NYTT FRA MUSIKKBLOGGEN

Abonner på NYTT FRA MUSIKKBLOGGEN nyhetsstrøm
Deichman blogger om musikk
Oppdatert: 16 min 46 sek siden

Musikalske sidespor – uke 38/2017

Lørdag 23. september
 Noen ganger dukker det opp band som oppfyller de fleste kravene til å kunne kalles et ekte indieband. Molton Moon, halvt østfoldsk og halvt bergensk, havner i denne kategorien.


Et av ukas musikalske sidespor: Noen ganger dukker det opp band som oppfyller de fleste kravene til å kunne kalles et ekte indieband. Molton Moon, halvt østfoldsk og halvt bergensk, havner i denne kategorien.

Tekst: Bent Inge Hvitstein, Lars Junge og Victor Josefsen

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

 

LCD Soundsystem – Album: American Dream
James Murphy og kompani har sannsynligvis laget en moderne klassiker. I tillegg til elektronikkens utforskende voldsomhet, har de skapt et tekstlig bilde av samfunnsstrukturer som knaker i sømmene. Referansene til David Bowie er mange, både direkte og indirekte. Rent lydlig er det også mulig å si at dette albumet er en 2017-versjon av Talking Heads. De tunge synthene får drahjelp av hypnotiserende og dype basslinjer og Murphys messende vokal. Egentlig skulle ikke LCD Soundsystem vært her lenger, etter avskjedsturné og -film for noen år siden. Likevel er de om mulig bedre enn de har vært noen gang tidligere. De starter mykt og avslutter tungt, på et album som på samme tid er både dystert og forførende, og fylt til randen med høydepunkter. (B.I.H.)

 

 

Molton Moon – EP: Shuki
Noen ganger dukker det opp band som oppfyller de fleste kravene til å kunne kalles et ekte indieband. Denne gjengen, halvt østfoldsk og halvt bergensk, havner i denne kategorien. Uten plateselskap eller PR-hjelp sender de låtene sine ut i verden. Deres egen beskrivelse av musikken er «hyggelig, kaffevennlig indiepop med noen litt eksperimentelle impulser lydmessig». De kunne gjerne vært mindre beskjedne; dette er ikke bare hyggelig og kaffevennlig, de har mer krutt enn som så både i låtskriving og produksjon. Gjennom kun fire låter makter de å overbevise meg om et stort potensiale, der særlig tittelsporet imponerer med sin eksperimentelle oppbygning. Ellers er dette også sjarmerende pop, av typen Jens Lekman kunne funnet på å sette sammen. Og de må gjerne fortsette karrieren med å lage like herlige låttitler. (B.I.H.)

 

 

Nadine Shah – Album: Holiday Destination
Hennes tredje album angriper deg fra første tone, med et klart budskap om at verden anno 2017 ikke er et spesielt ålreit sted. Det er urovekkende både tekstlig og lydlig, der politikeres unnfallenhet, men også hvordan vi alle håndterer verdens problemer blir gjenstand for et svært kritisk blikk. Med pakistanske (og norske) aner, har hun selv følt på de giftige holdningene som ikke lenger bare siver ut fra sorte hull på nettet, men som nå er flyttet ut i åpenhet, rett inn i folks hverdagsliv. Dette er et på mange måter tankevekkende album via tematikken, men dets største styrke er kanskje likevel den musikalske estetikken, der arrangementene nærmest uhyggelig presist tilpasses tekstene som leveres. Mørkt og rocka, med den grove vokalen til Shah i sentrum. (B.I.H.)

 

 

Closing Eyes – Låt: «Sunshiner»
» Jeg trengte å dykke dypt ned i en verden av bølgeformer, delays og moduleringer og ble besatt over mulighetene og annerledesverdenen tilgjengelig i elektroniske drømmer, fortalte Eirik Asker Pettersen i soloprosjektet Closing Eyes, kjent fra band som Lovecult og Maribel, til oss i 2014. Den nye låta «Sunshiner» er akkurat det, elektroniske drømmer, melankolske og oppløftende på samme tid. Det er drive i bunn her, noe som gjør seg i denne komposisjonen, og låta inneholder smakfulle produksjonsfinesser, signert Emil Nikolaisen i Serena Maneesh, til døme diverse shoegaze-støyskjær som nå og da svever delikat i lydbildet. Dermed unngår «Sunshiner» å “kun” ende som en av mange fine drømmepop-låter. «Sunshiner» har det lille ekstra, og er ukas beste låt fra drømmepopavdelingen. Closing Eyes blir å se under Vill Vill Vest i Bergen i slutten av september. (V.J.)

 

 

Tobi Sunmola – Låt: «Simba»
En nigerianskfødt hiphoper fra Manchester som på sin nyeste låt tar for seg nettopp de problemene som følger med en slik bakgrunn, også innad i musikkindustrien. Han får frem fine kontraster, når han mikser dette temaet og formidlingen av det, med fengende rytmer. Tidligere i år kom EP-en Childhood Culture, og han viser at han blir et navn å regne med i alternativ hiphop fremover. (B.I.H.)

 

 

Oslo Oscillator – Låt: «Nothing To Loose»
Denne omtalen er skrevet i mars (av Lars Junge), basert på tre Oslo Oscillator-låter vi fikk lytte på da, inkludert nylig slupne «Nothing to Loose». Omtalen passer like så bra på «Nothing To Loose» alene, så her er anmeldelsen til Lars: Oslo Oscillator er et slags kretslag av musikere fra Oslos mer soniske frontløpere. Bandet består av medlemmer fra The Loch Ness Mouse, Mirror Lakes og Maribel. De har etter sigende køddet rundt i studio en god tid før de nå er klare for offentligheten. Loopende basslinjer, lag med synthesizere, effektfulle orgeltoner, repetetiv gitar. Hypnotiserende greier. Tar meg selv i å tenke på Haugesundsbandet The Low Frequency in Stereo når jeg lytter til Oslo Oscillator. LFiS var egentlig ganske tidlig ute med dette soundet i norske sammenheng. På sin plass å diske ut litt kreditt der kreditt er fortjent – for å forsøple det norske språk ytterligere med håpløse anglisismer… Oslo Oscillator – Låt: «Nothing To Loose» – Karakter: 5. (L.J.)

 

 

Micah P. Hinson – Album: Presents The Holy Strangers
Allerede under den amerikanske valgkampen forrige høst, ble det startet diverse musikalske protestaksjoner. Vi kan vel trygt si at den valgkampen var et spesielt tilfelle, men det er likevel oftest den retningen musikalske politiske protester tar. Hinson er en av få anerkjente musikere som har uttrykt sympati i republikansk retning, og han har tidligere i sterke ordelag kommet med uttalelser om politikk som av mange har blitt sett på som svært kontroversielle. Uansett hva man måtte mene om hans politiske ståsted, er det mulig å la seg forføre av hans nye album. Debatten om å skille kunsten fra den private kunstneren skal vi ikke ta her. Hinson ser ut som en som kunne vandret rett ut av 1950-tallet, og også musikalsk er han svært annerledes enn de fleste av sine jevnaldrende (han er kun 36 år). Han stryker øregangene med sin raspete crooning, og tekstene graver seg inn med familiære temaer og bibelske assosiasjoner, der særlig den syv minutter lange «Micah Book One» er et ambisiøst stykke som kunne vært Johnny Cash verdig. Innimellom kommer det rent instrumentale låter som ikke står tilbake for resten, men fungerer fint som bindeledd i historien som skrider frem i løpet av albumet. De er stemningsskapende og små historier i seg selv (sjekk særlig ut «The Years Tire On»), på samme måte som Nick Cave og Warren Ellis formidler visualitet gjennom sine soundtrack til diverse filmer. Helstøpt, mektig og småskitten americana.

 

 

Sassy Kraimspri – Låt: «You’de Better Listen»
Medlemmene i Sassy Kraimspri lytter på mye musikk. I intervjuet jeg gjorde med Ida Collet Belle i juni nevner Ida at hun og de andre i bandet lytter på Kyuss, PJ Harvey, Red Fang, The Cramps, Clutch, Crass, Bikini Kill, tidlig Hole, Patti Smith, NOFX, Every Time I Die, Uncle Acid and The Deadbeats, Queens of the Stone Age, The Clash mfl. Og som ei lita hørte Ida på på alt Kurt Cobain noen gang hadde nevnt. Det ble da både Leadbelly, The Raincoats, Hole, L7, Meat Puppets, Pixies, som er et av hennes yndlingsband, Sonic Youth, riot grrrl– bevegelsen osv. På den siste singelen til Sassy Kraimspri, «You’d Better Listen», kan man skimte flere av disse utøverne, men det er umulig å henge uttrykket på en utøver eller sjanger. Grunnen til det er nok at de har noen år på baken og har i løpet av disse årene akkumulert flere influenser i uttrykket deres. Sassy Kraimspri vaker et eller annet sted mellom pop, punk og grunge, og utnytter de forskjellige sjangrenes potensiale meget godt. «You’d Better Listen» er hurtige, drivende og melodiøs, samtidig som produksjonen sitter, og Idas energiske vokalutvrudd topper det hele. Kul video. (V.J)

 

 

Clouds – Låt: «Oceanview»
«Band i dag lager mer originale og smarte og låter, enn for en del år siden, frasering og diksjon er ikke lenger rødmende», skriver vi vår anmeldelse av Panda Pandas «Million EP». På Oslo-indiepop-bandet Clouds nye singel er de flerstemte koringene smarte, og friske. Jeg blir rett og slett i godt av humør oppfinnsomheten og entusiasmen de unge sangfuglene oppviser på en ellers kapabel indielåt. Høyner Clouds summen av bestandelene på kommende utslipp har vi virkelig noe å se frem til. (V.J.)

 

 

 

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

 

Sjekk også:

Musikalske sidespor – uke 37/2017

Musikalske sidespor – uke 36/2017

Musikalske sidespor – uke 35/2017

Musikalske sidespor – uke 33/2017

Musikalske sidespor – uke 32/2017

Musikalske sidespor – uke 26/2017

Musikalske sidespor – uke 25/2017

Musikalske sidespor – uke 24/2017

Musikalske sidespor – uke 23/2017

Musikalske sidespor – uke 22/2017

Musikalske sidespor – uke 21/2017

Musikalske sidespor – uke 18/2017

Musikalske sidespor – uke 16/2017

Musikalske sidespor – uke 13/2017

Musikalske sidespor – uke 12/2017

Musikalske sidespor – uke 11/2017

Musikalske sidespor – uke 10/2017

Musikalske sidespor – uke 9/2017

Musikalske sidespor – uke 8/2017

Musikalske sidespor – uke 7/2017

Musikalske sidespor – uke 6/2017

Musikalske sidespor – uke 5/2017

Musikalske sidespor – uke 4/2017

Musikalske sidespor – uke 3/2017

Musikalske sidespor – uke 2/2017

Musikalske sidespor – uke 1/2017

 

 

Plateanmeldelse: Dig Deeper – «In Central European Time»

Torsdag 21. september

Dig Deeper Fixed

 

Artist: Dig Deeper

Album: «In Central European Time»

Plateselskap: Alien Agency

5

 

Ah, endelig et nytt album fra den poncho-kledde gjengen i Dig Deeper. Det var på tide. «In Central European Time» er bandets tredje album og deres første på eget selskap. I produsentstolen har Anders Møller (Kåre & The Cavemen, My Midnight Creeps, etc.) styrt skuta med en stødig hånd. Selv om albumet kun inneholder seks spor, strekker disse sporene seg til gjengjeld langt utover horisonten. Bandet bruker god tid til å bygge opp låtene og bringer med seg den gode jam-følelsen de får til live inn i studio.

