ER:

1. Camilla Rosenlund – Fortune Of Memories
På både «In The End» og «Empty Seat» går musikk og tekst opp i en høyere enhet, dessuten, som i god litteratur ligger mye mellom linjene. Det er stor kunst å komponere låter med så nære tekster og et slikt følelsemessige uttrykk, uten at det blir for klamt, den kunsten behersker Camilla Rosenlund.

2. Heave Blood & Die – Part I: Daggers
Heave Blood & Die har hoppet over en divisjon eller to på vei oppover fra debutplata fra i fjor. Dette viser at den første låta de slapp i år, «Brigade», var et reelt varsel om hva som skulle komme. Mmmmmm, deilig doom.

3. Quarter Wolf – Back to Sykkylven
Koachine» er høydepunktet på EP’en, den er sterkt Jon Spencer Blues Explosion-influert, men det som gjør susen, er at låta tar flere u-svinger underveis, med herlige overganger, taktskifter og fengende riff som driver det hele framover. .

4. Forgetaboutit – The Resurrection Of Everything
Alt må stemme i sjangeren Forgetaboutit opererer i for å få maksimalt utbytte av virkemidlene. Attack, presisjon, samspill og sterke låter og gode tekster, det meste stemmer på Forgetaboutit sin EP. Rent musikalsk sklir det unna i drivende skatepunktempo med effektive trommer, spenstige riff, fengende melodier og allsangsrefrenger.

5. You Could Be A Cop – You Could Be A Cop
Den herlige umaskerte vokalen, de ditto gitarene og, jada, de tilbakelente trommene også, danner grunnlaget You Could Be A Cops for stemningsladete lille EP-reise innen indie, slowcore, emo, post-rock og shoegaze, en reise som avsluttes med høydepunktet «The Roof Of Your Room».

6. The Age of Colored Lizard – Summer Rain EP
Jeg har hørt dette før, tusen ganger før, minst, men det blir likevel ikke for mye av det gode, eller gjentakelser til det kjedsommelige. Og som med en av inspirasjonskildene, The Raveonettes, bryr The Age of Colored Lizard seg ikke så mye om å være nyskapende, de vil rett og slett lage gode låter innenfor sine rammer.

7. Helgeland 8-bit Squad – Lavaresistent
Jeg er langt ifra noen reggae-kjenner, og ihvertfall ikke noen kjenner av den smale sjangeren laptop-reggae, som er sjangeren nordnorske Helgeland 8-bit Squad dyrker. Hodet mitt duver iallfall i takt med kutt som «Oppi Nordland» og «Gå seg te», og gir meg gode vibber.

8. Anana – Well
Låtene er støpt i den samme elektronika-formen som det Anana har gitt ut tidligere. «Well» inneholder også søkende downtempo dypvannspop av det smekre slaget med klangfull vokal, varmt sound og stemningsladet elektronika.

9. Blood Forest Family – Blood Forest Family EP
Det er noe kunstskole-aktig ved hele bandet, men de blir aldri pretensiøse. Akkurat som det superfine omslaget på EP’en: voldsomt og samtidig subtilt – akkurat som musikken til Blood Forest Family, samtidig som det vekker assosiasjoner til kunst i grenseland mellom det figurative og det abstrakte.

10. Kings of the Valley – Kings of the Valley
Det hviler en varm atmosfære og et levende sound over denne EP’en med låter som er tilbakelente og samtidig groovy, og svinger med gode 70-talls vibber, det hele låter befriende lite moderne. Kings of the Valley skifter ham en del ganger i løpet av låtene. Mellotron, gitarsoloer, orgelbrus og melodisk bassing sørger for et variert uttrykk.

 

Boblere:

De Marvells – EP
Rancho Relaxo – Polarized
Orsak:Oslo – Tipping Point
Rick Ashtray – INC.
Some Feather – High Water Mark

 

NORSKE LÅTER:

1. Heave Blood & Die – Countercult
2. Honningbarna – Haster som faen
3. Camilla Rosenlund – In The End
4. The Modern Times – Motörhead
5. The Dogs – Oslo
6. Caddy – The Good Ones
7. Whalesharkattacks – Gaslightin’
8. Sturle Dagsland – Blossoming
9. Ida Jenshus – Greatest Love
10. LULI – Ka e greiå?
11. Colonel Roger – Got a Shirt From Saint Thomas
12. Spielbergs – Daniil
13. Anana – Selvfish Fish On Land
14. Panda Panda – Slacker
15. Haakon Ellingsen – John Waynes datter
16. Oslo Oscillator – Nothing To Loose
17. S.L.Y.C. – We move to make new words
18. Broken Swan – I Don’t Mind
19. Short Skirts – Blue Eyed Baby
20. Up Against The Phantom – Jet Black

 

UTENLANDSKE ALBUM:

1. The War on Drugs – A Deeper Under
2. Slowdive – Slowdive
3. Björk – Utopia
4. The National – Sleep Well Beast
5. LCD Soundsystem – American Dream
6. The Afghan Whigs – In Spades
7. L.A. Witch – L.A. Witch
8. Broken Social Scene – Hug of Thunder
9. Protomartyr – Relatives in Descent
10. Godspeed You! Black Emperor – Luciferian Towers

 

UTENLANDSKE LÅTER:

1. The National – The System Only Dreams in Total Darkness
2. Slowdive – Sugar for the Pill
3. The War on Drugs – Up All Night
4. L.A. Witch – Baby In Blue Jeans
5. LCD Soundsystem – Call the Police

 

 

ÅRETS FAVORITTER (Stian B. Hope)

Nok en ny plateoppsumering, og nok en ny runde med artister som dessverre har gått bort. I år måtte vi si farvel til Tom Petty, Malcolm Young (AC/DC), Fats Domino, Gordon Downie (The Tragically Hip), David Cassidy, Charles Bradley, Grant Hart (Hüsker Dü), Walter Becker (Steely Dan), Glen Campbell, Chester Bennington (Linkin Park), Gregg Allman (The Allman Brothers Band), Chris Cornell (Soundgarden), Al Jarreau, Chuck Mosley (Faith No More), Fred Cole (Dead Moon), Holger Czukay (Can), Kevin Garcia (Grandaddy), J. Geils (J. Geils Band) og Chuck Berry. Vi håper det blir de siste for i år, og hyller dem med å glede oss over musikken. Her er mine favoritter for i år.

 

INTERNASJONALE:

Pere-Ubu-20-Years-Front-Cover

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

1) Pere Ubu 20 Years In A Montana Missile Silo

Pere Ubu er et av mine absolutt favoritt band, og det er meg høyst forunderlig at de ikke har blitt større her i Norge. Ok, de er kanskje litt sære for enkelte, men årets album burde appellere til alle med sans for alternativ rock, fete riff og småkryptiske tekster: «I got a bit of soul/I keep it in a cage/I feed it parrot food/I keep it tame». Vokalist David Thomas har ledet Pere Ubu i over 40 år, men viser ingen tegn til svakhet. 20 Years In A Montana Missile Silo er ikke fullt på høyde med mesterverket Modern dance (1978), men det er et kort og kontant album på 33 minutter som sitter lenge i kroppen, og det taper aldri momentum. Jeg griner fremdeles av glede med tanke på konserten de hadde på Blå i fjor, det var et sant magisk øyeblikk!

thåström2) ThåströmCentralmassivet

Helt siden jeg hørte Imperiet for første gang i 1986 med albumet Synd, har Thåström vært med meg. Eller det er en sannhet med modifikasjoner, etter at Imperiet ble oppløst begynte jeg ikke å kjøpe platene hans igjen før midten av 2000-tallet, men da slo han til gjengjeld inn dørene på ny med et så stort brak at jeg fikk dårlig samvittighet for å ha forlatt han. Uansett, siden har han aldri sviktet, og i år har han gitt ut sitt sterkeste album siden Kärlek är for dom (2009). Thåström finner nødvendigvis ikke opp hjulet på nytt på Centralmassivet, men den tunge melankolske sounden har han kvernet på i lang tid og har godt plantet under huden. I år er den nærmest perfeksjonert!

 

wire3) WireSilver/Lead

Wire står øverst på post-punk pallen etter min mening, og i år har de levert et riktig så godt album. Det er faktisk ikke en eneste dårlig låt på Silver/Lead, og det svekkes ikke en brødsmule etter 5. gangs lytting heller. Det er omtalt som det mest tilgjengelige albumet på lenge, og det kan godt være, men for meg er det dynamisk og bryter med det til tider klamme og ensformige kruttet de har brent av de siste årene. Her føler jeg at de er viktige igjen, her har de noe å si, og det ville ikke forundre meg om de endelig nådde ut til allmennheten etter 40 år i manesjen.

4) ProtomartyrRelatives In Descent

5) The Dream Syndicate How Did I Find Myself Here?

6) LCD SoundsystemAmerican Dream

7) MorrisseyLow In High School

8) Ty Segall Ty Segall

9) Gorillaz Humanz

10) The Sadies Northern Passages

 

BOBLERE:

11) OmniMulit-Task

12) Thee Oh Sees Orc

13) The Fall – New Facts Emerge

14) GrandaddyLast Place

15) Real Estate In Mind

 

NORSKE:

the_tower_motorpsycho

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

1) MotorpsychoThe Tower

Motorpsycho har ligget på listene mine hver gang på årsoppsummeringene på bloggen, men de har aldri nådd første plassen før i år. Det var heller ingen tvil, alle tårnreferansene er allerede brukt opp, men The Tower er et monumentalt album det er vanskelig å overgå. The Tower fikk flere 6’ere i pressen, pluss av redaktøren vår, og hører definitivt hjemme på toppen. 85 minutter spilletid er mye, men det føles aldri for mye, dette er tross alt et episk verk som både krever sin tid, og fortjener den. Ellers er de tyngre og hardere enn fjorårets Here Be Monsters, mye tyngre og hardere heldigvis. Vet ikke om det skyldes nykommer Tomas Järmyr, men hans trommespill minner sterkt om Håkon Gebhardt dagene, og det er svært gledelig. Motorpsycho har endelig funnet tilbake til gullåra. Dobbel pun tiltenkt. De holdt også en forrykende konsert i Oslo Konserthus i høst, hørselen fikk virkelig kjørt seg, men som Bent Sæther sa: «Slik skal det være». Psychonauts over hele verden bøyer seg dypt i støvet.

susanne sundfør2) Susanne SundførMusic For People In Trouble

Jeg har alltid hatt et ambivalent forhold Susanne Sundfør, synes alltid hun har laget bedre enkeltlåter enn album. I år tar hun imidlertid albumkaka, nesten. Er ikke overvettes glad i disse prateinnslagene på enkelte låter, fungere dårlig etter gjentatte høringer, men herregud for en fislete innvending egentlig! Music For People In Trouble er et bunnsolid album, og dirrende vakkert i all sin grufullhet. Sundfør har uttalt at hun «liker ikke bullshit», og det er ingen tvil om at hun mener alvor. Her tar hun for seg store og viktige temaer som miljøkatastrofer, politiske konflikter, og en verden på grensen til kollaps. Det er virkelig musikk for folk i trøbbel, og i dette perspektivet er vi jo alle i trøbbel. I stedet for å føle seg helt maktesløs derimot, er det likevel håp og trøst å finne, noe Susanne Sundfør har levert et perfekt bevis på.

 

tønes3) TønesSesong fire

Vindbrest, Tønes forrige album (2015), havnet på 14. plass på listen min. Ser at det er litt urettferdig i dag, men jeg var tydeligvis kravstor etter mesterverket Sån av Salve (2012). Uansett, Tønes smeller godt til i år med Sesong fire, et album stappfullt med gode låter og sterke tekster av velkjent kaliber. Humoren er tonet en del ned, og det er helt greit, det har han behørig dekket tidligere. Tønes har imidlertid alltid hatt en seriøs side det er lett å glemme blant latterkrampene, men det er her hans store styrke egentlig ligger. Sesong fire er full av ettertenksomhet og hverdagslige problemer vi alle kan kjenne oss igjen i. Musikken er selvfølgelig upåklagelig fremført av Tønes selv, med god drahjelp fra hans faste makker Frode Strømstad, pluss Anne Lise Frøkedal som gjestevokalist. Tønes har holdt på i over 20 år allerede, men vi har han forhåpentligvis med oss i over 20 år til.

 

4) Hvitmalt Gjerde Våken

5) The Modern Times This Is the Modern Times

6) The DogsDeath By Drowning

7) Erland DahlenClocks

8) Michael Krohn Unwanted

9) Erlend Ropstad Alt som har hendt

10) Tore Renberg Ein dag te

 

BOBLERE:

11) KnekklectricFor mange melodia

12) Backstreet GirlsDon’t Mess With My Rock ‘N’ Roll

13) Eera Reflection of Youth

14) Honningbarna – Voldelig lyd

15) Silja Sol Ni liv

 

ÅRETS KONSERTER:

1) Nick Cave & The Bad Seeds, Oslo Spektrum

2) Karpe Diem, Oslo Spektrum

3) Motorpsycho, Oslo Konserthus

4) Gorillaz, Oslo Spektrum

5) Thåström, Oslo Spektrum

6) The Oh Sees, Øyafestivalen

7) Mods, Oslo Spektrum

8) Lean Left, Jazzhouse, København

9) The Mountain Goats, John Dee

10) Madness, Rockefeller

11) Bob Dylan, Oslo Spektrum

12) Feist, Øyafestivalen

13) The Dream Syndicate, Rockefeller

14) Sleaford Mods, John Dee

15) Teenage Fanclub, Rockefeller

 

 

ÅRETS BESTE 2017 (Bent Inge Hvitstein)

 

Som vanlig er det mange gode låter og album som ikke får plass. Og noen som ennå ikke er hørt eller falt for. Og rangeringer som endrer seg for hvert minutt. Her er årets lister fra mine ører.