 

Åpninglåten «How Can I Be Certain?» drives frem av en tilnærmet motorik-rytme fra krautens verden og svevende steelgitar som suser i bakgrunnen. Det er ikke så langt unna det The War On Drugs har leflet med i det siste. Låten setter også stemningen for albumet. Tittelen er kanskje en henspeiling på den politiske uroen i Europa og i verden generelt? Hvordan sikre seg personlig frihet i usikre tider er et gjennomgangstema på albumet.

 

Det politiske oppgjøret fortsetter på «Stars Tonight (Have You Seen)», der tekstlinjen «disgusted by this government» er sentral. Introen minner meg litt om «Mere Lys» av Spids Nøgenhat, det danske bandet som også har frihet høyt på agendaen sin. «Stars Tonight (Have You Seen)» er helt klart albumets mest uptempo låt. Albumets absolutte høydepunkt for min del er «Don’t Ask Too Much», som kan ses på som en psykedelisk tagning på det bleke universet Richmond Fontaine og tekstforfatter Willy Vlautin opererer i. Dig Deepers Einar Kaupang er uttalt fan av Richmond Fontaine og det merkes godt, noe som selvsagt bare er positivt. Her er det også meget lekkert gitarspill fra duoen Øystein Braut (også kjent fra Electric Eye) og Einar Kaupang. «The Ticket» er albumets korteste spor og byr på fin koring fra kompisene i The Switch, og fremstår som et annet høydepunkt på platen. «In Central European Time» avsluttes med «Sky Brown Sky», som er seig og bakpå med sitt repeterende og narkotiske bassriff, før den åpner seg helt opp fire minutter ut i låten og utgjør en forrykende avslutning. Far out, man.

 

Dig Deeper har snekret sammen et meget solid album som viser et band i toppform. «In Central European Time» er mørkere og mer utflytende enn forgjengeren «How You Spend Your Days», men det kler absolutt bandet. Her snakker vi sterk politisk psykedelia fra frihetrockens norske fanebærere.

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

 

Låtpremiere: Jonas Ledang – «Forever’s Gone»

Torsdag 21. september
 Marthe A. Vannebo

Coverart: Marthe A. Vannebo

I dag kjører vi førpremiere på låta «Forever’s Gone» signert den spennende unge låtskriveren Jonas Ledang.

22-åringen Jonas Ledang har medvirket på flere plater og singler fra namdalsområdet og debuterte som soloartist med EP’en «Heart of a Young Man» i 2016. «Forever’s Gone» er første smakebit fra et samarbeid med samboer og produsent Kristoffer Hylland.

Fra presseskrivet:
Edvard Munch sa «kunst må lages av ens hjerteblod», men hvor mye hjerteblod ligger egentlig i dagens populærmusikk? «Forever’s Gone» er en luftig poplåt om nostalgi og kjærlighet som tar et oppgjør med listepopen og plateselskapenes trang til å pushe det syntetiske. Låta markerer et viktig skille i Ledangs karriere, denne gangen har han arbeidet tett med samboer og bestevenn Kristoffer Hylland og uttrykket har blitt mer poppa og moderne. Å gi slipp på gamle tider og stake ut ei ny retning er fundamentet i den nye låta.

 

 Marthe A. Vannebo

Jonas Ledang. Foto: Marthe A. Vannebo

 

Jonas Ledang forteller:
– Det er ei ganske nostalgisk låt, som handler om nostalgi, kjærlighet og kunst. Karakteren i teksten, meg, ser bakover, utover og innover. Kjærligheten er sentralt, men det er mindre om ei jente, og mer om musikk. Det er en refleksjon over popmusikkens utvikling kamuflert som en kjærlighetssang. I det siste er det mange rockestjerner som har gått bort, og en æra jeg har likt er over.

– Det er plass til «hjerteblod» i dagens hitsingler også. Man må bare våge å synge sannheten. «The one I love forever’s gone, but her memory stays.»

Karl Klaseie har mastret «Forever’s Gone».

 

 

«Forever’s Gone» slippes på alle streamingtjenester fredag 22. september.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

 

Les også:

Lars Lillo-Stenberg om nostalgi, melankoli, naivisme og Munchs kunsterskap

Faustus i musikken

Onsdag 20. september

I oktober settes teaterforestillingen Doktor Faustus av Christopher Marlowe opp på hovedbiblioteket. Historien om den kunnskapstørste Faustus som inngår en pakt med Djevelens utsendte Mefistofeles er mange hundre år gammel, men vi ser fremdeles spor av den rundt oss den dag i dag. Da Deichman summerte opp musikkåret 2016 toppet Årabrots The Gospel flere av listene, blant annet redaktørens offisielle. På The Gospel finner man en låt som heter nettopp Faustus.

Faustus

«Why should The Devil have all the best tunes» sa William Booth, grunnleggeren av Frelsesarmeen. Han var riktig nok ikke opphavsmann til sitatet, men han brukte det ofte. Nå kan man sikkert argumentere for at ikke all god musikk har djevelsk opphav, men om Frelsesarmeens orkestre er de beste eksemplene på dette er jeg sannelig ikke sikker på. Det som derimot er sikkert er at Djevelen har ligget på lur i populærmusikken til alle tider. Fra blues og jazz til rock og svartmetall – det dukker stadig opp en liten småjævel. Rolling Stones viste sympati med Gammelerik og dersom Grateful Dead hadde invitert til venners venner-fest ville garantert Beelzebub banket på døra. I Norge har særlig svartmetallen fått mye oppmerksomhet, gjerne med nedbrente kirker og drap som bakteppe. Men vi lar den delen av Satans orkestreringer hvile i denne omgang. Låtene vi ser på i dag handler nemlig om Djevelen som frister, avtalemaker og gambler. Han som tilbyr deg gull og grønne skoger i bytte mot en bitte liten sjel. Det er mange sanger som handler om dette, men vi nøyer oss med et lite utvalg (se spillelista til slutt for flere sanger om både Faust og Djevelen generelt). Noe som ble klart underveis er at det å selge sjelen sin til Djevelen primært er en maskulin greie – jeg fant ingen kvinnelige artister som direkte tok for seg en slik byttehandel.

For mer informasjon om teaterforestillingen kan du besøke Creation Oslo  på Facebook. Billetter får du hos ticketmaster.

 

Først ut er den største og viktigste: Cross Road Blues av Robert Johnson. Her trenger man vel egentlig ikke si så mye. Legenden vil ha det til at Johnson møtte Djevelen ved veikrysset og aksepterte en byttehandel – han skulle bli en eksepsjonelt god gitarspiller og bluesmusiker mot at Djevelen fikk sjelen hans. Som hentet rett ut fra Marlowe og Goethe, ekte Faust! Nå sier ikke teksten til selve låta så mye om akkurat dette, men den er grunnmuren som myten er bygget på.

I The Devil went down to Georgia er gitar byttet ut mot fiolin. Djevelen utfordrer Johnny til en musikalsk duell som Johnny til slutt vinner. Det var Charlie Daniels som skrev låta, men her er det Primus sin versjon som får plass. For en video!

 

Djevelen har mange måter å samle sjeler på. Noen ganger frister han med gull og grønne skoger i rene byttehandler, mens andre ganger lar han deg spille om den. Gevinsten er potensielt stor, men innsatsen? Uendelig lidelse og en evig fortapt sjel… Thåström forteller:

 

King Dude gjør sin beste Nick Cave-imitasjon i det som vel må være den mørkeste sangen i denne omgang.
«Somebody killed my baby in the days I’ve been gone.
She’s gone up to heaven where I know she doesn’t belong.
I’ll do anything my friends to see her again
Even though I know it might be wrong,
I’ll make a deal with the Devil that’s right by god.»

 

I den klassiske myten om Faustus tilbyr Mefistofeles uendelig visdom og kunnskap. At noen er villige til å i det minste vurdere å bytte bort sin sjel for dette kan man jo forstå. Men noen har rimeligere sjeler enn andre. For Frank Zappa var det nok med Titties and Beer. Men forhandlingene er vanskeligere enn man skulle tro…

Vi kommer ikke unna Tenacious D. De blir ikke lovet mye for sine stakkars sjeler. De må bare komme opp med den beste sangen i verden noensinne for å beholde dem.

 

Det å selge sjela for rikdom og berømmelse er ikke overraskende et tema som også rappere tar for seg.  Nei, Kendrick Lamar har så vidt jeg vet ikke ei bikkje som heter Lucy. Her er det Lucifer som frister..
«What you want you: a house or a car?
40 acres and a mule? A piano, a guitar?
Anything, see my name is Lucy, I’m your dog
Motherfucker, you can live at the mall
I can see the evil, I can tell it, I know it’s illegal
I don’t think about it, I deposit every other zero»

Artistene bak de neste to låtene spilte begge på Øyafestivalen i år. Først ut er The Mystery Lights, som lurer på hva som skjer hvis man svarer nei når Satan kommer med kontrakten i hånda.

Colter Wall fylte 22 i sommer. Om det er dealen hans med Djevelen som gjør at han høres ut som han har levd mange lange, tunge liv vet jeg ikke.

 

“It is said that the Devil has all the best tunes.
This is broadly true. But Heaven has the best choreographers”
― Terry Pratchett & Neil Gaiman, Good Omens: The Nice and Accurate Prophecies of Agnes Nutter, Witch

Så vi lar DiLeva avslutte det hele.

 

 

Det var djevelsk moro å finne frem disse låtene. Det er et lite utvalg, men om man ønsker å høre mer har jeg laget en liten spilleliste med mer eller mindre relevante låter. Kom gjerne med forslag til låter som burde vært med!

 

EP-anmeldelse: Quarter Wolf – «Back to Sykkylven»

Tirsdag 19. september

Quarter Wolf Back to Sykkylven

 

Artist: Quarter Wolf

EP: «Back to Sykkylven» (2017)

Plateselskap:That’ll Do Records

5

 

Quarter Wolfs siste EP«Back to Sykkylven» består av en heftig miks av The Jon Spencer Blues Explosions blues-punk, garasjerock og funk. Fundamentet, eller kompet om du vil, er enkelt, men slående: trommer og gitar. Over dette rytmemaskineriet får den energiske vokalen fritt spillerom. Quarter Wolf, som består av Marius Kromvoll og Paul Daniel, låter tight, og har på denne EP’en lagd låter som kan blåse barten av noen og enhver.

Quarter Wolf har også klare linker til The White Stripes, duoen Meg og Jack White trakterer også trommer og gitar, og lar det stort sett være med det. På tross av dette er musikken til The White Stripes (og Quarter Wolf) både kraftfull og rocka når de fremfører sin rå, hektende garasje/blues/punk/funk etc.

Jeg hekter også på Thee Headcoats/Thee Mighty Caesars som referanse, kunne selvsagt valgt mange andre i stedet, uansett, disse to bandene er ikke helt like Quarter Wolf rent uttrykksmessig, men som med Quarter Wolf de klarer de virkelig å destillere urkrafta fra primitiv, i positiv forstand, rockabilly/r&b, primalskrikrock og søttitalls punk. Dessuten har alle et rått sound. Quarter Wolf henter som nevnt også mye fra funk m.m. Point is, Billy Childish og Quarter Wolf er brødre i ånden.

«FAC» åpner kalaset på EP’en «Back to Sykkylven», deretter går det bokstavelig talt slag i slag. Tittelsporet, «Back to Sykkylven»,“ er boogie-infisert rock tilsatt feedback-gitar, heftige vokalutbrudd og hektende refereng. «Koachine» er høydepunktet på EP’en, den er sterkt Jon Spencer Blues Explosion-influert, men det som gjør susen, er at låta tar flere u-svinger underveis, med herlige overganger, taktskifter og fengende riff som driver det hele framover. Kromvoll & Daniel er to kreative herremenn.

Fjerde låt ut er Hound Dog Taylors klassiker«Let’s Get Funky», som Quarter Wolf covrer, tøff den. Apropos coverversjonen, Cub Codas superb funky, drivende versjon av«Let’s Get Funky» (fra plata med samme navn utgitt på vinyl på den franske labelen New Rose, jeg kjøpte den for øvrig på vinyl i hine hårde dager, hehe litt selvskryt der altså) er en av min all time favoritt-coverlåter.
På «Whiskey Made Me Evil» tramper Quarter Wolf videre med herlig boogierock og en vokal full av innlevelse. Avslutningen«Shut the Fuck up and Play» er 70-tallspunk av godt merke.

Igjen, en flott utgivelse av Quarter Wolf, deres beste so far,

PS Denne EP’en ble sluppet i juni, vel, det er ikke sommer nå, men jeg kan konstatere at Quarter Wolf funker fint om høsten også. Tidløs musikk.

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

 

Les også:

EP-anmeldelse: Quarter Wolf – «Rock’n’roll Cliché»

Quarter Wolf med «Fight Club»-inspirert video

Bluespunk-duoen Quarter Wolf platedebuterer

Reisebrev: Langs bluesens akse med «Quarter Wolf»

Musikalske sidespor – uke 37/2017

Lørdag 16. september
J.D. Souther

Et av ukas musikalske sidespor: Ida Jenshus utrykksfulle, betagende stemme kler den nye singelen «Greatest Love» i aller høyeste grad. Foto: J.D. Souther

 

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

Yasmine Hamdan – Album: Al Jamilat
En av Libanons første indiemusikere med bandet Soapkills. Hun har levd en nomadisk tilværelse i flere land i Midtøsten, men nå har hun base i Paris. Dette er det andre albumet hun gir ut under eget navn. Musikken viser en fin miks av hennes arabiske røtter og vestlig alternativ pop, der både akustiske gitarer, strykerarrangementer og synther er involvert. I den arabiske musikkundergrunnen er hun et stort navn, men i vestlige musikkretser kjenner vi henne kanskje best fra vampyrfilmen til Jim Jarmusch, Only Lovers Left Alive fra 2013. (B.I.H)

 

 

Major Parkinson – Låt: «Blackbox»
De har fått med seg Linn Frøkedal (The Megaphonic Thrift, Misty Coast) på denne dystre, men samtidig musikalsk lekne låten. Hennes parti har rytmen til en barneregle, og kommer inn som en sterk kontrast til det industrielle mørket, som skapes av blant annet tunge synther og trommer, en dyp og nærmest hviskesnakkende vokal, og de grove strykerne som sprer deilig uhygge. Dette er tittelsporet fra albumet som kommer i slutten av oktober. Lørdag 23. september spiller de på Vulkan Arena. (B.I.H)

 

 

Surf Curse – Album: Nothing Yet
Bandnavnet tilsier at dette kan være surfrock, og det stemmer. Dette er album nummer tre på kort tid fra surfduoen. På menyen står enkel surfrock av det raske slaget, der gitarbølgene spinner av sted, med glade toner og ikke alltid like glade tekster, men totalt sett er dette en fin liten humørspreder. (B.I.S)

 

Klikk her for at se den integrerte videoen.

 

Fifi Rong – Låt: «The Same Road»
Hennes nyeste singel er et kraftig nikk til 1980-tallets elektroniske popbevegelse. Hun er født i Beijing, men stuper med denne diskoperlen rett inn i vestlig klubbmusikk. Det er et kjølig digitalt lydbilde som omkranser en tekst som handler om personlig skjørhet. (B.I.H)

 

Klikk her for at se den integrerte videoen.

 

Duvel – Låt: «Birds»
På «Birds» har Oslo-bandet Duvel, med utspring fra Blitz, beholdt den lett paranoia-stemningen som er felles på alle de tre singlene de har gitt ut. I motsetning til forrige singel, «Winter Dreams», sloss» ikke vokalen lengre om plassen blant grumsete gitarlyder. Her er det nok rom å boltre seg i for både de stemingsladete, skurrende gitarene, bassen og vokalen. «Birds» er mer saktegående enn de andre Duvel-låtene, og de har igjen funnet den rette balansen mellon intensitet og atmosfære. «Birds» er en forførende og litt mystisk låt med røtter i post-punk, og har et uttrykk som sender assosiasjoner til det norske Accidents Never Happen drev med for 8 år siden. (V.J)

 

 

Ida Jenshus – Låt: «Greatest Love»
Singelen er hentet fra albumet «Two Worlds« som ventes i oktober, produsert av av Jenshus selv og skrevet i samarbeid med J.D. Souther (Eagles, Linda Ronstadt). Her beveger Ida Jenshus seg i et singer/songriter og lett popsymfonisk landskap. Hun framfører «Greatest Love» med stor innlevelsen og overbevisning, den nedstrippete låta med Idas uttrykksfulle, betagende stemme i front kler  henne i aller høyeste grad (les også: Ida Jenshus på By:Larm 2015). Opptaket gir en følelse av nærhet, det er veldig nakent, uten å bli påtrengende. Lekkert. (V.J)

 

 

Junivers – Låt: «Inkasso»

Dette bergenske bandet kom med debutsingelen «Den gang du var ung» tidligere i år. Vi omtale singelen slik i denne spalten: «Det er på mange måter veldig bergensk, noe som er positivt når vi snakker om musikk. Vi snakker relativt pen og pyntelig vårlig pop med en fengende melodi.» Nå er Junivers ute med nye singel med tittelen «Inkasso», som er en mer neddempet poplåt i forhold til «Den gang du var ung», ikke så rart, da sangen omhandler inkasso og hva det medfører. Junivers har beholdt den fine melodiføringen, i tillegg er «Inkasso» en rørende fortellingen. Fint gitarspill og refreng (V.J.)

 

 

Green Sky Accident – «Hedge Creeper»
«Hva er egentlig verdien av poprock-låter med røttene dypt plantet i Superchunk-indie? Stilt ovenfor livets store utfordringer har det ingen annen verdi enn at det bare er der. Men ofte er det nok, og akkurat det som skal til.» Dette er en liten omskrivning av strofer fra vår anmeldelse av Superchunks «I Hate Music», og passer bra på norske Green Sky Accidents låt «Hedge Dreeper». Øs, pøs og catchy hooks. Mer enn nok. (V.J)

 

 

Panda Panda – Låt: «Slacker»
«Vi snakker nittitalls indierock og gode melodier«, skriver Riot Factory i mailen til meg, Trondheims-labelen er ikke helt ute på viddene. «Slacker« er indiebasert rock med Panda Panda-særpreget. I likhet med «Halycon Years» (les anmeldelse) lyder “Slacker både drømmende og vitalt, med lekre støydetaljer. «Slacker» er seigere enn de andre låtenen signert bandet, men huker tak i meg (deg) likefullt pga. av frasparket, dynamikken og melodiføringen. Har man grunnfundamentet i orden går ofte resten av seg selv, og de melodiøse synthene og de støysolo(er)gitaren(e) setter den berømmelige prikken på plass. “Slacker” demper på ingen måte forventningene til debutalbumet.

 

 

Camilla Rosenlund – Låt: «in The End»
Singelen «In The End»er første smakebit Camilla Rosenlund sin EP «Fortune Of Memories» som slippes 13. oktober. Camilla opplevde i voksen alder hva et selvmord av en som stod henne nær gjorde med henne som etterlatt. Musikken ble hennes fristed,trøst og inspirasjon for å jobbe mot en bedre tilværelse. «In The End» er smekker symfonisk pop med alvorlig undertone. En av referansene som er oppgitt i pressekrivet John Barry, treffende den. Dette er en låt som gjør inntrykk, kombinasjonen av musikk og tekst rommer intens og sødmefylt melankoli, samtid skimtes håp og optimisme bak det melanskolske skylaget.

 

 

Level & Tyson: Låt: «Lionaire»

I 2015 kom Level & Tyson opp med den eksellente indiepop-låten «Tied Up», som jeg kåret til den 7ende beste norske låten i 2015. «Tied Up» innehar den samme hjerteskjærende attituden og nerven ‘a la låter som Pavements «Coolin’ By Sound», Arcade Fires «Neighborhood #2 (Laika)», Blood on the Walls «Mary Susan», Superchunks «Slack Motherfucker» osv. (Les også konsertanmeldelse Level & Tyson på Parkteatret). På den nye låta, elektrifiserte «Lionaire», har Level & Tyson maktet å få sjel inn i det synth-baserte uttrykket, ved hjelp av deres vare melodisensititer og skjeve kompet klarer Level & Tyson brasene bra. Ja, egentlig er låten bygd etter samme mal som «Tied Up», bare et de eksellente og melodiøse støy-skurrende gitarriffene er erstattet av effektive malende synthriff osv. Ja, takk, begge deler. (V.J.)

 

 

Tekst: Bent Inge Hvitstein & Victor Josefsen

 

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

 

Sjekk også:

Musikalske sidespor – uke 36/2017

Musikalske sidespor – uke 35/2017

Musikalske sidespor – uke 33/2017

Musikalske sidespor – uke 32/2017

Musikalske sidespor – uke 26/2017

Musikalske sidespor – uke 25/2017

Musikalske sidespor – uke 24/2017

Musikalske sidespor – uke 23/2017

Musikalske sidespor – uke 22/2017

Musikalske sidespor – uke 21/2017

Musikalske sidespor – uke 18/2017

Musikalske sidespor – uke 16/2017

Musikalske sidespor – uke 13/2017

Musikalske sidespor – uke 12/2017

Musikalske sidespor – uke 11/2017

Musikalske sidespor – uke 10/2017

Musikalske sidespor – uke 9/2017

Musikalske sidespor – uke 8/2017

Musikalske sidespor – uke 7/2017

Musikalske sidespor – uke 6/2017

Musikalske sidespor – uke 5/2017

Musikalske sidespor – uke 4/2017

Musikalske sidespor – uke 3/2017

Musikalske sidespor – uke 2/2017

Musikalske sidespor – uke 1/2017

 

Albumanbefaling: Major Parkinson – Twilight Cinema

Øya 2015: Intervju med Ida Jenshus

Anmeldelse: Panda Panda «Millions EP»

p style=»text-align: center;»>Intervju med Level & Tyson

Børge Sageng Henriksen (Brut Boogaloo) – 5 om bøker og musikk

Torsdag 14. september
 Milla Mikalsen

Trommis Børge Sageng Henriksen i Brut Boogaloo dundrer løs. Foto: Milla Mikalsen

Årets Brut Boogaloo-plate Strike III» er  deres første på 9 år, og her finnes, for å si det enkelt, både utsøkt pop og effektiv riffrock, samt flere andre ingredienser, i en og samme låt, ingredienser som spiller hverandre gode, bokstavelig talt. En av de viktigste ingrediensene på plata er Bra Trommis Børge Sageng Henriksen. Vi tok en liten prat med han, ikke om hvem Børge mener er verdens beste trommis etc., men om bøker og musikk generelt.

Av: Victor Josefsen

1) Hva er det siste du leste?

– Siste leste bok var «Wisconsin Death Trip» som er en samling avisutklipp og bilder fra slutten av 1800-tallet fra Wisconsin. Der går det aldeles ikke bra, og det skrives  helt uten noen «Vær varsom-plakat». Skremmende og flotte bilder akkompagnert av nyheter om mord, spiritisme, selvmord, galskap og ufrivillig komikk . Ofte med skandinaviske nybyggere i hovedrollene som motbeviser at det var bedre før i tida.