 

Norske album: 1. Erlend Ropstad – Alt som har hendt 2. Eera – Revolution of Youth 3. Carmen Villain – Infinite Avenue 4. Uno Møller – Frog Box 5. Tønes – Sesong Fire 6. Ava Freddy – Appily Ever After 7. The Modern Times – This is the Modern Times 8. Dunderhonning – 9. Viktor Wilhelmsen – Stjolne mea 10. Siv Jakobsen – The Nordic Mellow

 

Boblere: Misty Coast – Misty Coast Hanne Bergheim – Boom boom Pixie Ninja – Ultrasound John Olav Hovde – Fantomfeber Sunshine Reverberation – Sunshine Reverberation

 

Norske EP-er: 1. Acres Wild – Mona 2. Rick Ashtray – INC. 3. Signe Eide – Simple / Heavy 4. De Marvells – EP 5. DAB – Rastløs 6. Rosewood Alley – Rosewood Alley 7. Orsak:Oslo – Tipping Point 8. Camilla Rosenlund – Fortune of Memories 9. Tønes – Ikkje mogna 10. The Reptilian Brain – A Chemical Mind Boblere: Molton Moon – Shuki Dig Deeper – Stars Tonight The Age of Colored Lizards – Summer Rain Heim – Drawings Liongeist – Departure

Norske låter:

1. Dunderhonning – «N3 Lulin» 2. Haunted Mansions – «Sunshine Crawlers» 3. Acres Wild – «Falling Out of Love Again» 4. Hanne Kolstø – «Is» 5. Erlend Ropstad – «Vi henter de om natta» 6. Spielbergs – «Daniil» 7. Sandra Kolstad feat. Miss Tati – «Mango Corner» 8. Virkelig – «Kor blei vi av» 9. Hjerteslag – «Skyggesiden» 10. Carmen Villain – «She´s Gone to California»

 

Boblere: Simen Mitlid – «Sleeping» Skaar – «Two of us» Ava Freddy – «Dynamite» Pelicat – «Inside Your Head» Oakland Rain – «Northern Lights» Moira – «Memories»

 

Utenlandske album: 1. Big Thief – Capacity 2. Cherry Glazerr – Apocalipstick 3. Wolf Parade – Cry Cry Cry 4. Chelsea Wolfe – Hiss Spun 5. Hurray for the Riff Raff – The Navigator 6. Vagabon – Infinite Worlds 7. Aldous Harding – Party 8. Parlor Walls – Opposites 9. LCD Soundsystem – American Dream 10. Tim Darcy – Saturday Night

 

Boblere: The Black Angels – Death Song Chad VanGaalen – Light Information Colter Wall – Colter Wall Maya Youssef – Syrian Dreams Destroyer – Ken Juana Molina – Halo Utenlandske låter: 1. Hurray for the Riff Raff – «Pa´lante» 2. Grizzly Bear – «Mourning Sound» 3. Cherry Glazerr – «Nuclear Bomb» 4. Miya Folick – «Trouble Adjusting» 5. Rhiannon Giddens – «At the Purchaser’s Option» 6. Aldous Harding – «Imagining My Man» 7. Big Thief – «Mythological Beauty» 8. LCD Soundsystem – «Call the Police» 9. Angel Olsen – «Special» 10. Bedouine – «Solitary Daughter»

 

Boblere: Daniel Romano – «The Pride of Queens» Chad vanGaalen – «Mind Hijacker´s Curse» Hand Habits – «Demand It» Marika Hackman – «My Lover Cindy» Cayetana – «Bus Ticket»

 

 

Geir Qvillers FAVORITTER 2017

 

last nedpeasantdirtycloaksrashadanjou

Dette er de platene som har gitt meg mest og som jeg har hørt mest på i 2017.

1. Arca: Arca / XL

Arca balanserer mellom vakkert og stygt, ektefølt og kitchy, syntetisk og organisk. Resultatet er ei strålende og minnerik plate som kommer til å holde seg lenge.

2. Richard Dawson: Peasant / Weird World

Dawson har nok en gang gitt ut ei framifrå plate i grenselandet mellom folk og rock. Ikke tro at det dermed er folk-rock. Det er som vanlig eksperimentelt og ramsalt; han gauler og trakterer gitaren som aldri før. I tillegg til sin vanlige samarbeidspartner, harpisten Rhodri Davis har han denne gangen med seg et kor.

3. Dirty Projectors: Dirty Projectors / Domino

David Longstreth har laget et «flott» break-up album med mange spennende og utfordrende låter. Jeg savner imidlertid stemmen til Amber Coffman (men det gjør nok han også), syntstemme funker ikke like bra.

4. Anjou: Epithymía / Kranky

Anjou er to gamle ringrever, Mark Nelson og Robert Donne fra Labradford og Pan American. De hører fremdeles hjemme i grenselandet ambient og postrock og har laget en vakker andreplate.

5. Visible Cloaks: Reassemblage / RVING Intl.

Et lavkarbomåltid av boblende friske syntetiske ingredienser med orientalsk vri

6. Rashad Becker: Traditional music of notional species Vol. II / Pan (kom ut i desember 2016)

Andreplata til Becker er ikke ulik den første og kan tenkes som en form for elektronisk gjengivelse av noe som er funnet i en arkeologisk utgraving. Har det egentlig vært folkemusikk eller kunstmusikk?

7. The Magnetic Fields: 50 song memoir / Nonesuch

Dette er et stort prosjekt: 50 sanger, 1 sang for hvert av hans 50 år og ordnet kronologisk på 5 CDer. Sangene tar for seg minner og hendelser m.m. knytta til det året. Imidlertid, et så stort prosjekt betyr dessverre en del sanger som ikke er like bra. Likevel er det mye bra her og de beste sangene er bedre enn det meste jeg har hørt i 2017.

8. Algiers: The underside of power / Matador

Årets rockeplate? En blanding av postpunk, rnb og negro spirituals fremført med stor vokal og rå energi.

9. Jlin: Black origami / Planet Mu

Oppkutta lyder faller som dominobrikker i intrikate og svimlende strukturer. Origami beskriver musikken godt; kantete med mange bretter. Det er dansbart og spennende. Det kan imidlertid være slitsomt å høre plata i helhet, den nytes best i deler.

10. Ben Frost: The centre cannot hold / Mute

Mørk og massiv, eksplosiv og vakker.

Andre bra utgivelser i år:

Phonophani: Animal imagination / Ekoplekz: Bioprodukt / Lee Gamble: Mnestic pressure / Porter Ricks: Anguilla electrica / Brian Eno: Reflection / Circuit des Yeux: Reaching for indigo / Bedrock: Frequencies /Actress: AZD / Gas: Narkopop / Ryuichi Sakamoto: Async / Hauschka: What if / Kelly Lee Owens : Kelly Lee Owens / Call Super: Arpo / Bjørk: Utopia / Rødhåd: Anxious / Sufjan Stevens m.fl. : Planetarium

 

 

ÅRETS ALBUM 2017 (David Jønsson)

Joda, hvert år er et bra musikkår, men er det lov å si at 2017 bare har vært et helt ok musikkår? Selvsagt har det kommet mange bra album og friske, nye impulser, men det er få album som virkelig har festet seg for min del i år. Listen har blitt en salig blanding av indie, prog, private press-jazz, vestkyst countryrock, powerpoppunk og dessuten et par meget vellykkede comeback. Kanskje jeg ikke skal klage så mye allikevel?

Topp 15 album (og én EP):

  1. Kevin Morby – City Music. Moderne asfaltklassiker fra en enestående låtskriver.
  2. War On Drugs – A Deeper Understanding. Årets ultimate dadrock-plate. Går det an å påpeke at den er så innmari lekkert produsert, uten å fremstå som en Dark Side Of The Moon/Hi-Fi-gubbe?
  3. Hand Habits – Wildly Idle (Humble Before The Void). Meg Duffy er gitarist i bandet til han Kevin to plasser over her. Nydelig, lavmælt soveromspop.
  4. Mac DeMarco – This Old Dog. Har Mac blitt voksen? Neida, han har ikke det. Men djupt inni ironilagene, er det en fantastisk låtskriver og artist.
  5. Motorpsycho – The Tower. Hardt, mjukt, kontant, løst, kort og langt. Alt er som det skal med verdens beste band.
  6. LCD Soundsystem – American Dream. Årets verste omslag, men flott comeback fra James Murphy & co. Elsker lyden av Bowie/Fripp anno 1980 her.
  7. Ill Considered – Ill Considered. Man kan bli småsvimmel av å følge med på å alle de selvutgitte jazzskivene i år (Karl-Henrik Ousbäck, som dukker opp rett under her, er et annet eksempel). Killer album fra stjernene i den nye, britiske jazzbølgen. Sjekk også ut Wildflower og Binker & Moses.
  8. White Reaper – The World’s Best American Band. En blanding av Cheap Trick, Replacements og Exploding Hearts? Jeg er solgt.
  9. Mapache – Mapache. Nydelig vestkyst countryrock som kunne ha vært gitt ut i 1971. For fans av Beachwood Sparks og annen harmonibaserte herligheter.
  10. Karl-Henrik Ousbäck – Somewhere and Somewhen. Ousbäck koker opp en helt vill hardbop-skive i prima mid 60s-ånd. Det svinger som bare tusan.
  11. Sugarfoot – The Santa Ana. Øyvind Holm og gjengen drar tilbake til Rancho de la Luna, kommer tilbake med nok en praktplate i lomma. For en gjeng!
  12. Cut Worms – Alien Sunset. Jada, det er en EP, men den er jo så god! En av de virkelig store overraskelsene for min del i år.
  13. Fleet Foxes – Crack-Up. Gamle helter kommer tilbake med et heltstøpt album og får det til å virke som om tiden har stått stille siden 2011.
  14. Hällas – Excerpts From A Future Past. Episk prog fra nye svenske helter. Maiden møter Camel via en omvei gjennom fantasyhylla på Deichman. Makan!
  15. GospelbeacH – Another Summer Of Love. Denne gangen innpakket i en mer classic AM-rock-utgave (tenk Petty, The Cars osv.), og det liker man!

Topp 5 konserter:

  1. Kevin Morby, John Dee
  2. Promised Land Sound, Gamla
  3. Madlib, Øyafestivalen
  4. Vazelina Bilopphøggers, Øyafestivalen
  5. The Mountain Goats, John Dee

Topp 5 samleplater:

  1. Warfaring Strangers: Acid Nightmares
  2. Bob Stanley and Pete Wiggs present English Weather
  3. Soul of a Nation (Afro-Centric Visions In The Age of Black Power: Underground Jazz, Street Funk & The Roots Of Rap 1968-79)
  4. Seafaring Strangers: Private Yacht
  5. Sing It High, Sing It Low: Tumbleweed Records 1971 – 1973

Årets boks:

  1. Grateful Dead – Live at Cornell 5.8.1977. Hakeslepp, gåsehud og halleluja-stemning. Myteomspunnet innspilling ser endelig (offisielt) dagens lys. Saklig fin innpakning også.

 

 

ÅRETS ALBUM 2017 (Rolf Andersen)

2017 var for meg året da ett band dominerte fullstendig. Med fire studioalbum så langt og et femte på vei (forventes utgitt helt mot slutten av året) har King Gizzard & The Lizard Wizard vært så produktive at det halve nesten hadde vært nok. Men bare nesten, for det de har gitt ut har vært bra. Og variert! Jeg kunne selvfølgelig laget en egen liste med KG&TLW ved siden av lista med utgivelser av andre artister, men det føltes ikke riktig. For første gang når de australske prog-psykedelikerne helt opp til toppen på min liste. Og de stjeler hele pallen.

King Gizzard & The Lizard Wizard – Polygondwanaland

 

Det var med sin fjerde plate for året KGATLW forvirret platebransjen. De slapp hele plata i det fri, ferdig mastret for CD og vinyl, med beskjed om at vi, publikum, eier den og kan trykke den opp og gjøre hva vi vil med den. Og den trykkes opp i alle mulige farger og fasonger over hele verden. Fans av bandet har dessuten slått seg sammen for å lage en egen fan-utgave. Men er den noe bra? Visst pokker! Den åpner med Crumbling Castle, en lang, episk progrocker. Etter den roer de det mer ned og opererer i et polyrytmisk landskap som tidvis kan minne om Tool. Men inspirasjonen stopper ikke der, man kan spore Gong, Yes og sikkert mange andre utover i plata. At det er nettopp denne utgivelsen, kanskje deres beste, som de ikke tjener penger på er noe som kan komme tilbake og plage dem etter hvert.

Så langt har jeg bestilt tre forskjellige vinylutgaver av den fra tre forskjellige små plateselskap og venter i tillegg på at bandets eget plateselskap Flightless skal slippe sin utgave. Hvis de noen sinne gjør det… Ja, og så har jeg bestilt en rød utgave fra Rough Trade. Kanskje jeg må ha en kassettutgave fra Chile også? Jeg må i alle fall ha fan-utgaven! Dette blir dyrt.

 

King Gizzard & The Lizard Wizard & Mild High Club– Sketches of Brunswick East

KGATLW med sin mest jazza skive. Sketches er melankolsk og naiv uten å bli tøysete. En gjennomgående knallbra plate der Alexander Brettins Mild High Club balanserer KGATKWs ofte fjasete fremtoning med alvor og lett tristesse. Et must som bakgrunnsmusikk til ethvert middagsselskap, men nytes aller best alene.

 

King Gizzard & The Lizard Wizard– Flying Microtonal Banana

Årets sureste skive! På tross av at de brukte spesialkonstruerte instrumenter med mikrotonale intervaller klarte KGATLW å holde fokuset på låtskrivingen på Flying Microtonal Banana. Noen av deres beste låter fra året finnes her. Oppgave: tell hvor mange ganger vokalist Stu McKenzie uttaler ordet «rattlesnake» på førstelåta.

 

Protomartyr – Relatives in Descent

Fire skiver inn og Protomartyr har virkelig funnet seg selv. Med høydepunkter som Windsor Hum, Don’t Go To Anacita og Half Sister er Relatives In Descent den aller beste plata de har gitt ut. Skitten og vinglete postpunk med nesten maskinelle trommer støtter opp om vokalist Joe Casey sine rants. Han låter som en ung Nick Cave det ene øyeblikket, før han like etter snøvler seg frem ikke ulikt Elias Bender Rønnenfelt fra iceage. Og man må jo nevne Pere Ubu og The Fall – det er noe med vokalister som ikke helt oppfører seg som… vokalister.

 

Brutus – Burst

Vi snakker her om Brutus fra Belgia. Blant illsinte og intrikate punk- og hardcoreriff er det vokalist og trommis Stefanie Mannaerts som skinner og gjør Burst til en plate utenom det vanlige. Hun er i en helt egen liga. Vi kommer til å høre mer fra Brutus. Forhåpentligvis ganske snart.

 

King Gizzard & The Lizard Wizard– Murder of the Universe

Årets andre Gizzard-utgivelse er en real progger. Tydelig inspirert av Hawkwind og tidlig Yes er den delt i tre deler som alle veksler mellom voiceover-tale og mer «normal» sang. Det er nok den tyngste plata de har gitt ut. Kanskje årets svakeste fra dem, men fremdeles veldig bra.

 

Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs – Feed The Rats

Tre låter hvorav to varer over kvarteret. Det riffes. Bandet er tydelig inspirert av den tyngre delen av stonerrocken, og det er lett å høre innflytelsen fra band som Sleep. Uavhengig av inspirasjonskilder, Pigsx7 leverer riff bedre enn de fleste.

 

Amenra – Mass VI

Det tok lang tid før jeg klarte å høre på denne plata. Amenra lager ikke bakgrunnsmusikk, de krever full konsentrasjon av lytteren. Og det gjør vondt å lytte. Men det er verdt det.

IDLES – Brutalism

Deter nok ikke bare Brexit som gjør at det kommer så mye bra sint musikk fra England for tiden. IDLES er sinte. De spiller en slags (post)punk. De er tungt tatoverte menn med en klar politisk agenda. De er sabla bra! De har spilt sammen i flere år, men det var i 2017 de endelig klarte å gi ut sin første skive.

 

Blood Command – Cult Drugs

Det er noe grunnleggende galt i at et band kan gi ut en hardcoreplate som låter som en blanding av Linkin Park og Surferosa i 2017. Men rett skal være rett – det låter fett som fy!

 

BOBLERE:

Colter Wall – Colter Wall
Erlend Ropstad – Alt som har hendt
Celeste – Infedèle(s)
Spidergawd – Spidergawd IV
Curvs – Hauntropics
Sleaford Mods – English Tapas
(King Gizzard & The Lizard Wizard – det ennå ikke navngitte femte albumet for året)

 

 

ÅRETS ALBUM 2017 (Katrine Judit Urke)

2017 har vært mitt beste konsertår da jeg har fått oppleve både Radiohead, Solange og The xx. Men utgivelser fra i år trodde jeg ikke jeg hadde hørt så mye på, men der tok jeg feil! Her er de jeg har hørt mest på av album fra 2017.

Tre norske:

Susanne Sundfør Music for people in trouble
Det var mange grunner til at jeg drøyde en stund med å sjekke ut nye plata til Sundfør: 1. jeg var rett og slett redd for at en av heltinnene mine skulle skuffe, 2. jeg klarte ikke helt å få hodet rundt førstesingelen «Undercover», så jeg var vel redd for at jeg skulle oppleve hele albumet på samme måte, 3. da jeg først prøvde å sette den på la jeg den bort fordi jeg skjønte at Sundfør her krever oppmerksom lytting og indre ro. Men da jeg i oktober skulle fly i mange timer hadde jeg indre ro og tid til oppmerksom lytting. Det er jeg veldig glad for nå, nå elsker jeg hele plata, til og med «Undercover», jeg holdt på å skrive at det er noe uvant sakralt over den, men jeg har jo også opplevd tidligere album slik, kanskje særlig The Brothel, men her er det på en annen måte, som engler med harper, eller noe.

Flunk Chemistry and math
Flunk har fulgt meg gjennom noen år, litt sånn av og på, særlig albumene For sleepyheads only og Morning star. Mest kjent er de for en skjønn cover av New Orders «Blue monday». De var mest aktive på 2000-tallet og nå har de kommet med sitt syvende album og lydbildet er umiskjennelig likt det vi husker fra ti år tilbake: Kjølig, melodisk elektronika som veksler mellom en yndig kvinnelig og en nonchalant mannlig vokal. Chemistry and math har vært en perfekt venn gjennom kalde november- og desemberuker. 15. desember spiller de på Pokalen, jeg var kanskje den første som kjøpte billett, eller, sagt med andre ord: Jeg gleder meg.

Hajk Hajk
Dyktige, kule musikere som fortjener all suksess. Åpningssporet «Magazine» har fulgt meg gjennom store deler av året. Den rørende musikkvideoen til «Somebody else» viser at en av bandets vokalister, Sigrid Aase, ikke bare kan synge, men også er et skuespillertalent.

Én norsk låt:

Andreas Doif: «Shine»
Jeg bryter litt med greia når jeg tar med én låt, men jeg må bare nødt for å forsøke å få den ut til flere. Den er så sinnssykt fet! Jeg får deilige 90-tallet og triphop-vibber av den, særlig får den meg til å tenke på Tricky. Og Norges nye r&b-heltinne Fieh synger låta opp til et nivå som burde ført den ut til hele verden.

 

Fem utenlandske:

Arcade Fire Everything now
For meg skiller Everything now seg fra tidligere Arcade Fire-album; jeg forbinder kanaderne med mye mer melankoli enn de gir meg med femteplata. Og så er de mer politiske nå, eller iallfall mer eksplisitt politiske, enn tidligere. Men nokså mørkt er det jo også her, men på en catchy måte. De høres faktisk nesten ut som ABBA i låta «Put your money on me». Det blir fest på Øyafestivalen!

The xx I see you
Et av mine største emosjonelle høydepunkt i år var konserten med The xx på Øyafestivalen. Men på samme måte som med Arcade Fire har The xx sin nye plate hatt en annen funksjon for meg enn tidligere album: Litt mindre melankoli, litt mer dans. Det kan jo være bra på alle måter, det.

Diet Cig Swear I’m good at this
Jeg klarer virkelig ikke huske hvordan jeg oppdaga dette bandet. Kan det ha vært på grunn av bandnavnet? Men Diet Cig er faktisk en slags pop-punk, en sjanger jeg aldri pleier å oppsøke. Men dette er så fengende og cute og med tekstlinjer som: «Now I will never barbecue again / and you can keep all of your shitty friends» og annet som tar meg tilbake til tenåra, både alderen og tidsepoken tidlig 2000-tall («Can we hang no strings attached? / Listen to *NSYNC cassettes») ble jeg ordentlig sjarmert og glad av denne plata.

Slowdive Slowdive
Det er ubegripelig at det er mulig å gi ut plate 22 år etter forrige og å få det til å høres ut som 90-tallet. Og ikke på en nostalgisk måte, egentlig, Slowdive får til å høres freshe, aktuelle, tidløse ut, samtidig som de høres ut som de hørtes ut som på for eksempel Soulvaki. Jeg elsker det.

The Black Angels Death song
Jeg fikk meg et sjokk på Black Angels-konsert på Parkteatret i høst. Jeg så for meg at publikum var som det pleier å være på konserter jeg går på, altså ganske lik meg selv. Men da jeg sto utenfor og venta på kjæresten min så jeg at alle som gikk inn var gubber. Og da vi kom inn i lokalet så sto så godt som alle de ansatte på musikkavdelingen til Deichmanske der (menn førti pluss de også). Så her har jeg altså blitt glad i et band som appellerer til en annen gruppe enn min egen. Det får meg til å føle meg veldig kul. Black Angels spiller psykedelisk ROCK. Det nyeste albumet er, som bandet, oppkalt etter Velvet Undergrounds låt «The black angel’s death song». Jeg oppdaga bandet ved hjelp av Jim Jarmuschs dårligste film, The limits of control og har vel hørt mest på Directions to see a ghost før årets album som jeg synes er minst like godt.

 

 

Jørgen Strømmes FAVORITTER 2017

2017 har ikkje akkurat vore mitt favorittår. Stoda i verda er langt frå optimal, og det er nok av saker å bli opprørt over, men det er likevel glimt av små lyspunkt, her og der. Og apropos lyspunkt, musikk er eit fantastisk lyspunkt.

Når eg blir beden om å liste opp mine favorittar for året som har gått, av sjølvaste redaktøren for Deichmans musikkblogg, då er eg ikkje tung å be. Likevel er det alltid vanskeleg å hive seg på denne listemanien, utan å tenkje over at dette kun blir eit bilde av korleis eg ser det no, og ikkje slik eg ser det om nokre veker eller månader. Eg er ikkje bombastisk nok til å kalle det ei liste over dei beste albuma frå 2017. Det er meir enn noko anna ei liste over nokre av dei platene eg har hatt mest glede av i år, slik eg hugsar det på noverande tidspunkt.

 

5. Future Islands – The Far Field

Future Islands sitt femte album, og ei grom plate eg har vendt attende til ved fleire høve i løpet av året, og stadig ein favoritt. Her serverast kanskje ikkje intellektuelt eller utfordrande nybrottsarbeid, men det treff likevel godt. Sabla godt. Snerten synth-pop for gamal og ung.

 

4. Kamasi Washington – Harmony of Difference

Kamasi Washington har vorte overøst med superlativ og ymse prisar sidan han slapp den episke plata, «The Epic» i 2015. Einskilde tykkjer denne typen jazz blir litt for banal eller pompøs. Eg er ikkje ein av dei. Dette er for meg herleg vellyd i eit ope jazzlandskap som til tider grenser mot populærmusikk. Og det er heilt greitt. Det låter fløyelsmjukt og ufarleg, men det treng ikkje alltid vere utfordrande og vanskeleg for å treffe. «Harmony of Difference» er ei plate som på same tid låter oppkvikkande friskt og hjartevarmande bedageleg. Denne plata burde vere tilgjengeleg og til glede for mange.

 

3. Clark – Death Peak

Stemningsfullt og vakkert frå britiske Chris Clark. Vekslar mellom knasande, klår elektronikk og organisk, overveldande mørke. Ein ny klassikar på Warp Records, og eit fint lydspor over 2017.

 

2. Oneohtrix Point Never – Good Time

Når vi først snakkar om lydspor. Oneohtrix Point Never har klinka til med ein strak høgre, og forma fantastisk musikk til den tragiske historia som utspelar seg i krim-thrilleren Good Time (som er meir truverdig enn ein skulle ønskje). Ein treng heldigvis ikkje å ha sett filmen for å ha glede av albumet. Det står like godt på eigne bein, og kan med rette nytast for seg sjølv. Dette er ein eldhuga nasestyvar på høgde med det beste!

 

1. Richard Dawson – Peasant

Richard Dawson er kanskje ikke for alle, men dette, det mest tilgjengelege albumet så langt, er vel verdt ein sjanse eller to. Peasant er ei halsbrekkande og hjarteskjærande reise gjennom ei mindre human fortid, akkompagnert av allsang og folketonar. Det er eit melodiøst og merkverdig album, og eit solid stykke handverk som fortener ein plass i sjølv den mest bognande platehylla.

 

Mine favorittsinglar 2017

 

5. BRONCHO – Get in my car

Sånn akkurat passe punkete, juvenil og nybølgete pop. Dagane blir snart lysare og lengre, og før vi veit ordet av det, er det atter ein gong sommar. Fram til då kjem eg garantert til å høyre meir på denne herlige låta frå BRONCHO.

 

4. Special Request – Real (Peder Mannerfelt remix)

Britiske Paul Woolford, eller Special Request, som han òg kallar seg, ga ut plata «Belief System» tidlegare i år. Dette er ein remiks av ei av låtene derifrå. Intenst og makeleg på same tid.