2) Hvilken bok ville du laget soundtrack til, og hvorfor? hvordan skulle det vært?

– Vil egentlig ikke lage soundtrack i det hele tatt, men hvis jeg må, blir det til overnevnte «Wisconsin Death Trip». Må vel bli Death Metal dette soundtracket.

3) Hva er din favorittbok?

– Dette får jeg ikke til å rangere i det hele tatt. Har nesten kun holdt på med pekebøker de siste årene så tør ikke utpeke noen favoritter. «Min kamp» (ikke den tyske) likte jeg tidvis veldig godt.

4) Hva er ditt favorittalbum?

«Secret Treaties» med Blue Öyster Cult
– Et nesten umenneskelig spørsmål til en person som så vidt klarer å velge pålegg om morgenen.

5) Hvis du skulle startet et band med en forfatter, hvilken ville det vært?

– Hadde startet band med Thure Erik Lund og fått tekster uten sidestykke i norsk musikk. Kanskje gått Bjella i næringen. Skulle kun åpnet festivaler og folk skulle vært rørt og tenkt: «de får sagt det , sånn er det» og » så komplisert og presist på samme tid» «levd liv».

 

 Milla Mikalsen

Brut Boogaloo og trommis Børge Sageng Henriksen, nummer 2 fra høyre, slapper av mellom slagene. Foto: Milla Mikalsen

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

 

Sjekk også:

Plateanmeldelse: Brut Boogaloo – «Strike III»

Musikalske sidespor – uke 22/2017 (med Brut Boogaloo)

Brut Boogaloo på Rockefeller

 

Les også:

Iffy Orbit – 5 om bøker og musikk

LULI – 5 om bøker og musikk

Kaja Gunnufsen – 5 om bøker og musikk

Thomas Bratlie Haugland – 5 om bøker og musikk

Jarle Kvåle i Vreid & bookingsjef for Tons of Rock – 5 om bøker og musikk

Tore Sørensen – 5 om bøker og musikk

Trist Pike – 5 om bøker og musikk

Trojka – 5 om bøker og musikk

kathinka – 5 om bøker og musikk

Siril Malmedal Hauge i Fieldfare – 5 om bøker og musikk

Natasja Holmboe – 5 om bøker og musikk

Oakland Rain – 5 om bøker og musikk

Pil & Bue – 5 om bøker og musikk

WHALESHARKATTACKS – 5 om bøker og musikk

The Modern Times – 5 om bøker og musikk

Pyke – 5 om bøker og musikk

Claudia Scott – 5 om bøker og musikk

Ampmandens Døtre – 5 om bøker og musikk

Syntax TerrOrkester – 5 om bøker og musikk

The Loch Ness Mouse – 5 om bøker og musikk

Påls butikk – 5 om bøker og musikk

Leonov – 5 om bøker og musikk

Benjamin Finger – 5 om bøker og musikk

Sauropod – 5 om bøker og musikk

Synne Sanden – 5 om bøker og musikk

Oral Bee – 5 om bøker og musikk

Pikekyss – 5 om bøker og musikk

Magnus Bechmann – 5 om bøker og musikk

Sheila Simmenes i Love Exit Orchestra – 5 om bøker og musikk

Tellef Raabe – 5 om bøker og musikk

«K:N» AKA Kjetil Nernes i Årabrot – 5 om bøker og musikk

Arild Hammerø (Atlanter) – 5 om bøker og musikk

Einar Stenseng – 5 om bøker og musikk

Youth Pictures of Florence Henderson – 5 om bøker og musikk

Unnveig Aas – 5 om bøker og musikk

Jon Arild Eriksen – 5 om bøker og musikk

Kari Harneshaug – 5 om bøker og musikk

Don Wild – 5 om bøker og musikk

Bård Torgersen – 5 om bøker og musikk / Universet musikkvideo

Vev – 5 om bøker og musikk

Siv Jakobsen – 5 om bøker og musikk

Løchstøer – 5 om bøker og musikk

Parker Lewis – 5 om bøker og musikk

 

Iffy Orbit – 5 om bøker og musikk

Tirsdag 12. september
 Zervos

Iffy Orbit. Foto: Zervos

Tidligere i år spilte Iffy Orbit på Biblioket-scenen på Øya, om noen dager slipper de debutplata og i dag er de gjest i vår intervjuserie 5 om bøker og musikk.

Av: Victor Josefsen

1) Hva er det siste du leste?

Markus: «Balansekunst» av Rohinton Mistry.

Erik: «Rick Rubin: In the Studio by Jake Brown».

Teodor: Det siste jeg leste ferdig var «Max, Mischa og Tetoffensiven» av Johan Harstad. Nå er jeg i gang med «Ada or Ardor» av Vladimir Nabokov.

Kristoffer: «The Name of the Wind» av Patrick Rothfuss. Har egentlig lest den før, men måtte lese den høyt for dama på stranda i sommer.

Eirik: Oi, pass opp, dette blir et kult svar: «WOW! Populærmusikkens historie», skrevet av Yngve Blokhus og Audun Molde.

2) Hvilken bok ville du laget soundtrack til, og hvorfor? hvordan skulle det vært?

Markus: «Darlah» av Johan Harstad. Det er den skumleste og mest nervepirrende boka jeg noen gang har lest. Jeg tror det hadde vært gøy å lage noe som får deg til å bite like mye negler som jeg gjorde da jeg leste boka i alt for ung alder. En blanding av abstrakte synthlandskaper og aggressive strykere!

Erik: Jeg ville lagd soundtrack til Kurt-bøkene. De er skrevet på en veldig gøyal måte, men med en voksen undertone. Ville gjort det samme med musikken; lekent, sprettent og gøy, men med noen veldig kloke og voksne elementer inni der (f.eks. noe sjuk jazz), som gjør at voksne også kan sette pris på det.

Teodor: «Finnegans Wake» av James Joyce! Ta det som en slags musikalsk detox, få renset all skitten ut av kroppen.

Kristoffer: Hadde prodda noe superdyster og eksperimentell elektronika til «Sult» av Knut Hamsun for å belyse den økonomiske situasjonen min som student i Oslo.

Eirik: Gode gamle «Kulturuke» (Jan Erik Vold) hadde kledd noen harmonier! Å leke med toner på samme måte som han leker med ordene tror jeg hadde gitt et gøyalt utfall!

3) Hva er din favorittbok?

Markus: Står mellom «Alkymisten» av Paulo Coelho, og «Shantaram» av Gregory David Roberts. Men har aldri lest en bok mer en én gang.

Erik: Vanskelig å bestemme seg, fra jeg var liten av har jeg vært veldig glad i «Så rart» av Inger Hagerup eller «Moro-vers» av André Bjerke. Begge bøker er fantastiske dikt med enda mer fantastiske illustrasjoner. De har stor nostalgisk verdi for meg.

Teodor: Det er så lett å velge den siste boka jeg leste fordi det er den jeg har følelsen av klarest i minnet, men jeg husker fortsatt at siste bok i «Den mørke materien»-serien av Philip Pullman var helt rå for 10 år siden, så det blir nok den.

Kristoffer: «The Name of the Wind». Er en grunn til at jeg leste den twice!

Eirik: «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?» Skrevet av Johan Harstad. Det ble den beste bursdagsgaven jeg fikk det året, og den fikk jeg av Teodor!

4) Hva er ditt favorittalbum?

Markus: Vanskelig spørsmål, men nå for tiden er det definitivt «Heavy» av Mikhael Paskalev. Sjukt flink fyr, både live og i studio!

Erik: Enda vanskeligere å bestemme seg for favorittalbum.
Akkurat nå er det «Madvillainy» av Madvillain (Madlib og MF DOOM), «Los Angeles» av Flying Lotus, «Drukqs» av Aphex Twin, «Forever Dolphin» Love av Connan Mockasin og «Music Has the Right to Children» av Boards of Canada. Det begynner å gå mot høst nå, så da kommer høstalbumene tilbake i rotasjon hos meg.

Teodor: Bwæh, «Junior» av Röyksopp kanskje? «In Rainbows» av Radiohead? Ikke spør meg.

Kristoffer: «Freudian» av Daniel Caesar.

Eirik: Har hørt en del på Princes selvtitulerte album fra ’79 og nye skiva til The War on Drugs «A Deeper Understanding» i det siste, men favorittalbum forandrer seg jo hele tiden.

5) Hvis du skulle startet et band med en forfatter, hvilken ville det vært?

Markus: Fredrik Høyer! Han skriver dritkule tekster som allerede er satt musikk til. Men jeg skulle gjerne likt å prøve meg jeg også!

Erik: André Bjerke eller Jan Erik Wold, det kunne det ha blitt noe sprø og morsom musikk av!

Teodor: Et reinspikka Pop-prosjekt med Allah, forfatter av den hellige Koranen.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

 

Les også:

LULI – 5 om bøker og musikk

Kaja Gunnufsen – 5 om bøker og musikk

Thomas Bratlie Haugland – 5 om bøker og musikk

Jarle Kvåle i Vreid & bookingsjef for Tons of Rock – 5 om bøker og musikk

Tore Sørensen – 5 om bøker og musikk

Trist Pike – 5 om bøker og musikk

Trojka – 5 om bøker og musikk

kathinka – 5 om bøker og musikk

Siril Malmedal Hauge i Fieldfare – 5 om bøker og musikk

Natasja Holmboe – 5 om bøker og musikk

Oakland Rain – 5 om bøker og musikk

Pil & Bue – 5 om bøker og musikk

WHALESHARKATTACKS – 5 om bøker og musikk

The Modern Times – 5 om bøker og musikk

Pyke – 5 om bøker og musikk

Claudia Scott – 5 om bøker og musikk

Ampmandens Døtre – 5 om bøker og musikk

Syntax TerrOrkester – 5 om bøker og musikk

The Loch Ness Mouse – 5 om bøker og musikk

Påls butikk – 5 om bøker og musikk

Leonov – 5 om bøker og musikk

Benjamin Finger – 5 om bøker og musikk

Sauropod – 5 om bøker og musikk

Synne Sanden – 5 om bøker og musikk

Oral Bee – 5 om bøker og musikk

Pikekyss – 5 om bøker og musikk

Magnus Bechmann – 5 om bøker og musikk

Sheila Simmenes i Love Exit Orchestra – 5 om bøker og musikk

Tellef Raabe – 5 om bøker og musikk

«K:N» AKA Kjetil Nernes i Årabrot – 5 om bøker og musikk

Arild Hammerø (Atlanter) – 5 om bøker og musikk

Einar Stenseng – 5 om bøker og musikk

Youth Pictures of Florence Henderson – 5 om bøker og musikk

Unnveig Aas – 5 om bøker og musikk

Jon Arild Eriksen – 5 om bøker og musikk

Kari Harneshaug – 5 om bøker og musikk

Don Wild – 5 om bøker og musikk

Bård Torgersen – 5 om bøker og musikk / Universet musikkvideo

Vev – 5 om bøker og musikk

Siv Jakobsen – 5 om bøker og musikk

Løchstøer – 5 om bøker og musikk

Parker Lewis – 5 om bøker og musikk

Jeg er forelsket i Motorpsycho, igjen – Johan Harstads glimrende bok om «Blissard»
Motorpsycho – Supersonic Scientists (inkludert Johan Harstad)
Vi tok en prat med Johan Harstad

Aiming For Enrike – et av Norges feteste liveband er ute med singelen «Marion Jones»

Tirsdag 12. september

Aiming For Enrike PEKULAS001

Aiming For Enrike er et av Norges feteste liveband. Live får vi  innsyn i hvilken prestasjon det er å levere et så komplekst lydbilde med bare en gitar og trommer. Aiming For Enrike låter kult på plate også, og slipper sin nye plate på nyoppstartede Pekula Records, men først ut er singelen «Marion Jones», en herlig sprudlende miks med et høyenergisk og særegent uttrykk. Vi tok en liten prat med duoen og spurte bl.a. «Hva er trikset for å få en duo til og høres ut som syklon?»