 

3. Ethio Stars – Yekereme Fikir

Superproduktive Ethio Stars har slo seg saman med det som skulle bli ein av den etiopiske jazzen sine viktigaste aktørar, Mulatu Astatke, på 1980-talet. «Yekereme Fikir» er ei av tre låter som ikkje er med på den remastra nyutgivinga av «Addis 1988», men som blir gjeve ut separat som singlar. Albumet, som først kom ut i 1992, dokumenterer ei spanande og produktiv brytningstid for etiopisk musikk, og kultur generelt. «Yekereme Fikir» er heilt enkelt ei fantastisk fengande og fascinerande låt, som tvingar fram godt humør og breie smil.

 

2. Khruangbin – Maria También

Ei frekt funky og særs dansbar ny låt frå texanarane i Khruangbin. Dans eller ver ein surpomp.

 

1. patten – Requiem

Grusomt, grusomt. Berre rett og slett heilt forferdeleg. Grell støy og ulyd. Eg veit det er meir som ein EP å rekne, men denne er likevel med, heilt på toppen av lista mi over beste singlar i 2017. Fysj og fy!

 

 

ÅRETS ALBUM 2017 (Roberto Joly)

Topp 5 norske album:

  1. Daniel Kvammen – Maktlaus
  2. Unnveig Aas – Old soul
  3. Hajk – Hajk
  4. Atle Lauve – Atle Lauve
  5. Kommode – Analog dance music

Topp 5 utenlandske album:

  1. Kelly Lee Owens – Kelly Lee Owens
  2. Real Estate – In mind
  3. Mac DeMarco – This old dog
  4. Lorde – Melodrama
  5. Actress – AZD

Topp 5 norske låter:

  1. Cezinando – Håper du har plass
  2. Sigrid – Plot twist
  3. Hanne Hukkelberg – IRL
  4. JON OLAV – Hei Erna
  5. Hajk – Magazine

 

ÅRETS ALBUM 2017 (Kristian Reppesgård)

Atmosfærisk metall mens vi venter på dommedag

Wolves in the Throne Room – Thrice Woven

Wolves in the Throne Room har svart belte i stemningsfull metall. Bonuspoeng for gjesteopptreden fra Steve von Till (Neurosis).

The Ruins of Beverast – Exuvia

En fantastisk følgesvenn på sene skogsturer.

Blut aus Nord – Deus Salutis Meae

Grumsete, industrielt og kaotisk lydbilde. Kan minne litt om tidlig materiale fra amerikanske Ævangelist.

The Great Old Ones – EOD: A Tale of Dark Legacy

Lovecraftmetall (!). Lite galskap, mye tristesse.

________________________________________________

Andre sterke metallutgivelser fra 2017

Sannhet – So Numb

Nydelig instrumental postmetall. Om du liker shoegaze eller hva som helst av post – rock, metall eller vesenet: gjør deg selv en tjeneste og sjekk ut denne.

Celeste – Infidèle(s)

Franske Celeste er endelig tilbake. Det tar virkelig ikke lang tid å kjenne igjen soundet, men låtene sitter kanskje ikke like umiddelbart som på tidligere album. Glimrende album, men Misantrophe(s) (2009) forblir favoritten.

________________________________________________

Prisen for beste låt fra middelmådig album går til Myrkur – «Måneblot». Herregud, for en låt! Men.. herregud, for en plate.

 

 

ÅRETS ALBUM 2017 (Marte Storbråten Ytterbøe)

Lorde – Melodrama

Det er mye hjerte-smerte på det nyeste albumet til Lorde, men ingen gjør dette like kult som henne. Lorde er annerledes og tøff, og dette er musikken du skal høre på midt på natta når alle andre sover. «Green Light», «Liability», «Hard Feelings/Loveless» og «Sober II» er helt klart høydepunktene.

The XX – I See You

Jeg trodde ikke jeg elektronika. Så kom The XX inn i livet mitt. Det er kjølig, rent og vanvittig sjarmerende. Låter som «A Violent Noise» gjør livet verdt å leve. Og jammen er de bra konsertband i tillegg. Uten sammenligning for øvrig synes jeg The XX har noe av den samme magien som Efterklang innehar. Det er bare å kose seg, med andre ord.

Laura Marling – Semper Femina

Foreløpig er nok mitt favorittalbum av Laura Marling I Speak Because I Can, men Semper Femina er jammen ikke verst det heller! Ingen lager så suggerende folk som Laura Marling. Det nye albumet åpner deilig med låta «Soothing» og hele stemningen er ganske rolig og avbalansert. Her minner hun kanskje litt mer om Joni Mitchell enn tidligere, men det er ikke dumt det, altså.

Taylor Swift – Reputation

La festen begynne! Taylor dundrer seg tilbake og høsten kunne ikke vært bedre. Jeg tror vel aldri at jeg helt kommer til å skjønne noe av denne feiden med Kanye West, men er det lov å si at han virker ganske dust? Uansett, jeg er glad for at vår alles kjære Taylor er hos oss igjen, det er bare å hente fram danseskoene. Ja, du også.

 

 

ÅRETS ALBUM 2017 (Asle Tangen)

Mitt bidrag til Deichmans musikkblogg i 2017 har hovedsakelig vært konsertanmeldelser. Jeg har derfor tidligere år brukt denne listen til å fremme de norske banda som har imponert meg både på skive og live. Det viderefører jeg i 2017 bortsett fra at denne gangen har en svenske fått innpass. Denne listen er helt formatuavhengig og rangerer ikke banda.

Heavy Tiger – Glitter Tre Svenske jenter som leverer en rockeskive totalt fri for fillers. «Glitter» er tvers igjennom en fantastisk rockeskive. Tydelig inspirert av 70-talls Kiss, Thin Lizzy og AC/DC er dette en Powerpakke av klassisk rock med 2017 «flear».

Three Bastards Bluesband – Outlaw Blues Ikke ofte jeg tar med et blues band på lista over årets utgivelser men I år er et unntak. Oslo bandet Three bastards bluesband leverer en ep som varierer i landskapet mellom blues, punk og boogie rock. Et band som kan kle en rockescene så vel som en bluesscene. «Outlaw Blues» er røff, organisk blues’n roll.

Blood Command – Cult drugs Bandet som fikk en rask eksplosiv karriere fra sin begynnelse i 2008, tok en pause på 5 år og kom tilbake i 2017 med et fantastisk album. «Cult drugs» er så varierende og spennende at det er vanskelig å legge fra seg. Intens, catchy og velskrevet skive som fester seg i hjernebarken.

SkallaNatt til siste mai Punk slik punk var tiltenkt. Møkkete, kaotisk og absolutt ikke laget for å blidgjøre et kommersielt marked. Dette høres ut som du står i øvingslokalet med bandet. Et lydbilde totalt blottet for «sminke» og «fancy filtre». Her får man bandet rett inn i høyttaleren. I en tid hvor det og levere vel produserte innspillinger er den enkleste ting i verden er det befriende med band som gir faen og bare høres ut som det de er, et punkband!

Forgetaboutit – The resurrection of everything 5 låter fordelt på litt over 10 minutter. Tight, velprodusert og melodiøs punkrock hvor gladpunken fra 90-tallet skinner igjennom. I «The resurrection of everything» leverer Oslobandet 10 minutter spekket med singalong partier inspirert av en tid hvor MTV fortsatt spilte musikk og pop punk var den foretrukne festmusikken.

 

 

Brage Tuflåts FAVORITTER 2017

Norske:

Motorpsycho – The Tower
Unnveig Aas – Old Soul
Biosphere – The Petrified Forest
Electric Eye – From the Poisonous Tree
Erlend Ropstad – Alt som har hendt

Bobler:

Spidergawd – Spidergawd IV

Utenlandske:

Slowdive – Slowdive
Grandaddy – Last Place
L.A. Takedown – II
King Gizzard & the Lizard Wizard – Murder of the Universe
King Gizzard & the Lizard Wizard – Polygondwanaland

Bobler:

Thurston Moore – Rock N Roll Consciousness

Singler:

Les Big Byrd – Two Man Gang
Baxter Dury – Miami (Parrot & Cocker Too remix)
Broken Social Scene – Skyline

 

 

ÅRETS ALBUM 2017 (Frank Michaelsen)

HAJK
Et album med den perfekte blandingen søtt, salt og syrlig. En godtepose du tømmer allerede under kinoreklamen.

A-ha – Summer Solstice (MTV Unplugged)
Verdige og sjelfulle fremføringer av Norges største hits. Smarte arrangementer som åpner for «nyforelskelse» — godt gjort.

DeLillos – La oss bli fri fra all nostalgi
Spartansk innspilt i en stue på Frogner, under én mic. Men trykker likevel på alle knappene som en studioinnspilling med DeLillos ville gjort. Knippet med låter er sterkere enn på lenge — ført an av samarbeidet med No. 4, singelen «Halvveis rundt jorden».

Motorpsycho – The Tower
Jeg er ikke en av dem som er enig i at Motorpsycho «stadig sprenger grenser». Dessuten er ikke det så viktig. Det som teller er at jeg stadig trives i det lunefulle proglandskapet deres. Klatrende i mytiske tårn, susende over himmelen i gaffateip-romskip mens jeg speider etter drager – eller noe.

Cezinando – Noen ganger og andre
For alvor begynner vi å se unge artister som har gått Karpe Diem-skolen, som enkelte voksne kaller det. Ikke å påstå at de har alt mulig til felles. Men streben etter et tekstlig nivå samt en rik verden innad i låtene — det har de felles.

 

 

ÅRETS ALBUM 2017 (Tor Åge Naper)

1. Peter Perrett: «How the West was Won»
Domino Recording

2. Kevin Morby: «City Music»
Dead Oceans

3. Protomartyr: «Relatives in Descent»
Domino Recording

4. Henrik Berggren: «Wolf’s Heart»
Woah Dad!

5. Mark Lanegan Band: «Gargoyle»
Heavenly Recordings

6. L.A. Witch: «L.A. Witch»
Suicide Squeeze

7. Tim Darcy: «Saturday Night»
Jagjaguwar

8. The Black Angels: «Death Song»
Partisan Records

9. Cage the Elephant: «Unpeeled»
RCA Records

10. Soft Ride: «Burgundy»
Apollon Records

 

Musikalske julespor – uke 51/2017

Torsdag 21. desember

Et av årets musikalske julelspor: LCD Soundsystem – «Christmas Will Break Your Heart».

De klassiske julesangene får du på radioen og fra kjøpesenterhøyttalere. Her får du en Chris Rea-fri julespilleliste med alternative sanger om jul og snø og bjelleklang:

 

Bent Inge Hvitstein

The Walkmen – «No Christmas While I´m Talking»

Low – «Just Like Christmas»

Eels – «Christmas Is Going To The Dogs»

Blitzen Trapper – «Christmas Is Coming Soon»

Mazzy Star – «Flowers In December»

The Futureheads – «Christmas Was Better In The 80´s»

Los Campesinos! – «When Christmas Comes»

Laura Marling – «Goodbye England (Covered In Snow)»

The Magic Numbers – «I Don´t Care If It´s Christmas»

Fountains of Wayne – «I Want An Alien For Christmas»

Still Corners – «The White Season»

The Magnetic Fields – «Everything Is One Big Christmas Tree»

The Duke Spirit – «Melt By The Morning»

Marika Hackman – «Driving Under Stars»

Courtney Barnett – «Boxing Day Blues»

LCD Soundsystem – «Christmas Will Break Your Heart»

 

Stian Bjørnsson Hope

Tracey Thorn – «In the Cold, Cold night»

Sufjan Stevens – «That Was The Worst Christmas Ever!»

The Shins – «Wonderful Christmastime»

Bob Dylan – «Here Comes Santa Claus»

Tom Waits – «Christmas Card From A Hooker In Minneapolis»

Stavanger Energi – «Ka bler det te med den snøen?»

 

David Jønsson

The Shins – «Wonderful Christmastime»

Rotary Connection – «Christmas Love»

Phoenix – «Alone on Christmas Day»

Vazelina Bilopphøggers – «Hem att tel jul»

Vince Guaraldi Trio – «Skating»

Big Star – «Jesus Christ»

The Band – «Christmas Must Be Tonight»

Nils Bech – «O Helga Natt!

Darlene Love – «Christmas (Baby please come home)»

Joseph Washington Jr. – «Merry Christmas»

Ramones- «Merry Christmas (I Don’t Want To Fight Tonight)»

Restore To Past – «Christmas Flight»

 

Jørgen Strømme

The Wedding Present – «Step Into Christmas»

Jim Jensen’s Hawaiians – «Moon Of Manakoora»

Azekel – «Chronophobia»

Zebra – «Christmas Morning»

Afrikan Sciences – «Circuitous»

John Fahey – «Medley: Hark, The Herald Angels Sing / O Come All Ye Faithful»

Lapalux – «Make Money»

Snoop Dogg – «Santa Claus Goes Straight To The Ghetto»

Gostface Killah – «Ghostface X-mas»

Busta Rhymes – «Grinch 2000»

The Dø – «Keep Your Lips Sealed»

Crumbling Ghost – «The Good Old Way»

St. Paul’s Cathedral Choir – «The Coventry Carol»

His Clancyness – «Run Wild2

Slow Club – Silent Night

 

Brage Tuflåt

Hilma Nikolaisen – «Merrily Merrily»

Remington Super 60 – «Another Christmas Song»

The Smashing Pumpkins – «Christmastime»

The Hives and Cyndi Lauper – «A Christmas Duel»

 

Victor Josefsen

The Raveonettes – «Come On Santa»

Galaxie 500 — «Listen, The Snow Is Falling»

Kurt Cobain & William S. Burrough – «The Priest They Called Him»

Sunturns – «I Do»

Popface – «Julesang»

Backstreet Girl – «Merry Jingle»

Glasvegas – «A Snowflake Fell And It Felt Like A Kiss»

Haust / Okkultokrati – «No Christmas»

Cocteau Twins — «Frosty the Snowman»

Clap Your Hands Say Yeah – «In This Home On Ice»

Pretenders – «2000 Miles»

Crocodiles & Dum Dum Girls – «Merry Christmas Baby (Please Don’t Die)»

 

 

Sjekk også:

Alternativ juleplayliste – Jan Thomas Hasselgreen, Nordpolen musikklubb

Plan 9 – tidenes beste julesingel

Gamle juleplata med Beatles

Julesang med Radka Toneff

The Chairs – julesymfoni for ensomme sjeler

En juleremiks – juleindiepopbandet Sunturns

Sunturns – verdens eneste juleindiepopband

Stavanger Energi har laget den beste julesangen siden..