Tekst: Victor Josefsen Illustrasjon: Sindre W. Goksøyr

Så hva er trikset for å få en duo til og høres ut som syklon, slik dere gjør?

– Et godt triks for å høres ut som en syklon er å først sample en syklon, legge det inn på en datamaskin, brenne en CD med syklonlyden på, sørge for at spillestedet har CD-spiller, sett inn CDen og trykk på play. Det trenger man ikke å være en duo for å få til engang. Kjempelett.

Hvordan blir det kommende albumet?

– Det er en veldig god representasjon av hvordan vi faktisk låter. Lyden er midt i trynet, som om man skulle vært i samme rom. Musikken er nok litt mer låt- og grooveorientert enn den kanskje har vært tidligere, men det er jo bare fett.

Hvordan lager dere egentlig låter?

– Vi improviserer mye sammen og plukker ut de tingene vi synes funker. Vi bruker også mye tid på å arrangere låtene. Vi har alltid laget all musikken sammen. Ofte har vi en slags referanse, der vi prøver å teste ut en spesifikk idé, det kan være en lyd, groove, frase etc. som blir grunnlaget for låta.
Det er ganske mye begrensninger i det vi driver med, så er usikker på om det hadde funka på en annen måte.

Hvilke utstyr/instrumenter bruker dere?

– Gitar, trommer, to gitarforsterkere, en bassforsterker, et par loopere og endel andre gitarpedaler.

Har dere noen røverhistorier fra studio?

– Det ble spilt inn en rimelig lættis snutt der Erlend Mokkelbost (produsent på plata) spilte trommer og rappa om distressorer, som er en type kompressor vi brukte mye av i studio. Seff syltynt, men for oss er dette veldig gode minner. Vi hadde det sykt gøy i studio denne gangen.

Hva ligger i platetittelen? Hadde dere alternative titler og hvilke i så fall?

– Platetittelen kler musikken godt syntes vi. Vi hadde mange knallsterke alternative titler, for eksempel: «Alle gode ting er tre», «Deep important avant garde music for moonless nights», «Darkness black lunar eclipse», «Wild and crazy», «Death from hell», «Rock is cool», «Shut up Zeus» osv.

Hva er favorittskiva deres og hvor nært opptil synes dere skiva deres er?

– Simen sin favorittskive er «Offend Maggie» av Deerhoof. Tobias er usikker på sin favorittskive, men hører om dagen mye på den nye Grizzly Bear og den nye Queens of the Stone Age.

Hva skjer fremover med dere?

– Vi slipper jo den nye plata 27. oktober. Det blir veldig spennende. Kan jo nevne at vi spiller en releasekonsert på Parkteatret i Oslo 10. november, så kom dit!! Ellers blir det en drøss av konserter i Norge og Europa etter release. Vi skal tilbake til Japan tidlig 2018, noe vi gleder oss helt forjævlig mye til. Men det neste i kalenderen vår er en turne i India i starten av Oktober. Vi spiller i Delhi, Mumbay, Pune og Bangalore. Blir nok koko.

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

 

 Anne Valeur, Pekula Records

Aiming For Enrike. Foto: Anne Valeur, Pekula Records

Sjekk også:

Øya 2016 – Aiming For Enrike

Øya 2016 – Sweden (inkludert Aiming For Enrike)

Musikalske sidespor – uke 19 med Aiming for Enrike

Plateanbefaling: Cosmic Rough Rideres – «Enjoy the Melodic Sunshine»

Mandag 11. september

cosmic rough riders enjoy the melodic sunshine

 

Artist: Cosmic Rough Riders

Album: «Enjoy the Melodic Sunshine» (2010)

Plateselskap: Poptones

 

Nå er endelig Cosmic Rough Riders sin plate «Enjoy the Melodic Sunshine» fra 2000 tilgjengelig strømmetjenester, attpåtil i Deluxe-utgave, og her er det ikke spart på konfekten, i tillegg til de opprinnelige 15 låtene er nå 25 ekstra kutt lagt ut, til sammen 40 låter.

«Enjoy the Melodic Sunshine» består av nettopp melodiske solstråler fylt med gode vibber fra 1960/70, 12-strengs gitarer, flotte vokalharmonier og en varm sommerbris fra USA og India. Cosmic Rough Riders var Poptones storsatsing i år 2000 da de ga ut dette strålende albumet på Alan McGees nye plateselskap, som ble etablert i kjølvannet av Creation Records’ kollaps. «Enjoy the Melodic Sunshine» er fortsatt noe av det mest perfekte man kan ha på øret for tiden.

Cosmic Rough Riders ble startet av singer/songwriterne Daniel Wylie og Stephen Flemming på midten av nittitallet. De jobbet begge gratis for et lite studio i Castlemilk, Glasgow, Skottland, og fant fort tonen gjennom deres felles interesse for California rock ‘a la 1970. I ’98 dannet de gruppa sammen med Gary Cuthbert, Mark Brown og James Clifford. Året etter fulgte deres første album «Deliverance». Albumet har så vidt meg bekjent ingen tilknytning til redneck-roadmovien med samme navn, bortsett fra et like høyt kvalitetsnivå.

«Deliverance» ble hyllet av kritikerne, og det sparsommelige opplaget på 2000 eks. ble raskt utsolgt. Debutalbumet fikk også plass i Virgins Encyclopaedia of the Greatest Albums of All Time. Der fikk den etter hvert også følge av den like bejublede oppfølgeren «Panorama» (2000), begge utgitt på deres egen label Raft.

«Enjoy the Melodic Sunshine» er opprinnelig satt sammen av spor fra sine to forgjengere, og for en samling det ble. Og nå er alle sporene fra de to første platene også inkludert på strømmetjenestene, pluss B-sider og slikt, tidligere ugitt på samleren «Pure Escapism» i 2002.

Den opprinnelige versjonen av  «Enjoy the Melodic Sunshine» er et album totalt blottet for svake punkter, dessuten er det meste bra på Deluxe-utgaven på strømmetjenestene også. På «Sometimes» og «The Loser» flørtes det med Teenage Fanclub, og på andre låter spinner de videre i et herlig sammensurium av The Byrds, 70-talls vestkystrock og østlige influenser med høydepunkter som «Revolution (In The Summertime)», «Glastonbury Revisited», «Baby, You’re So Free» og «Have You Hear The news Today».

Selv om platecoveret kan gi intrykk at Cosmic Rough Riders er romantiserende hippier, er det langt i fra sannheten. «Have You Hear The news Today» har tekstlinjer som «The news today? It’s all bad, as usual», noe som passer like godt i dagens turbulente tider som i 2000. Og bare sjekk tekstrofene fra låtene «Revolution (In The Summertime)», «Glastonbury Revisited» og «Baby, You’re So Free»:

We don’t need a revolution anytime
We don’t need a revolution anytime
what we need is someone to believe
in like a god to fall out of the sky

Where have all the angels gone
Now that all the acid’s done

He was a lying hippy fiend
A vegetarian and you can trust them

Jeg avslutter denne anmeldelsen med et sitat fra vår anmeldelse av norske Soft Ride sin plate «Burgundy»: Mulig referansen er fullstendig off her, men jeg tar meg i å tenke på skotske Cosmic Rough Riders, som ga ut det strålende albumet «Enjoy the Melodic Sunshine» i 2000. Så ta en lytt på begge platene.

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

Plateanmeldelse: Motorpsycho – «The Tower»

Lørdag 9. september

the_tower_motorpsycho

 

Artist: Motorpsycho

Album: «The Tower» (2017)

Plateselskap: Rune Grammofon

6

 

I fjor tilbrakte jeg sånn circa halvparten av dagen i gul sone på Hovedbiblioteket i veiledningen, omfavnet av vinyl, CD’er, DVDer, noter, musikkbiografier og hyggelige brukere. Ikke så verst sted å tilbringe arbeidstiden for en med stor musikkinteresse, og ikke minst med mulighet til å spille musikk, noe jeg så si gjorde daglig på Deichman i løpet av 2016. I perioder gikk det mye i Motorpsycho.

Nå sitter jeg i etasjen over gul sone, i et kontorlandskap, med Motorspychos nye plate The Tower på ørene (hodetelefoner). Noen dager i forveien fikk jeg følgende mail fra min Deichman-kollega Brage: Hørt nye Motorpsycho? Fikk plata fra Rune Grammofon for en uke siden, så jeg har rukket å kose meg litt med den. Svinbra! Jeg svarte: Nei, men må høres! Siden denne mailutvekslingen har jeg lyttet på plata konstant.

På fjorårsplata Here Be Monsters strekker låtmaterialet seg fra akustiske vestkystpop-aktige låter med koring og sedvanlig briljante gitardetaljer fra Snah, til de mer typiske (i den grad man kan si det) monumentale Motorpsycho-låtene, skriver min ex-Deichman-kollega Lars i sin anmelde. Omtrent samme beskrivelse kan tildeles årets The Tower, men her har Motorpsycho perfeksjonert balansen mellom intensitet og atmosfære, der elementene forsterkes og fremheves. The Tower lyder fullendt, rett og slett.

Produksjonen er  forsegjort og arrangeringen er ditto gjennomført. I tillegg håndterer Motorspsycho som vanlig insrtumentene på ypperste måte, de er samspilte, på grensen til det perfekte, eller rettere sagt, de trakterer instrumentene perfekt, inkludert den nye trommeslageren Tomas Järmyr, som trakterer trommestikkene med teknikk og finesse, på for eksempel den episk stemningsfulle Intrepid Explorer. Apropos nevnte låt, på de lange progrock-aktige låtene flyter det aldri over i lange uttværende sekvenser som sirkulerer rundt sin egen navle, tvert imot holdes interessen ved like, og økes, og vel så det, fra begynnelse til slutt.

Det eksplosive drivet kommer til sin fulle rett på låter som stoner, space rockeren A.S.F.E., og  fuzz-effektene på åpningslåten The Tower og The Cuckko har jeg virkelig sans for, effektfullt (sjekk selv). De rolige låtene, som Stardust og A Pacific Sonata, er delikate og velbalanserte, førstnevnte  er både jordnær og kosmisk, sistnevnte er en drømmende opp-mot-stjernene pop-rock-prog stemningsbærer.

Det som gjør Motorspycho så bra er at de ikke totalt skifter ham fra plate til plate, men i stedet utvider uttrykket med elementer fra andre musikkformer som de behersker like godt som sine «røtter». På plata TheTower  maktet de å gjøre helheten, så til de grader strukturert og lekende utforskende på samme tid.

Motorpsycho har tydelig hatt en klar visjon om hva de ønsker, satt sine musikalske fantasier ut i live og slått sine musikalske kronblader ut i full blomst.

Brage, du har rett. Svinbra!

PS Det er forresten første gang jeg triller sekser på terningen, noensinne.

 

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

 

Sjekk også:

Stopp pressen! Motorpsycho har fått ny trommis

Plateanmeldelse: Motorpsycho “Here Be Monsters”

Motorpsycho – Supersonic Scientists

Jeg er forelsket i Motorpsycho, igjen

Motorpsycho på Teknisk museum

Musikalske sidespor – uke 36/2017

Fredag 8. september
 Sløtface forbereder neste ukes plateslipp med en fartsfylt singel.

Et av ukas musikalske sidespor: Sløtface forbereder neste ukes plateslipp med en fartsfylt og pønka singel. Foto: Martin Høye

 

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

 

Simen Mitlid – Album: Everything the Same
Etter et par EP-er, er debutalbumet nå ute. Han fortsetter i et friskt popspor, med gitaren som sin beste venn. Singer-songwriter føles av og til som en litt for enkel bås å putte artister i, men Mitlid befinner seg et sted midt inne i den båsen. Stemmen hans kler ganske enkelt sjangeren godt. Her serverer han en fin blanding av rolige låter og noen der han trekker tempoet opp. Best er han kanskje når han gjør det siste, men han viser gjennomgående god meloditeft og evne til å variere låtene. Albumet er gitt ut på eget selskap, og i kveld, fredag 8. september er det slippfest på Internasjonalen.

 

 

Chad VanGaalen – Album: Light Information
Den kanadiske multikunstneren er tilbake i storslag på sitt nye album. Til tider er dette så vindskeivt at det skal litt til å stå støtt, men en av den moderne indierockens mest undervurderte artister er en mester i å balansere elementene. Herlige melodier har alltid vært et varemerke, og det er fascinerende hvordan han klarer å finne stadig nye retninger å sende tonene i, samtidig som de enkle og deilige riffene holder det hele fint sammen.

 

Klikk her for at se den integrerte videoen.

 

Sløtface – Låt: «Backyard»
En forsmak på albumet Try Not to Freak Out, som kan spilles av i sin helhet fra fredag 15. september. En skikkelig gladsak med full fart i frasparkene. Vokalist Haley Shea har følgende å fortelle om låten: «»Backyard» handler om å feire eventyrene man hadde som barn, som ofte kom fra et desperat ønske om å ikke kjede seg. Den handler om å prøve å fange følelsen av undring og glede på nye måter mens man vokser opp». Den er spilt inn live, og beskrives som noe av det morsomste de har gjort i studio på en stund. Gitarist Tor-Arne Vikingstad følger opp: «80 % av gitarlyden er bare scratching og jeg som treffer tilfeldige strenger. Jeg håper denne låta kan inspirere barn og ungdommer til å starte band som består av støyete gitar og roping».

 

 

Kweku Collins – EP: Grey
En ung rapper som imponerer på sin siste EP. Han får god hjelp fra andre på vokal, og både strykere, akustiske gitarer og synther spiller viktige roller på disse ni sporene, som inneholder et stort musikalsk spenn. Det er fristende å kalle 20 år gamle Collins en mer følsom rapper enn snittet. Autotune er i mange tilfeller en god nok grunn til å skru lyden av, men det benyttes i så milde former her, og helheten er så solid at Collins og hans kompanjonger er tilgitt. For indiehoder, kan det også nevnes at Yeah Yeah Yeahs´»Maps» blir formidlet i ny form her.

 

 

Carmen Villain – Album: Infinite Avenue
Fire år er gått siden det fine debutalbumet Sleeper. Nå er hun tilbake med et album der det instrumentelle og stemningen er i fokus. Drømmende og brutalt går hun til verks, og det er fristende å si at hun utfyller seg selv godt, med flere ulike lag av seg selv på vokal. Med et spor titulert etter en film av Michelangelo Antonioni, og albumcover med bilde av Gena Rowlands, er det et åpenbart at hun har hentet inspirasjon fra filmen, og på mange måter er det noe visuelt som befestes i låtene, som gir inntrykk av å bevege seg i et tåkelagt landskap. Tekstene har også mer ved seg enn det rent lydlige; de trekker frem hvordan det er å være kvinne i vår tid. Selv om den drømmende stemningen flyter gjennom hele albumet, er det likevel fin variasjon både i instrumentering og hvordan hver enkelt låt trekker sin egen pust. Dette er gjennomført vakkert. Lørdag 23. september blir albumet feiret på Kunstnernes Hus. Der dukker blant andre Jenny Hval opp, som hun også gjør på selve albumet.

 

 

Torres – Låt: «Three Futures»
Tittelsporet fra det kommende albumet, som slippes fredag 29. september. Mørk og stilfull ballade med trommemaskin og andre digitale hjelpemidler. Låten byr på en hypnotiserende stemning som suger deg til seg.

 

Klikk her for at se den integrerte videoen.

 

 

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

 

Sjekk også:

Musikalske sidespor – uke 35/2017

Musikalske sidespor – uke 33/2017

Musikalske sidespor – uke 32/2017

Musikalske sidespor – uke 26/2017

Musikalske sidespor – uke 25/2017

Musikalske sidespor – uke 24/2017

Musikalske sidespor – uke 23/2017

Musikalske sidespor – uke 22/2017

Musikalske sidespor – uke 21/2017

Musikalske sidespor – uke 18/2017

Musikalske sidespor – uke 16/2017

Musikalske sidespor – uke 13/2017

Musikalske sidespor – uke 12/2017

Musikalske sidespor – uke 11/2017

Musikalske sidespor – uke 10/2017

Musikalske sidespor – uke 9/2017

Musikalske sidespor – uke 8/2017

Musikalske sidespor – uke 7/2017

Musikalske sidespor – uke 6/2017

Musikalske sidespor – uke 5/2017

Musikalske sidespor – uke 4/2017

Musikalske sidespor – uke 3/2017

Musikalske sidespor – uke 2/2017

Musikalske sidespor – uke 1/2017

 

Simen Mitlid – Skogsmusikk med høy Nick Drake-faktor

Folkpoppens Jaga Jazzist?

 

Carmen Villain: første låt fra Wimp-containeren på Øya

Carmen Villain får oppmerksomhet i utlandet

 

Øya 2015: Slutface

Diamond Club presenterer: Slutface

 

Death By Unga Bunga anbefaler 5 låter du trenger når noen stikker fra deg

Fredag 8. september
 Marius Eriksen

Death By Unga Bunga. Foto: Marius Eriksen

Det er en ganske ganske heftig på Jansen Platepoduksjon-kontoret denne uken, bl.a. med slippet av to splitter nye låter fra Death By Unga Bunga, «Bye Bye» og «Into The Night». 

Av: Victor Josefsen

Death By Unga Bunga dro til USA denne uken, og er på en måneds lang turné med Stiff Little Fingers. Bra timing, for særlig «Into The Night» passer det amerikanske powerpop-markedet som hånd i hanske. Mosseband som The Dahlmanns og TheYum Yums gjør det bra i USA, nå er turen kommet til Deat By Unga Bunga.

I USA har powerpop bestandig hatt et godt grep om publikum, og da spesielt i high school-miljøene, ikke minst som soundtrack til alskens high school filmer. Nå skal det riktignok sies at en del av powerpopen som er brukt i disse filmene ikke er så mye å skrive hjem om, den ene låten ligner den andre, det nesten umulig å skille dem, og de er ofte over the top søtsuppete, men noen av bidragene er veldig bra.

Death By Unga Bungas «Into The Night» er førsteklasses powerpopsom fint kan passe som soundtrack i high school-filmer, for låta er «kommers» fengende, samtidig som den inneholder både fuzz og «buldre»bass. Dette må da være den ultimate College Radio musikken, melodiøs og drivende som den er. Det hele er luftig og detaljrikt produsert, med herlige gitarsoloer og koringer.

På «Bye Bye» tråkker Death By Unga Bunga opp nye stier, den er seigere og i et annet stemningsleie enn det vi er vant med med fra Unga-kanten. Seig, ja, men med fraspark og dynamikk. Her lyder bandet både anklagende, selvransakende og drømmende (kanskje).

«Bye Bye», trenger noen runder i øregangene før den sitter, så gi den flere sjanser. Det er alltid spennende med utøvere som våger å gå nye veier, som f.eks. Backstreet Girls, av alle, gjør med «Psycho» fra deres nye album «Don’t Mess With My Rock’n’Roll», uten musikalsk sammenligning med Death By Unga Bungas «Bye Bye» , bortsett fra at begge låtene erseige, i positiv forstand.

Jeg overlater ordet til Death By Unga Bunga.

Death By Unga Bunga – 5 låter du trenger når noen stikker fra deg, eller om du trenger å si «Bye Bye»

Bummer In the Summer – PRTLVX

Holding Roses – Twin Peaks

In the Past – Mystic Braves

Too Tired – Meat Market

Tear Jerker – Personal and the Pizzas

 

Into the Night:

 

 

Sjekk også:

 

Death By Unga Bunga- «Fight»

 

Plateanbefaling: Death By Unga Bunga – «Juvenile Jungle»

 

Albumanbefaling: Death By Unga Bunga – The Kids Are Up To No Good

 

Videoanbefaling: Death By Unga Bunga – Hallucination Generation (Take Me Home)

 

Videoanbefaling: Death By Unga Bunga – Feel Alright

 

Death By Unga Bunga på Øya: Brillefin fremvisning

 

Sjekk anmeldelse av The Cheaters The Cheaters.

 

Death By Unga Bunga – Lady Fondue

 

 

Du kan låne musikk av Death By Unga Bunga hos oss.

Plateanmeldelse: Backstreet Girls – «Don’t Mess With My Rock’n’Roll»

Torsdag 7. september

Backstreet Girls Don't Mess With My Rock'N'Roll

 

Artist: Backstreet Girls

Album: « «Don’t Mess With My Rock’n’Roll»» (2017)

Plateselskap: Voices Of Wonder

5

 

Backstreet Girls er ikke av typen(e) som gir opp så lett, de har vært med på oppturer og nedturer, men de har hele tiden kjørt ned sin egen «One Way Street», (sjekk Nine Below Zero-låten). Petter Baarli fortalte meg under et intervju for nesten en mannsalder siden at de holdt det gående i flere år ved så å si pante flasker. Nå er de aktuell med platen med slogan-tittelen «Don’t Mess With My Rock’n’Roll».

Backstreet Girls slo an boogie-tonen med låten «Backstreet Boogie» fra debutplaten «Mental Shakedown» i 1986. Generelt sett en typisk førsteutgivelse (hvor er bassen for eksempel?), men den hadde sin misjons, da den, sammen med konserter det gikk gjeteord om, førte til kontrakt med stort plateselskap.

Etter debuten fulgte de klassiske Backstreet Girls-albumene «Boogie Till You Puke» (1988), «Party on Elm Street» (1989) og «Coming Down Hard» (1990), med like klassiske låter som «Walkin’ Downtown», «Hangover in Hamburg», «Going Down», «Blame It on Suzie», «Gimme Just a Second» og «Temple of Lust».

Siden har de gitt ut mange plater, og selv om ikke alle platene når opp til de 3 forannevnte, er det utvilsomt imponerende hvor mange gode låter Backstreet Girls har kommet opp med i løpet av årene. Fra superb «Monster in My Cadillac» og «Panic in Pussyland» («Hellway to High», 1999) til nye låter som «I’m Doing Awrite» og «Paranoid Blond» fra 2014-slippet med den passende tittelen «Death Before Compromise….».

Åpninglåta på den nye plata, «Wild Women & Bad Bad Boys», kunne sklidd rett inn på de 3 klassiker-platene. Drivende straight forward rock’n’roll med boogie-riff  som innehar de sugende riffene og overgangene, det kontante drivet og innlevelsen, og ikke minst de fengende koringene.

Når Backstreet Girls kombinerer dynamisk rock, med de velkjente boogie-licksa, slik de gjør på «Wild wild Women & Bad Bad Boys», er de i sitt ess. Det samme når de «kun» er i boogie-hjørnet, på «Back Again», en låt som består av Chuck Berry riff, utført i forrykende Dr. Feelgood-tapning, og kan sånn sett ses på som en hyllest til utøverne, på samme måte som Stones-hyllesten «Rollin’ with The Stones», «Hound Dog Taylor Made» osv.