Hilma Nikolaisen – en av våre julelåtfavoritter

Línt – postrock-Askepott jul

Elin Kåven – samisk julelåt om det troll-lignende vesenet Stállu

Gringo Bandido – egenkomponerte julelåt

Jim Protector – Merry Christmas Charlie Bukowski (musikalske sidespor)

Jim Protector – Xmas tears (a labor of love)

Katzenjammer – Fairytale of New York

 

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

 

Musikalske sidespor – uke 50/2017

Mandag 18. desember

Et av ukas musikalske sidespor: Stavangergruppa Popface slapp  sitt første album på 11 år.

 

Tekst: Bent Inge Hvitstein og Victor Josefsen

 

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

 

Nabibah Iqbal – Album: Weighing of the Heart
Hennes debutalbum byr på fengende synthpop, for de som liker sin synthpop litt New Ordersk. Her får du de typiske luftige gitarlinjene fra nettopp det bandet, kombinert med deilige bass- og synthriff. Rett og slett en imponerende frisk debut. (B.I.H.)

 

 

Popface – Album: Popface
For to år siden kjørte vi premiere på videoen til den gode drømmepoplåta «Little Dreamer», som var Popface sin første utgivelse på ni år. I år fulgte de opp med et album («Little Dreamer» er inkludert). Albumet består av svevende drømmepop, ren pop og drivende gitar(øs)pop. Pop er stikkordet. Liker du Popface fra før av, vil du like det nye albumet. Har du aldri lyttet på Popface tidligere, anbefales denne utgivelsen og alt annet Stavangergruppa har gitt ut. Les mer om Popface pluss intervju med frontfigur Frode Johannessen, som i en årrekke vært en del av Stavangers musikkliv. (V.J.)

 

 

Sorry – Låt: «Lies»
En ung kvartett fra London som slenger ut følelsene i slentrende og gitargrumsete emoindie-stil. Spådom: de kan fort bli en av snakkisene innenfor sin sjanger i 2018. (B.I.H.)

 

 

Razorbats – Låt: «Social Rejects»
Norsk Outsider-Scandirock med herlig riff, gitarer og fengende refreng. Undertegnede befinner seg i en gråsone av habilitet her, da gitarist Asle Tangen er Deichman-kollega og dessuten skriver i musikkbloggen nå og da (som denne ypperlige The Hellacopters-anmeldelsen fra Øya). (V.J.)

 

 

Ravyn Lenae – Låt: «Sticky»
Bare 18 år gammel, men stemmen er kraftfull og hun har allerede samarbeidet med mer kjente sambygdinger fra Chicago, Noname og Mick Jenkins. Det er herlige beats på hennes nyeste låt, med litt R&B-vibber. Likevel gjør elektrisk orgel, groovy bass og en slækk gitar dette til mye mer enn det vi kjenner som klassisk r&b-sound.

 

 

The Chairs – Låt: «Tears In The Makeup»

Dette er Stavangegruppa The Chairs’ andre julesingel utgitt på Kippers i 2001. To år tidligere kom singelen «Three Days Away» som var med i filmen Mongoland. «Tears In The Makeup» er en smektende retro-psykedeliske (jule)symfoni-låt som er utgitt på vinyl og CD. Hvis du kommer over den anbefales den på det varmeste. Les mer om singelen. Les også om platen Gary´s Philosophy fra 1997, en norsk plateklassiker.

 

 

A. Savage – Album: Thawing Dawn
Andrew Savage fra Parquet Courts solodebuterer med en roligere puls enn vi er vant med fra den kanten. Her svinger han steelgitaren og nærmer seg tidvis en slags countryrock, med bluesen i sidelomma. Noen ganger litt Lou Reedsk, andre ganger er han i samme klasse som Pavement fra Crooked Rain, Crooked Rain og fremover, mens helhetsinntrykket er at fans av Reigning Sound vil kunne trykke denne til dypet av sitt bryst. (B.I.H.)

 

 

Arcade Fire – Låt: «Neighborhood #2 (Laika)»
Arcade Fire spiller på Øya neste år. 2004 ga bandet ut albumet Funeral, der de tok indierocken et steg videre. Canadierne videreførte den gangen intensiteten til 90-talls-indieband som Pixies, mens de dro ut lyden i widescreen format. Resultatet ble nærmest symfonisk indie. Herlig sådan. «Neighborhood #2 (Laika)» er en av favorittene fra debutplata deres.

 

 

 

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

 

 

Sjekk også:

Tidligere utgaver av «Musikalske sidespor»

 

Ferske spor uke 50/2017

Lørdag 16. desember

Tenåringene i Æsthetica slapp akkurat sin første plate og den er proppfull av doom fra øverste hylle. Hva er det med Kolbotn?

 

Av: Rolf Andersen, Bent Inge Hvitstein, David Jønsson, Marte Storbråten Ytterbø og Victor Josefsen

Her er ukas ferske spor.

Windhand – Old Evil
Windhand har gitt ut en split-singel med det evige oppvarmingsbandet Satan’s Satyrs og som vanlig leverer de håpløshet, tristesse og desperasjon bedre enn de fleste. Topp doom!(R.A.)

The Smithereens – Beauty And Sadness
Denne perlen av en låt må hentes frem nå, om enn med et trist bakteppe. Vokalist Pat DiNizio i The Smithereens døde tidligere denne uka. En underkjent låtskriver i et underkjent band – sett av litt tid til å høre på dem. Låta er også å finne i CD-boksen «Children of Nuggets» (som kan lånes på biblioteket).(R.A.)

Æsthetica – Haze
Denne låta åpner med årets beste sample. Ferdig snakka. Tenåringene i Æsthetica slapp akkurat sin første plate og den er proppfull av doom fra øverste hylle. Hva er det med Kolbotn? (R.A.)

The Body & Full Of Hell – Earth is a Cage
Jeg har forsøkt å finne det rette sporet å dele fra årets Godflesh-plate, «Post Self». Så oppdaget jeg denne plata. Den er et brutalt samarbeid fra to band jeg egentlig ikke har noe forhold til, men som jeg nok kommer til å høre mer på. (R.A.)

Hilma Nikolaisen – Merrily Merrily
God jul! (R.A.)
Les mer i musikalske sidespor – uke 49/2017 (red.anm.).

 

Anana – Selfish Fish On Land
Endelig ny musikk fra Anniken «Anana» Jess Iversen! Min favoritt fra den rykende ferske EP-en «Well». (D.J.)
Les mer i musikalske sidespor – uke 48/2017 (red.anm.).

Car Seat Headrest – Beach Life-In-Death
Toledo & kompani flikker litt på en gammel låt, og får det selvfølgelig til å fungere. De klarer til og med å gjøre låten ett minutt lengre enn originalen, så låten bikker 13 minutter. 13 flotte minutter fylt angst og apati. (D.J.)

Jonathan Wilson – Over The Midnight
Ny låt pluss nytt album på vårparten, i tillegg til konsert på Parkteatret i april. Jonathan Wilson har åpnet julegavepåsan tidlig i år. Når det er sagt, ble jeg ganske paff første gangen jeg hørte låten. Nesten litt sånn Boys of Summer-vibb. Jeg ble ikke mindre spent på albumet etter å ha sett omslaget. Ut med tie dye, inn med neonlys. (D.J.)

 

Lorde – Green Light
I november var endelig ventetiden over. Lorde slapp det etterlengtede andre albumet sitt «Melodrama» og vi kunne endelig danse gjennom gatene til Lordes liflige toner igjen. «Green Light» er det første sporet og så langt også min favoritt. Det er catchy, kult og litt sårt. Ved første gjennomhøring kan det kanskje høres ut som en ganske alminnelig poplåt. Men ingenting er alminnelig med Lorde. (M.S.Y.)

Taylor Swift – New Year’s Day
Vi nærmer oss festdagene i julen og den største festdagen av dem alle, nemlig nyttårsaften. Hva passer vel bedre enn å lade opp med Taylors «New Year’s Day» fra albumet «Reputation» til den lange og smertefulle første nyttårsdag. Da skal det være litt melankolsk og sippete med sobert pianospill. Og Taylor gjør jobben. Igjen. Jeg står i min Taylor-fanatisme. La deg overbevise du også! (M.S.Y.)

 

Honningbarna – Haster som faen
Medlemmene i Honningbarna er fortsatt unge, men på deres ferske plate «Voldelig lyd» høres det ut som de nesten desperat kjemper mot tiden, og mot å miste gnisten. «Haster som faen» er da også tittelen på låta, med tekstlinjer som «Når vi blir eldre skal vi selge ut (selge ut). Når vi blir eldre skal vi feige ut (feige ut)». Honningbarna har ikke mistet noe som helst. Melodiøs, drivende punk med snert. «Haster som faen» er et av de beste sporene på plata. (V.J.)

Backstreet Girls – Merry Jingle
Backstreet Girls’ og Ramones’ juleklassikere «Merry Jingle» og «Merry Christmas (I Don’t Want To Fight)» er å regne som ferskvare hver jul! Førstnevnte kapret plass på denne spillelista. (V.J.)

 

Iggy Pop & Jarvis Cocker – Red Right Hand
Iggy og Jarvis covrer Nick Cave. Ah, det er lett å få vann i øret av sånt. Anledningen er at den fjerde sesongen av serien Peaky Blinders ruller på Netflix, og de har benyttet seg av ulike versjoner av Caves låt tidligere. Nå har de fått en herlig og gnistrende rå versjon fra to andre musikalske helter. (B.I.H.)

Poppy Ackroyd – Paper
Hun er en ung britisk komponist, som spiller både fiolin og piano. Her serverer hun et vakkert pianodrevet stykke, der strykere og perkusjon etter hvert smyger seg inn i lydbildet. Et nytt album ventes til neste år, og hun har allerede et par utgivelser bak seg som bør sjekkes ut. (B.I.H.)

Have You Ever Seen The Jane Fonda Aerobic VHS? – Bambi Act
Hva passer vel bedre enn å avslutte ukas ferskinger med litt finsk garasjerock? Jeg innrømmer lett at navnet var det første som tiltrakk nysgjerrigheten, men dette er faktisk ganske partyvennlig og friske saker fra saunafolket. Det er over på to minutter, men det frister kanskje å høre den igjen? (B.I.H.)

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

 

Some Feather – 5 om bøker og musikk

Fredag 15. desember

I slutten av mai slapp Some Feather sin tredje låt fra det kommende debutalbumet som kommer til våren, «The Forest», en stemningsladet låt som vi kjørte videopremiere på. I slutten av oktober slapp hun sin debut EP High Water Mark som er forankret i sekstitallet og klassisk orkestrert popmusikk. Hva slags bøker liker Some Feather? Og hvilken musikk lytter hun på? Det får du svar på i vår intervjuserie: 5 om bøker og musikk.

Av: Victor Josefsen

1) Hva er det siste du leste?

– Det siste jeg leste var boka «Alene – et rom for endring og undring» av psykoterapeut Astri Hognestad. Jeg jobber som journalist, og koser meg når jeg får fordype meg i ting jeg er interessert i. Dermed blir det mye sakprosa. Hognestad skriver klokt og interessant om det å være alene, en eksistensiell tilstand ingen av oss slipper unna. Å være alene kan være ensomt, men det kan også være en mulighet til å dykke dypere i seg selv og oppnå en dyp følelse av fred. Av skjønnlitterære saker leser jeg romanen «Gut Symmetries» av Jeanette Winterson, en fantastisk historie om kjærlighet og kvantefysikk, astrologi og synkronisitet. Kjærlighet er en slags form for fysikk, og fysikk er en slags form for poesi, ifølge Winterson. Jeg snublet over boka på det geniale byttebordet til Tøyen bibliotek. Nå kommer jeg plutselig på at jeg aldri har lagt en bok der i bytte. Det må jeg fikse den dag i dag. Kanskje det blir boka til Astri Hognestad.

2) Hvilken bok ville du laget soundtrack til, og hvorfor? hvordan skulle det vært

– Det hadde vært fantastisk å få lage soundtrack til første kapittel av Johannesevangeliet, i den grad man kan kalle det en bok. Det skulle være noe skimrende, langsomt og svevende. For meg er det et vakkert stykke poesi, om de dypeste kreftene i oss, kampen mellom det destruktive og det livgivende. Prologen begynner slik: . Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.» For en åpning.

3) Hva er din favorittbok?

– Det går det ikke an å svare på. Jeg svarer: Min favorittbok er alle de bøkene jeg ennå ikke har lest. Jeg synes det er fryktelig og fantastisk å gå inn i et bibliotek og ta innover meg hvor umulig det er å lese alle bøkene som finnes. Det gjør at jeg blir minnet om hvor uendelig lite jeg vet om verden. Og det tror jeg er sunt å bli minnet om.

4) Hva er ditt favorittalbum?

– Samme som spørsmål 3. Men det handler mer om at album for meg er knyttet til livsfaser og bestemte følelser, og jeg ønsker ikke å sitte fast i én. Når det er sagt tror jeg at jeg aldri blir lei av å høre på Bachs D-mollkonsert for to fioliner. Den pleide faren min å sette på i helgene hvis jeg hadde sovet lenge nok og det var på tide å stå opp.

5) Hvis du skulle startet et band med en forfatter, hvilken ville det vært?

– Det måtte blitt Ruth Lillegraven. Hun lager sånne dikt som egentlig burde synges.

 

 

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

 

Sjekk også:

Videopremiere: Some Feather – «The Forest»

Musikalske sidespor – uke 45/2017 med Some Feather – EP: High Water Mark

Musikalske sidespor – uke 49/2017

Søndag 10. desember
 Honningbarnas nye plate Voldelig lyd er et av årets album.

Et av ukas musikalske sidespor: Honningbarnas nye plate «Voldelig lyd» er et av årets album.

 

Tekst: Bent Inge Hvitstein og Victor Josefsen

 

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

 

Eera – Album: Reflection of Youth
Dette albumet virker å ha gått helt under radaren her hjemme, noe som er uforståelig etter fjorårets gnistrende gode selvtitulerte EP. Anna Lena Bruland leverer en sterk kandidat til årets beste norske album. Hun virker å ha vokst enda et par hakk siden EP-en, når hun her flerrer opp øregangene med mer trøkk og energi både i tekst- og lyduniverset. Bruland har base i London, og albumet er spilt inn i Wales. Om det er årsak eller virkning er ikke godt å si, men hun har tilegnet seg et solid britisk rockeuttrykk, og minner i så måte mer om PJ Harvey enn Cat Power, selv om begge tidligere er oppgitt som inspirasjonskilder. I norsk sammenheng plasserer hun seg et sted i nærheten av enten Sofi Lofi eller Carmen Villain, avhengig av den enkelte låts råskap og lydnivå. Spennet går fra det som lyder nærmest som soveromsaktig lo-fi, med en slentrende fremferd, til snerrende gitarer som skjærer seg gjennom sjelen. Stemningen settes fra første tone, og lydbildet klarer fint å speile de tekstlige gnisningene mellom livet og hvordan det er ment å leves. Stemmen viser både sårbarhet og styrke, og er sammen med mange små detaljer med på å skape et variert uttrykk innenfor tilsynelatende trange rammer. (B.I.H.)

 

 

Mulo Francel – Album: Mocca Swing
En tysk saksofonist, som på dette dobbeltalbumet har fått med seg blant annet Münchner Rundfunkorchester og den aserbajdsjanske pianisten David Gazarov. Sammen leverer de jazz som veksler mellom friske, mørke og spenstige toner, og det myke og varme. (B.I.H.)

 

 

Orsak:Oslo – EP: Tipping Point
Her snakker vi et herlig stykke instrumental stonerpsych, eller ambient «doom blues» som er betegnelsen i presseskrivet. Uavhengig av hvilken bås vi kan legge disse tre låtene i, blir rockefoten raskt varmet opp på førstesporet «054 Brugata Blues». Bandets syvende EP siden starten i 2014 er frisk og melodiøs under all sin seige tyngde. (B.I.H.)

 

 

Hollie Cook – Dobbeltsingel: «Freefalling» / «Survive»
Datteren til Sex Pistols-trommis Paul Cook har tidligere gitt ut to album. I år har hun kommet med tre nye låter, og i januar kommer albumet Vessel of Love. Tidligere har hun også spilt med The Slits, under deres gjenforening for noen år siden. Hun bringer frem en tropisk stemning, med reggaerytmer kombinert med behagelige synther. Len deg tilbake med drinken i hånda og bølgesus i øret. (B.I.H.)

 

 

The Ida – Låt: «Bushfire»
Dette er den første singelen fra EP-en Animals of Time, som dukker opp i februar. Selv om dette er debuten hennes som soloartist, har du garantert støtt på The Ida (Dorthea Horpestad) tidligere, som frontfigur i Blomst. På egen hånd gir hun mye av det samme, om enn på engelsk denne gangen; full fres fremover med røffe og raske riff. (B.I.H.)

 

 

Maya Youssef – Album: Syrian Dreams
Et mektig album på flere måter, både med tanke på de sterke følelsene som ligger til grunn for albumet, men også i seg selv med utgangspunkt i det rent musikalske. Her males stemninger og følelser på et stort lerret, fra det dystre og sorgtunge til det storslagne, energiske og håpefulle. Instrumentet til Youssef er en kanun, med 78 strenger som håndteres med imponerende presisjon. Tidvis blir hun også akkompagnert av nydelig cellospilling. (B.I.H.)

 

 

Honningbarna: Album: Voldelig lyd
Honningbarnas nye plate kom akkurat for sent til å rekke mange årsoppsummeringslister. Eller rettere sagt, flere av  årsoppsummeringslistene kommer kanskje for tidlig. Jeg har skrevet noen ord om singelen «Hold an ann» fra plata tidligere og gjenbruker noen av strofene for å beskrive resten av  låtene på Voldelig lyd. Honningbarna spiller igjen intensiv, fengede punk med sylskarp presisjon og attack, og er kompromissløse, både når det gjelder tekst og musikk. Honningbarna sier at målet med albumet er å kunne rette den retningsløse aggresjonen – den som gir en lyst til å kaste seg utfor stupet – mot de som virkelig fortjener det. I «Haste som faen» synger de: «Skulle fått sjølrealisert seg en blogg. En ny start med penere venner. Burde skifte fokus, pule damer ikke verden». Honningbarna blir nok å fortsette med «å pule verden», «kjenner jeg dem rett». De skriver tekster med snert, og lager musikk med snert, noe som ikke er hverdagskost i dette landet, ihvertfall ikke av utøvere så store som dem. Honningbarnas Voldelig lyd er et av årets album. (V.J.)

 

 

Hilma Nikolaisen – Låt: «Merrily Merrily»
Hilma Nikolaisens forrige julelåt «Ring Ring (Bring It On)» er en favoritt her i (jule)gården. En varmende liten låt med kirkeklokker og det hele, en døsig julelåtmiks av Mazzy Star, Velvet Underground og The Jesus and Mary Chain. Ifølge Hilma Nikolaisen dreier årets julelåt «Merrily Merrily» seg om lykken over det å geografisk og mentalt å bevege seg videre, i dette tilfellet det å bevege seg fra et heller klaustrofobisk år på Grünerløkka – og flytte livet ut i Skogen, i høyden av Oslo. «Merrily Merrily» er luftig, harmonisk, finstemt (jule)pop med svevende koringer og luft under vingene. Det males fran fine julestemningsbilder om hvordan jula vil fortone seg, eller hvordan man håper jula (og livet ellers) skal fortone seg, om du vil. Enda en fin julelåt fra Hilma Nikolaisen. (V.J.)

 

 

It Might Get Loud – Låt: «Long Walk Home»
Vi omtalte deres forrige singel i NA NA NA NA» og den fengende kraftpop-låta «Shine Your Diamond» fra EPén Warning i musikalske sidespor uke 4372017. «Long Walk Home» er den siste singelen It Might Get Loud slipper før de går i studio for å gjøre ferdig debutalbumet deres. It Might Get Loud har talent for å blande tyngre rock med pop, funk og soul, igjen godt hjulpet av Christer Krogh som har mikset og mastret låten. Soundet er balansert, der alle elementene får sin tilmålte plass og hever helheten (f.eks. orgelet/keyboardet og den rivende gitarsoloen). Hever helheten gjør også vokalisten, som vrenger ut sjela si med sin «krøll på tunga»-vokal. Jeg ser frem til debutalbumet. (V.J.)

 

 

Sweet Nothing – Låt: «Weak»
Først: Kult bandnavn. Om låta: En post-punk inspirert sak med rockeriff. Her slipper alle instrumentene til. De kontante trommene (trommisen har ikke spart på hi-hat klaskingen, funker bra det), den småbuldrete bassen og gitarriffene. Virker nesten som alle i bandet har øvd på låten alene, og mekket i hop alt sammen etterpå, noe de har gjort bra. Kule breaks. Og props til vokalisten, hun formidler med autoritet. I 2018 går bandet i studio for å spille inn en EP, som er planlagt utgitt på seinsommeren. Dette kan bli bra framover. (V.J.)

 

 

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

 

 

Sjekk også:

Tidligere utgaver av «Musikalske sidespor»

 

Ferske spor uke 49/2017

Fredag 8. desember
 Atle Lauve låter, inkluder "Fredag" le spilt inn på tidlig 80-tall i en låve på østlandet, nå ser de endelig dagens lys takket være Preservation Records. Deilig, breezy vestkyst!

Et av ukas ferske spor: DER ble det helg. Atle Lauves låter, inkludert «Fredag», ble spilt inn på tidlig 80-tall i en låve på østlandet, nå ser de endelig dagens lys takket være Preservation Records. Deilig, breezy vestkyst!

 

Av: Rolf Andersen, Stian B. Hope, Bent Inge Hvitstein, David Jønsson og Victor Josefsen

Her er ukas ferske spor.

Psychedelic Porn Crumpets – Ergophobia
OK, så er jeg svak for psykedeliske band fra australia. Særlig hvis de har odde navn. Crumpetene er i ferd med å gjøre for musikkscenen i Perth det King Gizzard & The Lizard Wizard har gjort for Melbourne. Men de klarte bare å gi ut to plater i 2017, og en av dem er en samling b-sider. Amatører! King Gizzard er i rute til å gi ut fem! (R.A.)

Protomartyr  Half Sister
I april kommer Protomartyr til Norge for første gang. Da er det obligatorisk oppmøte på Blå for alle som liker postpunken sin skranglete, kjeftende og mørk. Protomartyrs siste plate, Relatives In Descent, er blant de beste platene fra 2017 (synes jeg). (R.A.)

Van William feat. First Aid Kit Revolution
Det begynner å bli noen år siden amerikanske Van William stablet bandet Waters på beina i Oslo. Etter tre plater med forskjellige inkarnasjoner av det bandet gir han ut sin første soloplate like over nyttår, og jammen har han med seg noen skandinaver igjen. Svenske First Aid Kit leverer som alltid vokalharmonier av en annen verden. Van William kommer dessuten til Oslo som support for First Aid Kit i Oslo Spektrum i mars neste år.(R.A.)

 

Sufjan StevensMystery of Love
Stevens slapp det litt underlige albumet «Planetarium» tidligere i år, et samarbeidsprosjekt med bl.a. Bryce Dessner fra The National. Med «The Mystery of Love «er han derimot tilbake på velkjente trakter. Låten er hentet fra filmen «Call Me By Your Name», (spilt i traileren) og det er en flott liten sak. Silkemyk vokal, nydelig gitarspill, vakkert og smektende for sjelen. (S.B.H.)

R.E.M. Photograph
Slettes ingen ferskvare, vi må tilbake til 1992, og det er en demo fra «Automatic For the People»-innspillingen. Låta ble senere gitt ut på samleskiva «Born to Choose» (1993), med Natalie Merchant på koring, men foreligger først nå som ren R.E.M.-vare. Liker denne versjonen veldig godt, er naturlig nok upolert, men det gir til gjengjeld en sår og fin vokal fra Michael Stipe, mens Peter Buck leverer en herlig clean gitar. Herregud som jeg savner dette bandet! (S.B.H.)

Hüsker Dü  Data Control
Nok en blast from the past her. «Data Control» var på debutalbumet «Land Speed Record» (1981), men her får vi en rufsete versjon fra øvingslokalet, med desperat vokal fra Grant Hart, på grensen til bristepunktet. Hentet fra samleboksen «Savage Young Dü», en 69 sangers godbit med mye snacks, primært hentet fra før debuten. Avdøde Grant Hart er for evig i våre hjerter. (S.B.H.)

 

Daniele Luppi/Parquet Courts/Karen O. – Talisa
På papiret ser dette ut som en snål kombinasjon, men i mine ører lyder dette sporet nesten som god gammel Yeah Yeah Yeahs, og da er alt greit. Hentet fra albumet «MILANO», som visstnok er en hyllest fra altmuligmannen Luppi til motebyens glade 80-tall. (B.I.H.)

Connie Constance – 1st World Tragedy
Etter en rad med singler, er hun ute med sin første EP. «Boring Connie» er den upassende samletittelen for tre sterke låter. En tidsriktig sjangeroverskridende beskrivelse er slackersoulpop. (B.I.H.)

Robert Moses & the Harmony Crusaders – Lost Lullaby
Det er viktig å roe ned iblant, og denne gangen tar americana-gjengen det ned til et drømmende nivå. Denne låten kan lett vugge deg inn i vinterdvalen. Malin Pettersen (Lucky Lips) på vokal blant behagelige gitarharmonier. (B.I.H.)

 

Ill Considered – Building Bridges
«Ill Considered» er en viktig brikke i den pulserende, unge jazzscenen i England for tiden. For et fantastisk album! Mer funky spiritual jazz til folket! (D.J.)