Og akkurat «Rollin’ with The Stones» holder samme standard som «Wild Women & Bad Bad Boys». En fengende riffrocker med r&b-tilløp, som griper tak fra første taktslag. Begge disse blir to nye Backstreet Girls-klassikere, spår jeg, men det er mange gode kandidater her, som The Dictators/New York Dolls-hybriden «Jauguar»,  AC/DC-rifferen «Down To Kill», der de henter mye av det kontante drivet fra punken, groovy (finner ikke annet ord, dessverre) «Soul Shaker» med blåsere og det hele.

Backstreet Girls oser fortsatt av glød, vitalitet og smittende entusiasme, godt og vel 33 år etter at de dannet gruppa.

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

 

Sjekk også:

 

Backstreet Girls på Rockefeller – Bilder

Petter Baarli fyller 50

 

EP-anbefaling: The Terrifieds – Let’s Fart On Girls (finfin artwork av Petter Baarli)

 

Folk fra Turboneger, Gluecifer, Backstreet Girls, Hard Luck Street, Trashcan Darlings, Valentourettes, Virginia Hill var på konsert med Cheetah Chrome på Gamla

 

Og lyden Ronny Pøbels debutskive «Føkk Døkk!», ja, den er litt Trashcan Darlings, enda litt mer Sex Pistols og masse boogie `a la Backstreet Girls

 

Det virker som band ‘a la The Carburetors aldri gir opp: Rose Tatoo, The Inmates, og nevnte Backstreet Girls

«The Personal Decay» er på min all time punk/rock-bangers-liste sammen med det ypperste fra Backstreet Girls, Turbonegro, Amulet, The Ratcats, The Good The Bad And The Zugly, The Carburetors, Gluecifer osv.

The Wednesday Knights’ «Rum Puch Boogie» gir oss en god «unnskyldning» til å lage en pubrocksak, inkludert band som Stones-influerte The Inmates, franske Little Bob Story, Nine Below Zero, Blast Furnace And The Heatwaves

Plateanbefaling: The Pirates – «Out of Their Skulls»

 

Wilko Johnson fyller 70 år!

 

Plateanbefaling: Brinsley Schwarz – «Please Don’t Ever Change»

 

Platebefaling: Ernie Graham – «Ernie Graham»

 

Hit Me With Your Rhythm Stick – Ian Dury & The Blockheads

 

Billy Bragg gjør en en fin cover av The Count Bishops kultklasssiker «Train Train»

For noen band klaffer alt på den første plata

Torsdag 7. september

The Dream Syndicate The Days of Wine and Roses

 

Artist: The Dream Syndicate

Album: «The Days of Wine and Roses» (1982)

Plateselskap: Slash

 

«The Days of Wine and Roses» er debutplata til The Dream Syndicate, den kom ut bare et par måneder etter den selvtitulerte EP’en.

For noen band klaffer alt på den første plata, mens andre må jobbe seg igjennom noen utgivelser før det sitter. En kan trygt si at det meste klaffet på «The Days of Wine and Roses», som åpner med glimrende «Tell Me When It’s Over» og avslutter med et brak med det 7 minutter lange tittelkuttet, hvor vokalist Steve Wynn skriker ut «I’m just trying to remember the days of wine and roses». Akkurat passe aggressivt og akkurat passe emosjonelt.

«That’s What You Always Say» er favoritt, og bortsett fra noe tamme «Too Litle, Too Late», er det ikke en eneste dårlig låt på «The Days of Wine and Roses».

The Dream Syndicate fulgte godt opp med «Medicine Show», som kom ut to år senere, og med en så sterk debut sikret de seg klassikerstatus i rockehistorien.

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

Les resten av: Det var ikke så verst i 1982 heller

BAYA (Andrew Murray Baardsen) – 5 om bøker og musikk

Onsdag 6. september
 Julie Lauritze

BAYA aka Andrew Murray Baardsen. Foto: Julie Lauritze

BAYA er Andrew Murray Baardsen, en Sandvika-basert låtskriver og produsent med røtter fra Norge, Skottland og New York. BAYAs soniske reise begynte da han dro til Harlem, New York for å møte faren sin for første gang. Farens stemme er blant annet samplet på en rekke låter fra dobbel EP’en «Oslo/Harlem», som har ført til konserter på SXSW, samarbeid med RBMA og stor interesse hos internasjonale musikk-nettsider. Tidligere i år gønnet BAYA på med  instrumental musikk i 30 min uten stopp på  KlubbØya. I dag er han gjest i vår intervjuserie 5 om bøker og musikk.

Av: Victor Josefsen

1) Hva er det siste du leste?

– Leser «Gå. Eller kunsten å leve et vilt poetisk liv» av Tomas Espedal. Og joa, jeg har gått litt mer i det siste. Fascinerende hvor jævlig slitsomt det er å lese de laaange utdragningene hans, gjerne om ting jeg egentlig ikke er så hypp på å lese om, men likevel så går det da. vi får se hvordan det GÅR videre med boken.

2) Hvilken bok ville du laget soundtrack til, og hvorfor? hvordan skulle det vært?

– Hehe, jeg så nylig en video av han kisen som lagde musikken til Seinfeld hvor han sitter i studio og bare jammer slapp-bass-keyboardet sitt. Jeg leste en lættis bok da jeg bodde i Liverpool som heter «The Shit My Dad Says» (Justin Halpern).
Dette er da en bok fylt av quoates av hysterisk morsomme utsagn og punchline etter punchline. Jeg ville da vært han kisen jeg så på internett som soundtracket til en sitcom av dette. Men hvilket instrument hadde jeg valgt som hovedinstrumentet?
Hadde besøk av Sassy 009 i studio, og Jo spiller fløyte der. Utrolig dynamikk i det instrumentet. Tror egentlig fløyte hadde vært perfekt å basere et soundtrack til en sitcom komeide. Haha! Må bare lære det……

3) Hva er din favorittbok?

– Jeg vet ikke. «Busted» Jeg leser veldig lite… Eller jeg liker å titte og se i bøker. Og så liker jeg å lese om andres liv. Jeg leser lite romaner, men dykker gjerne ned i for eksempel «The Life, Art & Music», Daniel Johnston boka mi, eller om historien til Rick Rubin.
Jeg har veldig få «favoritt»-ting i livet, det er heller det at jeg er «into» ting i periodevis.

4) Hva er ditt favorittalbum?

– Nei, slutt a. I og med at dette intervjuet er i forbindelse med Øya så vil jeg trekke fram skiva til Kelly Lee Owens som kom ut tidligere i år. Fantastisk plate. Hun klarer balansen mellom pop og electronica veldig bra.

5) Hvis du skulle startet et band med en forfatter, hvilken ville det vært?

– Gil Scott-Heron! Han hadde selvfølgelig vært med på piano, jeg på gitar, Buddy Miles på trommer og Billy Cox på bass fra Hendrix sitt Band of Gypsies-prosjekt.
Oij- tenk deg det a, for et band! Jo, og så med Christian Balvig på synth.

 

 

Klikk her for at se den integrerte videoen.

 

Baya – Gate 212 / Gimme That Dive from John Christian Ferner Apalnes on Vimeo.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

 

Klikk her for at se den integrerte videoen.

 

BAYA // Loon from Andreas Bjørseth on Vimeo.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog

 

Sjekk også:

Musikalske sidespor – uke 4/2017(med BAYA)

 

Les også:

LULI – 5 om bøker og musikk

Kaja Gunnufsen – 5 om bøker og musikk

Thomas Bratlie Haugland – 5 om bøker og musikk

Jarle Kvåle i Vreid & bookingsjef for Tons of Rock – 5 om bøker og musikk

Tore Sørensen – 5 om bøker og musikk

Trist Pike – 5 om bøker og musikk

Trojka – 5 om bøker og musikk

kathinka – 5 om bøker og musikk

Siril Malmedal Hauge i Fieldfare – 5 om bøker og musikk

Natasja Holmboe – 5 om bøker og musikk

Oakland Rain – 5 om bøker og musikk

Pil & Bue – 5 om bøker og musikk

WHALESHARKATTACKS – 5 om bøker og musikk

The Modern Times – 5 om bøker og musikk

Pyke – 5 om bøker og musikk

Claudia Scott – 5 om bøker og musikk

Ampmandens Døtre – 5 om bøker og musikk

Syntax TerrOrkester – 5 om bøker og musikk

The Loch Ness Mouse – 5 om bøker og musikk

Påls butikk – 5 om bøker og musikk

Leonov – 5 om bøker og musikk

Benjamin Finger – 5 om bøker og musikk

Sauropod – 5 om bøker og musikk

Synne Sanden – 5 om bøker og musikk

Oral Bee – 5 om bøker og musikk

Pikekyss – 5 om bøker og musikk

Magnus Bechmann – 5 om bøker og musikk

Sheila Simmenes i Love Exit Orchestra – 5 om bøker og musikk

Tellef Raabe – 5 om bøker og musikk

«K:N» AKA Kjetil Nernes i Årabrot – 5 om bøker og musikk

Arild Hammerø (Atlanter) – 5 om bøker og musikk

Einar Stenseng – 5 om bøker og musikk

Youth Pictures of Florence Henderson – 5 om bøker og musikk

Unnveig Aas – 5 om bøker og musikk

Jon Arild Eriksen – 5 om bøker og musikk

Kari Harneshaug – 5 om bøker og musikk

Don Wild – 5 om bøker og musikk

Bård Torgersen – 5 om bøker og musikk / Universet musikkvideo

Vev – 5 om bøker og musikk

Siv Jakobsen – 5 om bøker og musikk

Løchstøer – 5 om bøker og musikk

Parker Lewis – 5 om bøker og musikk

 

Plateanmeldelse: Kelly Lee Owens – «Kelly Lee Owens»

 

PsyktBRA! – i musikken (med Daniel Johnston)

Plateanmeldelse: Brut Boogaloo – «Strike III»

Onsdag 6. september

Brut Boogaloo Strike III cover art (2)

 

Artist: Brut Boogaloo

Album: «Strike III» (2017)

Plateselskap: Mother Likes It Record

5

 

Brut Boogaloo overrumplet meg med brakdebuten, minilalbumet, «Do The Booglaoo» i 2001. «Brut Boogaloo seiler fram som en del av neste generasjon skandinaviske rockere. Denne gangen er det snakk om tight, sekstitallsinspirert rock – ikke rufsete rawk. Åpenbar referanse er Hellacopters «High Visibility» (2000), hvis en fjerner sørstatsrocken og noen av voksenrock-tendensene», skrev jeg i anmeldelsen av platen for et annet nettsted.

Men etter «Do The Booglaoo»-utgivelsen forsvant Brut Boogaloo mer eller mindre ned i Oslo-undergrunnen igjen, før de igjen, 5 år senere, kom på platebanen igjen med «When the Dog Takes Over» i 2006 og fulgte opp med «Dirty Living» to år senere. Så skulle det altså ta 9 år før neste album, årets «Strike III».

På nevnte «Do The Booglaoo» er de virkelig på hugget. Riffene er enkle og kontante, vokalen sitter der den skal og refrengene er fengende, som på «Sounds Like Silver». «Septic Diver» viste at de også kunne pese på à la kollegaene på den tiden, Hellride og Gluecifer. OK, fullt så «hårete» er det kanskje ikke, men Brut sparket allikevel fra med autoritet og driv.