Atle Lauve – Fredag
DER ble det helg. Atle Lauve-historien er en fin en. Låtene ble spilt inn på tidlig 80-tall i en låve på østlandet, nå ser de endelig dagens lys takket være Preservation Records. Deilig, breezy vestkyst! «Det er fredag, da skal vi bli møre». (D.J.)

Phoebe Bridgers – Have Yourself a Merry Little Christmas
Siste låt ut fra min mildt sagt eklektiske platebag er en juleschläger, innspilt av Phoebe Bridgers. Hun har gitt ut et hinsides flott album i år. Hun kommer også til John Dee i mars, en splitkonsert sammen med Pinegrove. Snakkes der! (D.J.)

 

The Dogs – Lie To Me
2018 er rett rundt hjørnet, og det nye året skal som vanlig kickstartes med et flunkende nytt album fra The Dogs. 1. nyttårsdag er det duket for albumslipp av «The Grief Manual», det sjette studioalbumet i rekken. I dag slipper de singel nummer to fra plata. Den første singelen «Hindsight» var med i forrige ferske spor-spilleliste. «Lie To Me» er like heftig som en av årets beste norske låter «Oslo». Kontant, tight garasje-powerpop-punk. Heftig! (V.J.)

L.A. Witch – Baby in Blue Jeans
Det er fristende å tenke seg at det er slik Hope Sandoval og Mazzy Star ville låte, dersom de hadde skrudd om gitarene og økt tempoet et lite hakk, slik omtalte vi singelen «Brian» i januar. Legg til The Velvet Underground & The Jesus and Mary Chain, og du har «Baby in Blue Jeans» (sluppet i august), fra den herlige debutplata deres (2017). (V.J.)

Gluecifer – Dambuster
Gluecifer skal gjenforenes og spille konserter både i Spania og Norge (Buktafestivalen, Malakoff Rockfestival, Sentrum Scene) i 2018, derfor med i ferske spor spillelisten. «Dambuster» er like bra som det ypperste Turbonegro og Anal Babes presterte på 90-tallet. Og det sier ikke så rent lite! (V.J.)

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

 

Hjemme hos Tenori-Are

Torsdag 7. desember
Are Mokkelbost

Are Mokkelbost

Billedkunstner og musiker Are Mokkelbost gir i disse dager ut et postkort-album på det lille plateselskapet Take it Easy Policy (TIEP). Albumet har tittelen «Rundhåndet» og er laget med dingsen/synthen/sequenceren Tenori-On. Are bor og arbeider på Ensjø i Oslo, og vi var hjemme hos ham for å finne ut litt om hva det hele dreier seg om.

Av: Redaksjonen
  1. Hva er en Tenori-On og hva gjør den?

 

Det er en liten sequencer som Yamaha lanserte for rundt ti år siden. Den er håndholdt og basert på et grensesnitt bestående av 16 x 16 lysende knotter som fungerer både som display og som grensesnitt for å lage lyd. Den går på batteri og har innebygde høyttalere og lyder – som en liten skisseblokk for musikk egentlig.

 

Det finnes endel lignende ting som er mer avansert, men jeg likte umiddelbart disse begrensningene da jeg så den i en butikk i Danmark. Jeg kjøpte den ikke da, men samme natt drømte jeg masse om den. Så da skaffet jeg den dagen etter.

 

  1. Hvor og hvordan ble sangene til Rundhåndet laget?

 

Jeg reiste en del da jeg kjøpte den, og i en tid før smarttelefoner synes jeg det var magisk å kunne lage musikk på flyplassen eller på toget. Senere ble det typisk i sofaen eller sengen. Litt sånn telefontegning.

 

Tidligere hadde jeg jobbet veldig lineært med lyd, klippet og limt direkte i tidslinjen – så sequencing føltes vanskelig. Dette ble en myk overgang til å jobbe med slikt, og det å ikke kunne velge egne lyder var digg. I praksis betyr det at man slipper å tenke på sjanger, på et vis.

 

Det å lage mange lag med enkle figurer som i sum blir noe mer, det var mer enn nok for meg. I tillegg har Tenori-On noen morsomme, originale vinklinger på å lage arpeggioer og sekvenser, slikt som baller som spretter og baller som fyker mellom en notekonstellasjon, som igjen kan roteres..!

 

Siden dette var avveksling og lekne formøvelser så var forventningene på null – og dermed tøt det ut musikk. Så har de ligget på disk frem til TIEP spurte spurte om jeg hadde noe i skuffen.

 

 

  1. Hva legger du i begrepet Rundhåndet?

 

Det betyr vel å være gavmild og sjenerøs, noe som passer siden vi gir bort denne platen til jul! Og så er det et veldig corny og bokstavlig bilde på at musikken er laget med å trykke av og på rundinger med hendene…

 

 

  1. Hvordan kom du på låt-titlene? Hvorfor norske titler? Kunne du tenke deg å lage sangtekster evt. libretto?

 

Tekst og musikk synes jeg er nærmest umulig å kombinere. Jeg oppfatter ofte at vokal er en slags shanghai´ing av musikken, en måte å tvinge det abstrakte inn i under talespråket. Men det er mange unntak fra det, selvfølgelig, uten at jeg føler jeg kan mestre noe sånt.

 

Mange av titlene er inspirert av passordkalkulatoren til nettbanken min. Hver gang man skal logge inn genererer den en tilfeldig kombinasjon av adjektiv og substantiv, slik som ”Ivrig Bever” og ”Snodig Elsker” – på norsk. Det er liksom VK1 i poesi, og det synes jeg nesten alltid har noe for seg. At man skjønner den superenkle tilfeldighetsalgoritmen samtidig som man ikke kan unngå å forestille seg noe. Sånn er det med musikk og titler også, ingenting blir helt feil, alle kombinasjoner gir en slags mening. Så da er det gøy å prøve å høre musikken for første gang og forestille seg hva det ER, og glemme hva som avstedkom den.

 

 

  1. Hva liker du best å jobbe med, musikk eller kunst (hvis du ble tvunget til å velge)? Hvorfor? Og hvilke forskjeller og likheter ser du i det du gjør som billedkunstner og som musiker/komponist?

 

Jeg tenkte lenge at jeg måtte velge, men har gitt det opp. Men i dag lever jeg merkelig nok av billedkunsten så da blir musikken automatisk plassert på kvelds- og helgeskiftet. Et av de store privilegiene med å lage kunst er å kunne høre på musikk på atelieret hele dagen. Så jeg omgis av musikk hele tiden, og siden lydstudioet ligger i atelieret så foregår alt i nærhet av hverandre.

 

På sitt beste fungerer det ene som avveksling fra det andre. Da opplever man det ikke som arbeid lenger, men det jeg kaller plussenergi-aktivitet. Eller en god hobby, rett og slett. Hva som fungerer slik er avhengig av hva man jobber med på dagtid. Har jeg sittet foran datamaskinen vil jeg ha skjermfri på kvelden, så da passer det å knotte på fysiske lydbokser i stua, snekring eller lignende. Har jeg jobbet på verksted er det luksus å åpne opp et lydprosjekt på datamaskinen og renklippe forrige ukes improvisasjoner.

 

Det er én likhet, at jeg liker å veksle mellom perioder med improvisering og redigering – jeg lager sjeldent noe ferdig på én gang. Det er vel likt for mange, bare at det blir ganske mange runder for min del. Jeg må liksom la materialet hvile en stund for å kunne høre det fritt fra de opprinnelige intensjonene. Og deretter klippe det i stykker og så prøve å reparere det igjen.

 

En annen kjepphest jeg har fått de siste par årene er at konsepter og formale betingelser kun skal være igangsettere og parkeres etter hvert som arbeidene får et eget liv. Var det noe hold i idéen så kan det høres på en eller annen måte, hvis ikke så har man i alle fall fått en form man kan jobbe videre med. Konsepter som forbruksvare, rett og slett. Og at arbeidene må være selvstendige og åpne, ikke føles tenkt. Et ideal å streve etter, i alle fall.

 

 

  1. Spiller det noe rolle for deg om verktøy/materialer er digitale eller analoge? Hva syns du om de nye eurorack-fantastene? Og hvordan er Tenori som en (relativt begrenset) digital dings interessant i forhold til avanserte kontrollere for Ableton Live og denslags?

 

Både med bilder og musikk liker jeg mer og mer å ta utgangspunkt i veldig enkle, formale premisser, og se hvor langt jeg kommer med det. Jeg har tidligere jobbet med mer komplekse systemer med mange regler samtidig, mens nå prøver jeg å redusere til færre parametere av gangen.

 

Ofte dyrker dette et premiss som ligger i teknologien, enten det handler om saks og papir, glass, trommemaskiner eller bildescannere. Jo enklere utgangspunktet er jo lettere er det å begynne prosessen med å bli kjent med en ny teknikk. Så baller det alltid på seg etter hvert.

 

Så jeg liker egentlig begge deler. Jeg må både ha verktøy som er proffe og åpne (og ofte dyrere), og mer eklektiske dingser som bare gjør noen få ting (og som ofte er billige), men der moroa ligger i å få noe morsomt ut av dem. Digitale eller analoge. Så jeg er like glad i min dyre, digitale FM synth som i det lille, utbrettbare lommeorgelet med lavoppløselige lyder, for eksempel.

 

Jeg har for eksempel laget et stort lydbibliotek ut fra opptak av feedbacksløyfer jeg har laget med ulike smådingser. I effekt blir det en form for syntese som generer masse underlige lyder som jeg isolerer og bruker når jeg lager annen musikk. Da er det veldig bra å kunne bruke Ableton Live sine samplere og saftige plugins til slutt, for å tweake det til å passe inn i helheten.

 

Eurorack har jeg rett og slett ikke turt å begynne med ennå, fordi jeg ennå baler med det som føles uendelige muligheter i det oppsettet jeg allerede har. Og plassmangel i studio. Etter en periode med knotteskruing i sanntid er jeg også klar for å gå mer inn i redigeringen igjen, der musikken oppstår i snittet mellom lydene, og mindre som en jevn strøm av lyd fra en gruppe kilder. liksom. Men finner jeg en begrensning jeg kan dyrke også der, så havner jeg sikkert utpå.

 

 

  1. Hva tenker du om forholdet mellom innspilt musikk og live musikk? Er improvisasjon, tilfeldighet og generative prosesser viktig for deg, eller ønsker du å komponere/skrive musikk i en mer klassisk forstand?

 

Jeg elsker live musikk som en slags ferskvare, en måte å være sammen på i et gitt øyeblikk, som blanding av konsentrasjonsøvelse og kollektiv dagdrømming. Og så elsker jeg lagret musikk, som nøye forvaltede lyder satt sammen av ett menneske, for andre menneskers private opplevelse, i en potensielt uoverskuelig fremtid.

 

Jeg må si at jeg med årene hører mest på innspilt musikk. Det er så mange ting som skurrer ved konsertformatet per i dag, som kan ta helt over opplevelsen, for en sur gubbe. Men i riktig setting er det jo fantastisk. Mer dagtid og mat i møte med musikk!

 

Jeg improviserer jo omtrent daglig – på orgelet i studio, på diverse dingser jeg tar med hjem, og så videre. Innspillinger som dokumentasjon av live musikk hører jeg derimot lite på. Husker jeg hadde en opphetet diskusjon med Keith Rowe om dette for mange år siden på Kunstakademiet – han mente at det liksom var noe borgerlig og utspekulert med komponert musikk, at fri improvisasjon var mer ekte og direkte. Han opphøyet det øyeblikket når musikken oppstår i sanntid, og satt det som motsetning til lyd som er organisert. Da jeg spurte om hva han tenkte på da han improviserte musikk så svarte han ”arbeiderklassens klassekamp”. Wow! For meg er det ikke noe mer sjenerøst og rørende enn nøye organisert musikk som kan oppleves av enhver uavhengig av tid og rom.

 

For meg er improvisasjon en forutsetning for komposisjon. Som med klipping i bilder liker jeg å kunne forvalte soniske blokker av informasjon som har en tydelig energi, og så se hvordan de smitter på hverandre. Det er helt uforutsigbare ting som vanskelig kan klekkes ut på forhånd. Når jeg lager ting fra bunnen ut fra én idé blir det neste uten unntak noen annet enn det jeg forutså. Så da oppstår dilemmaet mellom å harve løs på den opprinnelige intensjonen, eller å prøve å jobbe mer pragmatisk ut fra det man nå har, og gjøre noe annet. Åkke som må man klippe og lime i materialet til det begynner å ligne på noe man vil lytte til igjen. Jeg misunner dem som jobber med lineært, men må innse at det nok ikke gjelder meg.

 

Slik sett er denne platen utypisk – det er mer et utvalg av skisser som jeg synes har akkurat nok for seg til at de ikke dømmes til livstid i skuffen.

 

 

  1. Skal du spille konserter med Rundthåndet-materialet? Evt., hvor og hvordan?

 

Kan godt lire av meg noen snutter hvis jeg blir spurt! Slik som nå når plata skal slippes på Rett Ned. Sist jeg spilte med Tenori-On´en var for kongen på Kunstnernes Hus, av alle ting, blir vanskelig mer underlig enn det.