På årets «Strike III» er Brut Boogaloo igjen på hugget, som på saftige «Afterglow». Ellers er låtene drivende, vokalen sitter og den melodiøse pop-rock-framtoningen er vel inntakt. Gruppa er innom og The Beatles og psykedelia på album-intro-låten «King of Crap». Lou Reed kan skimtes i åpningen til «Miles Away» og The Allman Brothers Band flimrer, ihverfall foran mine ører og øyne, i «Get Your Heart». Soul  er basisen i «Top of the Mohill» og en neddempet rockeballade & pop»symfoni»  avslutter «Strike III»(«One For All»). Inspirasjonskildene er mange, men det samla uttrykket henger i hop og utfyller hverandre.

På mange måter minner denne platen meg om The Soundtrack of Our Lives’ «Behind the Music» (2001) der ingrediensene er 70-talls rock, psykedelia og en dose uimotståelig pop – til tider injisert oppkvikkende soul/r’n’b-dråper. Jeg tenker ikke først og fremst musikalsk, mer det at alle bestandelene passer inn i det helhetlige uttykket.
I likhet med Ebbot Lundberg & Co har Brut Boogaloo gått i studio og laget en tilbakelent, og reflektert plate, samtidig som den sugende intensiteten er vel i ivaretatt. Her finnes, for å si det enkelt, både utsøkt pop og effektiv riffrock, samt flere andre ingredienser, i en og samme låt, ingredienser som spiller hverandre gode, bokstavelig talt. F.eks. skaper kontrastene mellom de smekre (jada, jeg bruker det ordet) koringene og den nakne, nærmest rå/ru sologitaren, ekstra boost og gnist.

Jeg avslutter denne anmeldelsen med noen tekststrofer fra Bob Segers eminente «Old Time Rock and Roll». Er du i samme lune som Seger, er Brut Boogaloos plate «III» din kopp med te:

«Just take those old records off the shelf
I’ll sit and listen to ’em by myself
Today’s music ain’t got the same soul
I like that old time rock ‘n’ roll.»

 

Brut Boogaloo spiller på Parkteatret 9. september.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

 

Sjekk også:

 

Musikalske sidespor – uke 22/2017 (med Brut Boogaloo)

Brut Boogaloo på Rockefeller

 

The Beatles – «Don’t Let Me Down»

The Beatles – Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (1967)

The Beatles – The Beatles

Gamle juleplata med Beatles

Er det vits å lese noe mer om Beatles?

 

Albumanbefaling: McCartneys «Ram»

Årets beste Youtube-klipp – Nirvana med McCartney som Kurt

Paul McCartney var fan av dette bandet

 

George Harrison og ukulelen

 

Ravi Shankar 1920-2012

 

Engelsk landsbypsykedelia

 

The Allman Brothers Band «At Fillmore East» – et av historiens beste livealbum

Verdens beste liveband?

 

Lou Reed er død

Morrissey: Lou Reed-hyllest

EP-anmeldelse: The Age of Colored Lizard – «Summer Rain EP»

Tirsdag 5. september

The Age of Colored Lizard albumcover

 

Artist: The Age of Colored Lizard

EP: «Summer Rain EP» (2017)

Plateselskap: Sotron Records

5

 

«Det er lov å glede seg til mer fra dette Oslo-bandet», skriver min kollega Bent i spalten musikalske sidespor (2016), etter å ha lyttet på The Age of Colored Lizards fjerde singel «Pale White Sun», og beskriver singelen som «en mykere versjon av The Jesus and Mary Chain, med en tittel som sender tankene til 80- og 90-tallets shoegazere».

Samme skribent anbefaler også første og andre singel til The Age of Colored Lizard. «Musikken de lager er også ganske stillferdig av seg; drømmende og behagelig pop, dandert med et mykt lag av shoegaze. Den første singelen het We Don’t Care, og her kan du lukke øynene og nyte en fem minutters drømmetur i tretoppene».

Over til den nye EP’en «Summer Rain EP». Jeg har hørt dette før, tusen ganger før, minst, men det blir likevel ikke for mye av det gode, eller gjentakelser til det kjedsommelige, for The Age of Colored Lizard byr på gode melodier og stemninger. Og som med en av inspirasjonskildene, The Raveonettes, bryr The Age of Colored Lizard seg ikke så mye om å være nyskapende, de vil rett og slett lage gode låter innenfor sine rammer; twee, støypop, shoegaze, Velvet Underground, The Jesus and Mary Chain osv.

I likhet med LA-duoen Tashaki Miyakis «Best Friends», eller de mer mellow The Pastels-låtene og ditto The Raveonettes (kunne valgt mange andre refereranser), består The Age of Colored Lizard «Summer Rain EP» av slørete tweepop-låter som lyder så uanstrengt at det er en fryd.

 

 

Tidligere i år kom The Age of Colored Lizards singel «Nothin To Say», her er videoen.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

 

Sjekk også:

Musikalske sidespor – uke 10/2017 (med The Age of Colored Lizard)

Musikalske sidespor – uke 42 (med The Age of Colored Lizard)

Videopremiere: Trupa Trupa – «To Me»

Mandag 4. september

Trupa Trupa To Me - Photo by Frank Benjamin Finger

Norsk premiere på ny musikkvideo med låten «To Me» av det polske indiebandet Trupa Trupa. Videoen er regissert av Benjamin Finger.

– Videoen ble skutt på Super 8mm. Opptakene ble tatt fra materiale jeg har skutt i Europa og USA. Musikkvideoen tok litt tid å gjøre siden den består av mange lag; bilder blir bleknet i hverandre hele tiden, effekter som kjører vilt, spiller med rask versus langsom hastighet, reverserte bevegelser, eksperimentering med løkker på scener osv. Benjamin Finger.

Svevende stemninger innleder «To Me», så tar relativt tunge, seige sludge-post-rock-aktige gitarer over, etter hvert blir uttrykket mer intenst og støyete, før det hele avsluttes fredfullt, og fader ut. En kontrastfylt låt med sekvenser som du ikke bør gå glipp av.

 

 

«To Me» er Trupa Trupa sin første single fra sitt nye album «Jolly New Songs» som kommer ut 27/10/17 gjennom Ici d’ailleurs og Blue Tapes på LP, CD og digital.

 

  Rudi Simmons

Benjamin Finger. Foto: Rudi Simmons

 

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog

 

Sjekk også:

Videopremiere: Benjamin Finger – «Shadow Figures»

Videopremiere: Benjamin Finger

Videopremiere: Benjamin Finger – «Distance of a Shadow»

Benjamin Finger – 5 om bøker og musikk

Musikalske sidespor – uke 35/2017

Mandag 4. september
 Mats Wawa fortsetter å servere friske og småpsykeliske toner fra det kommende debutalbumet.

Et av ukas musikalske sidespor: Mats Wawa fortsetter å servere friske og småpsykeliske toner fra det kommende debutalbumet.

 

Vil du vite hva som finnes utenfor hitlistene? Her er ukas utvalgte tips:

 

HVN – Låt: «What Happened to You»
Debutsingel fra tre sunnmørske barndomskompiser med base i Bergen. Elektropop som trekker sterkt på tradisjoner fra tidlig 1980-talls new wave, som New Order og en lysere utgave av Depeche Mode. HVN leverer synthnostalgi som fungerer godt også i nåtiden. Selv beskriver de dette som en hyllest til gamle drømmer som får nytt liv.

 

 

Widowspeak – Album: Expect the Best
De har levert et album som passer fint til overgangen mellom sommer og høst. Drømmende og fuzzete, med litt kjølig distanse i vokalen, som om Molly Hamilton står med ryggen til og stirrer ufokusert ut over store åpne sletter med vinden ruskende i instrumentene rundt henne. Likevel er det intimt og et tett lydbilde, som like gjerne kan fungere innpakket i et teppe en kveld i mørket. Med fullt band låter de fyldigere og mer rocka enn tidligere, samtidig som de fortsatt har en liten touch av americana ved seg. Hvis du hadde plassert Mazzy Star ute i ville vesten, uten mat og drikke et par dager, med en saloon og noen cowboyer i nærheten, har du lyden av Widowspeak anno 2017. Torsdag 30. november vender de tilbake til Revolver, der de også spilte en solid konsert for seks år siden.

 

Klikk her for at se den integrerte videoen.

 

Mats Wawa – Låt: «Days Like This»
Etter en rekke utgivelser det siste drøye året, er det snart tid for debutalbum fra denne kanten. På den nyeste låten er de i samme gitarlandskap som Hvitmalt Gjerde, med noen ekstra shubiduer og en anelse mer psykedelisk tilnærming til powerpop. Sommeren varer litt lenger med Mats Wawa på øret.

 

 

Cayetana – Album: New Kind of Normal
Postpunk med et budskap, rått og ærlig, tekster om depresjon og andre temaer som vi suges mot i kunsten, der det gjerne fremstår mer tiltrekkende enn i selve livet. Cayetana bidrar likevel til å normalisere det, de klarer å formidle det uten å romantisere. Albumets innledende strofe er like enkel som den er treffende: «sometimes it´s hard to say, when you´re just having a rough day». Musikalsk er dette en herlig blanding av deilige riff, barske trommer og en sår vokal, med mange fengende melodilinjer.

 

Klikk her for at se den integrerte videoen.

 

Flunk – Låt: «Outsiders»
Fra plateselskapet Beatservice Records får vi følgende beskrivelse, og det er lite å tilføye annet enn at denne låten hører hjemme på et album som blir sluppet i slutten av september, og det er lov å glede seg: ««Outsiders» er trolig Flunks favorittlåt på det kommende albumet, Chemistry and Math. De forsøkte å kle den opp med trommebeat og synthpads, men fant ganske fort ut at dette er en slik låt som verken trenger eller burde bygges stor og pyntes opp. Så versjonen er mer eller mindre slik den hørtes ut første gang de spilte den i øvingslokalet. Bortsett fra strykerne, arrangert (som all annen stryk på albumet) av bassist Ole Kristian Wetten».

 

 

Grizzly Bear – Album: Painted Ruins
Ferskt album fra de amerikanske bjørnene. Noen låter bryter klart med det vi forventer, men de viser at deg også behersker et streitere popformat. For enkelte fans kan det kanskje bli for streit til tider, mens andre vil trykker låter som «Mourning Sound» til sitt bryst. En slags fornyelse, men fortsatt hviler de sterkest på uttrykket vi kjenner fra tidligere; vakre vokalharmonier og den deilige uforutsigbarheten i retningen låtene tar, er på plass gjennom store deler av albumet.

 

Klikk her for at se den integrerte videoen.

 

 

Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.

 

Sjekk også:

Musikalske sidespor – uke 32/2017

Musikalske sidespor – uke 32/2017

Musikalske sidespor – uke 26/2017

Musikalske sidespor – uke 25/2017

Musikalske sidespor – uke 24/2017

Musikalske sidespor – uke 23/2017

Musikalske sidespor – uke 22/2017

Musikalske sidespor – uke 21/2017

Musikalske sidespor – uke 18/2017

Musikalske sidespor – uke 16/2017

Musikalske sidespor – uke 13/2017

Musikalske sidespor – uke 12/2017

Musikalske sidespor – uke 11/2017

Musikalske sidespor – uke 10/2017

Musikalske sidespor – uke 9/2017

Musikalske sidespor – uke 8/2017

Musikalske sidespor – uke 7/2017

Musikalske sidespor – uke 6/2017

Musikalske sidespor – uke 5/2017

Musikalske sidespor – uke 4/2017

Musikalske sidespor – uke 3/2017

Musikalske sidespor – uke 2/2017

Musikalske sidespor – uke 1/2017

 

Singelanmeldelse: Mats Wawa – Psychedelic Overlord

Singelanmeldelse: Mats Wawa – Smoke on the Water

 

Sider