 

 

  1. Har du noen andre synther, sequencere, software osv. du liker å jobbe med?

 

To favoritter er Tempest trommemaskinen til Dave Smith Instruments og Nord Lead 3 digitalsynthen til Clavia. De er begge instrumenter med stor mulighet til å gå dypt og lage egne lyder, og det bruker jeg mye. De kan lage alt fra veldig rene og pene lyder til skikkelig slemme ting. Det er så mange corny presets der ute, så det tar lang tid å lage en palett med lyder som virker naturlige og enkle nok, synes jeg.

 

Jeg har også mange av Elektron sine maskiner, og er veldig glad i parameter-lock funksjonen der, men irriterer meg over at de alltid må variere hvor knappene ligger og at de har ikke individuelle ADSR konvolutter på alle lyder, flere LFO´er og dypere synth engines.

 

 

  1. Har du noe ny musikk på gang?

 

Takk som spør! Har laget massevis av skisser de siste ti årene, i en periode der jeg har måttet prioritere utsmykkinger på dagtid. Nå har jeg endelig hatt tid og studioplass til å jobbe med dette og ser konturene av noen plater. Vi får se!

 

Are Mokkebost

Are Mokkelbost

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk i Deichmans katalog

 

Plateanmeldelse: Michael Krohn – «Unwanted»

Mandag 4. desember

Michael Krohn Unwanted

 

Artist: Michael Krohn

Album: «Unwanted» (2017)

Plateselskap: Drabant Music

5

I denne bloggen skriver vi mest om ny norsk musikk, noe som er forklaringen på at vi ikke har skrevet om verken Michael Krohn og Raga Rockers tidligere, dog, vi har hyllet Kjøtt. Et paradoks, da Raga Rockers er et av mine store norske favorittband. Da jeg holdt hus i Tromsø på åttitallet, spinnet Kjøtts minialbum «Kjøtt» fra 1980 på vinyltallerken hele natta lang på et nachspiel. Det var ikke min plate, men han som eide ga den til meg, da han så hvor mye jeg kicket på musikken. Etter den natta skaffet jeg etter hvert alt som kom ut med Raga Rockers, som ble, og er fortsatt, blant de norske utøverne som har betydd, mest for meg. Låter som «Når knoklene blir som gele», «Ekspandere og dø», «Litt av gjeng», «Ingen Adgang», «best å være streit» + mange andre, er noe av det beste som er produsert av norsk rock.

Nå er Michael Krohn ute med soloplata «Unwanted», og han har kommet opp med et ganske så helstøpt album fylt med gode rock/pop-låter. Åpningslåten, «Ikke bare bare», er en morsom og fengende sak som sikkert vil skape mange glis på konserter framover med tekstrofer som «Jeg er ikke bare et sexsymbol – Han er også et menneske med tanker og følelser», her med bl.a. Atle Antonsen på kor. Alle låtene på plata er umiddelbare, og flere av dem omtrent i samme stil som Raga Rockers sine låter, her framført av Michael Krohn alene, han spiller alle instrumentene selv. Produksjonen er langt i fra så kontant som på Raga-platene, men det funker.

«Det får aldri bli for søtt når det handler om rockemusikk», sa et stykk bobhund en gang i et intervju jeg gjorde med dem. Uttrykket på «Unwanted», både tekstlig og musikalsk, er ihvertfall langt ifra søtt (selv om plata består av flere fengende pop-rockere som f.eks.«Adam og Eva»), noe tekstlinjer som dette viser «En gang var jeg så kul/ Du var teit og kjip/ Jeg lagde kule låter/ Du lagde bare skviiiip/ Nå er jeg så fattig, og du har blitt så riiiik/ Kan du fortelle hvordan det ble sliiik?» («Nemesis»). At det aldri blir for søtt viser også kule riff og sugende driv i låter som «Nero», og snerten i vokalføringen til Krohn over hele platelinja.

Bak de skjeve tekstene og det musikalske uttrykket lurer flere tiår med punk- og rock-energi og poesi, filtrert gjennom Michael Krohns univers som flyter rundt et sted i grenselandet mellom rock, pop, med innstikk fra blues, gospel og spaghetti-western.

«Unwanted» er et jevnt album uten svake øyeblikk, selv om noen låter er bedre enn andre. Noen vil kanskje innvende at låtene blir for like, men om man først kommer inn i det musikalske universet til Michael Krohn, eller Raga Rockers, er variasjon det siste man savner.

Michael Krohn oser fortsatt av glød, vitalitet og smittende entusiasme, noe som fører til en entusiastisk femmer fra meg.

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

 

Sjekk også:

Tons of Rock 2016 i bilder inkludert Raga Rockers

Ferske spor uke 48/2017

Lørdag 2. desember
 Tromsø-gruppa Blood Forest Family sin nye singel "Other Worlds"

Et av ukas ferske spor: Tromsø-gruppa Blood Forest Family sin nye singel «Other Worlds»

 

Av: Rolf Andersen, David Jønsson og Victor Josefsen

Her er ukas ferske spor.

King Gizzard & The Lizard Wizard – Crumbling Castle
10+ minutter ren nytelse. Episk som fy fra en av årets beste plater. (R.A.)

Meatraffle – ‘Ndragheta Allotment
Sløyt og dansbart fra Meatraffles kommende tredje album (de hoppet over den vanskelige andreskiva). (R.A.)

Tusmørke – På Biblioteket
Heimstadproggerne i Tusmørke treffer blink med sin beskrivelse av bibliotekets lesesal. (R.A.)

Heave Blood & Die – Countercult
Heave Blood & Die har hoppet over en divisjon eller to på vei oppover fra debutplata fra i fjor. Dette viser at den første låta de slapp i år, «Brigade«, var et reelt varsel om hva som skulle komme. Mmmmmm, deilig doom. (R.A.)

 

Cut Worms – Like Going Down Sideways
«Alien Sunset»-epen til Cut Worms satt som et skudd fra første lytt. Soft psych enmanns-Everly Brothers?  «Like Going Down Sideways» er den sterkeste låten og en av mine store favoritter fra året. (D.A.)

Hällas – Star Rider
And now something completely different. «Exerpts From A Future Past» fra de svenske råkkerne Hällas (bandnavn!), har blitt spilt mye i høst. Det høres ut som en blanding av Maiden og Camel, i en evig hasjtåke med litt for mye kunnskap om Tolkien. Perfekt ventepølse mens vi venter på noe nytt fra Skogen Brinner. (D.A.)

White Reaper – Judy French
Endelig helg! Liker du The Replacements? Selvsagt gjør du det. White Reaper er en av årets store overraskelser for min del og «Judy French» er et tilnærmet perfekt eksempel på snotty pop-punk. (D.A.)

Bob Edmund – Saturday Thought
Ukens smaleste tips fra min side. Paul «Top Dollar» Major fra Endless Boogie er ikke bare en rå gitarist, men også en av verdens mest beryktede platesamlere. Tidligere i år kom boken «Feel The Music – The Psychedelic Worlds of Paul Major» og nå foreligger endelig den akkompagnerende platen også. 12 fantastiske låter om artister du aldri har hørt om før. Dette er en av perlene. (D.A.)

Caddy – The Good Ones
Popgeniet Tom Dahl med ny låt? Det er alltid gode nyheter. Power-pop av beste sort! (D.A.)

Avind – Dumrian
Dette må være den ferskeste låten på spillelisten. Avind har slått seg sammen med Snertingdal Records og «Dumrian» er den første smakebiten fra det kommende albumet. Finfin tweepop med supercatchy refreng. (D.A.)

 

Blood Forest Family – Other Worlds
Tromsø-gruppa sender fortsatt tankene til gull-labelen 4AD, og som på den selvitulerte EP’en fra tidligere i år er uttrykket både subtilt og nærmest vodsomt. Vi må også igjen nevne den lekne vokalen og de fine melodilinjene. (V.J.)

Up Against The Phantom – Jet Black
Ny singel fra sitt andre album som kommer i 2018. Singlene “Asteroids”/ “Filthy Hands”/”Safe Bet” havnet på årets beste liste mi i 2015, og det er stor sjanse for at «Jet Bllack» også havner på min årets beste  liste. “ Jet Black” er melodiøs, drivende stemnings- indie. (V.J.)

The Dogs – Hindsight
Den første singelen fra det sjette studioalbumet «The Grief Manual» til The Dogs, som tradisjonen tro slippes første nyttårsdag . “En litt up-tempo livsbeneiende sak, sier Kristopher Schau om låta. Herlig melodiøs driv, følsom vokal, Schau synger  fortsatt ypperlig, og medrivende refreng setter prikken over i’en. Powerpop skal låte slik som dette. (V.J.)

The Anti-Music Bonanza – Sweet Codeine
Ru og skrapete 70-tals-inspirert boogierock med Roger Græsberg og Thomas Mårud i spissen. Samt Alexander Lindbäck på trommer. Og Krister Skadsdammen steel gitar.  For å nesten-siterer presseskrivet: «Sweet Codeine» er en låt som full av liv, ‘a la Rod Stewart sine 70-talls plater ( som jeg for øvrig fortsatt har på kassett). Det hele toppes av koringene til Vilde Andreassen og Hanna Løvberg. “Sweet Codeine” er fra den fersk plata “El Dorado”. (V.J.)

Shan – Don’t Wait (For Me)
På tide å roe ned etter The Dogs og The Anti-Music Bonanza. Shan – «Don’t Wait (For Me)» er fra sebutalbumet «Confessions» som kommer neste år. Shan er fra Kristiansand og spiller pop/rock, for å si det enkelt. Don’t Wait (For Me)» er en fin låt poplåt, med små jazzdrypp, for å si det like like enkelt. Jeg liker også hvordan de pøser på og hfår opp temperaturen mot slutten av låta, uten at det blir too much. Sjekk også musikkvideoen. (V.J.)

 

Jo Sverre – 5 om bøker og musikk

Onsdag 29. november
 Jens Westbye

Jo Sverre. Foto: Jens Westbye

Jo Sverre slapp debutalbumet «E», som er produsert av Conor Patrick, 10. november. Kristoffer Lo, som fikk toppkarakter av oss for plata «The Black Meat» (2016), bidrar på låten «Dåggånj så aljder kom». Jo Sverre synger pop på rindaling, og er blant de mest spilte artistene på norsk radio det siste året. Etter å ha blitt booket til Rikskonsertene, by:Larm, Trondheim Calling, Pstereo og OverOslo er Jo Sverre godt i gang med etablere seg som artist. I dag er han gjest i vår intervjuserie 5 om bøker og musikk.

Av: Victor Josefsen

1) Hva er det siste du leste?

Agnar Mykles «Sangen om den røde rubin».

2) Hvilken bok ville du laget soundtrack til, og hvorfor? hvordan skulle det vært

– Hadde vært interessant å lage soundtrack til «1984» av George Orwell. Det ville nok i så fall inneholdt masse dissonanter; nokså ulik musikken jeg ellers lager.

3) Hva er din favorittbok?

– «1984».

4) Hva er ditt favorittalbum?

Kent – «Vapen & ammunition».

5) Hvis du skulle startet et band med en forfatter, hvilken ville det vært?

– Et punkeband med Dag Solstad.

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

 

Sjekk også:

5 om bøker og musikk

 

 

Tre Små Kinesere: – Vi er originale

Onsdag 29. november
 Jens Westby

Tre Små Kinesere. Foto: Jens Westby

Tre Små Kinesere holder fortsatt koken. Konsertene deres blir fort utsolgt, og nå de ute med nytt album, «OK Kompis», som Adresseavisen beskriver slik: «Feiende flotte kinesere». Vi tok en liten prat med Ulf Risnes.

Av: Victor Josefsen

Gratulerer med det nye albumet. Dere har valgt å kalle det «Ok Kompis». Hva er bakgrunnen for albumtittelen? Hadde dere alternative titler og hvilke i så fall?

– Under arbeidet med plata lagde jeg en liste med tittelideer, men da plata var ferdig og den røde tråden i tekstene kom fram, var det ingen bedre tittel enn «OK Kompis».

Dere har jo gitt ut svært kritikerrroste album tidligere, med andre ord, så har dere oppnådd mye, hva er det som får dere til å fortsette med musikk?

– Si det, nå har jeg kjørt så langt at det er lengre å snu, er en forklaring. En annen er at den besettelsen som fikk meg til å begynne fortsatt driver meg videre.

Dere har sunget og spilt lenge. Når skrev dere deres første låt? Har dere visst hele livet at du skal bli musiker?

– Jeg skrev min første låt som 16-åring, og har skrevet siden. Jeg visste ikke hva jeg skulle bli før jeg innså at det var nok å være meg.

Hvordan lager dere egentlig låter?

– Det begynner med at jeg får en idé. Den spiller jeg inn på telefonen og glemmer den øyeblikkelig. Når jeg siden bestemmer meg for at det er på tide å utgi noe nytt hører jeg på alle disse korte snuttene, og hører musikken som om jeg aldri har hørt den før. Når jeg blir fenget av noe begynner jeg arbeidet med å lage en hel låt, med tekst og arrangement etc.

Hva tar dere utgangspunkt i når du skriver tekster?

– Denne gangen har jeg prøvd å ignorere hjernen og la hjertet snakke.

Hva mener dere selv er deres største styrke som musikere og teksforfattere?

– Vi er originale.

Hvem er deres største kritiker? Deg selv, eller andre nære kollegaer, venner, familie?

– Absolutt meg selv, alltid kritisk, i det meste laget noen ganger.

Hva skjer fremover med dere?

– Vi skal spille spille spille!

 

Sider